Har du sett så mye busker og kratt? For ikke å snakke om alle trærne som bare spirer ut i alle ender. Når jeg tenker tilbake på det så kan jeg ikke huske at jeg har sett bar bakke der, og det fortsetter bare å spire og gro, litt sånn som gresse bak do.
Mye grønt er det i hvert fall, og når vi først er inne på gresset bak do så kan jeg jo komme med en liten fortelling som plutselig dukket opp her. Men først må vi litt tilbake i tid. Til den tiden jeg var ganske ung skolejente på barneskolen og ikke var så veldig stor.
Lavere enn jeg er nå, og tilbake til bare for noen år siden. For det er jo ikke så lenge siden jeg var rundt åtte, ni, tolv år. Man kan jo regne ut at det nesten var i går. Men uansett, tilbake til gresset bak do.
For det har seg sånn at jeg brukte denne skogen som både til- og hjemvei da jeg fraktet meg frem og tilbake til barneskolen, og hele grunnskolen generelt, men spesielt barneskolen. Jeg hadde gått en hel dag på skolen med både lek og moro, men også gjort mange arbeidsoppgaver i de ulike fagene.
Ved skoledagens slutt var det og rusle sakte langs veien, og jeg hadde ikke akkurat den lengste veien å gå da jeg gikk på grunnskolen. Men omtrent hver dag der jeg trampet hjemover og nærmet meg dette skogkrattet med en garasje bak i der som man ikke kan se, så var det aldri feil av hva jeg måtte.
Jeg kunne så og si legge det inn i dagsplanen min, for hver gang jeg kom til denne skogen så kunne jeg ikke gå videre før jeg hadde satt meg ned på huk med alle trærne rundt og over meg. Selv om det bare var snakk om å gå et par få meter til før man var hjemme, og man kunne se huset sitt fra der man var blant busker og trær, så holdt det likevel ikke. Ned på huk måtte jeg uansett.
Litt rart at det var sånn den gangen, at jeg alltid visste hva som skjedde den tiden mellom skoleslutt og til da man var innenfor hjemmets fire vegger. Den lille stoppen måtte man som oftest ta, uansett hvor fort man ville hjem på den tiden.
Men nå som det er flere år siden dette skjedde, så har skogen vokst mye med årene, selv om den har vært stusset på hvert eneste år. Det spirer og gror enormt mye, og jeg kan nesten ikke skjønne at det vokser så fort. Hver sommer er det frem med både greinsaksen og sagen for å kappe ned, og det er ingen tvil om hva slags jobb man skal gjøre når man jobber seg gjennom feriene.
På bildene over her kan man se at jeg har fått gått over med skarpe redskaper, og det ble gjort bare for noen uker tilbake. Og etter at jeg fikk arbeidsgnisten i skogjobbing første gang denne sommeren, så bare ballet det på seg. For sånn ser det ut nå.
Nå vet jeg ikke helt hvor lett det er å se utifra disse utsnittene, men det går i hvert fall å se en liten forskjell. Men når jeg i dag står ute i hagen min og vender blikket oppover mot alle trærne, da ser jeg hvor langt jeg har kommet på årets prosjekt som skal gjøres gjennom sommeren. Mye har jeg fått gjort til nå, men jeg har fortsatt mange arbeidstimer igjen for å komme i mål – om man noen gang kommer til å komme dit.