JEG STIKKER EN TUR PÅ ET LEDIG ROM

Det døde blikket som stirret skarpt ut i løse luften. Den tunge kraften som brukte all sin makt med å holde kroppen oppe for at den ikke skulle ramle sammen. Mange timer på jobb hver dag, og hvordan skal man da løse slike situasjoner?

Å legge et stille lokk over hverdagen i barnehage er nok noe som er ganske umulig. Er du et kontormenneske som sitter rolig og i fred for deg selv i løpet av en arbeidsdag, så skal du se langt ifra at du hadde fått ro og fred til sånn type arbeid om du skulle sittet midt i rommet, med høye stemmer og aktive barn rundt deg.

Det skal sies at å jobbe i barnehage er ganske tøft – om du så sammenligner det med, i dette tilfellet, en arbeidsplass hvor du gjør kontorarbeid og den slags jobb stort sett for deg selv. Men å jobbe med barn legger jeg mest elsk over.

Høye, men også rolige stemmebruk suser i ørene flere timer om dagen. Ja så og si hele den tiden du befinner deg på et sånt sted som jeg jobber. Det skjer alltid noe, og det er omtrent alltid noe å henge fingrene i, selv om det kan være øyeblikk hvor det ikke alltid er like mye å gjøre bestandig.

Nok av å ta tak i kan jeg i hvert fall love deg at det er, og i dag har det vært en sånn dag hvor jeg syns jeg alltid har gjort et eller annet, på et eller annet vis. Selvfølgelig sammen med barn.

Skal jeg være helt ærlig så skal jeg ikke legge skjul på at denne onsdagen har bestått av rimelige tunge skuldre, hvor også øyelokkene har hatt et overskudd med vekt på seg. Og akkurat i dag, som jeg ikke har kjent på dette barnehageåret før, så har faktisk dagen vært så tung at jeg kunne forsvunnet på sekundet om det hadde vært opp til meg.

Det trøtte trollet har vist seg tydelig hos meg, og det har ikke noe med at jeg har fått mindre søvn eller noe sånt. Jeg har rett og slett vært litt ekstra sliten for tiden, og jeg tror, men mest håper, at det skyldes mørketiden.

Jeg blir ekstra sliten og trøtt av det kalde lyset, og det er ingen hemmelighet at jeg gleder meg stort til våren springer ut sånn at sommeren kan skinne. Men tilbake til hverdagen her nå, sånn at jeg ikke skeier helt ut.

Stort å gjøre med en ekstra trøtt dag hadde jeg ikke store sjanser med å endre. Jeg kunne jo ikke akkurat si at “jeg stikker en tur på et ledig rom og tar meg en blund.” Selv om det hadde fristet mye.

Så, hva skulle man gjøre da? Jeg utførte mine vanlige vaner som jeg ellers gjør på jobb. Men på formiddagen i dag holdt jeg meg ganske så lavt nede, så langt nede jeg bare kunne komme. Jeg lot meg slå to fluer i en smekk. Og vet du hvordan jeg fikk til det?

Det hele var så lett å la hele situasjonen være en aktivitet for et par barn. Jeg la meg rett ut, så lang jeg bare kunne bli. På gulvets flate lå jeg og stirret i taket, mens noen barn fant gleden i å legge en og en byggeklosse inntil og rundt store deler av meg – men også bygge oppå magen min.

Men jeg måtte bare passe på en ting. Å knipe øynene sammen! Hadde jeg gjort det så hadde det vært fryktelig stor fare for at jeg hadde sovnet, og det hadde sett litt rart ut når det er jeg som skal være den profesjonelle i barnehagen.

Jeg har også oppdaget at det ikke bare er jeg som kjemper kampen med å holde meg våken for tiden. Og jammen er jeg glad for det. Godt å ikke være alene sier nå jeg, for det er jeg store deler ellers.

Men uansett, jeg fikk underholdt i aktiviteten der jeg lå, og jeg kviknet litt til sånn etter hvert. Nå var det jo blitt midt på dagen, og da måtte jo energien være på topp. Eller?

Utetiden kom, og på med dresser og varme sko, for så å løpe ut i snøen for å ake, leke og ha det moro. I går når vi var ute så fikk jeg faktisk med meg en del barn i lek, etter at jeg danderte til en liten type snøborg med flere rom. Var gøy å se at flere strømmet til ettersom de så hva det var, og lekedyr ble også dandert i leken.

Over til veien videre så kviknet jeg til med frisk og kald luft i kinnene, og snø som pistret både på og over meg.

Så kom resten av ettermiddagen og jeg sank litt tilbake til trøttheten igjen. Hvordan skulle jeg ta tak i dette nå? Hva skulle jeg finne på for å overleve de siste arbeidstimene? For ikke å snakke om å skjule at jeg glippet med blikket.

Heldigvis, utenat jeg husker hvordan det hele skjedde, så var jeg i full gang med i lek igjen. Ingen klossebygging rundt meg denne gangen, men vi kan kalle det teppeleken. Plutselig fikk jeg teppe over meg, og deretter ble jeg dratt inn i leken hvor vi skulle gjemme hverandre.

Tepper i ulike farger ble dratt frem, og et og et lag ble dekket over. Først meg, for så å la noen barn få samme opplevelsen. Leken gikk ut på at det var en som skulle oppholde seg i det ene rommet, for så la oss to andre gjøre “utfordringen” i et annet rom.

Først startet det med to barn, hvor det ene barnet hadde gjemt det andre barnet på et annet rom enn der jeg var. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte komme – og av nysgjerrige grunner lot jeg meg spille med.

Jeg fikk beskjed om at jeg måtte lette på “sløret”. Jeg måtte ta et og et teppe av, og ikke visste jeg hva som befant seg under. I lekens fantasi vel og merke. For å lage spenning dro jeg forsiktig av det første laget, for så å lette på det andre og tredje. Og like overrasket ble jeg hver gang når det dukket opp et barn som en skatt.

Men så var det min tur igjen til å bli gjemt, og også her benyttet jeg sjansen til å hvile øynene litt. Heldigvis gikk letingen så fort at jeg ikke rakk og sovne. Men bare det å få hvilt øynene ved å lukke dem i mørket under alle teppene, det hjalp litt det.

Det skal sies at tiden fløy i godt selskap, og endelig kunne jeg juble over at det var på tide å komme seg hjem. Men jeg gjorde det ikke høyt, og jeg viste det heller ikke. Jeg var så sliten at jeg ikke orket å lage oppstyr rundt det. Tenk om det utløste tredje verdenskrig?

Til tross for lite energi innerst inne, så skal det sies at denne dagen har vært fin for det. Det er godt å kjenne smaken på februar, for da vet jeg at de neste månedene er like rundt hjørnet ettersom januar gikk så fort. Tenk det! Er det lov å håpe på en tidlig vår i år?

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg