ET BEHOV JEG MÅTTE TA STILLING TIL

Endelig hadde vi avsluttet den snertene og lille påskeferien, og hverdagen var tilbake som et knist rett mot meg. Arbeidsdagen nummer du denne uken begynte å nærme seg slutten, og av en merkelig grunn kjente jeg en rar følelse på kroppen. Jeg var sliten, men tenkte ikke så mye mer over det.

Hvis vi regner oss tilbake tre dager i tid, det var da det hele startet. Kvelden kom, og på en eller annen måte var jeg ikke helt meg selv. Jeg visste ikke helt hva det var, for jeg fant ikke begreper som kunne beskrive følelsene. Men natt til torsdagen fikk jeg hele bildet mer på greip. Det hele ble en mildt sagt urolig natt.

Jeg hadde store planer om å svinge innom arbeidsplassen for å gjøre en god jobb sånn som jeg pleier da jeg skulle stå opp tidlig på morningen. Det var med andre ord bare å glemme. Hvordan skulle jeg klare meg ute i en helt vanlig hverdag når man knapt hadde sovet om natten? Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg fikk med søvn, men det var ikke få. Jeg var våken minst hver time, og attpåtil tok det litt tid før jeg ramlet inn i drømmeland igjen.

Det endte med at jeg måtte prioritere helsen først. Et lite forvarsel var det inne i bildet, men at det skulle føles så vondt der og da, det hadde jeg ikke sett for meg. Hele den natten lå jeg og frøs og var varm om hverandre. Jeg visste nesten ikke hva jeg skulle gjøre, og alle former for syke “baller” hoppet ut og gjorde meg klam og svett.

Med andre ord hadde jeg ligget med feber hele den natten, og da jeg endelig fikk sove ordentlig sov jeg til langt ut på dagen som er helt uvanlig for meg. Jeg liker svært lite å sløse bort dagen med å sove lenge, men der og da var det et behov som jeg måtte ta stilling til. 

Etter en helvetes natt, bokstavelig talt, var det godt å kunne få et godt sovehjertet igjen dagen etter. Feberen var trukket en god del tilbake, men det var fortsatt sånn at kroppen trengte en dag til å hvile. Matlysten var også blitt trekt litt ut, og ikke en gang det svære påskeegget med masse godt lot seg friste.

Men i dag er jeg så og si tilbake på gamle trakter igjen. Noe smårusk vil stort sett alltid henge igjen etter at man har vært syk, men det slipper vel taket det også om noen dager regner jeg med. Glad er jeg for at det ikke ble noe mer enn bare feber, for jeg har hørt litt at det har gått mer sykdom rundt omkring. Får bare håpe jeg slipper unna mer.
 


 


 


 

Det ble med andre ord en ikke planlagt langhelg. Men en gang i blant må man selv bli rammet også, og det er vel et tegn på at kroppen rydder opp eller reagerer på noe. Så lenge jeg ikke får bronkitt og et snev av lungebetennelse samtidig, sånn som jeg fikk i 2012, så er jeg overraskende fornøyd. Vil ikke være sengeliggende i mange uker igjen, for deretter å miste matlysten og gå ned flere kilo. 

6 kommentarer

Siste innlegg