Både shortsen og de kjente piratbuksene er nå blitt byttet ut med standarstilen til de gode og kjære langbuksene. Nå er det over, og det går mer og mer mot høst selv om det kan være halvvarmt på dagtid fortsatt. Halvveis i denne måneden er vi også kommet, og jeg kan ikke fatte og begripe hvor disse snart tre ukene med jobb har blitt av!
Men med ny hverdag rundt arbeidet, hvor jeg akkurat har startet og sjonglere to jobber rundt lillefingeren, så slo det plutselig inn hos meg at jeg måtte dra det videre. Jeg kunne jo ikke stoppe der midt på halvveien. Denne høsten har med andre ord fått en start som jeg ikke hadde sett for meg. Jeg hadde ikke en gang vært inne på tanken av den siste biten da jeg plutselig bestemte meg for å gripe sjansen.
Nå måtte jeg få tak på deler av livet mitt. Eller, det er i hvert fall en start på å komme seg ut fra hulen man har grodd seg fast i spesielt de siste fem årene. Jeg sitter så og si stort sett bare hjemme. Er redd for å bevege meg ut i verden for bare og gå rundt og finne folk. Jeg har jo ingen tilknytningspersoner av såkalte venner. Ikke sånne venner jeg kan treffe på min fritid når jeg har lyst til og trenger litt selskap.
Derfor har jeg nå tatt tak på den biten. Jeg prøver i det minste. Derfor har jeg denne uken meldt meg inn på et veldig fint sted. Der treffer jeg på mennesker, selv om jeg kanskje ikke får kontakt med dem. Jeg får omgås rundt mennesker på min fritid utenom jobb, som jeg nå har valgt å bruke på litt trening.
Ja, du hørte riktig. Trening! Jeg husker så godt jeg følte meg så sosial bare av å være på håndballtreningen med lagvenninnene jeg da hadde. Jeg var jo også så interessert i sporten at jeg bandt meg fast ved den i hele elleve år, før jeg til slutt la ballen på hylla etter et brudd i kroppen. Plager i ettertid hadde jeg i to år, før jeg valgte å fjerne metallet jeg da hadde i armen.
Nå er det litt over tre år siden jeg opererte ut platen jeg en gang hadde. Det var en veldig vellykket operasjon da jeg ikke har noe vondt per i dag. Etter den tiden da jeg la ballen på hyllen sommeren 2013 ble det derfor ikke noe mer av verken håndball eller vanlig trening.
Da jeg her for veldig kort stund tilbake, det vil si i uken som var, bestemte jeg meg for virkelig å satse. Jeg vil kanskje ikke satse sånn på topp, men i et av de laveste trappetrinnene enn så lenge. Så nå har jeg allerede gjennomført to treningsøkter på et senter jeg har valgt og meldt meg inn i.
Til tross for at jeg kun har trent to ganger, så har det gått overraskende bra det også. Først gikk jobben bra, så dette. Jeg hadde overhode ikke trodd at jeg skulle våge og ta på meg treningsklær igjen, og virkelig få noe ut av dette. Og vet du hva? Jeg syns faktisk det er veldig gøy.
Første gangen jeg begynte å løpe med mine føtter var jeg redd for alle de få øynene som skulle se på meg. Jeg hadde litt sånne tanker, “er det noen som syns jeg er rar?”, “gjør jeg det i det hele tatt riktig?” og “hvor dum ser jeg egentlig ut?”. Heldigvis startet jeg ikke helt alene, og har fått med meg en på laget. Hvor morsomt eller ikke hun syns om det, det har jeg ikke fått taket på enda.
Jeg kan jo røpe med å fortelle at jeg kjente det så smått på kroppen etter første treningsrunden. Det var ikke noe vondt ved det, men bare vondt på en deilig måte. Jeg kunne kjenne at jeg hadde fått vært innom en annen rytme på kroppen, og jeg håper jo også sånn etter hvert, en eller annen gang, at det kan komme litt resultater av det. Jeg tror dette kommer til å gå ganske bra.
Godt med trening 🙂
hvor er treningstightsen dinf fra?
Evelin: Tightsen er fra KappAhl 🙂