DET STORE PROBLEMET

Mørketiden – rommet for å gi liv i de dystre og kjedelig krukkene av ulike fasonger, som deretter gir både lys og varme. Ja, for nå er det på tide å gjøre noe når kveldene kommer så tidlig som dem gjør. Nå legger vi ekstra merke til at det går fort mot jul og vinter, og dagene blir mørke allerede rundt fem på ettermiddagene. Om ikke tidligere.

Uff, jeg kjenner at det svarte lyset ikke er noe for meg. Og bare for å nevne det, så vet jeg veldig godt at tiden vi nå bare så vidt har startet på gir oss et lite sjokk, for noen, da temperaturen kryper sakte men sikkert nedover. For min del er kulden et stort hat. Skulle nesten tro jeg har et allergisk sjokk når det ligger alt fra et par plussgrader og når det ramler ned på alt som er under null.

For hva er det som egentlig plager meg fra nå og de neste månedene? Jeg skulle gjerne likt å vite hva som skyldes de reaksjonene jeg får på kroppen. Hvorfor skjer det? Og hvorfor skjer det akkurat på den måten?
 


 

Nå har jeg faktisk begynt å lure på om det er noe feil i systemet. Om det er noe galt et eller annet sted. Eller om jeg rett og slett bare er så uheldig hvor jeg lider av det jeg gjør. Både varme votter og lue har blitt tatt i bruk, og det har det vært i noen uker allerede – ja, nærmere en måneds tid eller litt til.

Hadde det vært opp til meg så hadde jeg kjørt fullt superullundertøy, fleece og store og varme gensere. For er det noe jeg er, så er det å være frysepinne. Ikke bare av den milde graden, men egentlig ganske kraftig. For min del skulle jeg ønske at kroppen min bestod av flere varme celler, eller hva man skal kalle det. 

Jeg kunne hoppet rett inn i varmedressen også, men noe må jeg jo ha som varmer meg når det blir enda kaldere ute. Det store problemet mitt er at jeg er konstant kald. Ikke sånn generelt over hele kroppen, eller bestemt på et større området. Nei, det har seg nemlig sånn at hendene mine er ekstremt utsatt.

Hvorfor er det sånn? Og hva er det jeg kan gjøre? Nesten hele døgnet er hendene mine kalde. Det er nesten sånn at jeg redd for å håndtere barna i ulike situasjoner hvor jeg må ta hendene til hjelp, men likevel må utføre for å fullføre bevegelsene i arbeidet. Er det egentlig “normalt” å ha blå fingre, selv om du likevel har normal kroppsfarge?

Jeg har alltid vært en frysepinne, og det er lite som skal til før fingrene nesten stivner helt. Bare det å gå den lille turen på kun noen få meter ut for å slenge fra seg søppelet eller sjekke postkassen gir store utslag for at varmen forsvinner. Det tar ofte lang tid før temperaturen stiger igjen, og noen ganger skylder jeg til og med hendene i varmt vann for å få sirkulasjonen i bevegelse – noe jeg ikke tror fungerer. 

Noen fasit har jeg i hvert fall ikke, og jeg får vel gjøre det beste jeg kan for å holde liv i de vesle labbene mine. Jeg er ikke i tvil om jeg skal pakke dem godt inn nå i vinter, og de varmeste vottene må jeg nesten spare til når temperaturen synker enda mer. Fysj, det er ikke noe jeg akkurat gleder meg til. At kulden kommer enda mer, og snøen dekker landskapet!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg