Så er det meg og disse innleggene mine. Liker og gruble, finne ut og se en helhet på både teori og praksis. Både teste det ene og prøve det andre for å se hvordan verden egentlig fungerer. Hvilke deler og små biter samfunnet er satt sammen av. Og igjen oppdaget jeg noe på jobben som gjorde at jeg ville finne ut enda mer om akkurat dette. Å få mer forståelse på ord og uttrykk!
Det var en fin og stille og rolig formiddag. Og det har det forsovet vært hele denne dagen. Det er vinterferieuke for veldig mange. Også for de små som har tatt seg fri. Vi var derfor litt under halv gruppe i dag, noe som var å merke. Veldig moro var det å se de forskjellige smågruppene barna dannet seg. Hvem de var med. Hva de gjorde.
Men det var spesielt en ting som fanget blikket mitt. Et fantastisk bilde som satte seg på tinningen og inspirerte meg til å skrive. Jeg var sammen med et barn. Vi var litt i lek og fant noen byggeklosser. Sånne fine og myke treklosser som det er litt størrelse på. Helt ypperlige klosser, og de blir masse brukt.
Vi satt der på gulvet og lekte med disse klossene. Satt meg rolig ned med barnet for å få til en fin lek. Startet kanskje ikke helt sånn som jeg så for meg. Det var visst mye mer moro å kaste de litt her. Og litt der og opp i lufta. Plutselig traff den hodet på barnet. Men sånn går det jo når man gjør sånt. Fikk det vel ikke helt med meg det som skjedde videre. Et til barn kom inn i bildet og ville bygge sammen med oss.
Jeg satt og så på de to barna. Jeg ville vel egentlig ikke være til så mye bry denne gangen heller. Utrolig hvordan jeg handler og gjør når jeg er på jobb i dag, enn det jeg gjorde før jeg startet på skolen igjen. Lærer så mye. Og ekstra moro er det å lære når jeg klarer å ta det med inn i situasjoner på jobben.
De bygger med klossene. Og for et samspill jeg kunne se mellom de to! Å se på leken deres i et annet syn enn jeg gjorde før – det er helt magisk, hvis jeg kan bruke det ordet. Følte jeg satt der og smilte som bare det, på deres vegne på hvor gøy de hadde det.
Begge barna hadde super glede av hverandre i dette øyeblikket. Helt fantastisk å se. Bygger opp. Gir hverandre komplimenter, som for eksempel “du er flink”, før de raser tårnet ned og bryter ut i en herlig gledeslatter. Sammen. Til og med en liten hoppedans for deres begeistring. Vi voksne kan legge veldig merke til de store gledene blant barn. Men også de små som skimter til og kan bli noe stort.
Viktig er det å kunne se de små. Alle sammen. Uansett hvor lite eller mye de kan. Rose når de gjør noe bra og er flinke, men også vri om det negative til noe positivt for å veilede dem på veien. Jeg gjør i hvert fall så godt jeg kan når det kommer til barna. Være en rollemodell og en voksenrolle som barna kan lære av. Både vokse på og bli store av å både takle og håndtere hverdagen og verden.
Et samspill kan være usynlig, men prege opplevelsen av hvordan det er å være meg sammen med deg. Samspillet blir ofte sett på som den viktigste forutsetningen for individuell utvikling. Av alle de samspillene vi er en del av, blir de gradvis omdannet til personlige opplevelser. Og minner for den saks skyld. Hvordan vi voksne møter barna, og hvordan barna møter hverandre, er med på å øke muligheten for at barnet utvikler en trygg selvfølelse.
Så når du ser barn er i en setting av en type lek sammen – stopp litt opp. La de holde på og utforske hva de egentlig gjør. Finne ut på egenhånd av hvordan det ene og det andre gjøres. Hvordan det fungerer. Hva som skal til for å komme overens med hverandre. La de teste litt grenser, men når det går litt over stokk og stein og det blir litt for mye, det er da det er viktig å gripe inn for å veilede dem på riktig vei igjen. La de leke for å skape et godt samspill!