NÅR FØDSELEN ALLEREDE HAR SPRUKKET TIL LIV

Jeg kan ikke tro det. Jeg kan ikke helt forstå at vi er her som vi er nå. En hel måned med en og tredve dager har blitt historie, hvor det jeg husker aller best var at den ble fylt opp med mange varme sommerdager. Og det stoppet ikke der da vi nå har rullet oss over til tredve nye dager, hvor det fortsetter å ligge opp rett under tredve grader og trigger på varmen. Håper bare det fortsetter.


 

Jeg er veldig glad for at det ikke er så kaldt som det var da dette bildet over her ble tatt. Vinter med masse snø, og barkledde og tynne trær. Nå er denne lille skogen blitt helt forandret etter at den fikk lov å komme seg gjennom våren, for så å sitte her med en varm og fin, men også tidlig sommer. Det skal sies at det har vært litt for varmt, men så har jeg også blitt fort vandt til den også.


 

Og sånn ser den lille skogen ut nå. Den er ikke særlig slank og sprinkel lenger, og det er ikke like lett å se over til “andre siden”. Jeg husker et år hvor jeg nærmest barberte buskene helt ned. Det var ikke stort som var igjen. Men neste vår og sommer vokste det like fort opp igjen som det var for meg å klippe dem ned. Har et stort ønske om å gjøre noe med det, men å gå rundt med en liten tresag vil nok ta hele sommeren. Vet ikke hvor stor interesse jeg har for det, selv om jeg gjerne vil ha alt bort med en gang.

Men det jeg tenkte å snike meg til her, var å lure meg inn på en vei for å fortelle litt sladder. Eller sladder og sladder. Det er vel sånn hverdagen er her hos oss nå, også dette året. For de siste årene har det vært liv og røre hver eneste starten på sommeren, og det er alltid morsomt å få med seg når fødselen allerede har sprukket til liv.
 


 

Også i år var vi så uheldig å la denne fuglekassen som jeg laget på ungdomsskolen bli hengende denne sommeren også. De siste årene har vi nemlig vært igjennom hvor vi har måtte la ørene bli fylt med både rop og skrik. Flere sommere har vi hatt leietakere som har hatt sitt lille rede der, og planen var å få flyttet den lille hybelen rundt hjørnet på huset.

Men dit kom vi aldri. Før vi hadde rukket å gjøre noe med tanken, så hadde en liten fuglemor allerede etablert seg. Like utrolig i år også, ettersom den henger på veggen på terrassen, kun to meter fra døren. 
 


 

Flere ganger har jeg sett at det har vært aktivitet inn og ut. Og jeg har ikke måtte stå inne for å få med meg det. Jeg har kunnet sitte to-tre meter fra på det nærmeste, og likevel har dem ikke vært redde for å gjøre sine ærender ute i skogen blant annet, for så å sikre seg omsorgen til sine små barn som om ikke så lenge skal få lov til å reise og utforske dem også.


 


 


 


 

Heldigvis har det ikke flyttet inn noen store og rampete fugler. Som dere ser så er det blåmeisen som har startet familielivet sitt der. En søt liten fugl som ikke er til skade, bortsett fra at det kanskje kan bli litt mas der etterhvert når de små har knekt koden om hvordan de åpner nebbet sitt for å skrike ut etter alt det de vil ha, men også alt det de vil. Du kjenner deg kanskje igjen hos deg selv fra når du var liten, og de voksne svarte nei med en gang. Du brøt ut i de høyeste tonene du hadde, helt til du fikk det du ville ha, eller som du ville ha det. Eller kanskje du ga deg mens leken var god og la alt på hyllen?

1 kommentar

Siste innlegg