TOMFLASKE ETTER EN VINKVELD – IKKE KAST DEM

Kabang, bom og krasj. Har noen sett den spaken, knappen eller koblingen som kan settes på pause sånn at man kan trekke et par ekstra pustedrag godt ned fra magen og ut igjen? Jeg trenger en sånn pause for å kjenne at jeg lever, for timene ruller og dagene bare forsvinner fra meg.

Siden sist har vi også klart å hoppe inn i enda en ny måned. Den såkalte offisielle vårmåneden er her – hvis vi ser bort ifra det lille av snø som falt ned i dag her i byen, men som heldigvis ikke ble liggende. Da jeg satt med en liten gruppe barn på jobben og av en eller annen grunn så ut vinduet så dalte det noe krystaller ned. Der og da ble jeg kjempe misfornøyd, men det stoppet ganske fort.

Nå er jeg lei alt som heter vinter, så nå vil jeg ikke se den før til jul igjen. Jeg er klar for nye tider. Tider som kan gi meg mer energi igjen. Og nå er det ikke bare fuglekvitter og -sang som gir meg energi. Nå har det også begynt å spire og gro på busker og trær.

Men nå var det ikke helt derfor jeg ville skrible noen ord for dagen. Det lille jeg har av en snute for tiden, tenkte jeg å bruke i dag til å vise dere denne kjedelige flasken jeg plutselig fant ut at jeg skulle ta vare på.

For en gang skyld, kanskje sånn for aller første gang etter at jeg ble sånn litt og delvis voksen – for man blir vel aldri helt voksen uansett, så har jeg endelig klart å få en ren stil på rommet mitt.

Før var det en del blanding av farger, og det kunne forsåvidt virke rotete hele tiden på en måte. Men nå har jeg fått landet og er ganske fornøyd. Vil du vite hvordan det har sett ut opp gjennom årene fra da jeg fikk nytt rom i 2005 og frem til nå? Ta en titt her da vel.

Men hvorfor viser jeg plutselig bilder av en helt vanlig vinflaske? I helgen som var kom jeg plutselig på en detalj jeg hadde lyst til å plassere i rommet. Et lite avbrekk og kult interiørtriks som jeg likte veldig godt.

Denne idéen kommer riktig nok ikke fra meg, da jeg har sett andre gjøre dette her. Vinflasken står rett og slett til pynt, men da det kom gjenskinn i glasset, hvor det også var kjedelig å se rett gjennom den, så fant jeg frem både farge og kost og gjorde noe med det.

Og så lite var det som skulle til, og som jeg dermed tenkte å dele med dere som ikke har vært inne på tanken eller gjort dette tidligere.

Det siste året har jeg fått sansen for et stilrent rom av farger som ser ryddig ut. Med beige vegger, hvite og lyse møbler og litt grønne planter som frisker opp og lager litt mer liv i rommet.

Jeg har også noen grå detaljer i min bitte lille hybel, for jeg har nesten alt jeg trenger her føles det ut som. Og siden jeg allerede hadde litt grått inne i bildet fra før, så hvorfor ikke gjøre om denne detaljen av en kjedelig vinflaske til noe som var litt mer stilrent?

Og sånn gikk det, og idéen ville jeg dele videre med dere om du så er kreativ eller bare har lyst på litt inspo til noe du kan ta med deg videre.

Så nå har jeg et lite prosjekt på gang fremover. Det er bare det at jeg må få tømt de andre vinflaskene jeg allerede har, og det kan ta litt tid ettersom jeg ikke er av den typen som unner meg litt ekstra godt en gang i blant. Men om du ender opp med tomflaske etter en vinkveld – ikke kast dem. Gjør noe spennende ut av dem!

MED EN GANG JEG STAKK SNUTEN UT

Alt for stille dager, men likevel er det nok å holde på med. Eller er det? På en måte er det mye som holder meg oppe, men motivasjon til å utføre enda mer går kanskje ikke akkurat sånn som jeg alltid ønsker.

Jeg føler jeg fyller dagene mine med akkurat det samme, og er vel egentlig lite variasjon på hvordan hverdagen min ser ut fra uke til uke. Noen ganger hender det at jeg legger inn ønskede gjøremål på listen min, men som jeg ikke utfører fordi jeg enten utsetter det eller rett og slett kaster det bort.

Men i det siste har jeg kjent på at jeg har fått litt mer energi tilbake. Det har vært på slike dager hvor solen har vist seg og gradene vært litt varmere. Nå kan vi si oss ferdig med vinteren, for her har jeg pakket vinterklærne helt bort. Jeg tok faktisk med meg vinterbuksen min hjem fra jobb i går, så nå må det bare gå en vei.

Deilig har det uansett vært, og ekstra motivasjon får jeg om morgen når jeg endelig kan se solen som står opp sammen med meg – hvis vi ser bort ifra de morgningene hvor det er overskyet. Godt er det i hvert fall å slenge seg på sykkelen i dagslys.

Heldig syns jeg vi har vært med denne våren som nesten akkurat har startet. Fuglene både kvitrer og synger flere sanger om dagen, og mer skal det bli. Og for ikke å snakke om at dagene virker mye lengre nå som det ikke er like mørkt som det var.

Og angående mørketiden, denne helgen stilles jo klokken, så nå går vi mot lysere tider igjen. Jeg kjenner det skal bli veldig godt, og det betyr også at sommeren nærmer seg, selv om den ikke er her helt riktig enda. Men som vi alle vet – tiden går fort.

Men nå som det har vært så fint en stund, med tanke på at det har vært noen kjøligere dager også, så merket jeg at jeg ble litt glad i ettermiddag da jeg oppdaget mørke skyer som kom svevende over her.

Aller helst håpet jeg på et skikkelig regnskyld, men værgudene var ikke helt enig med meg der. Litt regn ble det uansett, og med en gang jeg stakk snuten ut ble jeg enda mer glad.

For er det bare meg, eller er det flere som liker å kjenne på den duften som kommer etter et regnskyld, hvor alt kjennes ut som at det har blitt skikkelig renset opp?

Dråpene samlet seg på vinduet. Asfalten ble mørkere og det ble et fåtall av små flekker hvor vannet samlet seg. Men at regnskyene skulle suse så fort forbi var litt skuffende. Det kunne jo kommet et skikkelig regnskyld når det først var innom.

Ellers har denne lørdagen vært rolig som vanlig. I grunn ikke noen store hendelsen som har satt spor, men likevel fått gjort et par småting. Siste helgen av denne måneden skal i hvert fall brukes på akkurat det jeg har lyst til, og så håper jeg dere gjør det samme.

ET SØTT, HERLIG OG SJARMERENDE LITE ORD

Har du noen gang kjent på den gleden av å stå opp om morgen og gjøre dine vanlige rutiner, utføre en arbeidsdag for så å gå hjem og bli overrasket over at det endelig er fredag?

Hvilken dag det egentlig var i dag hadde jeg glemt litt. Jeg var sliten etter en lang uke, men ble noen kilo lettere da jeg kom på at det var fredag og snart helg.

Til tross for at det var enda noen timer igjen til helg så var det et godt stykke arbeid som måtte gjøres på jobben først. I det siste har jeg vært litt sliten, så at ukens siste dag i barnehagen skulle bli så fin som den ble var bare toppen av kaken.

For hvordan har egentlig denne dagen vært? I jobben jeg har som jeg prøver å gjøre så godt jeg kan for at store og små skal få en fin hverdag, så ble jeg litt ekstra rørt da jeg fikk den velkomsten på jobb som jeg gjorde i dag.

Eller velkomst og velkomst. Hva skal man egentlig kalle det når sånt skjer? Det som skjedde var at jeg traff på en forelder da jeg kom, og det første de forteller er hva som skjedde rett før.

Jeg visste ikke helt hvordan reaksjon jeg skulle vise, eller hvilke ord jeg helt skulle dele. Men helt uten at jeg rekker å tenke så mye så kommer det ut noe så enkel som “så moro”.

Det sies jo at et barn sine første ord er mamma og pappa – enten lyder eller små ord som søker barnets aller nærmeste kontakt. Jeg jobber med hele spekteret i barnegruppen og er sammen med de fra aller minste til de eldste.

Årets barnegruppe som jeg får lov til å dele min kjærlighet med er jeg utrolig fornøyd med, og alle sammen fungerer overraskende bra hvor alle har god kjemi og samspill med alle. Jeg gleder meg til å dra på jobb hver eneste dag for å si det sånn.

Men tilbake til gleden som føltes ganske stort. Hva var det som skjedde siden jeg ble fortalt dette? Det viste seg nemlig at et barn hadde spurt etter meg. Et barn som ikke har mange ord, og som er i den fasen hvor de lærer seg nye ord og uttrykk.

Jeg kjente jeg ble varm inni meg, for tonen mellom barnet og meg er ganske stor. Da timene hadde gått litt var det først da jeg tok tak i det jeg hadde fått høre fra andre. Jeg prøvde noen ganger uten hell.

Timene forsvant og dagen gikk. Jeg hadde vært gjennom flere samspill med alle barna, og leken hadde gått sin gang. Men så, endelig kunne også jeg få være vitne til barnets utvikling i språket.

Et søtt, herlig og sjarmerende lite ord, Pernille, ramler ut av munnen til den lille kroppen. Jeg kjenner jeg blir glad og stolt! For det er vel lov å bli det når noe sånt skjer? Til alderen og deres utviklingsstadiet så var det ganske klart og tydelig hva som ble sagt.

Jeg har ikke jobbet med så små barn i de tidligere arbeidsårene mine i barnehage, så dette her syns jeg var moro å få være med på å oppleve når relasjonen er så tett som den er. Jeg både ser og opplever mye i min jobbhverdag, og glad er jeg for at jeg får lov til å være med på en slik reise.

Nå kan jeg ta helg med en ekstra god glede som jeg kan bære med meg videre. Uken har bestått av like mange dager som den alltid gjør, og fortsatt lurer jeg like mye på hvor uken blir av når det plutselig blir fredag. Uansett, nå er det et par dager fri før fullt kjør igjen, og med det ønsker jeg en riktig god helg!

SNØHAUG PÅ NESTEN TRE METER

Tenk om man hadde kontroll på alt det rundt seg. Man visste til en hver tid hva som skjedde, og det var dermed lettere å planlegge hverdagen mye bedre. En timeplan kunne fylles ut til punkt og prikke omtrent, og uansett visste man hva som skjedde.

Men sånn er det ikke, selv om både du og jeg skulle ønske at man kunne styre enda mer enn det man kan gjøre i dag. I helgen for eksempel begynte kroppen å reagere. Små symptomer kom, og en forkjølelse av tett nese traff meg.

Heldigvis var det ikke noe kraftige som plantet seg hos meg, men likevel tar det på når kroppen kommer litt ute av drift. Jeg har heller ikke vært så dårlig at jeg startet denne uken med å være borte fra jobb – og bank i bordet, det har jeg heller ikke vært dette halve barnehageåret!

Nå skal det sies at det er veldig mye som skal til før jeg blir slått ut og må bli liggende helt i ro. Likevel beveget jeg meg en tur på trening i helgens ende bare fordi jeg følte at jeg måtte.

Riktig nok klarte jeg å lytte til kroppen, og økten ble bare en liten snartur før jeg måtte kaste inn håndkle. Jeg var så og si alene på trening den dagen også, da jeg startet så tidlig som i halv elleve-tiden.

Mens jeg styrer på det lille jeg klarte, så oppdaget jeg også dette synet der jeg sto i min litt egen verden. Solen skinte og det var nokså varmt om vi spoler to dager tilbake. Våren var i luften, og jeg kunne til og med kjenne den.

Denne snøflekken midt på parkeringsplassen. De små restene av det som var en svær snøhaug på nesten tre meter høy. Og det bare en ukes tid før.

Bare det å se forskjellen på denne haugen på så kort tid, det var da det gikk opp for meg hvor mye snø som hadde smeltet på så få dager. Og uten at jeg skal si ting for høyt – jeg håper det bare går den riktige veien videre.

De siste dagene har vi vært heldige som har fått kjenne på så mye av vårfølelsen, og ikke minst den behagelige varmen på denne tiden vi er nå. Fuglene har begynt å vise seg mer etter at de har begynt å komme tilbake, og ikke minst hatt enda mer påfyll av fuglesang. Det kan nesten ikke bli bedre da, med nesten helt bare veier som får enda mer farger dag for dag.

DEN STØRSTE POSEN HUN HADDE

Prøv å senke skuldrene, kast av deg buksa og len deg godt til rette bakover for å la kroppen puste ut. For skal jeg være ærlig så kjenner jeg at det nå skal bli godt med helg!

Og det syns jeg at jeg sier hver eneste gang. Men det skal sies at det er sant når man både føler og at hverdagen er så hektisk som den er. Heldigvis er mye bra med uken. Men da man står på ganske høyt hver eneste dag, da kommer det noen ganger litt ekstra høye bølger hvor man kjenner litt ekstra på det.

Innerst inne blir man sliten, og da ser man ekstra frem til fridagene. Og det gjør jeg nå. Og siden helgen står rett foran oss, eller vi er så og si i gang med den allerede, så kan jeg dele et lite tips med dere. Eller er det et tips?

Det hele startet dagen før i går – altså her om onsdagen. Plutselig smeltet det en liten tanke inn på meg at jeg ønsket en liten tur ut. Jeg ville bevege meg innom byen. Ikke på det ene eller andre utestedet, men på kjøpesenteret.

Etter en vel gjennomført dag på jobb i går smatt jeg en tur innom byen. Besøkte en butikk som jeg ønsket veldig å ta en titt i. Av den spontane tanken som først kom til meg var at jeg ville innom byen for å se etter noe mer til samlingen min.

Ja, for jeg har nemlig en samling som jeg driver og samler på. Ikke en sånn samling av bruskorker som jeg en gang gjorde, men en mer sånn samling som er mer nyttig i livet om jeg så kan kalle det dét.

Det viser seg sånn at jeg fortsatt bor hjemme, og jeg har enda ikke klart å komme i et eget og nytt hjem som bare er mitt. Men den tiden kommer, en eller annen gang, og i mens har jeg muligheten til å spare.

Spare både på det ene og det andre, og det er et spesielt servise, eller sett som jeg samler på. Til jul fikk jeg påfyll av Poul Pava merket. Og det begynner å dra litt bedre på seg i flytteesken med dette.

I går ville jeg derfor ta turen innom Kitchn på Farmandstredet bare for å se om de hadde noe nytt og som jeg ikke allerede hadde. Jeg har vært flere ganger innom der, og jeg syns egentlig de har litt lite inne i butikken sin av akkurat dette. Har sett at de har en del mer på nett som man kan få kjøpt, men så er det noe helt annet å se det foran seg og holde det i egne hender først.

At jeg hadde litt flaks når jeg først var innom der kan jeg jo si at jeg hadde. Når først tanken kom at jeg ville dra på utkikk etter flere skatter, så viste det seg at de hadde fått påfyll av akkurat det jeg var ute etter.

Og vet du hva? Du skulle nesten tro at de visste at jeg skulle ta en sånn spontantur innom dem, for mer til flaks kunne jeg nesten ikke hatt. Det første var at dem hadde en del mer varer inne av Poul Pava. Og ikke nok med det – de hadde også satt det ned til 50%!

Oi, så flaks jeg hadde. Jeg kom akkurat innom på riktig tidspunkt til å gjøre et ganske så stort kupp syns jeg, for dette merket koster litt selv om det ikke er noe av det dyreste. Og for å få med seg alt dette hjem så dro damen bak kassen frem den største posen hun hadde.

Når det først er så stort salg så må man virkelig slå litt ekstra på stortromma syns jeg. Så, nå har jeg fått enda mer påfyll av det lekre serviset. Jeg har ikke gått i det som er hvitt, men av glass som er gjennomsiktig. Syns det er finest, selv om jeg har to krus som er helt hvite med farget tegning på.

Med andre ord ble det en liten lykketorsdag denne uken, og jeg er langt ifra misfornøyd med det. Jeg er rett og slett glad. Glad for at samlingen ble større, og ikke minst at summen ble lavere. Kunne ikke blitt bedre det. Nå er alle lagerplassene for flytteoppbevaring min ganske så fulle, så om jeg finner eller får noe mer nå så må jeg nesten kaste meg selv ut fra barndomshjemmet. Er vel egentlig på tide. Bare ikke helt enda.

SNØEN FÅR BARE KOMME

Det var sommer og fint vær. Solen skinte og gradene var høye, og det ble mye bading for å holde kroppstemperaturen på en behagelig temperatur som mulig. Men, rundt meg kom det en fisk fra intet sted. Plutselig var den litt for nære – så nære at foten min ble kuttet tvers av.

Heldigvis skjedde dette ikke i virkeligheten, og etter en stund våknet jeg av drømmen hvor jeg til slutt ble liggende på et slags sykehus hvor jeg fikk behandling, men også for å redde foten min. Om den kunne syes på igjen, det fikk jeg aldri svaret på.

En litt tragisk morgen i de siste drømmene før blikket plutselig spratt opp. Da var det morgen, og i det lille hodet surret det en tanke. Hva er det jeg våkner til nå? Hvordan ser det ut ute etter at jeg kom sent hjem i går kveld?

Jeg beveget meg forsiktig ut av sengen, listet meg lett på tå bort til vinduet for å lette litt på gardinen. Turte jeg egentlig å se ut? Jeg ville helst ikke, men nysgjerrigheten ble for stor. Og hva var det jeg så?

Om det var jeg som fikk bestemme så hadde ønsket mitt vært at det hadde gått mot vår allerede nå. Latt snøen forsvinne bort, og sett trærne spire av grønn glede. Men så var det ikke sånn da jeg så ut av vinduet til morgen i dag.

Det var minst like hvitt som det var da jeg la meg kvelden før. Og ikke nok med det – enda mer snø hadde kommet i løpet av natten, samtidig som det fortsatte å dale snø ned. Og det snødde ikke bare ned heller for å si det sånn. Snøføyken suste ganske så vannrett. Det var ikke langt ifra i hvert fall!

Litt av en nedtur jeg fikk over meg da jeg så at sporene var snødd bort. For meg var det greit med snøen som allerede var. Men nå, nå er det mer enn nok. Ja, det er gøy med aking og leking når den er her. Men utenom det så hater jeg vinter og snø.

Men å få gjort så mye med ser dårlig ut. Snøen får bare komme og gå som den gjør, og så får man heller glede seg når våren springer ut og man kan pakke bort vinterklærne for en lenger periode.

Siden det er blitt så mye snø som det er nå, så benyttet jeg faktisk sjansen til å la kaninen utforske det hvite landskapet for første gang. At dette var stas for hun det så det ut til å være. Vi var jo ute mens snøen lavet ned, og det var flere ganger både stjerten og snuten ble ristet.

Med familiebursdag i går, enda mer snø, og både trening og snømåking i dag, så skal resten av søndagen nå bare nytes. Plutselig var vi i enden av helgen, igjen. I morgen venter en ny uke atter en gang, og denne helgen skal nå rundes av med vm-finale i håndball, hvor de norske herrene skal møte Danmark. Regner med en like spennende kamp som her om dagen, og selvfølgelig må vi gå for gull. La både du, jeg og alle oss heie frem landet vårt i kveld!

FLOTT SOLOPPGANG UNDER FROKOSTEN

Årets første helg, en helg jeg nesten hadde glemt skulle komme. Tidligere i uken så jeg frem til et par fridager til å gjøre stort sett ingenting, samtidig som jeg funderte litt på hva jeg skulle fylle den med. Men her ble det en tidlig kveld i går. Hodet traff nemlig puta og jeg forsvant i drømmeland så tidlig som jeg ellers har gjort resten av uken.

Men plutselig kom det en lyd som vekket både hørselen og synet fra drømmene jeg var langt inni. Jeg lettet på blikket og fikk lyden til å forsvinne. Men å sove videre var ikke på tale. Tiden hadde ikke rukket å vise seks på viserne, og der satt jeg våken og klar for dagen.

For bare se på denne solen! Det er ikke hvilken som helst sol, og dette er ikke akkurat et syn jeg får se ofte. I hvert fall ikke ved vannet. Jeg var klar for en ny lørdag. Ikke en fridag hvor jeg hadde planer om å sove litt lenger og bruke dagen på ingenting. Men kvart over syv kjørte vi avgårde, ut på nye eventyr.

Og med en så fantastisk og magisk morgen som dette, så kan jeg ikke skjule at jeg ikke har vært avgårde. Jeg har med andre ord vært på en liten reise over havet. Seilt på bøljan blå med en flott soloppgang under frokosten. Oppholdt meg på en stor ferge med buffet.

Har du sett noe så godt? Fantastisk gode poteter, varme tomatbønner, bacon, speilegg, omelett, agurk og små, søte tjukke pannekakelapper. Det er sjelden jeg spise frokost, for mat tidlig om morgen er ikke helt meg. Men når man har så mye god mat hvor man kan servere seg selv – det er noe helt annet. Forsynte meg med to gode porsjoner for å si det sånn, og er i kveld fortsatt enda litt mett. Har heldigvis plass til en litt ekstra god middag for det.

Vi tok fergen som gikk halv ni – og skal jeg røpe meg så var det faktisk ikke bare oss som gikk for en harrytur i dag. Det var så å si helt fullt, og enda litt til. Og for å utnytte best mulig av reisene så ble det fylt helt opp med biler. Var rimelig trangt, og det er ikke særlig med rom å bevege seg når man skal ut og inn av bilene på Sandefjord-Strømstad sin ferge. Jeg skjønner at de skal utnytte ved å få med seg så mange over fjorden. Men er det egentlig så lurt å trykke inn så mange at det blir overfylt?

Uansett, godt var det å komme seg av og over grensen. Systembolaget fikk seg et lite besøk, og videre var det å reise til Nordbyen sitt kjøpesenter. Der var det heller ikke bare vi som tenkte å ta turen innom. Var en del mennesker, men syns heller ikke det var helt kaos.

Jeg kom meg heller ikke helt tomhendt hjem fra nabolandet, og røk på noen par smeller. Nå i kveld kjenner jeg at det er veldig godt at jeg ikke har en eneste plan. Vi kom heldigvis hjem, etter planen, og rakk å se herrekampen i Gjensidige Cupen, hvor Norge møtte Nederland og rullet ballen over dem. Alt i alt en veldig fin dag, og håper dere har hatt det samme.

BLIR 2019 ÅRET?

“Det er så nærme, men likevel så langt ifra.” Akkurat den samme setningen startet jeg med for trehundreogsekstifem dager siden også. Og det er noe med det. Det har knapt gått et halvt døgn siden vi ruller forsiktig over i det nye året. Nå skal 2018 bankes ned og 2019 skal åpnes, i håp om å få et ekstra fint år. Godt nytt år!

Under dagen i går fikk det meg til å mimre og tenke litt tilbake på tidligere år. Så langt tilbake da jeg var en del år yngre og alt var mye mer spennende og fascinerende. I så og si alle år har vi vært hjemme på denne dagen, utenom et par unntak. Vi har også tidligere feiret en sånn dag med vennepar, men i år var vi alene.

For min del er det ganske deilig, og man kan styre dagen akkurat sånn som man selv ønsker. Jeg skrev jo i går om hvordan dagen hadde vært. Men hvordan ble egentlig kvelden?

Kvelden gikk til å kose seg med steking av både kjøtt og grønnsaker på raclettejernet, og også på nyttårsaften som på julaften så var det en del styr og ordning med maten som tok tid, men når vi spiste så gikk det så ufattelig fort.

Selv om tiden gikk fort i hyggelig selskap så smakte det veldig godt, og jeg spiste alt for mye. I grunn er jeg fortsatt mett etter kvelden i går, og det blir nok ikke mat på meg i dag med det første. Ikke før om noen timer. Kanskje før det også.

Med middagen som sank nedover og med den gode smaken godt i minnet, så var det da ikke mange timene igjen til midnattens timer. Kvelden var så stille og rolig som det bare går an å få det, og jeg dro heller ikke ut sånn som mange andre. Jeg skulle gjerne gjort det, men jeg har bare ikke kommet dit –  ikke enda.

Utover store deler av kvelden hadde det smelt litt nå og da. Men da klokken ble et kvarter før et nytt år, da ble kamera slengt rundt halsen og man fikk stelt seg ute under den åpne himmelen. Det var ganske svart ute, og veldig mørkt. Og rundt oss lyste det opp små rom i luften med fantastiske farger og flotte mønstre.

Store og flotte fyrverkeri ble sendt opp på den svære nattehimmelen. Høye smell og fine bilder som fanget blikket. Men en ting er sikkert, det var ikke så mye action som jeg hadde ønsket. Det var tydeligvis ikke så mange hjemme her i nærområdet av Tønsberg, og jeg har sett mye mer liv før.

Til tros for en mindre aktiv fest høyt der oppe i mørket, så ble nyttårsfeiringen vellykket for det. Alt for stille og rolig, men likevel en fin dag. Håper dere hadde en forrykende og fargerik kveld – enten om du tok det rolig sånn som meg, eller om du var en av dem som slo håret helt ut. Fortell meg gjerne om hvordan du steppet inn i det nye året. Og til slutt – blir 2019 året?

VI HAR IKKE TATT MED OSS ET SELVHUGGET JULETRE INN

Skal jeg komme med en innrømmelse?  Det er ikke noe skummelt eller farlig, og det er ingen stor glede heller akkurat. Men da det var på tide å stå opp i dag tidlig så fristet det faktisk bare å bli liggende. Den siste uken spesielt har jeg kjent på at jeg har vært ekstra sliten. Men opp til en ny dag måtte jeg.

Øynene var trøtte og kroppen var sliten. Da var det ekstra godt å tenke på at fredagen endelig var kommet, jeg kunne dra mine føtter til jobb for å få unna noen smålange timer med et godt stykke arbeid, for så å vende snuten hjemover igjen med tanke på at det endelig skulle bli helg.

Jeg kan jo lette såpass mye på sløret at jeg har gledet meg veldig til denne dagen. Endelig kunne jeg gå ut i ferie, etter drøye fem måneder med mye jobb. Eller mye og mye, det har jo vært som normalt på en måte, men samtidig har det føltes litt ekstra med tanke på at jeg hadde to jobber før jeg nå i desember gikk over til å “bare” ha en arbeidsplass.

På en måte har det vært rart og ikke være på den gode plassen jeg hadde, hvor jeg var fryktelig heldig og trivdes utrolig godt. Innerst inne savner jeg jo både store og små, alle mann. Men på den andre siden er det godt å ha ett godt sted å være.

Men siden jeg ikke har fått vist dere vårt juletre enda – her kommer det. Dette ble hogget ned i en skog like i nærheten av byen. Vi trasset bort med lua godt trådd over hodet og øksa slepende etter oss. Vi skulle jo tros alt felle et kjempefint tre som skulle stå i vår egen stue i julen.

Jeg må nok avsløre at det ikke helt var sant. Vi har ikke tatt med oss et selvhugget juletre inn, men selv satt sammen av vårt plasttre som vi investerte i for noen år tilbake. Vi angrer ikke på det. I hvert fall gjør ikke jeg det. Så lettvint i grunn og bare hente det ned fra loftet hvert år, for så å pakke ned akkurat det samme treet igjen over nyttår. Å slippe stresset rundt å finne den perfekte granen er godt å slippe.

Juletreet kom opp tidlig i forrige uke. Så det har allerede stått oppe og vist sin juleglede allerede. Men noe julestemning kan jeg ikke si at jeg helt har enda. Og sånn har det vært de siste årene. Det har gått en del i julemusikk. Men selv ikke det har gikk meg den desemberfølelsen som jeg en gang hadde som yngre.

At det nå er julaften om bare tre små dager kan jeg ikke helt skjønne. Og noe som jeg har sagt før, men som aldri kan sies for sjeldent – hvor har hele dette året egentlig blitt av? Mange spørsmål finnes det, men det er ikke alt kan man få svar på.

Med en liten juleferie som nå har startet gleder jeg meg til å senke skuldrene litt lavere enn det dem har vært. Litt står igjen før selve julekvelden, og jeg er mest sannsynlig ikke alene om det. Hvordan er det med deg? Er du i havn, eller har du litt å gjøre de neste dagene du også?

EN FILMANBEFALING PÅ GRÅVÆRSDAG

Jeg har veldig lyst til å komme med en filmanbefaling til dere der ute. Her i huset har vi tilgang til netflix, og det var her jeg kom over en film med navnet “Lovestruck: The musical”. Jeg klikket meg inn, og starten av en film har noe å si for meg. Blir det for kjedelig fra starten av så orker jeg ikke å se en film lenger. Men denne fanget min interesse med en gang, og jeg rakk akkurat å se den ferdig før jeg måtte ut på en liten kjøretur.

For å si kort om den uten å røpe for mye handler den om en Broadway-stjerne som får tak i et mystisk brygg som gjør henne 30 år yngre. I ugjenkjennelig form forsøker hunn å stoppe datterens bryllup slik at også hun kan bli stjerne.

Filmen har også fått noen fine tilbakemeldinger på at dette er en flott film – noe jeg er stort enig i. Det er flere dansescener midt i filmen som er spredt utover, og for å si det sånn så syns jeg hvordan de har laget og satt dette sammen er helt fantastisk! Absolutt en film en burde se, og jeg ser selv ikke mye film – men denne var råbra! Under ser dere noen klipp fra det musikalske.

 

Lovestruck: The musical

 

 

Var dette noe for deg? Da er det bare å se filmen som har enda mer å by på!