Ut på tur, aldri sur. Denne tiden kommer jeg til å huske i lang tid. Perioden hvor det plutselig ble en helomvending rundt i verden, og man måtte tre frem de trådene av retningslinjer av tanker man kanskje ikke trodde at man hadde.
Det er jo ikke til å legge skjul på at det har blitt en del turer i denne tiden, og så mange turer det har blitt på så kort tid hadde jeg kanskje ikke gjennom hele fjoråret. Uansett, det har skjedd mye på kort tid, og det er vel dette som har måtte til for veldig mange for å få den spesielle hverdagen vi har vært gjennom til å gå rundt.
Gårsdagens skjærtorsdag gikk rett og slett til en ny tur. En ny tur i egen by, inn i skogen og opp til topper. Gode sko ble trampet på og tursekken ble slengt over skuldra. Nå var det bare en ting å gjøre – å gå fremover.
Vi gikk og vi gikk, men med kamera rundt halsen så ble det selvfølgelig noen stopp på veien. Mye å se, og mange stier å gå. Og det var ikke bare vi som hadde tatt turen ut på stiene på en sånn dag som i går. Flere mennesker å se, og det var kanskje ikke så rart når det var så fint være som det var.
Et stykke ble gått, og frem kom vi til en plass som dette. Et lite bygg med dekorasjoner av sterke farger og kule streker. Slik kunstverk er egentlig ganske kult, så langt det blir gjort på riktige plasser og steder.
Men det var ikke bare dette lille skuret som var pyntet på. For rett bak fantes det en svær tønne av en kloss. I utgangspunktet ble den satt opp som helt grå og livløs, men også på den har kreative sjeler der ute vært med å sprite opp naturen litt ekstra.
Man kunne jo ikke gå fort forbi denne lille plassen med alle de kule og tøffe strekene som var dandert utover til store og flotte bilder. Tenk at noen drag med spraybokser kan skape noe sånt som dette, og det er godt å se at det blir tatt vare på noen plasser i hvert fall.
Så gikk føttene videre for å se hvor veien førte oss. Fremover på stien, over en vei og gjennom friidrettsparken så endte vi til slutt ved å ta en velfortjent pause i nærheten av en dam for å unne oss det vi hadde med i sekken. For vi kan jo ikke dra helt tomhendt på tur alltid, så vi dro frem vafler som var nystekte på morgen og unnet oss litt tid til å bare nyte det vi så rundt oss en liten stund.
Med andre ord var ikke dette feil, og ikke minst smakte det godt midt ute i skogens natur hvor vi hadde finværet med oss. Rundt kunne vi se flere mennesker som hadde satt seg tilrette denne skjærtorsdagen, og enda flere gikk forbi på turen de hadde lagt seg utpå.
Og så gikk turen videre igjen, mot retningen som førte oss til enda flere dammer. Når vi først var i nærheten så kunne vi jo se om det var noe liv på stedene. Det var jo tross alt liv på skogens stier med mennesker.
Men mennesker var det ikke å se i dammene som ble besøkt. Det er vel litt kaldt enda, med mindre det er noen der ute som tar seg en liten dukkert. Jeg hadde i hvert fall ingen planer å hoppe under, og lot meg heller se på de fine endene som var på besøk og svømte rundt istedenfor.
Disse stokkendene er jo så fine, med fargeskjæret de har i fjærene sine. Nå gleder jeg meg bare fremover til det blir enda mer liv rundt omkring i naturen. Flere fugler å se, og andre dyr og kryp som sniker seg frem.
For nå er det ikke så lenge igjen til eggene klekker. Man må nok smøre seg med tålmodighet litt til, og på veien oppdaget jeg noe i den lille bekken som silte seg gjennom gresset nedenfor en sti vi gikk på.
Og der fikk jeg se det. En stor klase med naturens vitenskapelig spenning. Der for seg selv lå nemlig alle eggene som snart blir til rumpetroll. Rumpetroll som skal pile seg frem og tilbake for å vokse opp og bli fine og lekre frosker. Må si jeg gleder meg til den tiden også, hvor man kan gå ut på froskejakt.
Og en gang skal man nok gå ut på tur igjen og oppleve enda mer. Det ble mange timer ut med turskoene på, og ikke minst en fin påskedag.
