Når jeg endelig innser hvilken dag det er, så skulle jeg ønske at vi ikke hadde kommet så langt som en og en halv uke ut i ferien. Tenk, nå er det bare to en halv uke igjen til fullt arbeid igjen, tilbake til gamle hverdagsrutiner igjen i den beste jobben man har. Men som også er på vei til å blitt litt annerledes. Men først skal resten av ferien nytes!

Uansett var det ingen nåde for å ligge og dra seg i sengen i dag heller. Opp til gleder, opp til sorger, opp å si god morgen Norge! For igjen hadde vi en god morgen, hvor vi igjen kunne våkne opp til strålende sol og en varme som skulle glede oss utover hele dagen. En bag hadde jeg stående fra dagen før, og igjen kunne jeg slenge på meg bikinien for å komme meg tilbake til stranda.
 


 

Utflukten slo til på den samme plassen i Åsgårdstrand som vi har vært på den siste uken. Vi var såpass tidlig ute at vi var der før klokken hadde slått slaget ti, og det var da ganske få mennesker å se. Det skal sies at det fylte seg opp mer ettersom timene gikk. Men å være ute i så god tid betyr også at vi er med på å kapre de beste plassene.

Med oss hadde vi mat, så frokosten ble spist på stranden i dag også. Frokost smaker så mye bedre når man ikke er hjemme, og jeg kan si at det ikke bestandig smaker med frokost når man går ut dørene tidlig om morgen i en helt vanlig hverdag. Men i sanden smaker det alltid godt, midt i solsteken.

Både her hjemme og mange andre steder, og så langt ned og utover hele Europa, så har det vært den store hetebølgen. Helt siden mai har vi vært ganske så heldige med været – og for en sommer vi har hatt i år! Her skal man virkelig ikke klage, og det har vært rene sydenværet. Her trenger vi ikke å reise til blå strender og varmere strøk, når vi har vært så heldig å få knallværet hit. Det er ikke anent enn bare å nyte det helt og fullt. 
 


 

Det var ikke bare små og store av oss mennesker som hadde tatt turen til kjølebadet i dag. Strendene var fylt opp, men det var også himmelen også – av måker. Mange måker. Så mange måker som det ellers ikke er vanlig å se på en og samme plass. Men det skjedde noe, høyt der oppe over oss. Jeg skjønte ikke helt med en gang hva dem gjorde, men etterhvert skjønte jeg hva dem var ute etter.

Godt var det at en ikke endte opp med fugl i buksa. Det vrimlet av dem over oss, men på bakken vrimlet det av noe helt annet. Fuglene turte ikke å inngå en landing på oss, men det gjorde flygemaurene. Og dem var innpåslitne i dag noen av dem. Kanskje ikke sånn veldig mye, men dem søkte ro både på strandteppene våre og i håret. Måtte passe meg litt så jeg ikke avslørte en gjesp der med et digert gap. Det hadde ikke akkurat smakt så veldig godt.

Timene begynte å bli mange, og igjen hadde vi brukt dagen vår på stranda. Vi var på vei til å pakke sammen sakene våres da jeg plutselig kjente noe rart. Godt var det at en ikke endte opp med fugl i buksa, men jeg fikk et grusomt stikk av noe slag ved bikinikanten. Og jeg sier bare – godt den ikke stakk noen centimeter den andre veien!

Svien kom, og ekkelt var det. Eller, vil vel si det var mer ubehagelig. Et stikk er et stikk, men godt er det ikke. Heldigvis kunne det ikke antydes til å være et vepse- eller biestikk, selv om det fløy noen vepser og bier rundt der. Flygemaurene kunne det ikke ha vært, for de biter eller stikker nok ikke. Det må nok ha vært en liten strandklegg eller noe, for et eller annet var det som ville ha en liten bit av meg. Med andre ord – det ble ingen fugl i buksa, men et insektstikk.

Jeg lå og sov, og jeg var langt inne i drømmeland. Tankene svirret rundt både det ene og det andre, og som man ofte gjør så husker man ikke alle drømmene sine som man har. Og den jeg hadde natt til søndag, den kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke husker nå i ettertid.

Det som gikk gjennom tankene mine den natten, det var heldigvis ikke noe vondt. Det var heller ikke noe alt for godt som skjedde, for da hadde jeg nok husket det. Men uansett, jeg ble vekket ikke så lenge etter at jeg hadde falt i dyp søvn, fordi jeg også denne gangen hadde sagt ja. Ut etter de første timene over midnatt kjørte jeg, og knappe en times tid senere kom jeg hjem igjen til sengen min, klar for å sove videre.

Men da jeg var på vei til å gå mot rommet hvor sengen min befant seg, det var da jeg stoppet opp i noen ekstra sekunder. Midt i gangen sto jeg. Og det var midt i gangen, i en eller annen ende jeg hørte det. Hva var den lyden? Hvor kom den fra? Jeg beveget meg mot der jeg hørte den, men plutselig kom den fra et helt annet hjørnet. Jeg spisset både ører og skarpet blikket, dro på meg nattbrillene i håp om å se hva det kunne være.

Til slutt måtte jeg gi opp. Klokken var tross alt halv tre om natten, og jeg er ikke akkurat den som sitter oppe så sent. Jeg kastet av meg fillene igjen, og krøp godt under dyna. Nå skulle jeg sove videre.

Morgendagen lyste til, men jeg sov ikke så lenge som jeg ellers pleier på mine fri- og feriedager. Jeg myste opp på klokken med de trøtte øynene, og det var da jeg fikk et lite sjokk. Jeg måtte se opp mot veggen en gang til, og deretter blunke noen ekstra blunk. Hva var det jeg så? Nærmere halv tolv. Halv tolv?! 

For å si det sånn – det er sjelden jeg sover så lenge, og jeg liker egentlig å våkne rundt mellom ni og ti når jeg ikke har noen planer eller skal noe spesielt. Men nå skjedde det, og det skjer ikke ofte for å si det sånn.

Men tilbake til lyden jeg hørte den natten. Jeg visste jo hvem som eide lyden, og hvem den tilhørte. Jeg klarte bare ikke å finne karen som hadde gjemt seg så godt. Kanskje han ville leke gjemsel med meg, midt på natten? Hvem vet, men han var ikke flink nok til å finne et godt gjemmested da jeg endelig fant han.
 


 


 


 


 

For det var han her som hadde drevet og tullet meg meg. Han hadde latt meg stoppe opp midt i den mørkeste gangen, latt meg se rundt og grublet litt over hvorfor han var der. Men han klarte ikke det så lenge mer. Jeg tok han ikke så mange timene etterpå, og tok farvel med karen da jeg slapp han fri der han egentlig hører hjemme – ute i naturen. 

Forresten, vi har utrolig mye gresshoppere ute i hagen. Hele skråningen er full av en svær gresshoppefamilie, og det skulle ikke forundre meg om det er flere familier som har samlet seg på samme plassen. Her en natt hvor klokken nettopp hadde bikket over midnatt, det var da det raslet som bare det utenfor.

Om jeg skulle sagt det selv – det var dét gresshoppekoret som sang for fulle halser! Interessant og spennende å høre på!

I dyp søvn var jeg, men likevel hørte jeg vekkerklokken som pep fra seg ved sengekanten på nattbordet. Litt kling og litt klang ga den fra seg, og jeg var rimelig kjapp med å slå den av. Ikke fordi jeg hadde slått den på med et uhell, og dermed trengte å sove videre. Nei, her var det bevisst, sånn at jeg fikk litt tid på meg på morgenkvisten.

For nå var jeg endelig klar igjen. Etter en dag hvile var jeg klar for nye eventyr. Kroppen hadde fått en dag med skjerming av sol, men nå ville jeg ut igjen. Jeg fikk kastet med meg det viktigste i bagen, og så var vi klare for å reise til stranda. Så tidlig oppe som vi var, så var vi på plass langs vannkanten allerede i ti-tiden.

Lite folk var det å se da vi kom, men det var fordi vi var så tidlig ute som vi var. Etter hvert utover timene begynte folket å finne sin plass der de også – men så skal det sies at det var en del flere mennesker på strandplassen rett ved siden av. Greit nok det, for vi ville ikke akkurat ligge midt oppi blant folk. Jeg liker å ha litt danseplass rundt meg.

Ut på nye eventyr som jeg var, selv om jeg bare befant meg på en helt vanlig strand, ble det en kjempefin sommerdag med strålende sol og en gradestokk som viste ganske mange grader. Og vannet, det rørte jeg ikke. Jeg hadde det rett og slett alt for bra der jeg hadde brettet meg ut – midt på stranda, midt i solen. 

Det fristet veldig lite å ta seg et lite og forfriskende saltvannsbad. Det skal sies at det blåste en frisk pust ved vannet i dag, spesielt de første timene vi var der. Heldigvis roet det seg de siste timene, og dermed kunne jeg ikke dra hjem igjen før jeg hadde fått avkjølt kroppen min jeg også. Det ble bare et lite bad i sjøen denne gangen. Men jeg har jo enda nok av muligheter til å ta turen igjen.

Etter snaue fem timer, i dag også, begynte vi å vende snuten hjemover igjen. En fin sommerdag på stranden fikk vi, og nå er det bare å lade opp til enda flere fine og flotte feriedager. Å, som jeg nyter ferien. Skulle gjerne hatt litt regnvær da, for å redusere denne brannfaren som er så stor overalt nå. Men da skulle himmelen ha åpnet seg på full pupp på nattestid. Det hadde vi virkelig trengt nå!
 


 

Da jeg kom hjem fra strandturen fikk jeg senket skuldrene så vidt. Av en spontan tanke fristet det plutselig å rive av overtrekket på bassenget, for deretter å hive seg ut i der. Da ferien min startet satte jeg det opp, og siden har jeg kun vært rundt og plasket i det en gang. Og da jeg var og så at gradene i vannet nesten var oppe i tredve, da gjorde det ikke noe med noen svømmetak der også. 
 


 


 

Så nå kan endelig roen senke seg helt, og jeg kan nyte resten av kvelden med å gjøre absolutt ingenting om jeg måtte ønske det. Blir stille og rolig for min del etter en så fin dag som dette. Kanskje du har tenkt til å gjøre det samme? Eller kanskje finne på sprell og fanteri? Hvem vet hva du har lyst til å fylle denne kvelden med.

Sent i går kveld la jeg hodet godt ned på puta. Rufset håret godt inn i nakkestøtten for så la øynene rulle igjen. Jeg kjente det på hele kroppen, på hele meg at jeg hadde brukt mange timer ute i går. Flere timer i sollyset under åpen himmel i en varme som klarte å brenne meg.

Ut på farten igjen var planen i dag. Ut til stranda igjen for å kjenne bølgeskvulpen skylle over føttene før du hoppet i vannet og tok noen svømmetak under vannet. Ligge i strandkanten og la solen skinne mot deg mens du bare ligger der og nyter ferielivet. Men det ble ikke sånn. Det ble ikke sånn i dag som jeg hadde ønsket.

Jeg måtte rett og slett ta et valg som var best for meg – eller rettere sagt huden min. Fikk jo en brent stump blant annet etter gårsdagens strandtur, og det beste var å la solen være mest mulig borte fra meg i dag. Derfor lot jeg meg ta en hjemmedag i dag, og jeg så ikke ned på det etter alt det jeg allerede har klart å være med på den første uken av ferien.

Så med en dag uten planer, har jeg tilbrakt dagen min inne i dag. Litt fri fra solen – noe som kan være godt en gang i blant det også. Tatt livet helt med ro, selv om jeg har hatt noe smått og styre og ordne med. Men nå som sjansen er her kan jeg jo vise dere årets planter.
 


 


 


 


 


 


 


 


 

I år har vi mange fine blomster, og det er sommer på terrassen våres. Flere typer planter har vi plantet, og de skal få stå gjennom hele sommeren, men også så lenge de klarer å holde seg pene og livlige. Terrassen er ikke lenge grå og kjedelig, men fargerik og fin. Og fin, det håper jeg resten av sommeren blir også!

Jeg lå og sov. Øynene var lukket og kroppen lå relativt stille, men jeg kjente så smått at jeg begynte å bevege på meg. Jeg var enda i drømmeland da døren min plutselig gikk opp. “Vil du være med på stranda?”, var det en stemme som sa. Jeg nølte vel egentlig aldri, og bekreftet at det hadde jeg lyst til. Så med en brå start på dagen var det bare å pakke med seg det nødvendige en trengte, samt å slenge på seg badetøyet.
 


 

Og så var turen i gang. Jeg har hatt ferie i knappe en uke allerede, og jeg kan med hånden på hjerte si at det har skjedd et eller annet her hver eneste dag til nå. Det har på en måte vært litt sånn rart og bra på samme tid, for hverdagen min er jo ganske så stille og så smått kjedelig ellers. Men ut av dørene kom både mamma og jeg, og sammen ble vi med tante på stranda.

Tre kvarterstid etter at jeg hadde rullet meg ut av sengen så var vi allerede klare. Eller rettere sagt – vi var på plass på stranda. Vi hadde somlet oss over til nabokommunen, den såkalte kommunen med navn Åsgårdstrand. Vi tok med det vi hadde med oss og fant en plass midt i sanden, ikke så langt fra vannkanten.
 


 


 

Selv hadde jeg aldri ligget på denne plassen tidligere. Jeg kan si at det var fint der, og heller ikke så mange mennesker var å se akkurat der i dag. Vi koste oss i solen, for i dag har den nemlig stått høyt oppe på himmelen, og ikke en eneste sky har vært å se eller stengt for lyset. Du kan tro at det har vært varmt, men så var det også godt når vinden blåste litt over oss.

Ikke koste vi oss bare i solen ved å ligge der. Men vi fikk i oss noen gode rundstykker med godt pålegg. Her var det både flere type rundstykker å velge mellom, samt ulike varianter av pålegg. Her var det bare å velge og vrake, for der var det mye godt.
 


 


 

Men, det var ikke bare sånn at vi dro på stranda for å kose oss. Det er jo som oftest, en grunn for at man drar dit når det er så varm. Vi hadde jo tros alt med oss badetøy, og derfor kunne vi ikke unngå å trippe ut på badebrygga for å slippe de hete kroppene ut i vannet. Jeg kan jo si at jeg brukte litt tid på å overtrampe gjennom vannoverflaten, men jeg kom meg ut til slutt.

Småkjølig var det, og det kan vel ikke ha vært noe stort mer enn rundt tjue grader der i dag vil jeg tro. Du ble i hvert fall godt avkjølt, og jeg klarte å ta noen svømmetak mot slutten. Men for meg var det beste å ligge på land. Midt på stranda, midt i solen. Og med hele fem timer ved vannkanten i dag, så skal jeg si det ble mye sol for denne kroppen.

Jeg skrur på viften og lar den blafre ut i rommet. Jeg gir tv-skjermen liv for å ha noe å se på. Men så innser jeg at det jeg har aller mest lyst til, det er å dele noe her inne igjen. Jeg vil forme setninger for å lage en liten tekst. Jeg har noe på hjertet akkurat i kveld.

Men først må jeg bare si – for en start på ferien. Ikke en eneste dag til nå har jeg kjedet meg, selv om det også er sunt en gang i blant. Men de siste dagene har det skjedd et eller annet, og planen er vel å finne på litt mer utover ukene selv om det er veldig godt å senke skuldrene helt og ikke gjøre noen ting.

Men nå skal vi se tilbake for to dager siden. For dette har jeg ønsket lenge. Og når jeg sier lenge, da mener jeg i en lang stund. Jeg har ofte vært inne på tanken, men ikke vært tøff nok til å komme meg opp fra rumpa og skritte meg avgårde. Men nå som ferien er her så måtte jeg bare benytte sjansen, så mamma og jeg dro ut for å se på noe magisk.
 


 

Tønsberg er ikke en av de største byene, og det å komme opp i høyden er det ikke så mange muligheter av rundt her. Men det beste og mest egnet til å gjøre det jeg ønsket, det var å ta turen opp til Slottsfjellet. Der kom man i det minste litt opp i høyden, og utsikten der er heller ikke noe å klage på. 

Men nå har jeg endelig fått gjort det jeg har villet, og som har stått på min liste. Mandag kveld tuslet vi oppover bakken. Oppover var det ingen mennesker å se, men da vi kom opp til ruinene av den gamle borgen var det litt liv i det minste. Overraskende stille i den grunn, men det gjorde jo ingenting. For når man kan få med seg dette, da skal man ikke klage.
 


 


 


 


 


 


 


 


 

I mine øyne er dette vakkert, og det ble en og en halv times tid med bildetaking for å få med seg hele solnedgangen. Det gikk delvis sakte for seg fra solen sto litt høyere opp på himmelen. Men så fort den begynte å røre seg bak landskapet på andre siden, så var det bare å fokusere og knipse i vei, for plutselig forsvant den, og da ble det kjølig.

En overraskende fin kveld ble det, og nå har jeg enda flere bilder i arkivet mitt, og dermed enda et minne jeg kan se tilbake på i senere tid. Kanskje blir det flere slike kvelden en gang, hvor man bare kan sitte der å nyte utsikten over landskapet og solens nedgang. Skal nok ikke se bort ifra det, jeg som har så mange år foran meg.

Men i kveld blir det nok ikke en tur ut igjen. Nå har det skjedd noe stort sett hver dag de få dagene av ferie, så i dag har det vært deilig med en stille og rolig dag ute i solen. Varmen har stått på, og jeg har til og med klart å kaste meg ut i bassenget også. Med tredve grader i vannet så hadde jeg ikke noe valg, og der ble jeg liggende i nesten en time eller noe sånt. Med andre ord har dagen vært topp, og håper dere har hatt det samme. Nyt kvelden videre!

Ny uke, nye muligheter. Og attpåtil er det mulighet for å gjøre muligheter i ferien. For hva er vel ikke bedre enn å starte uken med å lette litt på øyelokkene tidligere enn hva man hadde trodd? Allerede da uret slo ni om morgen presis, da spratt øynene opp som om de hadde fått nok søvn, men også var klar for en ny dag.

For da jeg våknet lyste solen inn og gradene var allerede et godt stykke på vei opp. Men jeg kom meg aldri ut med en gang når jeg først skulle benytte meg av å slenge kroppen ut i godstolen, midt ute i solen som sto på. Det var noe annet som tok fokuset mitt. Og det romsterte utenfor soveromsvinduet mitt.
 


 

For der sto han. Den svarte og hvite katten, som da er mest svart, var i en stilling hvor han lå og lusket i buskekanten. Det var noe han stirret hardt på, noe han ville. Men hvem var det som han festet blikket mot – eller på for den saks skyld? Var det noe eller noen som plaget han? Var det katten selv som var nysgjerrig på noe som skjedde? Hva var det?
 


 

Han kikket seg til siden, både den ene og den andre veien. Han var kanskje litt obs på om det kunne komme en bil midt i den svingen han sto, eller om det skulle oppstå annet fanteri. “Tenk om noen ser meg?”, tenkte han kanskje. Eller “Sitt helt stille nå, så jeg ikke blir oppdaget.” Uansett hva denne karen tenkte, så var det et eller annet han pønsket på.
 


 

En minste lyd han hørte så var det brått en vending på nakken for å rette blikket mot hendelsen. Her skulle man være på vakt, og her skulle katten ha kontroll! Tenk om det danset en mus foran han, eller at han lusket seg inn på en musefamilie som var på jakt etter godosten sånn på morgenkvisten. Men jeg fant fort ut at det ikke kunne være det, da jeg plutselig oppdaget hvem han så bort på.
 


 

Det var nemlig denne tøysefanten som hadde kapret scenen bak på hjørnet. Det var skjæren selv som sto for underholdningen, noe som den andre typen ikke var så begeistret for. Min første tanke som suste gjennom hodet da jeg oppdaget fuglen var – hvorfor har ikke katten gått til angrep tidligere?

Merkelig nok forsto jeg ikke, eller tok ikke hintet sånn med en gang. Jeg hadde jo nettopp slengt kroppen ut av sengen for å se til hva slags spetakkel som herjet utenfor soveromsvinduet mitt. Med en liten stund kikkende på den såkalte komikeren, skjønte jeg fort hva han drev med foran katten. Han ertet. 
 


 

Nå hadde jeg riktig nok ikke sett hva som hadde skjedd mellom karene før dette. Men fuglen var en skikkelig innpåsliten tass som visste hva han skulle gjøre for å få katten til å bli terget. I grunn var det faktisk litt morsomt å se på selv – litt underholdning for min del også sånn på starten av dagen.
 


 


 


 

Utifra det jeg så, og som man kanskje kan tyde på bildene her, så ga ikke fuglen seg med det første. Jeg sto lenge og så på dem, og jeg kunne jo ikke la være å ikke dokumentere “leken” deres. Det var som å se en veldig interessant film som man kunne lette litt på smilebåndet av, og la rynkene komme frem etter å ha skrattet en smule.

Første feriehelgen går mot slutten. Men da er det godt å tenke på at det er enda fire helger igjen å nyte, samt at det er helt fri alle dagene mellom der. Disse to dagene føler jeg verken har gått sakte eller fort forbi. Både lørdag og søndag har bare kommet, og jeg har rett og slett kost meg. Prøvd å la tanken på feriefølelsen synke inn, selv om det fortsatt er litt rart å tenke på.

Men nå sitter vi her. To fantastiske sommerdager har vi nå hatt, i tillegg til alle de andre som har vært. Det har allerede blitt gjort litt i løpet av helgen, men aller mest har jeg tatt livet med ro og kost meg ute med solen skinnende over meg. Og for en varme. Vi kan med andre ord ikke klage, og fargen på sommerkroppen jobbes iherdig med. For det er vel et ønske for veldig mange å få litt farge, enn bare å være en bleikfis?

Uansett, sommeren er nå offisielt kommet. Med ferie foran meg og basseng i hagen. Etter en del mas fra en yngre versjon av meg, fikk jeg endelig somlet meg til å dra frem bassenget. Alle delene ble satt sammen, og i går kveld ble det endelig fylt opp. Men det tok overraskende lang tid. Flere timer lengre enn det vanligvis gjør.

For ettersom jeg trodde alt var på plass til å fylle på med flere tusen liter vann, så viste det seg nemlig at jeg hadde hoppet helt over ved å enten koble til bassengrenseren, eller stenge utgangene som holder til midt på bassenghøyden. Det ble derfor ikke mer enn halvfullt, over flere timer, før jeg endelig skjønte at proppene måtte på for at vannet kunne stige helt opp.
 


 

Selv om solen skinner på og varmen stiger i løpet av dagen, så har vi også hjulpet vannet med å bli fortere varmt ved å legge varmekabler oppi. Genialt? Det funker selvfølgelig, selv om det tar litt tid før vannet er varmt nok til å ta seg en dukkert. Flere meter ligger oppi, og de neste dagene kan jeg ligge og plaske rundt i solen. Å, som jeg elsker sommer når været er på topp!