BARN HUSKER GODT


 

Det går nå sakte men sikkert, men egentlig ganske fort, mot helg. Tredje arbeidsuken går nå mot slutten, og det er det flere ting som gjør. Tankene har klare og stramme tråder, og de er vel litt for stramme enn det de burde. Så i helgen må jeg få sett på denne klumpen av hyssing for å gjøre det lettest mulig for meg selv.

Hjemover i ettermiddag tråkket jeg avgårde fra jobb. Det første jeg gjorde da jeg plantet mine føtter i hagen her var å sjekke disse fellene mine. Det går nå om ikke så lenge mot slutten for å pakke vekk felleredskapene, men vet nå at jeg må skaffe meg nye når våren kommer igjen. Å la planker ligge ute hele våren og sommeren sier sitt – det blir oppløst og revet fra hverandre når det trekkes nok vann inn i treet.

Så når dette kastes om noen uker, så er også stålormsesongen over for i år. Jeg har også vært så lur hvor jeg har skrevet opp hvor mange som har havnet under det varme gresset helt siden april. Så når tiden er inne for det så tenkte jeg å skrive om hvor mange øgler jeg egentlig har fanget i år. En sommer fant jeg førtifire av dem, så nå blir det spennende å se om tallet er høyere når jeg nå snart skal regne sammen.

Ved siden av meg ligger det en barnehage. En barnehage med mange barn, og som jeg selv gikk i da jeg var liten. De gangene jeg var hjemme fra jobb i barnehageåret før sommeren, så fikk jeg virkelig sett hvordan livet over gjerdet var. Husker godt den dagen hvor jeg jobbet ute i hagen. Jeg fikk nesten ikke fred, og barna spurte meg om alt og ingenting. Men det var jeg jo vant til fra før.

Men i dag når jeg kom hjem så var det første jeg gjorde å gå for å sjekke om det hadde kommet noen siste rest av øgler. De øglene som ligner på slanger, og som bare er snille og greie og strekker tungen sin ut for å lukte. Det var sånne jeg så etter. Av en “merkelig” grunn tiltrukket jeg meg barn denne gangen også. Og spørsmål ble stil.

Ned den korte bakken spretter jeg ned, og over gjerdet hører jeg “kan jeg få se?” av flere barnestemmer. Utrolig men sant – barn husker godt! De ville se stålorm, men jeg måtte sårt skuffe dem med at jeg ikke hadde funnet noen. Og det var da det slo inn hos meg hvor godt de små, men kloke hodene husker.

Hvorfor dem kom løpende til meg da jeg løftet på noen planker og steiner, var fordi de en gang før sommeren fikk lov til å oppleve flere stålormer. De små hendene fikk kjenne og klappe på den glatte ryggen gjennom gjerdet, og de store øynene fikk se noe som fascinerte og var spennende. Det er i grunn ikke så mye som skal til for å glede et varmt barnehjerte. 

5 kommentarer
    1. Barn er snodige sånn sett ja haha, tror vi undervurderer de litt for ofte. Stålormer er gøyt da! Lykke til med fellene 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg