Vi må tenke annerledes. Vi må handle annerledes. Og fort kan det oppstå at kjedsomheten tar overhånd gjennom alle de dagene vi nå har vært gjennom, men også alle de andre dagene som er oss der fremme i vente.
Selv på en lørdag som dette startet dagen relativt tidligere enn det den har pleid å gjøre. Jeg merker at selv om situasjonen er som den er så er jeg oppe til samme tid i hverdagen, og som da kort tid etter resulterte i at jeg har overført alarmen til helgene også.
Siden dagene er blitt så like som dem er, hvor det er svært lite som skiller mellom hverdag og helg, så har jeg kommet inn i en rutine jeg kan like. Jeg var klar for denne dagen også, da det var tid for at alarmen skulle ringe. Problemet var bare det at jeg våknet før den.
Utenfor vinduet mitt var det allerede fuglesang, og da klokken ble åtte i dag tidlig var det ikke sjanse å få mer med søvn, selv om jeg hadde muligheter for å sove litt til.
Mens det var litt liv og røre fra fuglelivet utenfor, så var det ellers nokså stille innenfor husets fire vegger da alle andre sov. Jeg kunne nyte stillheten en liten stund på morgen, slappe av og ikke gjøre noe som helst. Men etter noen timer kom rastløsheten.
Jeg følte for å gjøre noe, men visste ikke helt hva jeg skulle fylle tiden min med. Jeg har jo noen småprosjekter jeg har lyst til å gjøre nå utover høsten, men på formiddagen i dag var det kjøligere enn det har vært de siste dagene.
Til tross for de få plussgradene som var, så bestemte jeg meg for å plassere meg på en bestemt plass ute. Og der skulle jeg sitte. Riktig nok ikke helt alene, for med meg hadde jeg speilrefleksen rundt halsen.
Jeg ville fange noen nye bilder til arkivet. Og nå som fuglene lager så mye liv hvor de fløy frem og tilbake over huset her, så var det ypperlig å prøve og fange noen bilder av dem. Flere små fugler fløy mellom tretoppene i skogen og husveggen. Og hvorfor de var innom husveggen er fordi jeg fikk hengt opp noe der i går.
Den såkalte fuglekassen min som jeg lagde på ungdomsskolen, som er sånn rundt elleve, tolv år siden, den lever enda. For noen år tilbake hang jeg den opp på husveggen, rett ved terrassedøren. Du kan jo si at det ble godt med liv der da fuglungene ropte på mat hele tiden. Et par år skjedde det, og det siste året ble den ikke hengt opp.
Men nå hadde jeg funnet frem stigen, hammer og spiker. Opp husveggen klatret jeg, helt oppunder takrenna. Der har jeg nå gitt fuglekassen hedersplassen, og jammen flyttet det inn leieboere med en gang.
I kassen er det allerede fuglerede som er blitt laget fra de tidligere årene, så fuglene som har snust på å leie der nå har kommet til ferdig innredet rede. Det var ganske fascinert å bare sitte der på plenen for å se hvordan fuglene holdt på med å fly frem og tilbake mellom takrenna, tretoppene og fuglekassen.
Gråspurven på taket og i takrenna fulgte nokså godt med på blåmeisene som styret og ordnet, hvor de stakk hodet inn og ut flere ganger for å godkjenne plassen. De pep på hverandre og kommuniserte et eller annet på det såkalte fuglespråket. Jeg skulle gjerne likt å vite hva dem forhandlet om noen ganger.
At innflyttingen skulle skje så fort hadde jeg ikke trodd, så nå blir det spennende fremover å se fremgangen i fuglelivet deres. Gleder meg stort til fugleungene kommer, men det er en god stund til enda. Paret må jo gjøre i stand leieplassen sin først og fremst, så håper jeg at jeg får invitasjon i posten til innflytningsfesten etter hvert.
