MEN TENK HVIS JEG IKKE VENDTE BLIKKET?

De kjente og kjære lydene viste sine tegn i dag tidlig da det enda var mørkt ute. Mørkt ute? Nå kan man ikke lenger se den gode og fine veien foran seg lenger, og det betyr bare en ting – nå går det mot kaldere og mørkere dager og snart vinter.

Foran meg hadde jeg en stille og rolig morgen. Kunne titte litt ekstra på tv-skjermen, hvor jeg lot meg la blikket vende inn på det store morgenshowet – God morgen Norge av alle ting, som jeg ellers aldri ser.

Mens jeg lar sendingen rulle sånn litt i bakgrunn samtidig som jeg følger så smått med på hva som blir vist, så får jeg unna mine morgenrutiner og alt jeg må igjennom før en ny dag på jobb venter. Ikke at jeg har all verdens mye å gjøre sånn på morgenkvisten akkurat.

Minuttene og timene går, og en liten tur ut i hagen til kaninen blir det også før jeg tråkker meg avgårde til en ny dag på jobb. Jeg har nå mange timer foran meg til å gjøre noe av det jeg liker best, nemlig det å være sammen med barn. Leke og kose meg sammen med små, herlige og fantastiske mennesker, og også på jobb flyr timene unna.

Enda en arbeidsdag blir historie, og akkurat det samme som jeg gjorde da jeg dro hjemmefra på morgen så rullet jeg hjemover på sykkelen. Vel hjemme får jeg slengt fra meg tingene mine og lar kroppen senke seg etter en lang dag.

Men en dag på jobb var ikke nok for meg, og jeg finner ut at jeg vil farte litt. Eller, jeg følte jeg måtte få gjort et eller annet bare for å få meg en liten tur før kvelden kom. En times tid etter at jeg er kommet hjem tar jeg noen skritt fremover hvor jeg står ved døren ut mot terrassen for bare å se. Se på naturens farger og hvordan den endrer seg.

Et lite blikk bak i hagen følte jeg sånn helt plutselig for å ta også. Øynene ser opp mot skogen og alle deres trær som begynner å miste mer og mer løv fra grenene sine, og automatisk titter jeg ned i hagen og på gressflekken som befinner seg utenfor huset her.

Plutselig vet jeg ikke helt hva jeg tenker, og før jeg vet ordet av det løper jeg ut døren og står midt i gresset i sokkelessen. Til vanlig hadde jeg labbet på meg noen sko når jeg skulle ut, men akkurat der og da hadde jeg ikke tid.

Det går fort i det ene sekundet, mens i det andre går jeg sakte og rolig fremover for ikke å skremme. For midt i hagen på gresset står det nemlig en kanin. En grå kanin som er helt lik min egen. Og vi har jo ikke løskaniner her i området, så det kunne jo ikke være noen andre sin.

Jeg beveger meg sagte og forsiktig mot henne. Hun går rolig fra meg, men jeg visste at hvis jeg begynte å løpe så ville hun også gjort det samme. Jeg får lurt henne med blikket mitt inn i et slags hjørne hvor jeg har muligheten til å stenge den ene enden, og derfra får jeg tak i dyret.

Litt av en ettermiddag dette ble sånn etter jobb. Det neste jeg legger merke til et et stort hull i hagen, og hun har tydeligvis vært ute alene i det fri lenge i dag ettersom hun hadde klart å grave så mye.

Til morgen i dag sto hun pent i buret sitt, mens da jeg kom hjem var hun ute i det fri. Jeg er glad hun ikke lot seg stikke av, og at hun holdt seg inntil husveggen her. Ikke vet jeg hva jeg skulle gjort om hun hadde rømt lenger unna hvor jeg ikke hadde hatt mulighet til å finne henne. En lignende hendelse har jeg vært med på før, hvor jeg da fant en tidligere kanin jeg hadde hos naboen.

Uansett, jeg måtte finne ut av hvordan hun hadde klart å komme seg ut av sitt eget bur, som i og for seg ikke skulle være mulig. For buret ser jo omtrent slik ut, hvor det også er hønsenetting i underetasjen, både som vegg og gulv. Så det skal jo ikke være mulig å rømme.

Men å rømme viste seg i dag at det var muligheter for det. Jeg begynte å se i nettingen om hvor hun hadde klart å åle seg gjennom, og tro det eller ei så var det et så stort hull som på en størrelse av en liten håndball midt i nettingen som hun hadde laget.

Og der skulle hun absolutt smette ut. Jeg begynte og tenke litt på hvordan dette hullet hadde klart og skapes, og jeg finner ingen annen mulighet med at hun må ha gnaget det ut selv. Tenke seg til å gnage seg løs i et hønsenetting. Det hadde jeg ikke sett for meg at denne kaninen skulle gjøre. Og nå har jeg hatt henne i over 2 år. Eller er det noen som har vært innom og bevisst laget det? Det svaret får jeg nok aldri, men jeg regner med at hun har gjort det selv.

Heldigvis endte det godt. Men tenk hvis jeg ikke vendte blikket? Hva ville skjedd vis jeg ikke tittet en ekstra gang ut i hagen og bort på plenflekken hvor hun sto? Hvor langt ville hun da ha kommet, hvis hun hadde tørt å vandre lenger?

Nå har jeg fått stengt av mellom etasjene, og første etasje er nå ute av drift frem til helgen hvor jeg får fikset på det. Jammen godt jeg har den muligheten også, sånn at hun ikke har helt frie tøyler til den store plassen hun er så heldig å ha.

Og det var her, i snutepartiets høyde at hun hadde klart å gnage til seg et så stort hull som en minihåndball.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg