ER JEG SÅ TYNN SOM TULIPANER?

Det er ingen tvil om at det svirrer mange tanker og veldig mye for tiden. Noen dager kan det virke som en stor og lang berg-og-dalbane som kjøres, mens andre ganger har jeg mer fokus på noe helt annet. Uansett – helt sikker er jeg på at det ikke er tankefritt i verken ditt eller mitt hodet.

Med et knallvær som kom på besøk i går, mens jeg satt inne halve dagen, skulle det selvfølge bygge seg opp til gråvær og overskyet i dag. Hadde bare disse dagene byttet om, da hadde jeg vært glad. For jeg kjente på kroppen at jeg trengte mere sol og varme enn det var i dag. Heldigvis slapp vi unna regnet, og glad er jeg for det.

For tiden føler jeg at jeg virkelig trenger motivasjon. Et sånt spark midt i baken for å kaste meg over den store steinen, den steinen som egentlig ikke er så stor. Det må jobbes. Det må planlegges. Komme i gang med det stupet som egentlig ikke er farlig.

Men midt opp i alle disse tankene som smyger seg frem når jeg ikke har annet å tenke på, ligger fokuset mitt alltid hos barna når jeg befinner meg på den aller beste plassen. Den plassen jeg har vært glad i, men som jeg ikke vet er med meg på veien videre. Det er litt skummelt å tenke på det også.

Men jeg nyter hver eneste dag jeg kan. Gjør en jobb for at både du og jeg skal få fine dager, samt legger inn litt humor over det som kan være litt nifst. 

Selv om solen ikke har vist seg fra den beste side i dag, har det vært en veldig fin dag for det. Det er noe magisk å få jobbe med barn, og det er helt klart noe magisk med arbeidsplassen også. Og det å ha samtaler med barna er noe for seg selv. I hvert fall de som skjønner en spøk og har en klype med humor!

Det var ettermiddag, den tiden hvor det så smått begynner å komme foreldre for å hente barna sine. Fire gutter lekte sammen med hver sin trillebår. Den ene sto for øyeblikket tom i det jeg gikk forbi. “Tror dere jeg klarer å sitte i denne sånn som dere?”, spurte jeg med en litt fleip tone. 

På forhånd trodde jeg at jeg skulle høre noe sånn som “du er alt for stor” og “du får ikke plass i den lille trillebåren”. Men det var slett ikke noe i den duren jeg fikk høre fra deres fem og seks års barnemunn. For vet du hva han ene sa?

“Du har jo så tynn rompe”. Det var som om han hintet til at jeg selvfølgelig måtte sette meg ned for å prøve. Og jeg kunne vel ikke gjøre noe annet når jeg først hadde klart å sette meg i “saksa”. Og tror du ikke jeg jammen klarte å trykke denne stumpen ned? Er jeg så tynn som tulipaner?
 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg