Et annerledes år, med alt for mange dager som ikke helt har vært de samme. Et år som har rammet alle, en dugnad som vi har stått sammen om. Men vi må huske at vi ikke slipper taket helt enda.
Etter alt som en har vært gjennom nå så er det på sin plass at juleferien endelig kom. Nå er det på sin plass at en ferie er godt fortjent, og skal jeg lette litt på lokket så merker jeg at dette er noe som trengs. Litt fri, og et større pusterom til å kunne senke skuldrene litt mer.
Dette er jo også litt rart, for dette året som ble helt annerledes enn det vi hadde sett for oss, det nærmer seg faktisk slutten. Julen står nå for tur, dager som er både godt og vondt for alle. Hvis jeg skal si det selv så har jeg så og si ingen julestemning, og det har heller ikke vært mye av det de siste årene.
Men, julestemning eller ikke, tradisjoner er til for å holdes. Lille julaften er her, eller det vil si at den snart er forbi. Og hvert år de siste mange årene så har vi holdt på tradisjonen hvor gravbesøk blir gjort på akkurat denne dagen.
Lille julaften, og fire lys er blitt tent for en onkel vi aldri fikk møte. Og hvert år må bilder også tas. Nå er det jo et år siden vi var der sist, og gjennom hele det året har jeg hatt det samme gravbildet hengende oppe som ble tatt i fjor.
Men nå har det nye bildet kommet på plass – hedersplassen på kjøleskapet. Og i kveld er gravplassen lyst opp med flere lys, og rundt neste sving står nå julen for tur.