Hvem er egentlig du som satt oppi toppen av grantreet og speidet utover? Hvorfor fløy du frem og tilbake innenfor et viss området og satt kun i noen utvalgte trær og skrek for full hals?
Nå som man har hatt så fine dager hvor man har kunnet arbeide litt ute i hagen i håp om å få den finere, så har man blitt fulgt veldig godt med på når man har gått frem og tilbake rundt i hagen. For i de høye trærne rett ved har det foregått et kråkespetakkel.
Dagen før oppdaget jeg flere skarpe skrik på en bestemt plass i skogens lille krets. Jeg kunne ikke se noe, bare høre. Høyt oppe i det ene treet flakset det et kråkepar rundt, og det så ut som om dem passet på det som skrek nede på bakken.
Hvem skrek? Hvem gjemte seg blant greiner og kratt som var kappet ned? Det var bare en ting å gjøre for å finne ut av hva det kunne være – spasere opp og tråkke over alle trærne og pinnene som lå i store hauger.
Siden kråker ikke er de fuglene som blir mest skremt, så var det å trå forsiktig frem. Jeg ville jo ikke risikere å få et skikkelig kakk i hodet hvis jeg plutselig skulle finne på å komme innenfor deres rammer som ble feil for kråkeparet.
Dette var gårsdagens lørdagskveld, og midt i skogen på en liten kvisthaug på bakken, der satt en liten kråke helt stille for seg selv. Over sto kråkeparet, og det kunne se til at dette var en mindre kråke som ikke kunne tråkke så mye rundt. Den satt nemlig på samme sted i en lang og god stund utover kvelden.
Så kom neste dag. Tidlig oppe var jeg i dag også. Solen skinte og været var flott. Kråkeskrikene fortsatte i dag også. Og de samme kråkene fløy fra tre til tre rundt her. Jeg tittet meg rundt og oppdaget fort denne kråken jeg så i går.
Nå hadde den forflyttet seg bort fra kvisthaugen og gjorde seg godt synlig der den ruslet rundt og frem og tilbake i hagen her. Det var noe rart med den. Jeg kunne se det. For å komme seg fremover brukte den beina sine, og ikke vingene. Hoppet bortover, snublet litt i en grein som var til hinder. Men kom seg likevel opp igjen og valset videre.
Og ser du det som jeg ser? Denne fuglen gikk nemlig rundt med nebbe åpent. Jeg så vel aldri at det ble lukket når jeg tenker meg om. Var kjeven gått i vranglås? Var dette den eneste måten den fikk puste på? Ikke vet jeg, men den hoppet videre for det.
Det var ikke stort jeg fikk gjort for å hjelpe stakkaren heller, når foreldrene var rett over og fløy med den hvor enn den gikk. Jeg så jo også at den kunne fly, kanskje til en viss grad. Så det store spørsmålet er vel hva som egentlig feilet den.
Kråkespetakkelet har i hvert fall vært her i hele dag, selv om dem ikke har gitt fra seg så mye lyd hele tiden. Heldigvis har den hatt litt selskap av spurvene som har vært smånysgjerrig på karen, og sprettet frem og tilbake de også.
Litt av en kråke var det. Fikk flere ganger lyst til å spørre hva den gapte etter. Men den ville nok aldri la seg forstå av hva jeg hadde sagt uansett. Nå er det bare å håpe at den kommer seg ordentlig på vingene igjen, og kan komme seg opp i tretoppene til de andre kråkene sine før jeg flyr enda mer etter den.