Jeg lå og sov, og jeg var langt inne i drømmeland. Tankene svirret rundt både det ene og det andre, og som man ofte gjør så husker man ikke alle drømmene sine som man har. Og den jeg hadde natt til søndag, den kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke husker nå i ettertid.
Det som gikk gjennom tankene mine den natten, det var heldigvis ikke noe vondt. Det var heller ikke noe alt for godt som skjedde, for da hadde jeg nok husket det. Men uansett, jeg ble vekket ikke så lenge etter at jeg hadde falt i dyp søvn, fordi jeg også denne gangen hadde sagt ja. Ut etter de første timene over midnatt kjørte jeg, og knappe en times tid senere kom jeg hjem igjen til sengen min, klar for å sove videre.
Men da jeg var på vei til å gå mot rommet hvor sengen min befant seg, det var da jeg stoppet opp i noen ekstra sekunder. Midt i gangen sto jeg. Og det var midt i gangen, i en eller annen ende jeg hørte det. Hva var den lyden? Hvor kom den fra? Jeg beveget meg mot der jeg hørte den, men plutselig kom den fra et helt annet hjørnet. Jeg spisset både ører og skarpet blikket, dro på meg nattbrillene i håp om å se hva det kunne være.
Til slutt måtte jeg gi opp. Klokken var tross alt halv tre om natten, og jeg er ikke akkurat den som sitter oppe så sent. Jeg kastet av meg fillene igjen, og krøp godt under dyna. Nå skulle jeg sove videre.
Morgendagen lyste til, men jeg sov ikke så lenge som jeg ellers pleier på mine fri- og feriedager. Jeg myste opp på klokken med de trøtte øynene, og det var da jeg fikk et lite sjokk. Jeg måtte se opp mot veggen en gang til, og deretter blunke noen ekstra blunk. Hva var det jeg så? Nærmere halv tolv. Halv tolv?!
For å si det sånn – det er sjelden jeg sover så lenge, og jeg liker egentlig å våkne rundt mellom ni og ti når jeg ikke har noen planer eller skal noe spesielt. Men nå skjedde det, og det skjer ikke ofte for å si det sånn.
Men tilbake til lyden jeg hørte den natten. Jeg visste jo hvem som eide lyden, og hvem den tilhørte. Jeg klarte bare ikke å finne karen som hadde gjemt seg så godt. Kanskje han ville leke gjemsel med meg, midt på natten? Hvem vet, men han var ikke flink nok til å finne et godt gjemmested da jeg endelig fant han.
For det var han her som hadde drevet og tullet meg meg. Han hadde latt meg stoppe opp midt i den mørkeste gangen, latt meg se rundt og grublet litt over hvorfor han var der. Men han klarte ikke det så lenge mer. Jeg tok han ikke så mange timene etterpå, og tok farvel med karen da jeg slapp han fri der han egentlig hører hjemme – ute i naturen.
Forresten, vi har utrolig mye gresshoppere ute i hagen. Hele skråningen er full av en svær gresshoppefamilie, og det skulle ikke forundre meg om det er flere familier som har samlet seg på samme plassen. Her en natt hvor klokken nettopp hadde bikket over midnatt, det var da det raslet som bare det utenfor.
Om jeg skulle sagt det selv – det var dét gresshoppekoret som sang for fulle halser! Interessant og spennende å høre på!
Søt, men ekkel:)