Det var på tide å stå opp, og i det jeg prøver å vende om tankene og lette litt på humøret med å fortelle meg selv at det er en ny dag, så innså jeg med en gang hvor dårlig natten hadde vært. Eller hva skal man si? Helt dårlig var den ikke, men med tanke på at jeg ikke pleier å få så mange avbrytelser på søvnen til vanlig, så har jeg gått rundt og kjent på at energien ikke var helt optimal og med litt mindre søvn.
Sliten etter ikke å ha sovet så godt den siste uken. Fristelsen var veldig stor for bare å bli liggende i sengen hele denne dagen, men jeg kunne ikke akkurat gjøre det når jeg hadde en jobb som ventet på meg.
Alle mine alarmer hadde jeg rukket å slå av, og jeg var på vei til å kaste på meg noen filler for ikke å gå rundt og være kald hele dagen. Jeg hadde jo hørt noen rykter så vidt i øret, og jeg hadde lest i helgen som var at det skulle være noen endringer med dette været.
Og der var vi inne på det igjen. Har man ikke noe å snakke om så ender det som oftest med å fortelle litt om alt det vi vet om det her været som befinner seg rundt oss til alle døgnets tider. For du kan jo tro hvor glad jeg ble da jeg lot blikket vende ut av vinduet.
Om jeg ble glad? Der kan du i og for seg tro om igjen. Jeg stoler aldri på værmeldingene, uansett om de treffer eller ei. Men da jeg så fnugg etter fnugg etter fnugg dale ned sånn på morgenkvisten, da gikk det en liten smule varmt i topplokket på meg.
Selv om jeg visste at det ikke kom til å bli liggende, noe det ikke gjorde, så er snø noen jeg liker minst. Jeg kan helt klart si at jeg hadde klart meg kjempefint uten snø hele året. Men når temperaturen er så lav og nedbør faller ned, ja da sier det sitt.
Og hva skal vi si om dette turteldueparet her som satt og koste seg litt ekstra da tiden slo syvslaget? Ja, det er jo noen som feirer at vinteren fortsatt viser sine tegn. Eller så var dem så glade for at en ny uke sto for tur. Hvem vet hva disse duene tenker. Det skulle jeg likt å vite.