Det var i sekundet da klokken tikket kvart over seks i dag tidlig da jeg nærmest sprang ut dørene her. Jeg hadde rukket å hoppe inn i dagens antrekk, stelt meg litt og var på vei til å vrenge opp rullgardinene i vinduene mine.
Og da var det ingen tid å miste. Jeg følte at det gikk veldig fort fra tanken slo meg og til jeg plutselig sto ute i den friske morgenluften med kamera slengt rundt halsen. Dette måtte jeg bare prøve og få noen rammer på naturens magiske opplevelse. For er det noe som gjør godt for sjelen, så er det de vakre høstfargene som skaper de store kontrastene av soloppgangen om høsten. Høsten, nå er det virkelig høst.
Det er like vakkert hver eneste morgen når solen er på vei opp. Jeg kan nærmest drømme meg bort med de fineste bildene i hodet. Problemet er bare at det ikke er like fint i virkeligheten. Å bo i et lite “høl” skaper ikke akkurat den beste utsikten, og jeg hadde heller ikke tid til å kunne granske meg en vei for å finne den beste utsiktsplassen heller når jobben ventet meg kort tid etterpå.
Tenk om man var på en av de fineste utsiktplassene her i landet under soloppgangen. Da skal du ikke se bort ifra at utløserknappen hadde fått kjørt seg for å si det sånn. Det er jo ikke akkurat like stort, eller moro å få de samme motivene i et bilde hver gang, hver høst.
Kanskje må jeg finne meg et egnet sted å bo en gang, hvor jeg kan få en enda bedre utsikt over et landskap hvor man kan sitte og se solen stå sakte men sikkert opp, samtidig som man nyter tiden med naturens store talenter i blikket. Det er i hvert fall lov å drømme. Og at det er et fantastisk syn, det er sikkert og visst.
