NÅR AKTIVITETEN SLÅR TIL

Ny uke og nye muligheter er det noen som sier. Et lite pust i ansiktet og så var denne helgen over. Og ikke for å snakke om dagene – vi er allerede halvveis i måneden! Er det noen som vet hvor pauseknappen er? I verste fall hvor tilbakeknotten for å spole et lite eller to milepæler tilbake?

Jeg ble vekket av de fantastiske fæle tonene av en lyd til morgen i dag. Noe som jeg blir hver dag. Jeg er så glad i lyden at jeg lar den plinge på meg hele tre ganger før jeg endelig spretter opp av senga. Det sies at alle gode ting er tre. Og i dette tilfelle stemmer det godt. Jeg åler meg sakte ut av senga, får på meg klærne jeg dagen i forveien har lagt frem, går stille og rolig for å få meg noe mat og for å lage matpakke. Og jeg har akkurat satt av nok tid på morgen til å slappe av bare en liten stund før jeg slenger på meg utstyret for å gå avgårde til jobb.

Stille og rolig ute på veiene går jeg den faste strekningen jeg alltid tar. Kan nesten gå i mine egne fotspor fra dagen før. Og tar alltid den samme veien til arbeid. En gang i blant kan jeg være skikkelig lei av veien. Andre ganger går jeg der i mine helt egne tanker, er langt borte utenfor verden – og der går jeg. Plutselig var jeg på jobb.

Starten av dagen var nokså rolig, samtidig som det var barnesus rundt. Jeg fant roen hos noen gutter som satt og bygde lego. Og jeg hang meg på i byggingen. Vet ikke helt hva vi gikk for å bygge, for der satt jeg stort sett i min egen lille boble. En boble som hvisket til meg at jeg var trøtt og sliten. Heldigvis var det ikke bare meg som var litt slapp i uttrykket. Men sånn er det når mandagen kommer. Vi er ekstra slitne etter helgen – uansett om det har skjedd mye eller lite.

Etter at jeg fikk plassert meg på bare en avdeling, har jeg virkelig funnet roen i den ene enden. Har mye mer fokus og kontakt på de barna jeg jobber med, og føler jeg har funnet min rolle i gruppen. Jeg er ikke den mest høylytte av oss. Men noen må jo være den stille og rolige voksen som får til å holde roen nede. Ikke misforstå, mine kollegaer er noen superflinke mennesker!
Men nå skal jeg ikke skryte på meg at jeg er flink til det. Men i de stundene barna sitter sammen meg og gjør en aktivitet, er det alltid behagelig å være sammen med dem. 

I det siste har det vært ganske populært å lage egne puslespill. Det hele startet med det lille mesterverket jeg kom med på jobb. Jeg hadde rett og slett laget et slags puslespill. For å lage dette trengte jeg bare litt papp og et bilde. Siden vi har en søt liten bamse av en lemur i fokus på avdelingen, fant jeg noen lemurer. Vi er også opptatt av regnskog, så et puslespill med en rødøyd trefrosk er også et av bildene barna kan sette sammen. 

Siden jeg først er inne på det kan jeg jo fortelle fremgangsmåten av et slikt spill. Kanskje andre som jobber i barnehage kan nappe opp idéen og bringe den videre. Du trenger som sagt papp og et bilde. Bildet limes på pappen, og deretter klippes den i biter. I mitt tilfelle har jeg laget remser ut av det. Da idéen kom opp for at jeg ville lage dette, var tankene mine om at dette skulle være for de minste på storavdelingen. Jeg tok det med på jobb. Og hvem var det som først syns dette var morsomt? Jo, de eldste barna. Følte jeg traff midt i blinken i barnegrupper der for å si det sånn.

Etter mitt lille innspill av en ny aktivitet, har dette spredd seg til noe litt større. De eldste ble plutselig veldig opptatt av puslespill. Og vi gikk sammen til produksjon – på barnas utvidelse av idéen. I steden for at jeg skulle sitte å lage hundreogørten spill alene, lot jeg barna lage sitt eget. De fikk papir, papp, tegnesaker, saks og lim. Tegnet sine puslespill som de festet papp bakpå (for at spillet skal holde seg lenger), for så å klippe ut sine helt egne biter. Og her har det vært alt fra store til bittesmå puslebiter. Og det som er mest morsomt å se er at barna syns idéen din var så fengende. Har vært noen produksjoner av puslespill de siste ukene for å si det sånn. 

Jeg har også latt meg inspirere litt videre på idéer. Plutselig slo det en tanke meg av noe jeg gjorde på ungdomsskolen. Vi tegnet hendene våre, for så å pynte de. Gjøre de livlige for å si det på den måten. Så nå har jeg lært barna en ny måte å tegne på. De får selv lov å tegne rundt hendene sine, og så tegner vi ansikter på dem og masse hår. Artig å kunne ta med ting en har lært på skolen for mange år siden, for så å gjøre det samme eller å bygge videre på det. Barna har gleden av å gjøre noe nytt en gang i blant. Og det merker jeg hos meg selv også. Litt annen variasjon av en barnehagedag er viktig. Og det beste av alt er å se at aktiviteten slå til!

 

DU ER DERES STJERNE

Du sitter her i din egen lille boble. Litt stresset og frustrert på om ordene kommer riktig ut. Du ser gjennom spørsmålene i oppgaven. Ser om du har fått med deg det viktigste for at oppgaven skal bli forstått riktig. Men når du leser gjennom teksten kan du stoppe litt opp, lure på om du har havnet litt utenfor inngjerdingen – kanskje dratt det litt langt. Fått med litt mer enn det oppgaven spør om, men likevel få et bilde opp om at dette ser greit ut. Men en ting er sikkert, og det er at praksis er en fordel når det kommer til skriving. Samt at det er mye lettere å ta teori inn i praksis, enn å ta praksis inn i teorien. 

Hadde jeg visst for 6 år siden hvilken vei jeg ville gå, hadde jeg sluppet unna disse oppgavene nå! Men å sitte med en god del praksis når oppgavene skrives, er også en fordel.

Jeg har lyst til å hjelpe barna på veien, forme en fin hverdag og kunne se gleden deres i øynene når vi er sammen. Kunne løfte de små kroppene oppover stigen, møte noen hinder på veien, samtidig å lykkes når både de selv og vi sammen når målet!

Det handler om å være en god rollemodell, se barns behov og det å ta tak når det først gjelder. Husk at de små ser opp til deg. Både ser og studerer alt det du gjør for å bli like god som deg. Du har mange små og herlige øyner som beundrer deg, og vil lære av deg. Du er deres stjerne!

PLANLEGGING FOR UNGDOMMEN


 

Jeg har lite motivasjon og energi om dagen kjenner jeg. Tiden går og dagene flyr avgårde. Denne ungdomsoppgaven ligger langt nede, og jeg har virkelig ikke lyst til å jobbe med den. Merker at det er vanskelig å komme i gang, og hvordan skal jeg egentlig planlegge for ungdommene på denne fritidsklubben? I hodet har jeg et lite opplegg som kan passe disse unge menneskene. Men så er det det å få det skrevet ned på papiret. Det er der det låser seg litt.

Nå har jeg rigget meg til på arbeidsplassen min. Bøkene er slått opp, notatene er funnet frem og oppgaven står oppe på skjermen. Bare et par få linjer er skrevet ned, men de få linjene er langt i fra nok. Hadde jeg selv jobbet med ungdom, hadde jeg satt meg mer inn i situasjonen til aldersgruppen. Og det merker jeg på den andre storoppgaven jeg holder på med. Skriver om mitt eget yrke som en arbeidsperson i barnehage. Men hvorfor skal det ikke være like lett å skrive om ungdommen – selv om en ikke har jobbet med dem?

Mens jeg nå håper å få litt inspirasjon til å komme i gang, lar jeg musikken stå på i bakgrunnen. Lar melodiene og tekster suse gjennom ørene, så får jeg håpe det hjelper meg på veien i skrivingen. Og jeg kan vel ikke legge skjul på at jeg gleder meg til å være ferdig med oppgaven?! Planlegging er egentlig ganske kjedelig på denne type oppgave. Og ikke noe motiverende er det heller. Men det skal vel kanskje ikke eksamen være for oss heller? Ikke vet jeg. Får bare pine meg gjennom skrivingen å gjøre mitt beste. Bedre får jeg ikke gjort.
 


 

JEG GJØR BARE MITT BESTE


 

Og igjen var det å sette seg ned for å fortsette. Teorien som har blitt pugget den siste uken, kan jeg nå legge til siden. Kunnskapen jeg fikk inn med alt av lesingen og noteringen fikk jeg skrevet på den store totimers testen i dag. Jeg liker virkelig ikke slike tester, eller prøver som det så fint heter. Selve ordet skremmer meg – akkurat sånn som det er med eksamens-ordet. Det virker så skummelt. 

Jeg fikk vridd både de store og små hjernecellene, og pennen skrev så blekket sprutet. Alle oppgavene fikk et svar, og mye av det skal være riktig – håper jeg. Forebygging av smitte er nokså lett, men likevel så vanskelig med alle de flotte ordene temaet har. Nå er det bare å vente på svar og en karakter. 

Nå som prøven er gjennomført og den store yrkesoppgaven snart er ferdig, kan jeg endelig sette meg ned å begynne på en ny oppgave. Skal jeg virkelig ikke få fred fra oppgaveskriving? Nå skal det sies at jeg ikke har hatt så mange oppgaver før jul og til nå. Men oppgavene som har vært levert ut har nokså store temaer. Oppgaver jeg har skrevet har vært alt fra fem til elleve sider, og de sidene skrives ikke akkurat av seg selv. Og mye tid går bort til skolejobbing. 

Før helgen fikk jeg utlevert en ny oppgave. Jeg hadde akkurat levert inn den tidligere oppgaven, og fikk utdelt en ny en uke senere. Siden helgen ble brukt til lesing, har jeg ikke fått satt meg ned og startet på den før nå. Oppgaven handler om ungdom og fritidsklubber, hvor vi skal lage en plan for fritidsklubb for ungdom. Jeg må si jeg ikke akkurat har veldig lyst til å sette meg ned å jobbe med denne teksten. Liker meg best på barnehagetemaet. 

Men oppgaven må gjøres, og bare om noen få uker må den være ferdig og leveres inn til vurdering. Selv om jeg bare går i to klasser med hvert sitt fag – som igjen har tre fagtemaer under der igjen, er det virkelig mye å gjøre. Og for i det hele tatt få noe ned på papirene om fritidsklubboppgaven, er det bare å sette seg ned å lese, skrive noen ord og få frem en plan. Dette er en tverrfaglig oppgave om ungdom, som igjen vil si at kanskje kommer på eksamen. I hvert fall slike type oppgaver. 

For knappe to uker siden ble planoppgaven for barnehageaktivitet levert. Plutselig dukket det opp et varsel hos meg i dag. Det var svar og karakter som ventet for å bli sett. Jeg åpnet oppgaven, leste igjennom kommentarene før jeg nederst i teksten fant karakteren. Jeg kan røpe med å si at jeg er fornøyd med 4'rn som jeg fikk. Alt over tre, så er jeg fornøyd. Men på denne oppgaven følte at jeg gjorde skikkelig dårlig, og så for meg en mye dårligere karakter. Men fornøyd, det er jeg i hvert fall. Jeg gjør bare mitt beste, og må i det minste være fornøyd med det!

TEORI MÅ PUGGES

Er det ikke det ene, så er det det andre. Hvilken ende skal jeg starte? Hva skal jeg prioritere først? Ikke nok med at det ble utlevert en ny oppgave i går, men atpåtil holder jeg på med denne rolleoppgaven min, samtidig som det er en del lesing som skal gjøres også. 

Akkurat nå, i dette øyeblikket kjenner jeg at jeg gleder meg utrolig mye til å være ferdig med disse studiene. Ikke misforstå, jeg syns det er utrolig moro å lære noe nytt som jeg kan henge praksisen min på. Men det er denne tiden vi skal lære det på. Hvorfor fungerer ikke hjernen som en ferdig harddisk hvor alt ligger? Hvorfor må man drive og legge inn alt på denne disken? 


 

dag har jeg lagt bort oppgavene litt, og leser på litt teori i stede for å sette sammen min egen tekst. Litt variasjon må det jo være i læringen, for vi kan lære på så mange forskjellige måter. Lesetemaet er "forebygging av smitte". Dette er et tema en kjenner seg igjen, for det angår oss mennesker. I praksis skal dette være ganske lett. Men når det kommer til teori er det så mange forskjellige ord og begreper som man ikke bruker til vanlig. Det er slike ord og uttrykk som bare er der.

For å lære seg disse ordene og begrepene, så må det leses. Hos meg må jeg som oftest tvinge frem teorilesingens verktøy. Jeg liker bedre å jobbe med oppgaver hvor jeg kan bruke boka litt mindre. Bruke mine egne erfaringer og sammenligne med relevant stoff som jeg finner rundt på nettet – for så å gjøre det om til mitt eget. Men akkurat nå er det boka som er det eneste verktøyet som kan brukes. Og det å lese rett fra boka kan være nokså kjedelig noen ganger. Og denne gangen er nå. Men jobbes i eller utenfor boka, det må gjøres uansett.

HVORDAN HAR DU DET?


 

Du har garantert vært borte i enten å ha blitt stilt spørsmålet til, eller å ha stilt spørsmålet til noen andre. "Hvordan har du det?" Jeg pleier å høre dette mest av kolleger, for det er jobben som er mitt sted hvor jeg er mest sosial og er blant folk. Er ikke sånn at jeg hører det hver dag, men en gang i blant. Og ingenting er bedre enn å bli spurt om det.

Det er hyggelig å få et slikt spørsmål. I hvert fall for meg som ikke er stort sosialt utenom. Men det er en egen liten boble for seg selv. Hver gang noen spør meg om hvordan jeg har det, varmer det inne i meg. Det er så godt å vite at jeg blir sett. At jeg har noen rundt meg som er opptatt av at jeg skal ha det bra. Det er så godt å vite at jeg har gode mennesker rundt meg. Selv om det er få. 

Men når jeg får slike spørsmål – og sånn er det kanskje for de fleste, så svarer jeg at det går bra. Jeg har det bra. Jeg viser alltid en utstråling som tyder på at jeg har det fint. Men har jeg egentlig det? 
Ofte kan jeg høre rundt meg at andre spør hverandre om det samme. Hvordan har du det? De fleste er ofte positive med å svare at de har det bra, eller at det går fint med dem. Men hvordan går det egentlig med oss?

Nå kan jeg for så vidt bare snakke for meg selv. Med mine egne ord og tanker. Jeg blir spurt hvordan jeg har det, og det svaret de ofte får, eller alltid får tilbake, er det at det går bra med meg. 
Det kan hende jeg har en dårlig dag en gang i mellom. Og det kan alle ha. Jeg kan være litt utafor, og kanskje ha litt mindre gode tanker. Altså dårlige tanker. Har jeg en slik dag når andre mennesker spør hvordan det går, svarer jeg allikevel at jeg har det bra. Men hvorfor gjør jeg det? Regner med at jeg ikke er alene om dette, og at andre kan pynte litt på sannheten. Men hvorfor gjør vi det?

Hva er jeg redd for? Hva er vi redd for? Hadde jeg klart å fortelle hvordan jeg egentlig følte meg, hvilke tanker jeg hadde… Ja, da hadde jeg hatt mange ting å snakke om. For på mitt hjertet har jeg masse. Men foran meg er det en vegg. En vegg som stenger disse ordene for å komme ut til verden. Er jeg, og vi, redd for å såre andre? Såre andre med at vi selv ikke har det like bra alltid. Hvorfor skal det være så vanskelig å åpne seg på vidt gap? Åpne det store tunge rommet å få alle de store tankene ut. Forventer vi oss mellom at vi alltid skal ha det bra? Og hvorfor er vi ikke flinkere til å være mer ærlig? 

LA DEG DRØMME

Ingen drømmer er ubetydelige. De kan lære deg å gjøre riktig valg og endringer.

Når du drømmer deg bort og funderer over tankene dine. Hva betyr de egentlig? Hvorfor tenker du slik? Jeg kan tenke mye. Utrolig mye! Men mange av de tankene deler jeg aldri. Ikke med en eneste sjel. Jeg sitter med de inne i meg, og det er ikke alt jeg vil dele heller. Tenk på alt det vi drømmer i løpet av en dag, en natt og bare på noen timer. Vi tenker, hele tiden.

Ofte kan jeg drømme meg så langt bort hvor jeg skulle ønske at jeg satt på toppen av tronen. På toppen der hvor jeg kunne få alt, gjøre akkurat det jeg vil, og når jeg vil. Men dette får bare bli der inne i det stille rommet av mange tanker. Skulle jeg hatt alt det jeg pekte på og hadde hatt lyst på, hadde jeg ikke hatt plass til meg selv og det jeg har rundt meg fra før av. Har du noen gang tenkt på det?

Du trenger for eksempel ikke det siste på moten. Det siste nye som har kommet inn av teknologi eller smykker og diamanter bare fordi det er populært og alle andre har det. Du må ikke skaffe deg den nyeste iPhone, bare fordi bestevennen din har den. Du må tenke litt lenger enn til nesetippen, og heller tenke og handle på din måte.

Jeg er langt i fra perfekt. Men selv jeg kan drømme meg langt bort i det uendelig, selv om jeg ikke får alt jeg peker på. Jeg blir nok heller ikke en ordentlig prinsesse i fremtiden. Men en kan jo late som. For i drømmer er alt lov. Vi har også forskjellige type drømmer, deriblant tankedrømmer og virkelig drømmer som du må jobbe for. 

NESA NED I BOKA


 

Jeg er veldig flink til ikke å være student på heltid. Delvis i hvert fall. Når jeg er på jobb har jeg alltid et par, tre eller fire teorier med meg i bakhodet. Blant annet hvis et barn hopper i sofaen. Det er jo ikke greit. I stede for å si "ikke hopp i sofaen", veileder jeg barnet med å si "du kan sitte i sofaen". Jeg liker ikke å bruke ordet IKKE i slike tilfeller når jeg kommuniserer med barna. Da kan det fort bli til at de små ikke hører setningen, og heller kaster bort ordet "ikke" – slik at de hører "hopp i sofaen". For dette har jeg nemlig lærte på skolen, og tok dette i bruk så fort jeg lærte det. Nå er det faktisk blitt sånn at jeg kan irritere meg litt over når andre sier for eksempel "ikke kast leker". Det grøsser litt inne i meg. Gjennom barnets oppvekst skal vi lære dem hva som ER lov og riktig, ikke hvordan de IKKE skal tenke og handle. 

Men nå var det vel egentlig ikke dette jeg hadde på hjertet akkurat nå. Saken var det at jeg er flink til å ta meg fri i hverdagen. Jeg får ikke til å jobbe med skolearbeid hver eneste dag. Og når jeg først setter meg ned for å skrive på de utleverte oppgavene, ja da holder jeg på en god stund. Jeg sprer ikke arbeidet utover hele uken, men får heller tatt en stor sjau når jeg først tar frem dokumentet og teoribøkene. Og jeg er glad jeg har funnet min måte og studere på, og at det ikke tar alt av min tid. 

For øyeblikket har jeg en stor oppgave gående som skal leveres om to uker. Den har jeg allerede skrevet en del sider på, og kommet meg igjennom alle punktene jeg må ha med. Jeg har fått med det grunnleggende, og siden temaet er så stort, har jeg fortsatt en del jeg må få med meg som jeg har på hjertet. Men det er sånn "stussejobb" igjen, hvor jeg evt. skal rette på og i hvert fall tilføye noen setninger her og der i teksten. Og veldig deilig er det at jeg leverte planleggeroppgaven rett før helgen. Nå er den ute av verden. Bare å vente på resultatet. Men ellers er det alltid noe å henge fingrene i.