Har du noen gang kjent på den gleden av å stå opp om morgen og gjøre dine vanlige rutiner, utføre en arbeidsdag for så å gå hjem og bli overrasket over at det endelig er fredag?
Hvilken dag det egentlig var i dag hadde jeg glemt litt. Jeg var sliten etter en lang uke, men ble noen kilo lettere da jeg kom på at det var fredag og snart helg.
Til tross for at det var enda noen timer igjen til helg så var det et godt stykke arbeid som måtte gjøres på jobben først. I det siste har jeg vært litt sliten, så at ukens siste dag i barnehagen skulle bli så fin som den ble var bare toppen av kaken.
For hvordan har egentlig denne dagen vært? I jobben jeg har som jeg prøver å gjøre så godt jeg kan for at store og små skal få en fin hverdag, så ble jeg litt ekstra rørt da jeg fikk den velkomsten på jobb som jeg gjorde i dag.
Eller velkomst og velkomst. Hva skal man egentlig kalle det når sånt skjer? Det som skjedde var at jeg traff på en forelder da jeg kom, og det første de forteller er hva som skjedde rett før.
Jeg visste ikke helt hvordan reaksjon jeg skulle vise, eller hvilke ord jeg helt skulle dele. Men helt uten at jeg rekker å tenke så mye så kommer det ut noe så enkel som “så moro”.
Det sies jo at et barn sine første ord er mamma og pappa – enten lyder eller små ord som søker barnets aller nærmeste kontakt. Jeg jobber med hele spekteret i barnegruppen og er sammen med de fra aller minste til de eldste.
Årets barnegruppe som jeg får lov til å dele min kjærlighet med er jeg utrolig fornøyd med, og alle sammen fungerer overraskende bra hvor alle har god kjemi og samspill med alle. Jeg gleder meg til å dra på jobb hver eneste dag for å si det sånn.
Men tilbake til gleden som føltes ganske stort. Hva var det som skjedde siden jeg ble fortalt dette? Det viste seg nemlig at et barn hadde spurt etter meg. Et barn som ikke har mange ord, og som er i den fasen hvor de lærer seg nye ord og uttrykk.
Jeg kjente jeg ble varm inni meg, for tonen mellom barnet og meg er ganske stor. Da timene hadde gått litt var det først da jeg tok tak i det jeg hadde fått høre fra andre. Jeg prøvde noen ganger uten hell.
Timene forsvant og dagen gikk. Jeg hadde vært gjennom flere samspill med alle barna, og leken hadde gått sin gang. Men så, endelig kunne også jeg få være vitne til barnets utvikling i språket.
Et søtt, herlig og sjarmerende lite ord, Pernille, ramler ut av munnen til den lille kroppen. Jeg kjenner jeg blir glad og stolt! For det er vel lov å bli det når noe sånt skjer? Til alderen og deres utviklingsstadiet så var det ganske klart og tydelig hva som ble sagt.
Jeg har ikke jobbet med så små barn i de tidligere arbeidsårene mine i barnehage, så dette her syns jeg var moro å få være med på å oppleve når relasjonen er så tett som den er. Jeg både ser og opplever mye i min jobbhverdag, og glad er jeg for at jeg får lov til å være med på en slik reise.
Nå kan jeg ta helg med en ekstra god glede som jeg kan bære med meg videre. Uken har bestått av like mange dager som den alltid gjør, og fortsatt lurer jeg like mye på hvor uken blir av når det plutselig blir fredag. Uansett, nå er det et par dager fri før fullt kjør igjen, og med det ønsker jeg en riktig god helg!
