Hvor er vi? Hvor er det vi egentlig står?
Plutselig ble verden tatt med en alt for stor storm. Nå sitter vi her i en alt for svær boble fylt med alt for mange spørsmål, litt færre svar og en viss usikkerhet på hvor lenge vi nå må befinne oss i denne farlige pandemien.
Jeg kan jo ærlig innrømme å si at jeg ikke har vært plaget av dette viruset som startet i det stille, men som etter hvert begynte å øke. Jeg visste det var noe, men at dette såkalte koronaviruset skulle bli så stort som det nå har blitt, hvor det er stor fare for at det blir enda større – det hadde jeg ikke i mine tanker.
Men så sitter man her i dag. På veldig kort tid har det gått utrolig fort. Det har skjedd så mye, og likevel skal det skje mer.
Det er heller ikke til å unngå at mediene om dagen består av store og litt mindre overskrifter angående dette temaet som har rammet hele verden. Om man så eller ei leser hele artikler og annen tekst som er skrevet rundt dette, så får man det med seg likevel med alle de overskriftene de setter sammen.
Det florerer nå over, og det er spådd at det kommer til å bli verre, og varigheten kan virke uendelig lang. Det vi vet er at dette ikke vil gå over på et blunk, siden flere ikke holder og følger sine karantener og de retningslinjene som følger angående dette.
Nå er jeg ingen ekspert på dette her, og jeg har heller ikke satt meg hundre og tjue prosent inn i dette. For meg virker det hele utrolig stort. Det er flere underkategorier å sette seg inn i, og jeg merker nå at man bør være litt på vakt.
Det er vel kanskje derfor det har gått så dårlig med treningen min for tiden, for det har jo holdt på en stund. Og det var i forrige måned det begynte å florere sånn mer eller mindre så det ble merkbart.
Vi er i hvert fall ikke i tvil om hva som nå står øverst som tema her i landet. For ikke å snakke om rundt om i verden. Jeg hadde aldri sett for meg at starten av dette året skulle få noe så stort som dette, som igjen fører til ulike konsekvenser for både folket og for landet.
Gjennom disse ordene i alle linjene så lufter jeg bare mine tanker. Igjen, jeg er ingen ekspert, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle det i det fulle og hele. Jeg vet bare at vi som mennesker må ta grep, sammen. Vi må overholde regler og retningslinjer for at dette ikke skal klare og øke så veldig mye mer. Vi er rett og slett nødt til at alle må gå i oss selv for å hindre at det ikke blir verre enn det er, slik at vi få en stopper for at vi mennesker blir rammet og blir syke.
Jeg føler at jeg sitter på så uendelig mange tanker, men likevel er tom. Vi vet heller ikke helt sikkert hva som vil skje videre. Hvordan dette vil utvikle seg, til en viss grad. Vi lever nå i dag på en “liten” boble, en boble av usikkerhet.
Vi går rundt og overbeskytter oss selv for andre. Holder tydeligere avstand til hverandre og gjør alt for å hindre at smitten sprer seg. Og det er bra det. Men hele denne pandemien vi nå er inne i føles så ufattelig rar. Hele verden føles rar nå, fordi man ikke har vært borte i noe så store og alvorlige greier før.
Vi lever på et tog nå den neste tiden, hvor vi ikke aner hvor lenge det vil kjøre, hvor langt det vil gå, og helt konkret, hvor det vil ende. Vi vet at vi er nødt til å holde retningslinjene og ta denne enorme smitten på alvor. Jeg har verken behov eller ork til å bli syk nå, sånn som det året for snart ti år tilbake da jeg lå langflat i flere uker med influensa og litt til.