TRÆRNE RUNDT HER BLE IKKE UTSATT


 


 


 


 

Planene ble ikke helt sånn som jeg håpet da jeg satte meg ved vinduet for å få med meg “jordskjelvet” som kom ovenfra i går. Det ble med andre ord en ettermiddag hvor det endelig skjedde litt. 

De mørke skyene strømmet til rundt i nærområdet, men kom aldri så langt inn at de svevde rett over her. Jeg prøvde å dra dem til meg for at dem skulle komme nærmere, men det så ut til å fungere dårlig. I det fjerne hørte jeg buldring og murring fra det fantastiske været som herjet rett bak den lille skogen vi har her, men den kom aldri så tett innpå sånn som jeg håpet.

Likevel måtte jeg plassere meg godt til rette ved vinduet da det herjet som verst. Lynene blinket i øyekroken der glimtene spratt igjennom vinduet, og ikke så lenge etter kom de dundrende smellene. Med et sånt leven to ganger på en uke er ikke galt, men jeg skulle gjerne hatt litt mer sirkus ut av det. At det var så nærme at det kunne slått ned i den høye trestammen vi har her bare et par meter fra huset.

Jeg satt bare å ventet på at det skulle slå seg skikkelig løs. Himmelen ble så mørk som den bare kunne blitt, og lynet haglet på med sine flash og gnistene smell. Men med mine store ønsker denne gangen så ble det nok ikke det denne gangen. Men liv i naturen ble det likevel da det blinket og smalt på samme tid med kun et sekund eller to i mellom. 

Hvor det slo ned har jeg ikke helt klart å få med meg. Men hos meg var det i hvert fall ikke. Trestammen, eller trærne rundt her ble ikke utsatt denne gangen, så det gjør meg ingenting om det kommer flere slike dager om ikke så lenge. Bare jeg har fri og at det er på dagtid eller kveld så er jeg fornøyd.

Men om det skal bli liv og spetakkel i dag ser det ikke så veldig lyst ut på at det skjer for øyeblikket. Her skinner solen som trekker til seg igjennom vinduene og lyser opp rommene enda mere. Men er det lov å ønske seg liv og røre når mørket senker seg, i de kveldstimene før man skal legge seg?

DET STARTET MED NOEN DRÅPER

Hva skal jeg si? Første uken på jobb var litt tøffere enn jeg hadde trodd og som jeg selv la merke til. Ble noen fine og rolige dager, men i en helhet viste det seg å bli ganske så hektisk. Det var ikke bare bare å tråkke sine føtter innenfor arbeidsplassen, og etter en hel uke på jobb gjorde det utslag da jeg endelig kunne ta helg.

Det var ingen tegn til det tidligere. Kvelden var kommet og middagen hadde blitt spist, og jeg forsettet arbeidet videre for meg selv. Klokken var vel ikke stort mer enn ni i går kveld, da det brått og uventet skjedde noe som omtrent aldri skjer. Jeg lå i sengen og leste litt og så igjennom noen papirer. Minst fem hefter med 3-4 sider per del.

Plutselig blir jeg borte. Havner langt inn i den svarte tunnelen hvor jeg blir fysisk borte. Drømmene kommer frem og jeg er ikke til å få kontakt med den neste timen. Da jeg kvikket opp igjen våknet jeg til alle papirene som lå over meg, hvor planen var å skumme litt igjennom dem. Det kunne jeg bare glemme.

Men jeg trengte helt klart den lille ekstra søvnen jeg fikk, og med noen lange timer med skjønnhetspleie i natt hoppet nesten øynene ut da jeg våknet litt over åtte. Åtte? På en lørdag hvor jeg hadde fri? Jeg pleier jo aldri å stå opp på dette tidspunktet, med mindre jeg har veldig store planer og må ut av huset tidlig om morgen. Men jeg hadde jo ikke det heller.

Umulig var det i hvert fall og sovne igjen, og det var ingen annen mulighet enn å starte dagen. Egentlig var det litt godt også, hvor jeg fikk litt mer ut av dagen. Skulle gjerne klart å få satt meg ned med det jeg egentlig skulle, litt mer enn det jeg fikk gjort. Dagen startet med oppgaveskriving, og jeg blir litt grønn i ansiktet bare av å tenke på den.

Ellers har dagen gått sin gang. Har skjedd litt andre ting som har gjort til at jeg aldri fikk sitte i mange timer med oppgavene. Der gikk den planen i vask, men en ny mulighet kan komme i morgen. Noe har jeg da fått gjort, og det må jo være bedre enn ingenting. Og i ettermiddag har himmelen åpnet seg.
 


 


 

Det starte med noen dråper av fuktighet i luften. Jeg var ute på vift for å gjøre noen små æren. Innom et par butikker for å finne det jeg leitet etter. Men når det jeg er på utgikk etter ikke er bra nok, da blir det ikke noe. Så tomhendt kom jeg hjem igjen. Nesten i hvert fall. Plutselig åpnet himmelen seg under butikkrundene, og det ble et par små joggeturer for ikke å bli all verdens våt. Jeg hadde tross alt bare på meg skjørt og singlet, og hadde ikke planer om uvær.

Men uvær var det meldt, om det så var litt. Regnet plasket ned, og våt ble jeg på bare de få meterne jeg gikk. Jeg så for meg det det griseværet med skikkelig jungelbrøl. Jeg var virkelig klar for både lyn og torden, og er det noe jeg liker så er det dét.
 


 


 


 

Jeg klarte ikke å la være og gå ut for å se etter det ekstremet som kunne havne rett over oss. Jeg ville ha disco på himmelen. Både mange andre og jeg våknet jo her en tidlig morgen av et rabalder herje over oss, og det gjorde meg ingenting om det kom i retur igjen.

Men håpet så ikke akkurat så veldig lovende ut. Noen mørke skyer kunne ses litt her og der, men det samlet seg aldri så mye at det kom store og mørke skyer som samlet opp til et leven av sirkus. Dette var virkelig dårlig greier, selv om det tordner noen steinkast unna. Lynet er ikke til å se, så satser på at det hoper seg opp til å lage en kanonkveld når mørke senker seg senere i kveld.

FØRSTE HELGEN PÅ LENGE


 


 

For å være ærlig så syns jeg det er veldig deilig å være tilbake til hverdagen igjen. Tilbake til dager som har rutiner, og hvor det skjer litt mer. Langfri var veldig godt for både hodet og kropp, men det er noe med det faste mønsteret man har som man har vært vant med så lenge.

Når du går hjemme hele tiden og ikke har noe arbeid å gå til, så føles det ut som du har både ukedagene og helgen i ett. Det er ingenting som klarer helt å skille på det når du flyr igjennom røde dager. 

Det er utrolig hvor fort det går fra det ene til det andre. Vi hadde nettopp startet den aller første dagen etter ferien. Klarte riktig nok å hekte meg inn med en gang, men jeg har gått rundt og vært litt ekstra sliten og trøtt når jeg har kommet hjem fra jobben. Men det er kanskje ikke så rart når du plutselig går rett inn for å yte alt du kan.

Du kan med andre ord si at det var godt å dra hjem etter endt arbeidsdag når tiden rant ut – selv om du gjerne skulle vært i barnas selskap enda litt til. Det er noe med når du har vært på et sted så lenge, samtidig som du elsker det du driver med. Noen ganger kan det være veldig lett og deilig å slippe taket, mens andre ganger har du bare ikke lyst til å komme deg bort.

Men nå er jeg klar for den første helgen på lenge. Den helgen som kommer imellom den (kommende) hektiske hverdagen. Godt skal det nå bli med et par dager for seg selv hvor man kan gjøre akkurat det man har lyst til. Litt planer har jeg for helgen, men først skal jeg koble helt ut. Det er tross alt helg – så fin fredag og riktig god helg til dere!

JEG BLE IKKE PRIORITERT

Livet består av jobb. En stor jobb som inneholder mange andre mindre jobber for å utfylle det hele. Ja, for livet er ikke skapt som en dans på roser, lang ifra. Og det er ikke meningen at det skal heller, for det er med motstand og hindringer vi kommer frem- og oppover. Har du egentlig tenkt på det?

I midten av april tenkte jeg at jeg skulle være litt smart. Ha en liten fordel for en gang skyld. Her var det ikke snakk om latskap, og fingrene gikk som trommestikkere over bokstavene som jeg hadde foran meg. Jeg hadde nettopp tatt tak i nakkeskinnet, hvor jeg på selveste påskeaften sendte avgårde et av de viktigste papirene jeg kanskje noen gang har gitt fra meg.

Jeg satt veldig lenge med de papirene gjemt godt under en tung stein. Jeg var litt for redd for å sende dem fra meg, selv om jeg visste at det var veldig viktig at jeg gjorde det. Men det som da ventet foran meg, det var noen lange uker med venting. Og med litt nerver ute av kontroll jobbet jeg til tider så blodet sprutet.

Jeg hadde et veldig høyt ønske de siste månedene jeg gjorde jobben min i arbeidet mitt. Jeg leitet og så etter grunnmuren som jeg studerte ekstra nøye hver eneste dag, og i hodet surret det hundrevis av tanker som jeg kunne plukke opp mens jeg ventet på fagprøven. Noen ganger følte jeg at både hodet og kroppen jobbet ekstra mye til tider, og “energien” som jeg gjemte under stresset kom vel egentlig aldri til syne.

Med en lang periode med av og på med mye ekstra jobbing, kan du vel si at jeg ble litt skuffet da det bare var et par uker igjen til sommerferie. Flere barn begynte sakte men sikkert å gå ut i tidlig ferie, og planen jeg nå hadde skrevet opp og ned i mente kunne ikke akkurat være sånn likevel. 

Ordene ble flere og sidene vokste, og du kan si jeg begynte å bli ganske så lei. Jeg måtte se meg tapt, og jeg ble ikke prioritert til å ta den store prøven før jeg kunne kose meg med ferie. Jeg gikk derfor ut i ferie med en liten klump i magen om når det da skulle skje, men klarte likevel å slappe av når jeg var borte fra jobb så lenge.

I sommer har jeg derfor kjent på den tanken om at jeg faktisk kunne vært ferdig med hele sulamitten. Før ferien kunne jeg endelig hatt en ferdig utdannelse, og en tittel over papirene. Men jeg er ikke så skuffet for det. Jeg vet at jeg ble helt sikkert prioritert uansett, og snart kan jeg kalle meg en fagarbeider – for vi satser på at alt går som det skal.

Det at jeg sitter her nå med en dato i hendene gjør det til at jeg må starte på nytt. I min plan har jeg dandert ordene etter barnegruppen jeg hadde, og ettersom jeg har fått nye barn å bli glad i, så må det noen endringer til. Heldigvis trenger jeg ikke å snu om på hele oppgaven, men likevel er det nå mer jobb som må gjøres. 

I og med at jeg nå har startet med denne nye og fantastiske gruppen, gjør det til at jeg føler jeg har kommet meg ganske godt inn på barna. I hvert fall de jeg har kommet meg inn på av dem jeg har møtt. Mange kjenner jeg ekstra godt fra før, fordi jeg har vært så heldig å jobbe med dem tidligere. Men så er det å sette seg inn i deres behov og hverdag som de har nå, og det er ikke bestandig så lett. Men det skal gå bra!

Så nå er i hvert fall helgen planlagt. Jeg har i det minste en plan, og det er et stort ønske om at skal bli helt ferdig med to av planene, sånn at jeg har kun en ting å se på fremover på. For når det virkelig gjelder, da er det veldig deilig å ha fokus på bare den ene.

SIRKUSET STIKKER SEG FREM OM NATTEN

Noen kaller det lille lørdag. Jeg kaller det onsdag. Halvveis i den første arbeidsuken allerede, og fortsetter det sånn så skal man se at dette året går fort også. Håper bare det kan sakke litt ned noen ganger, sånn som nå. Vi har også klart å bikke oss over til august, og jo fortere dagene går, jo nærmere kommer vi høsten.

Høsten er starten på mørketiden, og sensommeren inneholder som oftest uvær. Ikke av det lette slaget hvor det regner noen dråper et par, tre, fire dager etter hverandre. Men det uværet som åpner himmelen for fullt der og da. Og det fikk vi oppleve her i dag – eller det vil si på morgenkvisten.

Klokken var rundt åtte over fire i natt da det begynte å smelle. Jeg kan ikke unngå å høre lyden av uvær, mens andre kan sove seg igjennom det. Det var rene diskomorgen på himmelen, med både skikkelig lyskule og dundrende skrall. Jeg hadde bare håpet at det ble litt kraftigere, og at dette skjedde på kveldstid.

Hvorfor skal som oftest sånt ordentlig vær som jeg elsker skje om natten, når jeg har store planer for å sove? Jeg kan jo ikke unngå å ikke få med meg både lyn og torden, og jeg kunne like godt stått ute i det fri og beundret den vakre naturen når det virkelig lyser opp himmelen og smeller i ettertid. Det var faktisk et stunt hvor det blinket opp himmelen og smalt bare et par sekunder etter. Det føltes ut som det var rett over her, men viste seg og være like i nærheten.


 


 


 

Jeg skulle gjerne plantet meg ute på den store terrassen med både stativ og kamera. Men å fikle seg mellom alle de lukkertidene og blenderåpningene for å få det perfektet bildet, så klippet jeg heller noen fra filmene jeg tok opp. Syns det var det letteste å få til i dette tilfellet, da jeg ikke orket å leke stillfotograf den nattetimen jeg var våken fra fire til fem i natt.

Litt mangel på søvn kan du jo si at det ble dette døgnet. For en time etter at jeg hadde lagt hodet på puta igjen og lukket øynene, da ringte klokken for å fortelle meg at nå måtte jeg opp. Det er det som er ulempen med at sirkuset stikker seg frem om natten. Men så er det også da det er mørkest nå om denne årstiden, og man får best utnytte av det ekstreme været.

HVEM FØLGER JEG PÅ SNAP?

De siste årene har ungdommen bare blitt mere stillesittende. Klistret bak en stor skjerm hvor spilling har vært et stort fokus. Nå sier jeg ikke at alle gjør akkurat dette, men jeg vet at skjermbruken har økt, og det er fordi veldig mye av kommunikasjonen og det å holde kontakten kan skje bak disse skjermene. 

Jeg husker så godt på barne- og ungdomsskolen, men spesielt på barneskolen. Jeg var jo ikke akkurat den som snakket høyest eller førte lange samtaler, men jeg likte veldig godt å være med venner. Avtale tider hvor jeg kunne bli med dem hjem, for jeg likte best å komme meg ut av mitt eget hus. Eller jeg kunne slå et nummer på fasttelefonen som vi en gang hadde for mange, mange år siden.

Det å ha mennesker rundt seg var det lille som skulle til for at jeg skulle komme meg ut. Med årene ble det bare mindre og mindre av dette, og i dag, noe som jeg har skrevet om tidligere her, så har jeg mistet den fysiske kontakten med de menneskene jeg var glad i. Jeg har selvfølgelig familie rundt meg, men ingen på min alder som jeg kan kalle venner.

Det er vel litt min egen skyld også. Jeg ble plutselig ikke like interessert i å holde kontakten med de få jeg hadde etter at vi skiltes på ulike veier. Og det samme skjedde både etter at jeg gikk ut av ungdomsskolen og videregående. Men, jeg kan ikke akkurat trylle. Plassere meg tilbake i tid og gå den andre veien. Og jeg vet at det er flere som har det sånn.

I dag har jeg et fåtall delvis kontakt med mine tidligere medelever. Den sosiale nettverden har nå tatt overhånd hvor jeg følger og kan ha noen dialoger med de mest kjente fjesene. Men det er ikke det samme som å kunne treffes for å finne på noe. Det har bare blitt sånn, og i den boblen har jeg vært lenge – ja i flere år. Jeg skulle gjerne ha endret på det, om det ikke var så vanskelig. I grunn er det ganske lett – det er bare å våge og vise seg. Men der er jeg ikke.

For og da kunne vite hva som skjer der ute i den store verden, både med de gamle vennene og andre hyggelige og morsomme personer, har flere av de sosiale mediene latt både meg og mange andre fortsatt ha kontakt med mennesker man har “mistet”. Både instagram og snap er to store apper som jeg bruker daglig, for å få med meg hva som skjer av de flotte menneskene jeg kjenner og er nysgjerrige på.

Snap er vel den mest brukte appen hos meg når det kommer til å vite hvordan andre har det. Hvordan det går med dem, og hva dem driver med. Jeg kan underholde meg i hverdagen med å ta en liten prat eller høre hvordan de jeg en gang kjente så godt har det. Men det er også nye og morsomme mennesker som jeg følger for å få den ekstra underholdningen hver dag. Men hvem følger jeg på snap?
 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 

Dette er en del av dem jeg følger små glimt av i hverdagen deres. De som er interessante for meg for at jeg skal få et smil eller flere om munnen. Kanskje følger du noen av dem du også, eller kanskje du ble litt nysgjerrig og vil vite hva dem legger ut i løpet av en dag. Da kan du jo bare legge dem til i listen din, du også. Kanskje vil du vite hva jeg legger ut – og da kan du jo bare følge meg om du vil det.