HVA BLE MED MEG HJEM FRA IKEA?

Jeg hører ganske mange rundt meg fortelle akkurat det de mener. Jeg selv er mer enn enig det dem forteller, og ikke minst så er jeg mer enn nok fryktelig lei alt som er hvitt. Kanskje ikke alt. Men snøen, den kunne jeg sendt langt avgårde nå.

Et lite håp hadde jeg om at den kunne smeltet bort i helgen. Jeg stirret den i senk for å få den til å smelte fortere, men det fungerte ganske dårlig. For å komme seg litt bort fra snøen nå i helgen, så fylte jeg dagene med annet innhold for å få noe annet å tenke på.

Så her om lørdagen dro vi innover mot Oslo. Ute av huset var vi før halv ti på formiddagen, og nordover forflyttet vi oss ute på motorveien. Vi hadde planer, mamma, pappa, lillesøster og jeg. Neste stopp var nemlig IKEA, og gleden var stor når vi kom frem. Det er jo så svært, og ikke minst så mye å se på. Det kriblet litt i kroppen for å kanskje finne noe stort å ta med seg hjem.

I utgangspunktet var planen om å se på sofaer. Nå er vi nemlig i gang med oppgradering i stuen, hvor sofaen som er arvet og nedslitt skal byttes ut. Og i den anledningen skulle vi se hva vi kunne tenke oss, prøvesitte noen for å finne ut av hva vi likte. Problemet var bare det at det var utrolig dårlig utvalg av sånne sofaer som vi var ute etter.

Men selve kjøringen inn til det store møbelsenteret var ikke bare for den grunnen, og i det hele tok vi det også som en tur. Vi hadde selvsagt litt andre ting på denne listen vår, og selvfølgelig ble det med litt ekstra i de praktiske handlebagene med hjem. Så dagen ble ikke bortkastet for å si det sånn.
 


 

Men hva ble med hjem fra IKEA? Alle fikk vel et eller annet som de hadde lyst på. Turens høydepunkt var vel at jeg endelig fant det jeg hadde sett etter lenge. I flere måneder har jeg vært på leit etter det perfekte. Noe som hadde passet inn hos meg. 

Med årene så kan det hende at ting blir dårligere, og mere lys på rommet mitt var et savn. Jeg savnet mere lys på de mørke kveldene. Ikke bare levende lys, men en lampe som ga så mye lys som jeg ønsket. Jeg har sett flere steder uten hell, men da vi kom i lampeavdelingen på IKEA så var det noe som flashet mot meg.
 


 

Du kan si at en slik lampe begynte å bli litt vel kjedelig når du har hatt den siden rommet mitt ble bygget sommeren 2005. Brukt den hver eneste dag, opptil flere timer. Og når du har sett på den så mye som man har gjort i alle disse årene så syns jeg det var på tide med litt utskiftning.

Det var som om lampen som hang oppe på veggen dro tak i meg. Jeg søkte meg nesten direkte til den, og kunne derfor ikke la være og gå bort for å utforske litt. Utseendemessig er den ikke så fancy. Den er ganske enkel, men fancy likevel. Og med flere funksjoner så kunne jeg ikke annet enn å ta med meg denne fine taklampen hjem.


 

Så her er den, etter at den i kveld endelig ble satt opp. Over her er den avskrudd, men under kan du se hva den yter. Ut ifra hva lampen kan innstilles på, så kan jeg nå være i et rom med samme stemning som jeg er i. For lyset har nemlig tre ulike temperaturer. Og ikke nok med det – den kan også dimmes fra ganske mørkt til veldig lys med kun hjelp av en liten fjernkontroll. Er jeg fornøyd? Ja, det er jeg virkelig.
 


 


 


 

Så her ser du temperaturene den gir. Stor og fin lampe, som gir mye mer lys enn det jeg hadde. Med spotter på en skinne som lyste kun i fire hjørner ut i rommet, så fylte det ikke like godt som det den nye lampen gjør. Nå blir lyset fordelt jevnlig utover hele rommet – ikke i bare en lystone, men tre. Farvel spotter, og velkommen lyspanel!

MED LABBENE I KRYSS


 

Endelig kan jeg gi meg selv en liten pust i bakken. I hvert fall for en liten stund. Jeg føler jeg har tusen ting på listen min, og i helgen har jeg faktisk planer begge dagene. Kan jeg egentlig huske sist gang jeg hadde en helg som var fylt opp med minst én plan både lørdag og søndag?

Uansett. Jeg tenkte jeg skulle mimre litt tilbake i tid etter at noe tragisk som nå har skjedd. I mange år – ja så mange som.. kan det ha blitt 11 år tro? I så fall har jeg vært en kaninelsker veldig lenge, og på alle disse årene har jeg vært så heldig å ha eid fem kaniner. Førstemann som fikk flytte inn hos meg var Klara. Deretter kom Gullhår, etterfulgt av Simba. Og til slutt flyttet brødrene Pompel og Pilt til meg. Riktig nok ikke samtidig.

Jeg husker veldig godt da brødrene kom inn i familien fire måneder gamle. De ble født i desember 2012, så de var ganske små da de ankom mitt hjem etter at jeg hadde vært og hentet dem i Horten i april 2013. To små, men utrolig søte skapninger som bare var gull å se på. 
 


 

April 2013
 

To brødre som var like, men likevel så utrolig forskjellige. Han mørke fikk navnet Pompel, men han hvite med de fantastiske blå øyne ble hetende Pilt. Altså, det ble med andre ord Pompel og Pilt fordi det både passet og klinget så bra til dem. De var ganske nære hverandre også, og noen ganger litt for nære. Men god som gull, det var dem.

Et år ble han hvite utsatt for å bli syk. Han ble da tatt ekstra godt vare på, og han bodde inne en stund, mens Pompel ble værende i buret ute. De bodde ute hele året, og hadde det egentlig ganske fint sammen. Ikke så lenge etterpå ble Pilt frisk, hvor han plutselig en dag sto på alle fire igjen etter å ha vært helt slapp og liggende en god stund. Faktisk trodde jeg at han kom til å gi slipp på livet, og ikke skulle klare seg.

I noen måneder til holdt han ut før han igjen ble rammet av et nytt dyrevirus. Denne gangen gjorde jeg alt jeg kunne, men livet sto ikke til å redde, og han sovnet inn bare noen dager etter at han ble syk. Tapet til Pilt var ikke akkurat så lyst, og jeg husker tårene nærmest sprutet ut sånn som det hadde gjort med de andre kaninene mine.


 


 

Men nå tenkte jeg å se tilbake på årene med denne karen her, Pompel. Dagen i går ble ikke helt sånn som jeg hadde sett for meg. Jeg hadde vært på jobb og var ganske sliten da jeg avsluttet arbeidet og ruslet hjemover. Ned i hagen hadde jeg kommet, og jeg hadde veldig lyst til å ta med meg Pompel inn en liten tur, akkurat sånn som jeg hadde gjort i forrige uke.

Da jeg nærmet meg buret hans var det ikke et smilende kaninfjes som møtte meg ved nettingen. Det var ingen som spratt ut for å hilse på som han hadde alltid pleide å gjøre. Jeg tenkte derfor at han hadde lagt seg godt tilrette i det buret som var lukket, og tok derfor en titt for å ta med meg han inn i varmen.

Opp går dørene, og synet som møter meg var ikke spesielt naturlig. Helt innerst i kroken, nærmest veggen hvor han hadde forsøkt å skaffe seg mer varme, der lå han. Helt stille. Ikke en labb som rørte seg, og ikke en snute som gikk opp og ned. Han bare lå der. Jeg skjønte med en gang hva som var skjedd.


 

Siden jeg har hatt en del kaniner i mitt liv, så har det å ha møtt på en sovende kanin ikke vært like lett. Jeg har blitt utrolig lei meg. Tårene har trillet, og jeg har rett og slett vært knust. Nå er det to-tre år siden jeg felte sørgelige kanintårer sist gang. Men denne gangen tok jeg det ganske fint. Det var på en måte helt naturlig at han nå hadde endt sitt liv.

1. mars var dagen jeg fant han sovende alt for godt, 5 år gammel. Jeg vet ikke hvorfor jeg tok dette så bra som jeg gjorde. Det er jo alltid trist å miste noen som man er glad i. Spesielt de som står deg veldig nære. Ikke en eneste tåre trillet nedover kinnet, men det var likevel trist at et liv gikk tapt.


 

Jeg har nå mange fine år å se tilbake på. Mange fine stunder som minner. Og ikke minst har jeg en haug av bilder å se på. Den siste gangen han fikk løpe fritt på rommet mitt så var det ikke akkurat så mye fart på han som da han var yngre og ganske liten. Jeg hadde ikke lagt merke til noen tegn for sykdom, selv om jeg vet at det er vanskelig å kunne legge merke til dette hos kaniner. Men jeg tror likevel ikke at det var sykdom som skyldtes han tap.

Siste gang han fikk småtrippe over soveromsgulvet mitt, men også ligge i sengen min hvor han la fra seg flere kuler med dritt, så hadde han det bra. Han har fått oppleve et godt kaninliv, og det å tenke på alt han har fått og alt det jeg har gitt han, det gir meg på ingen måte dårlig samvittighet. 

Han ble bare 5 år gammel, men fikk fem gode og fantastiske år. I fjor på sensommeren var han så heldig å få et helt nytt og større bur, som pappa og jeg snekret sammen. Der koste han seg masse, og hadde stor plass til å boltre seg på.
 


 


 


 

Selv om et kaninliv nå har gått tapt, men hvor også det er trist, så har jeg ikke tid til å sutre over det. Jeg orker ikke å bruke energien min på det, og for meg følte det naturlig at det endte nå. Han begynte å bli grå i hårene, og man vet jo hva som er på vei til å skje når man får sånne tegn – man blir eldre.
 


 


 

Av personligheten han hadde, og som skyldes av at han ble passet så godt på, så var han helt fantastisk. Jeg har bare gode ord å si om han, men hadde ikke tenkt til å ramse opp alt jeg sitter på. Ikke alle minner og fine hendelser er like godt å bare buse ut med. For noen bilder må man kunne samle på i det lille hodet man har – hvor det er mer plass enn man skulle trodd.
 

01.03.18 – Når han sovnet stille inn med labbene i kryss ♥