Jeg har lite motivasjon og energi om dagen kjenner jeg. Tiden går og dagene flyr avgårde. Denne ungdomsoppgaven ligger langt nede, og jeg har virkelig ikke lyst til å jobbe med den. Merker at det er vanskelig å komme i gang, og hvordan skal jeg egentlig planlegge for ungdommene på denne fritidsklubben? I hodet har jeg et lite opplegg som kan passe disse unge menneskene. Men så er det det å få det skrevet ned på papiret. Det er der det låser seg litt.
Nå har jeg rigget meg til på arbeidsplassen min. Bøkene er slått opp, notatene er funnet frem og oppgaven står oppe på skjermen. Bare et par få linjer er skrevet ned, men de få linjene er langt i fra nok. Hadde jeg selv jobbet med ungdom, hadde jeg satt meg mer inn i situasjonen til aldersgruppen. Og det merker jeg på den andre storoppgaven jeg holder på med. Skriver om mitt eget yrke som en arbeidsperson i barnehage. Men hvorfor skal det ikke være like lett å skrive om ungdommen – selv om en ikke har jobbet med dem?
Mens jeg nå håper å få litt inspirasjon til å komme i gang, lar jeg musikken stå på i bakgrunnen. Lar melodiene og tekster suse gjennom ørene, så får jeg håpe det hjelper meg på veien i skrivingen. Og jeg kan vel ikke legge skjul på at jeg gleder meg til å være ferdig med oppgaven?! Planlegging er egentlig ganske kjedelig på denne type oppgave. Og ikke noe motiverende er det heller. Men det skal vel kanskje ikke eksamen være for oss heller? Ikke vet jeg. Får bare pine meg gjennom skrivingen å gjøre mitt beste. Bedre får jeg ikke gjort.
