Flaks for meg at jeg klarte og skimte det såkalte lille vi hadde av gråvær mellom lysene til morgen i dag. Hadde det ikke vært for det så hadde jeg nok dratt på meg en liten forsovelse. Fristelsen var nok større for å få seg noen minutter ekstra på øyet – det klarte jeg. Men til slutt måtte jeg bare sprelle meg ut av sengen for å gjøre morgendagens sysler.
Da jeg nå så smått har klart og summert innholdet av denne dagen, så føler jeg det er mye jeg har vært igjennom. Det er ikke en kort liste man skal igjennom i løpet av en arbeidsdag. Men så føler jeg heller ikke at jeg eier noen liste over det jeg skal og bør gjøre, for refleksene går som oftest på autopiloten over dagens innhold.
Jeg så frem til en ny og fin dag med masse flott vær. Mange timer som skulle gi meg frisk energi for at jeg skulle klare og kose meg igjennom denne dagen. Alt så fint ut da jeg igjen var avgårde til jobb, og helt uten viten om hva som skulle skje så ble det en dramatisk morgen.
På sykkelen tråkker jeg meg fremover. Jeg har en ganske rolig og sakte fart, for det viser seg nemlig at jeg alltid er tidlig ut til jobb og alt annet – alltid! Men jeg trenger denne tiden om morgen på sykkelen. Jeg føler det er min terapi, min egentid til bare å la tankene spinne. Om det så er noe spesielt jeg tenker på eller som jeg ikke vet hva er.
Bortover veien jeg ruller så kommer det en eldre mann mot meg. Det går ikke så veldig fort på han, og han styrer seg fremover med spaken han har i hånden. Han kjører der mot meg i sin elektriske rullestol – noe lignende den på bildet over her. Jeg er på vei til å passere han, men i det jeg gjør det så blir det hele dramatisk.
På en eller annen måte mister han kontrollen. Han skjener ut i kanten, for deretter å ramle ut i grøfta. Både han og stolen sin ligger der. Dette skjedde akkurat i det jeg skulle passere han. Min reaksjon var å kaste meg av sykkelen for å få tak på situasjonen. “Går det bra?” var de ordene som hoppet ut av meg.
Stolen til den eldre herremannen hadde størrelse, og vekten var minst like tung. Jeg grep fatt i kjøretøyet for å få det unna mannen som hadde havnet inn i en hekk. Mitt opp i det dramatiske som skjedde så var det i det minste godt at det var en myk hekk som tok han i mot, og at det ikke var rett på asfalt, steiner eller annen som kunne gjort vondt.
Men så sto jeg der sammen med mannen. Heldigvis var jeg ikke alene ute så tidlig på morgen. Dette skjedde i åttetiden, og en annen dame kommer løpende for å dra ut en hjelpende hånd. Enda en dame kom også inn i bildet. Med godt samarbeid klarte vi å få både stolen og mannen som var dårlig til beins trygt opp igjen.
Hvorfor det skjedde, det er jeg ikke riktig sikker på. Men min oppfatning er at han kom litt ut av kontroll. Han fortalte også at han tok sin første kjøretur, for stolen sin hadde han fått i går. Jeg er i hvert fall glad for at det endte godt, og ikke minst at det var flere hjelpende hender tilstede da det hele skjedde.
Det skal sies at jeg aldri kaster sykkelen fra meg, men i dag lot jeg ikke bry meg om hva som skjedde med min egen sykkel da jeg bare dyttet den bort. En sykkel i dag koster bare noen tusenlapper, mens et liv får du aldri igjen. Det var ingen tvil om hva jeg skulle velge. Mannen ble utrolig glad etter at vi gikk hver vår vei, og jeg er så glad for at vi klarer å hjelpe hverandre!
bra du brydde deg og stoppa:)