JEG HAR SAVNET DEG

Har du havnet i samme fellen du også? Den dumpen ned som det er veldig lett å ramle ned i, hvor det er litt tungt å komme opp for å gripe seg fast igjen? Jeg kan innrømme med å si at jeg syns det var godt med litt langfri, og jeg blir like overrasket hver gang over hvor fort sånn langfri går – og fridager generelt.

Snart er det inne for å henge kroken på påskedøren, for så å ta seg tilbake til den vanlige hverdagen igjen med de gamle og kjente rutinene. Vi har også rullet oss over i en ny måned med mange spennende uker. Jeg har i det minste en dag jeg gleder meg til i denne tiden, og så får vi se om livet byr på flere sprell.


 

I det siste har snøen smeltet mere, men kan røpe med å fortelle at det har gått fryktelig sakte. Tenk, på denne tiden for et år tilbake så var all snøen helt borte, og våren var godt i gang. I år har den kommet sent, og jeg kan si at jeg gleder meg ekstremt mye til alle vårtegnene sprer seg. Fuglene er i det minste kommet tilbake, og senest i går ute ved havet kunne jeg høre små glimt av måkeskrik.

Men er det en annen ting jeg kan fortelle, så er det at jeg har savnet deg. Jeg husker så godt slutten på året som var. Vinteren kom delvis tidlig, i hvert fall sånn som jeg så den. Derfor fant jeg ut at det var best å parkere det snertene kjøretøyet av en sykkel inn i hulen sin. 
 


 

Den har ikke fått et eneste tråkk de siste snart fem månedene. Ikke fordi jeg ikke har villet sykle, men fordi veiene ikke har vært kjørbar for sykkeltrafikk. Det skal sies at jeg allerede har sett noen ute på sykkelsetet. Jeg kunne startet sykkeltransportene tidligere, men det hadde ikke gått like fort, og det hadde tatt omtrent så lang tid som det var for meg å gå.

Men nå håper jeg virkelig at det bare går en vei – fremover på rullende hjul! Jeg har ikke ord for hvor mye jeg har gledet meg til å sette meg på setet igjen, for bare å tråkke meg fremover. De siste par ukene har jeg også tenkt at jeg skulle ha gått over sykkelen, for å se til at alt er som det skal når den har stått stille så lenge. Og i dag fikk jeg gjort det!
 

SPONTANTUR UT I NATUREN


 

Mens jeg sitter her og venter på at våren skal komme enda tydeligere frem, hvor snøen smelter bort og varmen kommer og synliggjør seg betraktelig mer, så ble det et lite avbrekk i søndagsplanene. Jeg hadde både det ene og det andre på listen min, som jeg måtte få prioritert. Og det som sto på den listen, det var bare å ta livet med ro og nyte fridagen.

Selve dagen startet med serietitting. Rett og slett latskap, og det er jo lov til å dra frem den også når man har en liten ferie. Men litt utover dagen ble det en liten spontantur ut i naturen. Jeg pakket med meg sekken med både kamera og støvler blant annet, og skoene hadde jeg på meg.

Jeg ble med mine foreldre ut på farten, og turen gikk ut mot Fjærholmen. Jeg reiste avgårde i mine joggesko, som jeg gleder meg stort til jeg kan bruke for fullt når det blir bart og tørt utover. Men skotøyet ble fort skiftet ut med gummistøvler da jeg skulle vasse ut i vannkanten. Syns det var litt tidlig å være barbeint i vannet, og det var kaldt nok da jeg duppet mine hender nedi.


 


 


 


 

Besøket med vannet skyldes at vi var på jakt i vannkanten, men turen førte oss videre opp og rundt småfjellene, for deretter å ta en liten pause for å nyte solen og den lille varmen den ga. Bare det at jeg satt der i solen en liten stund gjorde at jeg bare gleder meg mer og mer til sommeren.

Ut på vår lille turdag var det ikke stort å se av mennesker. Det var ganske stille langs veiene også, og det var faktisk litt deilig å gå rundt der uten den “støyen” som ellers pleier å være der på sommerstid. Jeg kan vel innrømme at det var en ørliten smule kaldere enn det jeg hadde ønsket. Men med varme tanker svevende rundt, så holdt jeg varmen noenlunde i sjakk. Jeg koste meg, og spesielt da vi oppdaget dette.
 


 

På veien gikk vi forbi en plass som hadde dette treet stående ved vannkanten. Jeg våget meg nærmere, men kunne likevel ikke gå forbi uten å ta tak i gamle ferdigheter. Dette var jo et ypperlig klatretre, i hvert fall i en liten grad. Skulle gjerne stått foran et svært tre som det var ufattelig mange grep å komme seg opp i.
 


 


 


 

Jeg kan vel innrømme at jeg følte meg selv som et lite barn igjen. Husker så godt den tiden da jeg selv gikk i barnehage. Mitt siste år der gikk jeg på en uteavdeling hvor vi hadde leirplass i skogen, og om sommeren var ute ved havet. Det å holde barnehagelivet ute i skog og mark ga både meg og de andre som jeg gikk sammen med muligheter til å utforske kroppsferdighetene – blant annet å klatre i trær. Hadde til og med mitt eget klatretre i hagen da jeg var yngre. Alt i alt – en veldig fin tur!