DRIT I Å ÅPNE DEN KJEFTEN DIN

Jeg kan vel starte med å si god mandag når starten av de neste ordene lyder som så – er det virkelig mulig?

Jeg har vel egentlig ikke ord om saken, eller selve temaet. Eller, for øyeblikket oser det langt inn i meg, og nå gjelder det å holde tungen rett i munnen for ikke å trampe avgårde i en så stor fart at man ikke finner veien tilbake.

For det første – hva vil du med det? Hvorfor gjør du det? I det siste har det hopet seg opp noen utsagn som har vært direkte til meg, til meg personlig. Det er koselig det at mennesker der ute vil ha kontakt, men det finnes da andre alternativer som er langt mer hyggeligere.

“Haha! Flott bilde du la ut bare for å kunne kjenne på litt selvtillit igjen, Pernille. Ha et lykkelig liv, som ukysset, jomfru, barnløs og lite intelligent.”

Jeg kjenner at jeg blir litt irritert. Ikke fordi jeg får høre de stygge kommentarene andre har lyst til å gi meg, hvor de kan påpeke ting som ikke stemmer i det hele tatt. Det jeg lurer fælt på er hvorfor folk der ute i det hele tatt gidder å bruke tiden sin på akkurat dette – å slenge ut uhøflige velkomstord til andre.

Jeg er ikke den som får mye hat mot meg, ikke som jeg hører i hvert fall, og jeg får høre utrolig mye bra som er rettet mot meg. Men akkurat nå kjenner jeg at det er noe som svirrer rundt grøten, selv om jeg ikke tar det personlig til meg det jeg nå har fått delt til meg.

“Går du rundt med tanker om at du er en diamant siden du har en diamant ved siden av profilnavnet ditt her? Da tror jeg at jeg hadde tatt en grundig sjekk hva gjaldt selvinnsikt. Bare et spørsmål og forslag.”

Jeg er jo også en sånn person som liker å dele, men bretter ut langt ifra hele livet mitt. Det skal sies at jeg sitter på veldig mye som bare jeg eller de nærmeste vet om, så at de såkalte “anonyme” skal kunne unne seg å være spydige, det er bare ikke greit.

Det er jo flere som ikke har sansen for å ta slike ord til seg – eller mot seg om man ser det på den måten. Det kommer an på hvordan ting blir sagt og gjort, og hvor svak eller sårbar man er mot sånt.

Nå i det siste har det tikket inn litt sånne rare meldinger til meg. Både på mine sosiale medier, men også direkte til meg som privatperson. Og det er da jeg begynner å lure – hva er det som går av folk?

“Vet du sikler etter ‘Åge’ og du ser ut som du er 39 fremfor 25. Du kan godt få han etter hvert. Hadde vært flau hadde jeg vært deg, 25 år og ukysset og jomfru.”
“Og bor hjemme.. Jeg flytta for meg selv da jeg var 22.”

“Jeg har egen leilighet som jeg er veldig flink til å innrede etc…”

Jeg skjønner at dem ikke har stort å gjøre når dem bruker den dyrebare tiden sin på å rakke ned andre. Og det er ikke bare jeg som får sånt mot meg. Det er mange andre. Alt for mange, og som i senere tid kanskje også får skader av det.

“Det røde håret ditt kler ikke den likbleke huden din, og du drukner i den jakken. Hilsen bekjent av stylist.”

Jeg skjønner folk har svært lite å gjøre med livet sitt når dem selv rakker ned andre. Men tro meg, det fungere ikke på meg. Det er da jeg innser hvor mye sterkere jeg er enn dem, og det står jeg for. De kan drite så mye de vil på sin egen legg, men slike kommentarer og ord som dette flyr bare rett forbi meg.

Det eneste jeg gjør når jeg får sånn sendt til meg, det er at jeg setter så stor pris på det. Jeg kunne faktisk ikke brydd meg stort mindre. Vi lever jo tross alt i tjuetjue, hvor verden er så stor at det nærmest er umulig å kunne unngå absolutt alt som har med mobbing og lignende å gjøre. Men hallo – det går vel an å tenke litt lenger enn til nesetippen. Eller hva?

Men sånn som dette skal man vel aldri la seg suse forbi en selv. Hadde hver og en av oss skrapet opp alt, det som vi kan kalle mobbing, så hadde det ikke vært lite. Jeg sier bare – skjerp dere! Har du ikke noe fint, hyggelig etc. å komme med, så bokstavelig talt drit i å åpne den kjeften din!