DERFOR VENTET DE BEVISST SÅ LENGE

Det hele skjedde her om dagen. Jeg hadde vært igjennom de vanlige hverdagsrutinene som jeg puster og peser meg gjennom hver eneste dag. Eller, jeg kaver meg ikke akkurat innom alt det jeg gjør. Men kroppen min var sliten, hodet mitt var tungt og hele meg kjentes ut som at jeg ikke hadde noe energi å gi.

Heldigvis kom kreftene tilbake – i hvert fall en god bedring på at jeg orket å holde meg oppreist. Alt snudde da det plutselig dukket opp en uventet beskjed til meg. En beskjed som ikke jeg får så ofte. Og med bare et par dager på å komme seg på, så hadde jeg ikke noe annet valg enn å tenke positive tanker.
 

 

Jeg kjente det på hele kroppen at det skjedde et eller annet i meg da jeg leste det jeg da hadde foran meg. For på meldingen sto det “Vi har avsatt timeavtale til deg…” Jeg visste ikke helt om jeg skulle felle en liten tåre, eller bare legge meg ned i en stor ball og hulke vettet ut av meg. Alt gikk rundt i hodet, men det beste jeg kunne gjøre var bare å senke skuldrene og ta det knusende med ro.

For hva var det jeg egentlig kunne gjøre? Hva var det jeg kunne velge mellom? Og var det egentlig et valg jeg kunne trippe meg mellom to svaralternativer? 

Det viste seg nemlig at jeg nå hadde fått en time hos tannpleieren. Jeg ville nok kalt det tannlege – men de utgjør jo litt større operasjoner i tannverden. Jeg skulle jo bare gjennom en liten kontroll. Hva var det egentlig som kunne være farlig med det? Men faktisk så er det sånn hver gang. 

 

Hver gang jeg vet det kan nærme seg en time som omhandler mine tenner, så går det alltid en litt nervøsitet gjennom meg. Og når jeg får beskjed om at en time venter på meg en dag i fremtiden, om en liten tannsjekk, så går jeg rundt og tenker alt vondt. Eller vondt og vondt. Det går en ekkel følelse gjennom meg bare jeg hører ordet “tannlege”.

Og sånn har det vært hver eneste gang. Jeg har alltid gruet meg til å vite at jeg har en time om ikke så lenge. Bare tanken på at noen skal inn i munnen din vet jeg er en tanke som omhandler flere, og ganske mange. For det er jo ikke sånn at man får skapeller og annet inn i kjeften så veldig ofte.
 

 

 

Men jeg kom meg avgårde til timen min i dag. Med rolige nerver og en avslappet kropp var det ikke så mye mer jeg kunne få gjort. Alltid lurt med en sjekk av tennene sine. Og ofte når jeg skal vende kroppen min til tannlegen – eller tannpleier som det egentlig så fint heter når man skal på en sånn enkel sjekk, så går jeg alltid å tenker på at det kan være noe galt.

Jeg tenker alltid litt av det verste. Tenk om det er en skade som har oppstått i en tann, og som må fikses og ordnes opp i? Ikke at det er noe farlig, for det ordner seg jo alltid om det skulle være noe. Men sånn går jeg altså rundt og tenker om dette. Jeg er nervøs de siste dagene før jeg skal inn på kontroll.

Da jeg kommer til tannpleieren min blir jeg møtt av et menneske som varmer og roer det hele ned. Sist gang jeg var på en sjekk sist var for 2 år siden, og jeg hadde helt glemt hvem tannpleieren min er fordi jeg ser vedkommende så sjelden som jeg gjør. Men så lenge jeg blir møtt med åpner armer og et godt og rolig smil – da kan det ikke bli bedre.

Vel fremme blir jeg sittende på venterommet en liten stund. Ingen andre enn meg var tilstede, og de små og få nervene jeg hadde roet seg ned. Det kunne jo bare gå en vei, eller to veier som slo seg sammen til en. Enten kunne det være et hull eller annet småproblem som kunne fikses opp i. Eller så kunne alt se bra ut.

Det jeg ble så glad for da jeg satte meg i stolen og lente meg bakover, var at hun fortalte det hun gjorde. Og det husker jeg fra to år tilbake også da jeg var der sist. De er flinke til å fortelle hva de gjør, sånn at jeg da kan være forberedt. Men nå er det ikke sånn at jeg har tannlegeskrekk, om det skulle høres sånn ut. Det er sånn at jeg pleier å grue meg litt før jeg setter mine føtter inn, for så at det går helt fint når jeg kommer dit. Det er jo ikke noe å grave seg ned for.

 

Men med både bilder og en liten sjekk av gliset, så kunne jeg gå ut derfra ti minutter senere med enda renere tenner enn det jeg hadde. Jeg fikk høre at jeg tok godt vare på en hver tann jeg hadde, og at det ikke er noe i veien med dem. Det eneste jeg gjorde, og som jeg gjør hver gang jeg er der, det var å fjerne litt tannstein. Det har jeg alltid vært plaget med, selv om det ikke er stort som samler seg på de tennene jeg har. Men godt var det å få en rens av munnen.

Egentlig skulle jeg inn til denne timen ifjor. Men jeg ble aldri innkalt, for det tannpleieren min fortalte meg var at de så at dem ikke trengte det før nå, fordi jeg var så flink som jeg var med tennene mine. Derfor ventet de bevisst så lenge som de gjorde før jeg trengte en liten tur i stolen igjen. Så nå kan jeg fortsette og smile!