Hvor skal jeg egentlig starte, og hvordan skal jeg klare å formulere og forklare meg selv om hva som egentlig skjer? Selv om jeg har store og kreative egenskaper om skriving som jeg har bygget opp ved å dele tanker og meninger gjennom ord, så har det blitt lite av det spesielt den siste måneden. Jeg har verken tørt eller hatt lyst til å dele noe rundt stillheten, mest fordi jeg ikke har visst hva det har kommet av. Og det er først akkurat nå jeg har skjønt hva som har ligget i grunnmuren.
Vi har nå klart å komme oss gjennom nest siste måned av dette året. Utrolig nok, men jeg skjønner fortsatt ikke hvor all den tiden vi har blir av. Jeg skjønner jo såpass mye at jeg bruker ganske mange timer i løpet av en uken til jobb, hvor det også blir dyttet inn noen timer med trening, noe jeg har hatt stor glede av, og som jeg forsåvidt har enda. Jeg har bare ikke klart å traske meg til treningen så mye som jeg skulle ønske de siste ukene.
Har det vært et eller annet som har plaget meg, som jeg ikke helt har forstått? Energien til å lette litt ekstra på rumpa har ikke vært like motiverende heller – ikke så mye som jeg har håpet. Men jeg håper at det nå vil ordne seg igjen, at jeg får litt mer faste rutiner på uken min. Ikke at jeg er så veldig opptatt av det, men det har jo noe med å fortsette med det man var så godt inne i.
Nå er vi allerede kommet halvveis i uken hvor vi skal runde av årets november, for sånn at vi kan ønske desember velkommen til helgen. Jeg sitter med tusen spørsmål i det lille lageret, kalt hodet, hvor det nå er alt for mye, hvor et av dem er “hvor har dette året blitt av?”.
Siden det har vært så stille fra min side her, så føler jeg at alle tankene bare spinner seg til alle retninger, så jeg får vel prøve og samle noen tråder. I hvert fall den ene. Jeg orker ikke å sitte med dette alene, selv om det er noen få som vet om dette allerede. Men det er ikke noe jeg har gått rundt og delt med glede, og jeg har bevisst holdt det helt tilbake.
Det er nå blitt onsdag. En onsdag som også snart er forbi. Men da jeg våknet i dag tidlig kjente jeg en klump i magen. Det var ikke en sånn klump som kommer når noe er galt. Eller, for meg er det kanskje litt galt i den forstand. Jeg gjorde mine faste morgenrutiner i dag tidlig etter at alarmene hadde ringt fra seg. Egentlig hadde jeg lyst til å bare bli liggende i sengen, men jeg skjønte at det kunne jeg ikke.
Selv om det fristet å bli værende hjemme under en varm dyne, så var gleden enda større for å reise på jobb. I det jeg syklet der ute i mørket langs veier som er lyst opp, så hadde det enda ikke gått opp for meg om hva som var på vei til å skje. Jeg gledet meg jo tros alt så mye til å møte alle de gode menneskene igjen, både de små og store. Og når jeg nå sitter og skriver dette, så merker jeg at tankene spinner fort rundt. Så hvor godt skrevet dette blir, om det blir så bra som jeg ønsker, så får det bare bli som det blir.
Uansett, på arbeidet ble jeg møtt av mange blide fjes som jeg både har og setter enormt pris på. Jeg var klar for å ta del i de fantastiske barna sin barnehagehverdag, samt at jeg skulle få en så fin dag som mulig selv. For dette var ingen vanlig onsdag sånn som det har pleid å være.
Jeg husker fortsatt veldig godt den dagen jeg satte mine føtter for første gang innenfor barnehagelivet. Ikke husker jeg bare datoen og året, men jeg husker hvilken dag det var også. Onsdag 16. september. Høsten rett etter videregående var jeg så heldig å få komme til en jobb innenfor drømmeyrket som jeg ønsket.
Jeg var klar for å utforske barnehagelivet, og den dag i dag etter fem år hvor jeg har fått tatt del i det, så har jeg lært enormt mye. Og ikke minst at jeg har fått lov til å være med på mange flotte, fantastiske og ikke minst magiske reiser.
I høst delte jeg også at jeg hadde fått meg ny jobb. Et nytt arbeidssted ved siden av jobben jeg allerede var i. Jeg hadde nå to jobber hvor jeg sjonglerte mine baller, og det var også to helt forskjellige barnehager merket meg, selv om mye var likt også. Men med to arbeidssteder i samme yrket så følte jeg at jeg ikke klarte å henge med i prosjekter og alt annet så mye som jeg burde.
Så, jeg delte noen tanker og meninger med meg selv, og jeg fant vel ut at her måtte jeg ta noen grep for å få en positiv hverdag. Men ikke misforstå da, for jeg har hatt mange fine uker, og alt har vært positivt. Det handler kanskje mer om det å gå den veien sånn at jeg kommer frem til målet mitt. Og grunnen til at jeg våknet opp med en klump i magen i dag tidlig, det var fordi at nå var dagen kommet.
Dagen var kommer hvor jeg dro på jobb. Jeg utførte mine arbeidsoppgaver og fylte inn med det som måtte gjøres gjennom dagen. Jeg prøvde å kose meg så mye jeg bare kunne. Men innerst inne, langt nede i magen så lå den mørke skyen som nå har sprukket. For da jeg syklet hjemover på ettermiddagen i dag, så syklet jeg bort fra et sted som har vært en jobb, men som også har stått høyest oppe på listen over et utrolig flott sted å være og utføre arbeid.
Det har vært en jobb. I dag var nemlig min siste dag sammen med de fantastiske og mest skjønne barna jeg har fått lov til å være sammen med. Jeg har delt så mye glede med de små, hvor jeg også har hatt mye glede av dem. Jeg har utrolig mange minner, både med de små og store. Jeg sitter igjen med bare gode tanker, og mange gleder av minner. For tenk på alt det jeg har fått være med på!
Minnene er langt ifra få, og gledene har vært store. Jeg kjenner nå at det er fryktelig rart å ikke reise den samme veien som jeg nå har gjort i fem år. Ja, for det er faktisk gått så mange år som jeg har vært der. Nå blir det hundre prosent i den nyeste jobben, og jeg kjenner at det blir rart. Veldig merkelig.
Da jeg gikk ut av porten for siste gang som en del av de ansatt der, det var da jeg bare hadde lyst til å holde meg fast og krype inn i varmen igjen i morgen tidlig. Men det blir ikke sånn. Nå er jeg nødt til å leve på alle de gode, fantastiske og fargerike minnene jeg har skapt sammen med både barna og kollegaer. Og for ikke å glemme humoren og latteren som har blitt hostet opp.
Nei, jeg er nok nødt til å se at jeg nå har laget en fem-series historie som består av alt for mye. Det er vondt at jeg nå har måtte sette kroken på døra. Heldigvis har jeg ikke låst, så jeg vet jo ikke helt sikkert om hva som kommer til å skje senere. Det finnes all verdens av muligheter til å trekke i ulike tråder. Men, det får tiden vise. Nå blir det å konsentrere seg om den ene jobben man nå har, å prøve og vende seg til det. Hvor lett det kommer til å bli vet jeg ikke.
Denne porten har jeg nå gått ut av, for siste gang som en del av de ansatte. For denne gang.
