DET VAR MØRKT DA JEG MØTTE DEG

Det ble en ganske lang lørdag. En dag som gikk sin gang sånn som den gjorde. I det lille hodet finnes det mye rart for tiden, og jeg føler at ikke alt er helt på stell der om dagen. Men som en av bøkene om Albert Åberg heter, hvor pappa sier “Bruk skallen!”, så er det fort gjort å gjøre noe feil eller dumt, men det er mye bra vi egentlig gjøre også. 

Skuldrene er høyt oppe, og da jeg var ute sent i går kveld for å ordne noe, det var da jeg stoppet opp og så rett ned. Det var mørkt da jeg møtte deg, men det var lyst nok til at jeg kunne se deg. Det er lite jeg er redd eller skeptisk til når det gjelder dyr, og de som kjenner meg vet nok sikkert det. 

Men jeg kunne ikke gå forbi da du sto der foran meg. Jeg strakk ut hånden og ga deg en finger. Løftet deg opp og tok deg med inn. De andre syns kanskje dette ikke var like stas som meg, men småkryp syns jeg bare er spennende. I hvert fall når størrelsen er større enn de små stakkarene som hopper rundt der og gjemmer seg.


 

Når en gresshoppe på denne størrelsen fanger min oppmerksomhet, så kan jeg ikke la være å plassere han foran kamera. Men om det var lett å få han til å stå stille og posere, det snakker vi ikke om. Ferdigheten ligger i navnet deres – de er flinke til å hoppe, og det var mye gøyere og hoppe rundt enn å stå stille.


 

Jeg har fått høre at jeg er ganske rolig, selv med barn som kan være litt høyt oppe. Jeg vet ikke hva det er jeg gjør som får meg til å være god med denne egenskapen, men jeg klarte også å overføre disse kreftene over på dette dyret – selv om jeg hadde mine kamper om å få han til å stå stille.

Det er mye som er fascinerende, og det er mye jeg interesserer meg for. Og ingenting er bedre enn å leke fotograf med utfordrende små vesener som byr på sine ikke samarbeidsevner. Men bilder, det ble det for det.
 


 

6 kommentarer

Siste innlegg