Hvis vi lar oss se tilbake litt tidligere denne uken, prøver å huske hva som skjedde og hva jeg tenkte, så var det en dag da jeg våknet opp til sånn som dette. De bustete sovebrynene kan man se bort ifra, for dem ble fikset på siden. Men hvis du ser det samme som meg, så hadde ikke begge øynene likt utseende denne morgen.
Plutselig våknet jeg opp seendes ut som dette. Tiden var bikket litt over seks denne morgen, og jeg følte vel et lite ubehag på det ene øyet. Jeg visste vel ikke helt hva som hadde skjedd – jeg hadde i hvert fall ikke merket eller fått med meg noe som jeg kunne bite meg fast ved at sånn hadde det skjedd.
Jeg kunne kjenne at det var et eller annet som lå og tirret i øyelokket, men lot meg bare se litt over det ved å være flink til å skylle det noen ganger i løpet av dagen. Utover dagen gikk hevelsen tålig ned, med et lite snev av at det var et eller annet som plaget det. Så kom neste morgen.
På omtrent samme tid neste dag så var det en endring i hevelsen som irriterte seg innunder og over øyet. Fortsatt kunne jeg merke at det var en halvert form på både det jeg og andre så, men satset på at det ble bra og forsvant helt uten at jeg trengte å gjøre så mye mer enn å fortsette og skylde det.
Og det som var litt merkelig og rart var at hevelsen var verst om morgen. Jeg følte at jeg hadde fått et slag utifra hvordan det så ut. Ikke vet jeg hva som hadde hendt for at det så slik ut. Men at det var et stikk eller noe annet, det var det helt klart.
Neste dag der igjen var jeg spent på om jeg fortsatt ville våknet opp med det hovne øyet som hadde roet seg litt ned utover dagen, men som man fortsatt kunne se at det var noe med. Heldigvis fikk jeg ikke oppleve det igjen. Og hva det kan ha vært har jeg ingen svar på.
