Når er det man kommer til det stadiet hvor man ikke synes det er gøy lenger? Tiden går og fortsatt er jeg en eier av et dyr. Ikke hvilket som helst dyr, for det er vel noe av det mest behagelige kjæledyret av en kanin som jeg har boende.
Nå er ikke dette akkurat nytt, og nå er det vel blitt to år henne her har bodd hos meg. Det går jo så fort så det er ikke alltid lett å holde styr på det. Men det jeg vet helt sikkert er at jeg har hatt kanin i nesten alle år, de siste 13 årene.
Etter at jeg for aller første gang fikk overta en kanin som fikk flytte inn hos meg, så har jeg hatt sansen for disse dyrene. Jeg husker veldig godt den første jeg overtok, hun var ganske stor, var omtrent så grå som den jeg har nå, og navnet jeg ga var Klara.
Jeg har hatt både en og to kaniner, og nå eier jeg den sjette. Her om dagen da jeg var ute for å ordne litt i buret så kom det plutselig noen oppsøkende barn bort til gjerdet mitt. De var nysgjerrig på hva jeg gjorde, og ganske interessert i kaninen.
Og så fikk jeg høre at de ofte tok turen bort for å se på kaninen i hverdagen. Mens jeg sto der og holdt på med mitt så lurte de små på hva denne kaninen het. Oi, tenkte jeg i det aller første sekundet. Plutselig stoppet det helt opp for meg og jeg ble stående som et stort spørsmålstegn gjemt bak en usynlig maske som de ikke kunne se.
Jeg fikk rett og slett helt hjerneteppe, og ut med mine ord hoppet det ut – Simba, sa jeg. I sekunde senere følte jeg meg litt dum. Jeg løy til barna over gjerdet, for hun heter jo ikke det. En av mine tidligere søte pelsdotter het det. Mens henne her heter jo Lilly. Til forsvar kan jeg skylde på denne pandemien som kan gjøre oss litt gal til tider.
Jeg lot verden bare fortsette og gå, og jeg tviler på at disse barna går rundt og husker på om navnet var sant eller ikke. Det viktigste var jo at dem fikk et svar, og de verken har eller kommer til å få noe relasjon til dette dyret uansett.
Tenk å havne opp i slike situasjoner hvor man blir som et stort spørsmålstegn. Alt blir helt svart og du klarer ikke å komme med sannheten der og da. Jeg er ganske så sikker på at jeg ikke er den eneste som har havnet opp i sånne hverdagsproblemer, og at vi alle har hatt plunder på veien en eller annen gang. Ja, og flere ganger som så.
