En uke siden har gått siden jeg forvillet meg på kurs inne i Oslo. Og samtidig har syv dager gått siden jeg i det hele tatt viste noe liv her. Men jeg lever heldigvis. Jeg er her selv om jeg ikke har hatt noe glede av å dele noe. Eller, sannheten er at det har vært flere tanker som har spinnet rundt, men som jeg ikke har bearbeidet videre på.
Flere dager har jeg hatt lyst til å dele noen ord, lage tekster og kjenne på skrivegleden som jeg liker så godt. Men vanskelig har det blitt når det ikke har klart å komme gjennom fingerspissene fordi ordene ikke har blitt helt som jeg har sett for meg eller ønsket. Derfor har jeg latt alt av skriverier blitt liggende, helt til jeg klarte og formulere meg sånn som jeg ellers gjør.
Selv om snøen har vist sine tegn, men ikke blitt liggende, har det nå blitt mer og mer høst i luften. Glad er jeg for det. Hadde bakken nå allerede vært full av snø, da hadde jeg nok sett for meg en lang og tung vinter. Og jeg klager ikke, for akkurat nå er det helt perfekt med tanke på årstiden og hvor langt på året vi har kommet. Tenk, nå er det bare litt over seks uker til julaften.
Jeg har ikke noe behov for en kald, hvit og lang vinter. Men det jeg setter ekstra pris på er de små dryppene jeg nå får hver eneste gang. Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å få en overdose før eller siden. Jeg ser fortsatt gleden av å både jobbe med, men også å være sammen med barn, og det setter jeg ekstremt pris på.
Nå har jeg hatt så mange fine og flotte uker sammen med helt nye grupper, og jeg har blitt glade i alle og en hver – både som gruppe og som enkelt individ. Tenk å være så heldig å jobbe med så mange fine, flotte og fantastiske mennesker rundt seg. Tenk å få være med på gleden hver eneste dag med barn, og den tiden vi sammen er med på å skape smil.
De tidligere årene har jeg fått oppleve veldig mye, og jeg har ikke sluttet med å skape minner og gleder. Faktisk så smiler jeg minst en gang om dagen, selv om jeg er midt opp i det kapittelet jeg er nå.
Men for å skape små historier til disse kapitlene som inneholder nesten hundre prosent med store smil, så må det også være en god tone mellom det ene og det andre. Og litt tilbake om det med å få en overdose før eller siden – senest i dag fikk jeg en stor mengde med kjærlighet over meg. Barn er barn, og det er mye energi i dem, alt ettersom hvordan man ser på det. Men tenk å være så heldig å bli overfalt av klemmer!
Det skal sies at jeg sitter mye alene, noe som jeg har gjort i mange år nå. Det er derfor jeg setter så stor pris på den kjemien jeg får på jobb, den gleden den gir meg. Nå som jeg har vært på den nye jobben i tre måneder allerede, så er det flere og flere barn som søker kontakt og føler en trygghet. Både i små og større mengder. Men den tryggheten som slår høyest er vel når barn kommer bort og skal nærmest ha kos hele tiden.
Tenk å få oppleve en sånn kjærlighet. Tenk å få en bekreftelse på at du selv blir sett, bare fordi du ser barna. Som liten, eller i de tidligere barneårene mine, så har jeg aldri helt visst hva jeg hadde lyst til å bli når jeg ble stor. Ikke at jeg er helt stor enda. Men det jeg er over hundre prosent sikker på nå, det er at å jobbe med barn er noe som passer meg midt i blinken. Og det at jeg nå har jobbet i barnehage i fem år allerede, det er et bevis på det. Det er der jeg kommer til å jobbe, helt til den dagen jeg finner ut at det kanskje ikke lenger er meg, eller at jeg finner på og går helt andre veier. Hvem vet? Vi er jo ikke helt sikre på hva fremtiden vil bringe. Men akkurat nå er det dette jeg trives med – å få lov til å være litt barn selv.
