Det var en eller annen dag her for ikke så lenge siden, hvor jeg begynte å rote litt i en gammel disk. Fortsatt liker jeg å ta bilder, selv om det kanskje ikke blir så mye av det til tider. Det blir tatt veldig få bilder med speilrefleksen i hvert fall. I dag er det nemlig sånn at verden er blitt mer moderne på litt mer avanserte områder. Som blant annet når det kommer til bilder.

Før kunne jeg drasse rundt på den store speilrefleksen som jeg hadde hengende rundt halsen for å ta fine og gode bilder. Sånn er det ikke lenger. Med årene har de bitte små mobilene utviklet seg med både det ene og det andre. Hva det du ikke kan gjøre med en mobiltelefon i dag? Før kunne du bare ringe og sende sms. Men i dag er nesten alt samlet på den lille flate "boksen".

Men, nå hadde jeg ikke tenkt til å dra inn vitenskap eller andre tanker om det. Ikke i dag i hvert fall. Det jeg ville frem til var at jeg kom over noen eldre bilder som virkelig viste forskjellen på da- og nåtid. Det var bilder av rommet mitt fra hvordan det var før. Jeg ble ikke dratt ned i bakken da jeg fikk se de gamle bildene. Men jeg fikk et slags dytt i tankene over hvor mye det egentlig har forandret seg på disse årene.

Selv har jeg alltid fått lov til å velge selv hva jeg vil har på rommet mitt og ikke. Jeg har forsåvidt visst hva jeg ville ha innenfor mine fire vegger, og hvordan jeg ville ha det. Jeg pleide alltid å ommøblere flere ganger i året, fordi jeg ble litt lei etter en stund. Jeg kunne legge bort noen gjenstander som jeg hadde blitt lei, og byttet ut med noe annet som kunne lage litt liv i rommet.

Jeg har vel prøvd ut alle type ommøbleringer av mitt eget rom. Men nå har jeg funnet roen i rommet. Akkurat sånn som det er nå vil jeg ha det. Og jeg har ingen planer om å rokere eller endre på noe for øyeblikket. Ikke på en lang stund i hvert fall. For å vise litt av hvordan det også har vært før, legger jeg ved noen bilder som viser det, samtidig som jeg legger ved de nye bildene som viser hvordan det er nå.

Før
 


 

Før
 


 

Før
 


Skapdørene har blitt fikset på i senere tid, og ser derfor slik ut:

 


 

Morsomt er det å se på gamle og nye bilder når en kan se så store kontraster (forskjeller). Jeg var veldig glad i de gamle veggene mine og veggklistremerkene som jeg hadde. Men for å skape noe nytt sånn at ikke rommet skulle virke "gammelt" og slitt, var det nok best å la veggene være nakne for dekorer. Og glad er jeg for det!



I går var dagen her. Den store dagen hvor alt ble en en kjempefin fest! Det hele startet med den store bronsefinalen i håndballgrenen hvor de norske jentene spilte mot Nederland. Kampen før hvor de spilte mot Russland ble de sønderknust for ikke å komme til finalen. Men når kampen om tredjeplass ble blåst i gang var alt det tidligere som hadde skjedd glemt. 

Jentene hadde nå kun fokus på det som skulle skje. De jobbet godt gjennom kampen og gikk derfor til pause med en 19-13 ledelse. Det så lovende ut etter første omgang, men alt kunne skje igjennom kampens neste halvtime. På bare noen minutter ut i andre omgang hadde de norske jente bare sluppet inn ett mål mot seg, mens de fremover hadde klart å sette inn fire baller mellom stengene til den nederlandske keeperen. 

Men Nederland var også sugen på en medalje, og de fikk fart i både bein og armer etter å komme seg til en stilling som viste 21-27 etter et kvarter ut i omgangen. De ga seg ikke så lett, og ti minutter før slutt hadde de orange hentet seg inn til 24-29. Nå måtte Norge stå på for å klare og holde seg på topp, i hvert fall vinne kampen før de siste minuttene rant ut.

Her handlet det om tålmodighet for å spille et sikkert spill sånn at Norge ikke skulle minste ballen eller feile. De måtte ha tunga rett i munnen. Spennende var det, men da det var fem minutter igjen var det å koble seg ut av kampen og vente på at resultatet kom ut på nettet. Det var nemlig sånn at den store gatefesten var i går, på samme dag som jentenes bronsefinale.
 


 

Jeg hadde klart og ordne meg mens kampen ble sett, samtidig som lillesøster ordnet sminken min. Og det var rett før kampslutten at vi måtte komme oss ut for å gjøre i stand gaten. Noen mørke skyer vendte mot oss og regndråper viste seg over oss. For å være sikker på at vi holdt oss tørre gjennom kvelden fikk vi satt opp teltet hvor vi plasserte og rigget oss klar til festen.

Masse god mat ble tatt med fra hver nabo, og i år var vi ikke så mange som vi pleier å være. Men stemningen var på topp for det, og det ble en kjempefin kveld. Timene gikk og dagen ble mørkere. Levende lys sto på bordet, og da klokken nærmet seg halv to i natt var alle inne. Slike anledninger er koselig å ha sammen, og nå er det ett år til neste gang.
 



Det har nå vart i to uker allerede, og jeg syns ikke det er mange dager siden det hele var i gang. Vi satt klare for åpningskampen til Norge hvor de møtte Brasil i sin første kamp i OL i Rio. Det ble en trøblete OL-start hvor kaos preget kampen både på og utenfor banen de første fem minuttene. Bakover hadde Norge alt for store rom seg imellom, og Brasil fikk større luker til å valse igjennom. Fremover var det ikke stort bedre, hvor Norge hadde mye bomskudd. Norge tapte derfor mot Brasil med en stilling på 28-31.

I deres neste kamp var det Spania som skulle kjempes mot. Litt småsur over første kampens sluttresultat var nå blitt lagt bak dem, og nå var det bare en ting som måtte gjøres - de skulle vinne! Det var et langt bedre spill fra målvaktene, og det kollektivet forsvaret var stabilt. De brant noen sjanser, og gjorde mindre kloke valg fremover. Norge hadde mange tekniske feil, men en svært jevn andreomgang var det. På slutten av kampen spilte Norge bare med fire utespillere, pga noe utvisninger, men likevel klarte ikke de spanske kvinnene å kjempe seg over dem. Norge vant 27-24.

Så sto den tredje kampen i gruppespillet for tur. Angola sto på den andre siden av deres halvdel og det sto om to viktige poeng. Angola har desidert vært best i Afrika, og vunnet seks av de syv Afrika-mesterskapene. Norge kan, hvis de vil, være gode på fart. Dette skulle Angola bli utfordret på. Fra da første sekund av kampen gikk var det da tempo som ga Norge en stabil ledelse. Bakover var det bra jobbing, og Katrine Lunde gjorde en så god jobb at hun "bare" slapp inn ett eneste mål på 13 minutter. Fremover var det flere av spillerne som meldte seg på, og Norge fikk en seier med en stilling som viste 30-20.

Videre har Norge slått både Montenegro, Romania og Sverige. De har kjempet seg igjennom kampene og kom så til semifinalen. I og med at Brasil ligger noen timer bak oss, ble det en litt annen tid på døgnet for å sitte oppe og se kamp. "I natt sitter vi oppe". Ja, og det ble en lang og spennende natt.

Deler av kvelden i går ble brukt til å få noen timer på øyet. Når de er så dumme og skal sende kamper midt på natten, og en skal på jobb dagen etter, var dette den eneste muligheten jeg hadde. Jeg kunne jo sett reprisen som gikk tidlig på morningen i dag. Men om jeg skulle det hadde jeg risikert å komme for sent på jobb, og jeg hadde ikke fått med meg hele kampen. Så i natt var jeg innpakket i dyne og satt plantet godt inni sofakroken. 

Nattens kamp sto mellom en finaleplass eller bronsefinaleplass. Selv ønsket og håpet både spillere og seere om at det ble finale i OL. Men i natt kokte det over. Norge møtte Russland i natt, og det var en alt for spennende kamp i seg selv. Lagene fulgte hverandre, og etter sluttid av andreomgangen viste resultatet 31-31.

en så stor turnering som OL holdt det ikke med en stilling som viste uavgjort. Derfor måtte det ekstraomganger til, og målene på tavlen var identisk like flere ganger for både Norge og Russland. Norge hadde flere muligheter til å skaffe nye ekstraomganger eller ta ledelsen og vinne selv. Men Russland var så sjappe at de klinket inn mål like etterpå. Og dermed var stillingen uavgjort igjen. 

Kampen startet halv to i natt, og hele to timer senere ble det endelig kroken på døra etter alle ekstraomgangene. Sekundene tikket ut, og Norge klarte ikke å komme over den russiske målstillingen, og fikk akkurat ikke det siste målet til ekstraomganger heller. Derfor ble det en stor skuffelse blant laget. Mye tårer og mange sinte og frustrerte spillere som ikke var fornøyd med seg selv. Semifinalen ble tapt, og jentene kom ikke til finalen som de ville, håpet og ønsket. Men jeg syns de burde være fornøyde, for i morgen venter bronsefinalen mot Nederland.




 

Det å ha ei hand å holde i betyr så mye for et barn. Tre uker på jobben er snart forbi allerede og jeg har ikke tall på hvor mange barnehender som jeg har hatt kontakt med. Barnehagelivet til de små handler om å lære det grunnleggende for å klare seg videre ute i verden. De trenger søvn, mat, drikke og husly som er de fysiologiske/grunnleggende behovene. 

Menneskenes behov er tatt ut i fra Maslows behovspyramide, og det neste i deres pyramidetrapp er trygghet. Her går det på det å være sikker ovenfor seg selv og andre, samt å føle en beskyttelse for dem som er rundt oss. Det å kunne bli sett er en trygghet i seg selv, og det har jeg litt i bakhodet når jeg er på jobb.

Spesielt nå i oppstartfasen av et nytt barnehageår er det viktig å se alle. Ekstra viktig er det å se de nye barna som er kommet inn i gruppen. Dette for å gi dem en trygg base til å la dem føle at de er velkommen, og at kan stole på oss voksne å vite at vi vil vise dem veien i den riktige retningen. Både du og jeg vil våre egne og andres barn det beste.

Men i dag slo det meg en tanke. Jeg har egentlig ikke tenkt på det tidligere disse ukene, men da jeg satte meg på sykkelen hjem fra jobben åpnet det en stor dør som fikk meg til å undre på hvorfor.

Det er sant at vi skal være der for barna. Det er sant at vi skal hjelpe dem når de trenger det. Det er sant at vi skal være en støtte for at de skal komme seg videre. Det er sant at vi skal vise dem og la dem lære om etikk og samfunnet generelt. Hvordan fungerer denne store verden? Hvordan skal vi oppføre oss med de vi bor sammen med her på jorda? 

Vi kan gå langt og grave oss dypt ned i slike store spørsmål, men det vi vil er å gjøre barna trygge og selvstendige mennesker. Det er tross alt de som skal hjelpe oss på veien og ta over for oss i årene fremover. Vi skal bygge dem opp til å bli flinke mennesker, sånn som oss, sånn at de også kan takle hverdagen og livet.

Det er mange måte å skape trygghet hos barn på. Men er det noe du må unngå er det å utelukke dem. Nå er det jo noen ganger det er bra for dem å føle på det å ikke få hjelp. De lærer av å prøve igjen og igjen og igjen, og ikke minst å finne veien selv til løsninger. Men nå må vi heller ikke glemme at barn er i en startfase av de første årene sine, og når de kommer bort til deg er det viktig at du setter deg ned med dem.

Barn trenger også nærkontakt å føle seg likt og elsket. Kommer barnet derfor bort til deg - strekk ut ei hand å holde i! Det er ikke alltid det trenger å være en grunn for at vi holder hverandres hender.

I dag er et eksempel på det. Ikke spør meg hvor mange som har tatt tak i hånden min, eller hvor jeg har tilbudt dem ei hand å holde i, fordi de kanskje trengte det. Jeg er jo så heldig å få jobbe med den eldste barnegruppen i barnehagen, og det kommer stadig ei hand og vil holde fra dem. Men nå har også de minste, fireåringer - ja, stort sett alle barna kommer og vil holde i ei hand. Og jeg dytter dem selvfølgelig ikke bort om de skulle trenge det.

Så, kommer det barn bort til deg som du ser trenger trygghet eller søker trygghet selv - strekk ut ei hand og vis at du er der!
 

Det er ikke så mye som skal til. Bare strekk ut ei hand!




 

Du våkner opp og er klar for en ny dag. Du kan på en måte starte med blanke ark. Kanskje sette deg nye mål du har lyst til å gjøre i løpet av dagen? Men uansett har alle minst ett viktig mål, og det er å gjøre hverdagen fin for oss - både for andre og for oss selv!

I en jobb som min er det ikke alltid jeg kan tenke på meg selv hele tiden. Det å jobbe med barn kan kreve at du har overskudd noen ganger. I hvert fall energi og vilje til å være der for dem. Vite at de har et fang eller armkrok de kan komme til hvis de er lei seg, og kanskje få en klem om de ønsker det. Du må være åpen. Åpen på en slik måte at barn forstår, samtidig som de ikke blir såret.

Det er ikke alltid lett, verken for de små kroppene eller oss voksne. Hva er egentlig riktig valg å ta? Og hvordan skal dette valget håndteres? Nå er det ikke sånn at alle barn er født med samme oppskrift. Det vil si at dem liker det samme. Kan le av de samme tingene. At den samme veiledningen eller trøsten virker likt for alle. Nei, de har sine ulike behov. Og ikke minst hvordan behovene utføres.

En måte du legger frem en sak på kan for eksempel fungere på det ene barnet mens et annet barn trenger en annen forklaring eller forståelse for å kunne skjønne. Som voksen må du tenke flere muligheter, blant annet for forslag og formuleringer, for at hvert enkelt barn skal kunne tolke det du vil formidle. Og ikke minst for å kunne få en grei og fin samtale med barnet. Og kanskje summe sammen en ålreit kjemi for å fungere sammen.

Det er ufattelig mye en må tenke på i en jobb med mange barn. Ingen er helt like - verken på utsiden eller innsiden. Vi kan kanskje være mest lik på innsiden, men en helt lik kopi av et annet menneske er jeg helt sikker på at det ikke finnes. 

Med våre ulike sider er det derfor ikke alltid en kan forstå alt. Men en kan gjøre så godt en selv kan for å prøve og forstå den andre. Og når vi sammen prøver og forstå hverandre, blir det fort litt lettere å kunne samarbeide, forstå hverandre og hjelpe hverandre. Alt etter som...

Likevel er det ikke alltid lett. Nå har jeg jobbet i snart tre uker med den samme barnegruppen, og jeg føler det ikke er alle jeg helt vet hvor har sine grenser. Jeg har lært meg å kjenne hvert enkelt barn, litt om hvem de er. Men fortsatt er det en del å sette seg inn i før jeg kan kjenne de litt ekstra. Både på utsiden og innsiden. Men sånn er det visst å jobbe i barnehage, og det som er så bra er at man lærer hver enste dag. Både av barna og det man gjør sammen med kollegene. 

Jeg sier ikke at det er verdens undergang. Både i hverdagen og livet generelt finnes det både små og store utfordringer som en må takle, og kanskje lære seg å kjenne og leve med. Og uten disse hindrene hadde vi aldri klart oss å komme igjennom de ulike situasjonene som vi har.

Jeg har det ekstremt bra på jobben, og det er en glede å komme på jobben om morningen - selv om det kanskje ikke er like lett å stå opp så tidlig alltid. Men jobben gjør et eller annet med meg. Jeg føler, men også vet, at de trenger meg. Og jeg vet at jobben jeg gjør er bra, bare fordi jeg har hørt det fra de andre. 

I ettermiddag og litt på kvelden i dag var jeg faktisk så sliten at det ble en aldri så liten lur. Jeg var så utslitt etter en så fin dag at jeg trengte å lade opp litt. Jeg tar aldri en middagslur, men i dag trengte jeg det. Kanskje like grei også, for i kveld venter kvartfinalen i håndball mellom Norge og Sverige. Uheldigvis går den, i mitt hodet, fryktelig seint. Går faktisk rundt mine leggetiden, og derfor fikk jeg slått to fluer i en smekk når jeg fikk en time eller to på øyet i stad. Da håper jeg at jeg kan klare og sitte oppe til kampen er ferdig, og at jeg overlever dagen på jobb i morgen.



Helt siden jeg var ganske så liten har jeg hatt en stor lidenskap for dyr. Noen liker hunder, og andre syns katter er søte. Noen har kanskje hamster i bur, og andre foretrekker hest. Jeg har hatt kaniner i mange år, og det begynner vel å nærme seg ti-års jubileum for kanininteressen. Riktig nok ikke samme dyr, men jeg har hatt fem kaniner fordelt på disse årene. Den ene sitter jeg igjen med nå.
 


 

Men nå var det ikke kaniner som jeg har hatt eller lille Pompel som har vokst og dratt på årene som jeg hadde tenkt å snakke om. Det er ikke små eller store vesener som er vanlig å ha som kjæledyr. Det er levende sjeler som lever og bor ute i naturen.

Helt siden jeg var ganske liten - ja, så liten som da jeg selv gikk i barnehage, var da nysgjerrigheten blant dyr sugde tak i meg. Jeg var glad i skrukketroll og andre små dyr som hadde både fire, seks og åtte bein. For ikke å snakke om tusenbein. Jeg var jo så heldig å starte det første året på uteavdeling da det kom inn i barnehagen jeg gikk på. Det ble bare et år med mye moro og spenning i naturen, ettersom jeg startet på skolen året etter.

Men på det ene året lærte jeg å bli enda mer glad i dyr og natur. Frosker, salamandere, hummer og andre sjødyr var noe jeg fikk oppleve i barnehagen, men også en del på barneskolen. Jeg elsket dyr - og gjør det fortsatt.

Et dyr jeg har "samlet" på i nesten alle de årene jeg har hatt mine føtter på denne jorden, er stålormer. Ja, de "slangene" som åler seg igjennom gress og andre egnede steder. Nå vet jeg ikke helt hvor mange år det har blitt med stålormfanging. Men tror jeg fant min aller første øgle da jeg gikk i barnehagen. For stålormer, de er faktisk øgler uten bein. Ikke en slange.



 

Hver eneste sommer de siste x-antall årene har jeg hatt sansen for disse krypene. Det startet med at jeg la ut feller i min egen hage. Samlet inn både store og litt større steiner. Plankebiter og andre større plater og store kasser. Og jammen skal du ikke se bort i fra at jeg fikk dreisen på det. Fellene ble sjekket flere ganger om dagen, og per i dag har jeg fortsatt feller liggende ute for å undre og studere disse dyrene.
 


 

Når øglene ble funnet og fanget, lot jeg de bo i en liten kasse. Nå er jo disse dyrene fredet, så det er viktig å passe godt på de vi har i naturen. For at de da skulle klare og overleve hadde jeg de derfor i kassen i bare et par dager før jeg slapp dem ut igjen. Jeg fant alt fra bittesmå til store og lange. Ja, jeg har til og med funnet en så stor som jeg aldri noen gang har sett. Den var så stor at den ble så redd da jeg prøvde å få tak i den, at den kastet halen (de gjør det når dem blir redde). Og den halen skulle du sett. Tjukk og svær. Jeg ble nesten litt redd et øyeblikk, for mønsteret var så strukket ut at det kunne se ut som mønsteret til hoggormen. Men hadde jeg fått tak i den, hadde det vært den største jeg noen gang hadde funnet.


Visste du at stålormen lukter med tunga?
 

Men hvor mange har det blitt? Per i dag fra da jeg fant den første stålormen i april, har jeg i løpet av våren og sommeren funnet 56 i år. Det er ny rekord fra i fjor, da jeg fant 44. Kan nok finne noen til i år, men neste år skal jeg se om jeg kan slå rekorden igjen. En ting er i hvert fall sikkert, og det er at det er like moro å finne dyrene nå som det var for flere år siden!



Hvor ble det egentlig av gårsdagen? For ikke å snakke om kvelden. Det ble ikke en helt vanlig lørdagskveld med god middag, sløving foran TV-en for å se en god film. Eller, det sistnevnte ble det forsåvidt, men ikke fra sofakroken.

Litt tidligere i uken ble det fastslått - vi skulle samle oss for å se en god film sammen. Filmen et helt halvt år var en film vi alle hadde lyst til å få med oss. Men det var bare et lite problem, den gikk stort sett bare på dagtid, når vi andre var på jobb. Og da er det ikke lett å få samlet seg.

Derfor ble det en film med en annen tittel og et annet innhold. Og hvorfor vi så den angrer vi ikke på. Inn i kinosalen fant vi plassene våres midt på tredje rad fra foran, akkurat passe langt fra det store kinolerretet. Godt plassert i stolene begynte lyset å dempe seg før det ble helt mørkt, og så var det hele i gang.

Nå var mamma, mine to tanter, kusine og meg klare for film. Ikke hadde jeg på forhånd sett traileren, og det kan jeg kanskje være glad for. Litt ekstra spennende ble det, av å ikke vite noe som helst om hva som kom til å foregå i handlingen. 

Vil du le og ha det moro? Da må du virkelig komme deg på kino for å se Bad Moms. For en film, og det var flere enn bare oss i salen som lo. Det var vel også et overtall av jenter i stolene. Kan i hvert fall ikke huske å ha sett noen gutter som så filmen med oss. Men det er absolutt en film å se - kanskje spesielt for de som er mødre selv. Men helt klart er den morsom for alle. Jeg har lyst til å gi filmen terningkast seks!
 


 

En kvinne med tilsynelatende et perfekt liv - flott mann, flinke barn, fint hus, godt utseende og en god karrière. Men hun er overarbeidet, overengasjert og utslitt på randen til sammenbrudd.

Sliten og lei går hun sammen med to andre over-stressede mødre inn for å frigjøre seg fra ansvaret. Men frihet og moro setter dem i klinsj med "de perfekte mødrene" og deres "dronning" Gwendolyn.



Planlegging og planlegging, og enda mer planlegging. Det har også denne dagen gått til. Å lage rammer og legge sammen nye idéer for dette kommende året, som skal skape en trygghet, struktur i hverdagen og spennende prosjekter og tanker en kan prøve ut og gjennomføre med barna. 

Sammen var vi tre barnehager som fikk høre om og jobbe med oppgaver som omhandlet realfag i barnehage. Morsomt og spennende og høre om, men ekstra spennende og et ekstra kikk i plandagen når vi ble gruppert for å gjøre forsøk.

Forsøk på eksperimenter er det ikke alltid en lar seg sette tid av i en barnehage. I hvert fall ikke for oss voksne. Men i dag fikk alle ansatte være med på "eksplosjoner". Litt futt og spenning er aldri utelukkende å få med seg. Veldig artig å være med på, og morsomt å se hva hver gruppe hadde fått til og hvordan dem hadde løst det.

Etter som timene gikk begynte folket å gå litt på tomgang av energi. Da smakte det godt med nydelig rundstykker av ulike varianter med tilbehør. Både laks, karbonade og roastbiff var å se på de fine fatene, med salatblader og løk mellom lagene. Godt var det. I løpet av økten i den nye barnehagen til virksomheten, ble det også omvisning. Den gamle Klokkeråsen skole har nå fått liv igjen, og det er her syv år gamle minner ble vekket til livet.

Ja, for det er faktisk syv år siden jeg startet mitt siste år på ungdomsskolen i tiende klasse. Det var vel senhøsten og mer nærmere jul vi måtte benytte lokalene på denne skolen, som på den tiden var nedlagt. Grunnskolen som jeg gikk på skulle pusses opp, og dette midt i skoleåret. Derfor var vi så heldig å kunne låne Klokkeråsens lokaler for undervisning og læring.

Det jeg hadde gledet meg spesielt til i dag var det å se bygget og rommene innvendig. Spennende var det å se hva som hadde skjedd etter alle de syv årene. Før var det brukt til skole, og i dag er det åpnet barnehage. Rommene måtte jo da ha blitt annerledes. Hvordan hadde det blitt? Og hvordan hadde de valgt å løse og innrede de ulike rommene? 

Å gå igjennom rom for rom var veldig spennende. Se de ulike detaljene de hadde lagt inn for å skape et godt miljø og god trivsel til å skape gode leker og samspill. Jeg ble veldig overrasket på alt det de hadde fått til, og hvor "nymoderne" det hadde blitt ut av "gamle" rom. Jeg ble helt fascinert. Og ikke minst veldig misunnelig. Og det sistnevnte var jeg ikke alene om. Sånne løsninger ville vi prøve og få til i våres egen barnehage.

Spent var jeg på om jeg ville få se det gamle klasserommet mitt igjen. Hva var det som hadde blitt i akkurat det rommet jeg satt i for syv år siden og hadde undervisning i? Hvordan hadde de valgt å løse akkurat dette rommet? Joda, her var det vognrom for oppbevaring av barns vogner. Og skulle det være kaldt for de små å sove ute, var det nok med plass til å la dem sove inne. 

Nå som det har blitt noe helt annet enn det det har vært, kunne jeg se tilbake og mimre på gode minner fra den tiden jeg satt i dette rommet. Da som klasserom, og jeg som elev. Jeg så helt klart for meg lærerens kateter, hvordan vi på den tiden hadde pultene våres med hylle til skolebøkene og permene våres under. Ja, jeg husker det veldig godt. Husker også godt at vi hadde norsktimer, hvor jeg satt helt inntil kateteret og leste høyt for alle sammen - selv om jeg hatet det som pesten. Det var en fin tid da jeg var 15 år og gikk på denne skolen. Men nå, nå er det de yngre barna som har sitt barnehageliv som skal kjenne på hvordan det er å bruke lokalene og deres område. 

Alt i alt har det vært to flotte dager med fint innhold og mye læring. Jeg kan også si at jeg føler meg litt sliten etter disse fine oppleggene til plandagene, og jeg merker at det har blitt mye stillesitting. Litt rart har det vært å ikke være med barna, men samtidig litt deilig å få et sånt avbrekk med informasjon og påfyll av kunnskap. Nå er helgen her, og den skal nytes før det er full rulle igjen til uka. 




 

Jeg har virkelig kjent det på kroppen denne uken. Skulle nesten tro at både armer og bein syns det har vært hardt å komme i gang igjen etter ferien. Men etter å ha kommet hjem fra noen fine og flotte dager på jobb, har energien vært litt lav. Ikke fordi jeg har vært i dårlig form eller blitt helt utslitt av de andre på jobben. Jeg tror det har noe med at jeg har kost meg, og fordi jeg trives så godt med jobben jeg gjør.

Det har vært en super oppstart i år, og i mine museører har jeg hørt at det ikke bare er jeg som syns det. Tenk om vi hadde klart å forsette med samme energien og kjemien oss i mellom og som gruppe, og bygget videre på noe flott og fantastisk? Allerede før sommeren og i løpet av ferien hadde jeg troen på at dette kommer til å bli et helt magisk år.

Arbeidsoppgaven min er først å fremst å være der for barna. Dekke deres behov, være åpen og varm og skape trygghet. De skal tross alt vokse opp og bli store de også, og da er det viktig med en stødig grunnmur som de kan klatre oppover på. Og for å skape en trygg og fin hverdag for de små må det også planlegging til.

Derfor har det i dag vært en av de store planleggingsdagene for mange barnehager. Jobbing uten barn. I første planbolk har det derfor blitt snakket mye om HMS som er viktig å vite om når man jobber sånn som man gjør. I alle yrker har de punkter og regler som skal følges opp i arbeidsmiljøloven for å holde på den gode helsen, skape et godt miljø og ha en sikkerhet som skal hindre skader og andre ulemper. 

Tidligere har jeg vært med på disse planleggingsdagene, og for første gang kan jeg si at jeg har fått mer forståelse av hva som egentlig har blitt snakket om, og hvorfor det er sånn. Før jeg satte meg på skolebenken for snart ett år siden, kjente jeg ikke til de ulike begrepene som blant annet står i lover. Det var også noen faguttrykk jeg ikke forsto.

Med hele to timer på formiddagen med nokså mye sitting, var det godt å kunne reise seg når det var ferdig. Men, alt var ikke over. Dette var bare første del, og så skulle det forsette videre med foredrag i den store salen på kinoen. Der hørte vi et flott foredrag med Cecilie Kolflaath Larsen - en psykolog som blant annet har jobbet i Kina. 

Tema for dagen var "Hvordan hjelpe og se foreldre og barn med alvorlige traumatiske erfaringer?". Hvordan kom egentlig dette foredraget til å bli? I fjor fikk vi høre på et foredrag med Marco Elsafadi - et av de beste foredragene jeg noen gang har hørt. Derfor hadde jeg en forventning om at Larsen ikke kunne være dårligere. Og det var hun ikke. Hun var veldig flink foredragsholder, og det var spennende å høre på henne.

Med et foredrag på tre og en halv time, var dette akkurat passe nå i ettermiddag. I et lite sekund på slutten av økten duppet jeg plutselig av, og ble borte i to sekunder. Men det var langt i fra kjedelig. Var bare det at det hadde blitt litt vel mye stillesitting med strake rygger, for å ta til seg det en hørte fra andre. Masse klokt som ble sagt, og nå er det bare å bruke kvelden til å lade opp til en ny dag med enda mer planlegging før det endelig er helg!
 

Tipp topp tommel opp for en fin og innholdsrik dag!




 

Vekkerklokken ringer. I halvsøvne slår du den av før det ti minutter senere ringer en gang til. Klokken er da seks på morningen og du har to valg. Det første er igjen å skru av plingingen, og deretter komme seg opp og få gjort stellet. Eller jeg kan gå for den andre løsningen som er å sove en halvtime til.

Stort sett går jeg for det første. Alarmen som da ringer etter seks blir derfor skrudd av og opp av sengen hopper jeg. Et tidlig tidspunkt å stå opp kan dette være for en del. Men når det er en jobb som venter har du ingen flere valg enn å dra den trøtte kroppen opp av senga og starte dagen. 

Noen dager kan være ekstra vanskeligere enn andre. Du skulle gjerne hatt litt ekstra timer med søvn, men å sove i arbeidstiden er vel kanskje ikke det lureste. I disse situasjonene skulle jeg selv ønske at jeg var en ettåring. Så små barn kan ofte trenge litt hvile i løpet av en barnehagedag, for igjen å lade opp ny energi som skal holde ut deres dag "på jobb". 

Tenk om vi voksne kunne gjøre det samme. Byttet rolle med barna. Vi kunne ta noen minutter på øyet, mens de små passet på at alt gikk bra og som det skulle. Men, et samfunn er nok ikke bygget opp til å kunne gjøre akkurat sånn som vi vil på ulike plasser. Derfor blir det ofte å gå rundt og passe på de små. Late som man er opplagt hele tiden. Og ikke minst gå rundt å smile! (Det pleier å hjelpe.)

Det å gi fra seg smil er nokså smittsomt. Like smittsomt som å gjespe. I hvert fall når du fysisk ser andre gape litt ekstra. Da går det ikke mange sekunder etter før du sitter selv å gaper. På jobb gjør jeg så godt jeg kan med å være opplagt og glad, for at dagen skal bli fin for de andre - men også for meg selv.

Stort sett slipper jeg å late som om kroppen min er med på jobb. Men de dagene jeg gjerne skulle gjort litt andre ting som var litt mer roligere enn å fly etter og leke med barna, yter jeg fullt ut på jobb. Deretter kan jeg rase ned på senga og ikke gjøre noe som helst når jeg kommer hjem. Deilig er det å være tilbake i full jobb, ha fine dager og komme hjem fra jobb med en sliten Pernille å vite at hun har gjort en god nok jobb - både for seg selv og for de andre!
 




 

Selv har jeg stort sett aldri vært fornøyd med mine egne negler. Kanskje en sjelden gang jeg har likt dem en liten smule, men bortsett fra det har de stort sett irritert meg.

Flisete negler som revner litt i neglgropen, og i verste fall fliser seg så mye at de til slutt brekker. Og ikke er jeg flink til å la fingertuppene være heller. Jeg kan ofte sitte i helt mine egne tanker, om jeg så skulle kjede meg eller ei, å pelle i kantene på neglene. Og da er det som oftest gjort - lengden på neglene krymper.

I lang tid, ja så lenge som det siste året, har jeg vært avhengig av å ha på neglelakk. Uten det har tuppene bare sett flisete og stygge ut, og de er langt i fra sterke når de er "nakne". Så de har knekt en del. Men nå har jeg endelig fått gjort noe med det.

Da jeg var i Oslo var jeg vel egentlig på utkikk etter noe jeg hadde tenkt meg ut. Løsnegler blant annet - som kom litt ut fra løse luften der og da når jeg hadde havnet blant alle butikkene på kjøpesenteret. Som oftest syns jeg det er vanskelig å vite hva jeg selv ønsker meg når andre spør. Eller at når en bare kikker eller ikke har penger, da finner man som oftest mye en ville hatt. Og omvendt - når en er ute etter noe eller har mulighet til å shoppe, så finner man ingenting.

Store shoppingen ble det i hvert fall ikke denne helgen. Men negler, det ble det. Flere varianter også, bare sånn for sikkerhets skyld. Jeg har alltid ønsket meg lange og fine negler, men ikke gjort noe med det fordi jeg har følt at det ikke har passet så godt inn i den jobben jeg har. Av erfaring husker jeg godt at neglene knakk veldig fort på jobben. Men etter å ha gått med neglelakk konstant, syns jeg neglene har holdt seg bedre, enn det er å gå uten.

Å jobbe i barnehage har jeg unngått og hatt lange negler, fordi jeg vet at de bare kommer til å knekke uansett. Men nå har jeg gjort et forsøk på å pynte meg litt ekstra, for å slippe og se på de stygge neglene som jeg egentlig har. Nå gjelder det bare å se hvor lenge de sitter, og hvor lenge jeg kan føle meg litt ekstra fin med de nye neglene.
 


 



Første uken på jobb har vært helt fantastisk. Godt å komme tilbake til hverdagen og de vanlige rutinene igjen, og jeg har faktisk vært overraskende opplagt når jeg har kommet hjem fra jobb. Bare duppet av et par små lurer denne uken, og det er jo ingenting. 

Siden det har vært en stille og rolig hverdag, var det veldig godt å komme seg litt bort igjen. Få seg en weekend et helt annet sted. Så da jeg fikk labbene mine inn i hjemmet etter jobb om fredagen, var det å hive i seg noen pizzastykker før en tok med seg bagasjen og dro. Vi skulle på tur og orket ikke å være i Vestfold lenger.

Strake veien kjørte vi mot Oslo, pappa og vi fire søsknene. Og jeg kan si dette har vært en veldig fin helg. Vi er så heldig å kjenne en av mammas venninner, og som har latt oss låne hennes leilighet her i Oslo på Grünerløkka. Vi har vært her en gang før også, men det er hele to år siden. 

Vi landet her i seks-tiden på fredagskvelden, og resten av dagen gikk til å bare slappe av. Men i går var det hele i gang. Etter å ha fått en god natt søvn og fått ordnet oss, bar det ut i Oslos gater. Leiligheten ligger ikke langt unna sentrum - akkurat på grensa til liv og røre og shoppingmuligheter. Siden avstanden er så kort er det kun en liten gåavstand på rundt 20 minutter før en er på de store shoppingsentrene og Oslo City.

Da vi var kommet oss til storsenteret hadde vi enda ikke fått i oss mat på formiddagen. Derfor tok vi en brunsj på Jensen's Bøfhus. Jeg kunne ikke unngå å velge noe fra kjøttmenyen, og gikk for en biffbit med fløtepoteter og bearnaise ved siden av. 
 


 


 

Etter fem gode og mette mager var det tid for litt shopping. Siden gutter og jenter kan ha ulike interesser av å se i butikker, ble det sånn at guttene gikk for seg og lillesøster og jeg gikk sammen. Vi endte opp med noen handleposer og fant noe vi likte. Og timene, ja, de fløy som bare det. Vi dro vel ut i halvtolv-tiden. Men etter mange timer med gåing orket ikke jeg mer. Derfor gikk jeg hjem fra byen åtte timer senere.

I løpet av alle de timene fikk vi sett veldig mye. Ja, vi var til og med på Karl Johan. Var noen butikker der også som vi fikk tittet i, og et glimt av slottet midt fra gata fikk vi også sett. Hadde lyst til å gå oppover mot slottet, men fikk ikke med meg lillesøster på turen. Å gå dit alene er kanskje ikke like spennende, så det endte med av vi gikk tilbake mot kjøpesenteret igjen.



 


 


 

Alt i alt har det vært en veldig fin weekend i Oslo. En fin og flott by. Men å bo her kunne jeg ikke tenkt meg. Litt for mange folk og mye liv. Får holde meg til å kunne komme og besøke byen. Har jo en jobb og arbeidsplass hjemme i Tønsberg som jeg trives veldig godt med, og vil ikke dra bort fra det med det første. En vellykket helg har det vært for min del - men hvordan har din helg vært?



"Dagene kommer og dagene går. Vi står i ilden og leger våre sår."

Kan man si at en føler seg litt sånn? Ferien gikk veldig fort i år, og før en rakk å tenke igjennom hva en egentlig hadde gjort i løpet av ferien var man plutselig tilbake på arbeid. Å komme tilbake på jobb har vært overraskende bra. Jeg hadde sett for meg at det hadde vært rett på fra dag en, selv om jeg vet at starten av barnehageåret er nokså "stille". Kanskje mer roligere enn ellers i året.

Av denne første uken som nå snart er over, har jeg bare fått gode og fine inntrykk av barnegruppen. Selvsagt har ikke alle kommet på plass igjen, så det er bare å glede seg til når vi er kommet helt inn i den nye hverdagen. Spennende å se hvordan alle barna fungerer sammen, og hvordan både barn-barn og barn-voksne skaper et godt miljø sammen. For det er viktig for oss alle. Vi skal trives.

Jeg kan si at jeg nyter denne startperioden. Veldig deilig at ikke alle barna kommer på en gang, at de kommer sakte men sikkert inn i gruppen. Det gir oss tid til å bli kjent med de nye som har startet, og den nye barnegruppen generelt. Det er som å gå i en stige med flere trappetrinn, og en myk og rolig start er nok godt for alle. 

Nå som jeg har fått lov til å være med i oppstarten fra dag en, er det bare mer og mer jeg ser frem til. Jeg koser meg på jobb hver eneste dag. Jeg gleder meg til å dra på jobb når jeg står opp. Men det er også deilig å kunne dra hjem igjen å vite at man har gjort det bra igjennom dagen. For barnas skyld. Det er for dem at vi er der.

Hver eneste dag står vi i ilden (barna) og leger (tilrettelegger) våres hverdag. Spesielt for barnas del. Det er fortsatt veldig spennende å jobbe med barn, spesielt etter alt det jeg lærte på skolen. Det å se alt på en helt annen måte når jeg ikke satt på "noe" kunnskap, til å jobbe meg oppover til å ha en haug med kunnskap som jeg kan jobbe med og legge inn i jobben. Jeg tenker teori inn i praksisen både bevisst og ubevisst, og det er litt moro å se hvordan teorien og arbeidet har utviklet handlingene en velger å ta.

Men nå som helgen nærmer seg som bare det, med kun én dag igjen før litt fri, har jeg valgt å ta litt ferie. Jeg var jo på ferie i forrige uke, men velger å reise bort for helgen. Reisen blir ikke like lang, men en weekend i Oslo får være bra nok. Jeg var på samme tur for et par år siden også, og nå er vi så heldige å få dra igjen. Første uka på jobb har gjort meg utslitt. Ikke at det har vært så mye å gjøre, men jeg merker at en blir litt tung i hodet av alt ikke er helt på plass enda. Og når både kropp og hodet har vært på ferie, tar det litt tid å hente seg inn igjen.



Å shoppe er vel noe alle jenter liker. Kunne kaste ut litt penger hos hun i kasse på cubus, gi en stump med gryn til den unge kvinnen bak disken hos kappahl. Og kanskje slenge inn noen mynter hos mannen i isbaren. 

Uansett er det alltid morsomt å få seg noe nytt, om det så er klær eller annet nødvendig som en trenger. Eller kanskje noe "vræl". Det å kunne føle seg litt ny en gang i blant er helt fantastisk. Og det samme kan du føle deg selv også, når noen nye plagg blir brukt. 

Jeg var jo i Sverige her i forrige uke, på ferie hvor dagene nesten bakte seg selv. Vi hadde jo så klart noen ønsker på turen, men stort sett dreide det seg om å slappe av og kose seg sånn rett før det var tilbake på jobb og full pakke. Både små og store sentre ble besøkt, og jeg kan jo fortelle at det ble litt shopping.

Da vi var en liten tur innom Trollhättan, en by som ligger i Västra Götaland i Sverige, fant jeg endelig litt klær som jeg hadde lyst på. Og når man har lyst på noe, og lommeboka aksepterer varens priser, da er det ikke mulig å gå rett forbi. Ellers skjedde storshoppingen i Strømstad, dagen vi var på vei hjemover. Så, da ble det enda litt nye klær på meg og jeg er ganske fornøyd. Er i hvert fall blitt veldig glad i de fine mønsterbuksene som er laget av 95% viskose og 5% elastan. Men, her er mine svenske kleskjøp.



 


 


 


 



Det var en dag her i helgen hvor det hadde vært litt fuktig og litt tungt i luften. Noen ganger var det sånn at jeg lurte litt på når regnet skulle komme. Og kom det til å regne i det hele tatt? Kom det til å regne bare noen dråper, eller kom det en skikkelig skur sånn som sist da vannet strømmet nedover veiene og rant over takrennene?

Nei, en ordentlig overdose av en skur med regn ble det dessverre ikke. Og de mørke skyene som svevde over her var bare en liten tur innom. Først begynte det å dryppe tre, fire, fem og seks dråper. For sikkerhets skyld berget jeg det nyvasket tøyet som hang ute til tørk, og satte det under taket så godt det lot seg gjøre.

Og akkurat der gjorde jeg rett. Plutselig åpnet himmelen seg for en liten byge. Ute luktet det godt, sånn som det gjør når det regner. I det ene øyeblikket jeg går forbi et vindu, er det da jeg legger merke til den. Plutselig kom den frem. Stor og fin regnbue der oppe på himmelen, med flotte farger.
 


 

Men varigheten på det dårlige været var skuffende. Kunne se for meg at vannkranen ble skrudd på enda mer, og regnet sprutet kraftigere. Hadde håpet at det skulle dukke opp kullsvarte skyer, så store som digre elefanter. De skulle vært tunge. Store og tunge skyer som inneholdt både flere kilo med regn og et par store tilhengere med flere liter med lyn og en haug med torden. Det hadde vært en flott avslutningen på ferien det.

Om det hadde blitt sånn - det var bare et håp. Starten på det dårlige været skuffet meg der, og valgte heller å reise videre. Tenk og kunne vært med på en fest sammen med rabalderet som foregikk der oppe på himmelen. Det hadde vært noe. Om jeg ønsker meg et balubavær i løpet av sensommeren eller høsten, vil det komme hit til byen da?

I så fall fikk jeg et glimt av regnbuen, og det gjorde mange andre også. Og når den var så stor og fin, kunne jeg ikke unngå for å dokumentere det hele.




Du våkner plutselig opp etter mange timer med søvn. Oppdager at lyset begynner å lysne utenfor og tar et raskt blikk bort på klokken. 05:07 lyser det i displayet på radioen. Bare 05:07? Om jeg hadde gått for det, hadde jeg allerede da startet med mine morgenrutiner og startet dagen. Men jeg lot meg unne den siste timen som var igjen før jeg endelig måtte komme meg opp.

Jeg følte meg så kvikk og klar da alarmen ringte klokken seks. Så klar at jeg slo av alarmen som igjen skulle ringe en siste gang 06:25. Jeg trengte ikke mere søvn. Jeg kjente på kroppen at det var nok med søvn og at jeg var klar for å starte dagen allerede da. 

Opp av sengen spratt jeg. Slengte på meg klærne som jeg hadde lagt frem, og som jeg alltid gjør når jeg skal på jobb. Fikset meg litt før jeg gikk løs på matpakkelagingen, og endte i det samme gamle opp med alt for mye tid igjen. Klokken var så vidt bikket halv sju. Og der satt jeg. Egentlig fiks ferdig og klar for å dra avgårde på jobb.

Hadde ikke klokken vært så lite, hadde jeg reist rett avgårde. Men her måtte jeg la meg underholde av et eller annet i en time fremover før jeg endelig kunne komme meg ut av døra. Med litt nyhetlesing og siste nytt på nettfronten, kunne jeg endelig finne frem sykkelen igjen og tråkke videre til jobb.

Og for en glede det var å sette sine føtter innenfor barnehagen igjen! Som alltid var jeg litt vel tidlig ute, og gikk inn for å henge og kle av meg. Bagen ble satt på den samme og faste plassen, og så var det å slenge noe inn i skapet. Nøkkelen vris om og åpnes forsiktig. Med skapet på vidt gap legger jeg merke til noe uvanlig. Noe som ikke pleier å være der. 

Det hang noe på innsiden. Et lite hvitt ark med fine farger på. Hvem kunne ha hengt den i skapet mitt? Og når kom den der? Jeg studerte strekene. Jeg tror jeg kunne gjenkjenne strekmenneskene, men samtidig kunne jeg ikke sette ord på det. Lappen måtte jeg forsiktig snu, i tilfelle det var flere overraskelser.


 

Men, jammen. Det var noe på baksiden også. "Til Pernille" sto det med den fine barnehåndskriften. Hvem sto bak dette brevet? Jeg leste meg igjennom de nydelige ordene. Tenk å komme tilbake på jobb, og allerede første dagen oppdage et så fantastisk brev! Da jeg leste hvem dette var fra kunne jeg kjenne en liten klump i halsen. En klump som gikk litt ned i magen.

Et brev fra en av skolebarna som nå skal begynne i 1. klasse om bare et par uker. Mange flotte minner om dette barnet dukket opp, og jeg kunne nok stått der i timevis å mimret tilbake til de fine, morsomme, fantastiske og herlige øyeblikkene vi hadde sammen. For ikke å snakke om dette barnets kloke tanker og hvor flink barnet var - og ikke minst er. Er det rart jeg blir glad?


 

Men jeg kunne ikke stå her og tenke på alt det fine jeg hadde fått med dette barnet. Nå var det å komme seg på jobb. Jeg var så klar for å være tilbake, og ikke minst spent på den nye barnegruppen, de eldste barna i barnehagen. For det er de jeg skal være sammen med. Morningen var ganske stille og rolig, og ingenting er bedre enn å starte dagen på den måten. Men det ble kanskje litt vel stille.

Heldigvis hopet det seg opp med litt flere barn utover formiddagen, og vi var vel et par stykker over ti unger tilsammen på avdelingen. Det var som å starte på et nytt kapittel med helt blanke ark. En helt ny barnegruppe. Ny avdeling og en helt ny gruppe av ansatte. Oss sammen hadde vi aldri jobbet før, og jeg vet allerede nå at dette kommer til å bli et flott år!

Denne dagen her gikk mest til å bli kjent med hverandre som gruppe, de nye barna, voksne og ikke minst det nye rommet med helt nye omgivelser for veldig mange. Og uteområdet. Dette blir den tredje avdelingen jeg nå jobber på, og har tidligere jobbet med mange av barna som jeg også har i år. Vi har kost oss masse i løpet av dagen. I hvert fall føler jeg det sånn. Jeg fortsetter å spille videre på litt humor, men prøver å holde meg profesjonelt også. 

Alt i alt har dette vært en kjempefin start. Mye bedre enn det jeg hadde trodd. Så for meg at det kanskje kunne bli litt brått å starte på jobb igjen, og at jeg kunne være litt sliten i løpet av dagen sånn at jeg havnet rett på sengen og sov et par timer etter jobb. Men jeg holder meg våken, og ingenting er bedre enn det. Ble i hvert fall ikke utslitt den første dagen.

Det å se igjen alle sammen, både barna og de voksne, var veldig koselig. Nå er hverdagen endelig tilbake, og dagene fylles opp med noe jeg liker å holde på med. Nå som jeg er ferdig på skolen blir det også fem fulle dager med jobb, og det skal bli deilig å bare konsentrere seg om barna og jobben. Jeg er så klar for dette nye året! Er det rart jeg blir glad?

Etter en så fin dag kommer jeg til å glede meg til å dra på jobb hver dag. Det er noe magisk å jobbe med barn, for du ser dem fra så mange og ulike sider. Ikke minst lærer du så utrolig mye. Og da dagen nærmet seg slutten ble jeg litt satt ut. Eller, jeg ble vel mer overrasket. En av de minste barna var innom på avdelingen der jeg jobber. Jeg sitter sammen med noen andre og leser i bøker. Plutselig snur dette barnet seg mot meg. "Hade, Pernille", sier den lille stemmen. Jeg ble litt paff. Aldri før hadde jeg hørt denne lille stemmen si navnet mitt. Og ikke kan jeg huske å ha fortalt hva jeg heter. Likevel visste den lille kroppen det. Er det rart jeg blir glad? ♥




Søndager er kjent for å være deres hviledag. Stort sett alle har fri fra jobb og butikkene er stengte. Det at ikke folket er på jobb på kjøpesentre og dagligvarebutikker kan kanskje få noen av oss til å sitte hjemme. Noen ganger har man noe en skulle ha gjort, og kan få dette unna på en slik fridag. Andre ganger kan det virke litt dødt om du ikke har stort å finne på.

Store trafikken på veien er det heller ikke i dag. Nå er det ikke sånn at jeg har kontroll på hver eneste storvei eller smågatene fra hjemmet. Men av det lille suset jeg pleier å høre på veiene rundt her, er det ganske så stille. Kroppen har så og si ikke kommet helt til hektene til hverdagen starter i morgen. En liten gjesp i ny og ned kan oppstå, og du har bare lyst til å gjøre ingenting.

Men endelig fikk jeg farten opp i noe jeg hadde lyst til å gjøre. Og det er takket være det lille stoppet vi hadde langs den lange veien i Sverige. Den eneste grunnen til at jeg hoppet ut av bilen da vi var der, var fordi det fantes blåbærbusker der med friske og gode bær. Jeg fikk med meg en liten neve på turen, men skulle gjerne hatt mer.

Derfor slang jeg på meg skoene, fant en liten pose og ruslet avgårde. Ut på tur skulle jeg, med posen i hånda. Jeg visste om et blåbærsted rett i nærheten, og gikk bestemt mot plassen. Hvor mye bær var det der? Hadde andre vært og plukket der før meg? Eller oset det blått så langt øyet kunne se?

På skogsveien var det ikke bare meg som gikk. Var ikke så mange ute på tur i dette området, men noen var det. Jeg kom forbi et sted der det var et stort teppe med blåbærbusker. Jeg så for meg at jeg kunne komme hjem med en ganske så stor pose med nyplukket bær, men.. Det var nok ikke dagen min på bærplukking.

Det var stusslig med fangsten. Men litt ble det i hvert fall. Plutselig under turen blir jeg mer oppmerksom på noe helt annet. Blåbærene var helt uinteressant. Rundt meg hørte jeg noen rare lyder. Det kom ikke fra vinden som blafret litt i trærne. Eller fra de få menneskene som gikk tur. Jeg så foran meg. Opp til flere ganger der jeg satt på huk. 

Var det et dyr som romsterte? Kanskje det kunne være en liten fugl som var på vift. Men jeg så verken fugler eller andre dyr i nærheten. Jeg sto der helt alene, med den lille posen i hånden. Jeg lot lydene gå og forsettet plukkingen. Noen små bær ble lagt oppi posen, og der hørte jeg plutselig enda flere romsterende lyder.

Hva var egentlig dette her? Hvem laget disse lydene? Det måtte være noen i buskene foran meg. Ikke tørte jeg å gå lenger inn der lyden kom fra heller. Tenk om jeg møtte på en full mann som lå der ute i skogen og sov. Som bodde der. I denne skogen har det visst bodd flere uteliggere for mange år siden, da jeg var en del yngre. 

Jeg orket ikke å leke mer med tanken på hva som egentlig kunne gjemme seg bak det lille skog- og buskekrattet. Dermed ble den lille plukkeseansen avsluttet og en lett tripping på tærne fortet jeg meg ut av skogen og hjem igjen.
 


 


 



God morgen til dere alle sammen. Og for en fin morgen det er. Solen skinner gjennom vinduene og det er ikke en eneste sky å se på himmelen. Men de sniker seg vel til over oss i løpet av dagen. Bare det ikke kommer noe regn, så er jeg glad.

Det er tross alt den siste fridagen i ferien for både meg og veldig mange. I morgen er det tilbake på jobb og inn i de faste rutinene igjen. Det å komme tilbake på jobb blir både godt og vondt. Spesielt den første tiden tror jeg. Jeg må jo si at det er veldig deilig med ferie, og ingenting er vel bedre enn det til å kunne gjøre hva man vil og ikke tenke på alt en må gjøre til alle tiders døgn.

Jeg kan jo si at dette har vært noen fine ferieuker, hvor jeg har kunnet trekke meg unna alt som har med jobb å gjøre. Men så kan jeg jo innrømme at de gangene jeg har vært i nærheten av små barn med foreldre eller voksne rundt seg, så har jeg reagert litt på deres handlinger ovenfor barnet. Så det er ingen tvil om at det jeg har lært dette skoleåret, har sittet litt i ferien også.


Skal riktig nok ikke tilbake til disse lekeapparatene igjen, men et område som er noe av det samme. I morgen er det endelig barnehagestart.



Å være på ferie over grensen for oss nordmenn er helt greit. De fire dagene jeg hadde der har vært helt topp. Det å kunne komme seg bort fra alt det normale og bare slippe alt en måtte ha gjort hjemme. Kunne oppleve en annen kultur og det en ikke har her hjemme er godt nok for meg.

På de stoppestedene vi har vært har vi sett mye. Men det har så klart blitt en del kjøring i bil for å komme oss frem og tilbake til de stedene som skulle oppleves. Og en biltur uten musikk og underholdning kan være nokså kjedelig. Derfor har radioen vært på i alle de timene vi har hatt til sammen i bilen. Det ble spilt mye musikk, men også en del svenske samtaler.

Det er vel ikke til å unngå både korte smaltalk og lengre samtaler om temaer på de forskjellige kanalene. Det han eller hun snakker om, eller det de prøve og formidle kan både være interessant eller lite viktig for oss å få med. Det kom mye ut av høyttalerne i bilen på denne ferien. Men det en kun én ting som har limt seg fast fra det vi hørte på radioen. 
 


 


 


 

Og bedre enn dette fikk jeg ikke til å illustrere det som klistret seg hos meg. Det var en latterlig måte de fortalte reklamen på. Så latterlig at jeg måtte prøve det selv om jeg visste at det ikke var en kur for akkurat dette. 

min ungdomstid slet jeg veldig mye med kviser i ansiktet. Dette har gitt seg betraktelig de siste åra, men noe sitter jeg igjen med. Noen perioder litt verre enn andre. Men det denne svenske reklamen forklarte var at - hvis du har kviser, var det bare å gjemme seg inne i skapet. Hvor lenge du skulle være der, eller om du skulle bli der for godt fikk jeg aldri svaret på i reklamen. Men det jeg fikk svar på var at akkurat denne svenskehumoren traff meg. 



Dag 4 i Sverige ble en lang og fin dag. Morgen startet med litt slumring i sengen før en fikk kommet seg opp. På vei ned til frokosten ble første runde med bagasje tatt med til bilen, for å få pakket og lagt fra seg noe i hvert fall. For på Hotell Hehrne fantes det nemlig ikke heis. Og med et hotellrom i tredje etasje, var det bare å komme seg opp og ned til fots mellom alle disse trappetrinnene. Og når vi først var på vei ned til frokosten i første etasje, ja da var det bare å få med seg et lite lass.

Da vi hadde kommet oss over dørstokken til spiserommet, fant vi igjen det samme bordet som vi spiste ved dagen før. Rett ved siden av sto maten linet opp på rekke. På min frokosttallerken hadde jeg funnet ostebriks. Det hadde det ikke vært på de to tidligere hotellene vi var, og med et godt kjøttpålegg på toppen og noen agurkskiver ved siden av kunne det nesten ikke blitt bedre. Og attpåtil en skål med litt yoghurt. Med mat i magen kunne reisen bare fortsette.

Gode og mette hentet vi siste rest av bagasje. Nøklene ble levert og vi sjekket ut i halv elleve-tiden på formiddagen. Et helt greit hotell å sove over på, og hvis det er en ting jeg skal klage på dette hotellet, var at det var litt skittent. Da jeg la meg ned på sengen onsdagskvelden kunne jeg se ulldotter bak nattbordet. Og du skal ikke se bort i fra at det kanskje fantes flere hybelkaniner under sengen. Men der tørte jeg ikke å se.

Så var det å komme seg videre. Reisen gikk nå fra Vänersborg og nordover mot Gøteborg. Her kjørte vi igjennom og forsettet veien videre. Vi skulle nemlig til Strømstad. Da vi endelig kom frem etter et par timer, var vi på plass ved Nordby shoppingcenter. Dette var det siste og store stoppestedet på hjemveien, og her skulle vi gjøre storhandelen.

Butikker fikk besøk av oss, og det var mye å se på. Det var jo ikke så lenge siden jeg hadde vært der sist. Bare et par uker siden. Så det var en del av det samme. Men likevel var det morsomt å se alt som var der for det. Denne gangen fikk jeg også shoppet litt. Jeg fant noe jeg likte, og som jeg ikke kunne gå fra.

Med meg litt i noen handleposer etter noen timer på senteret, begynte magen å bli litt sulten på mat. Vi fant et lite spisested med ikke alt for mange mennesker, og her satte vi oss ned for en pause og litt påfyll. Det var en del godt som sto på deres meny, men valget falt på en hamburger med chips ved siden av. Tidligere på feriereisen hadde jeg ikke smakt den svenske burgeren, og det smakte veldig godt.

Så gjenstod bare det siste. Storhandelen på matbutikken - Maximat. Her ble det fylt opp en vogn med det nødvendige vi trengte, og ikke minst hadde på våres liste. Det var en del folk både på matbutikken og selve storsenteret, men ikke så mange at det ikke var mulig å komme frem. Lange køer rundt omkring i butikkene var det heller ikke, så vi slapp unna alt maset. 
Med alt vi skulle igjennom og alt vi trengte å få med oss, bar turen videre til Moss/Horten-fergen. Veldig deilig har det hvert å være på ferie, men også veldig deilig å kunne komme hjem igjen. 



Morgen startet i halv ni-tiden. Litt slumring og treg start før en kom seg opp til en god frokost på hotellet i Borås.
 

 

Koffertene ble pakket og vi sjekket ut fra Sköna Nätter. En biltur videre på reisen førte oss videre nordover til første stoppested.

 

Vi gikk litt for langt langs en hovedvei og ned en sidevei, før vi fant ut at vi måtte gå tilbake i en annen gate for å finne pandurobutikken vi lette etter i Borås.
 

Innom en klesbutikk i Borås fikk vi lurt oss innom før pandurobutikken endelig fikk en titt fra oss.
 

Mange biler i gaten, men en liten snikparkering fant vi. Og så gikk reisen videre nordover igjen.
 

På veien til det nye hotellet som tok noen timer å kjøre til, ble det et lite stopp på veien langs en lang strekning.
 

På det lille stoppet kom vi over at det var blåbærbusker. Selvfølgelig måtte jeg hoppe ut av bilen, og jammen fikk jeg meg litt blåbær som jeg kunne kose meg med i bilen.
 

Etter en litt lang biltur og et isstopp tidligere, fant vi endelig inngangen til det nye hotellet vi skulle sove over på. 
Hotell Hehrne, heter det, og ligger i Vänersborg. Et helt greit hotell, men ikke av det beste dette heller. Men hva så? Vi skal jo bare sove her før reisen fører oss videre.

 



Litt av utsikten fra hotellrommet i tredje og øverste etasje. 
 

Utenfor hotellet er det en stor og fin plass, eller park. Både mulighet for å spille fotball og basket blant annet. Og til og med nyte plassen med en piknik eller tur. Her er vi på aktivitetsområdet og ser rett opp til hotellet bak trærne.
 

En fascinerende himmel var over oss, og det så ut til å kunne komme dårlig vær. Heldigvis lot solen skinne mens vi var ute for å oppleve området.
 

Hotellet og parken lå også ved et stort vann. Der var det en brygge, som er et lite kast til høyre utenfor bildet. Og en tursti gikk langs med vannet også. 
 

I parken var det noen flotte apparater som ble testet ut. Utrolig fine apparater som var fine til å trene på en morsom måte. 
 

Bena, eller hoftene fikk seg en sving på dette apparatet.
 

Dette var jo litt morsomt da.
 

Godt å kunne være litt sterke i armene for å holde seg oppe uten å stå på flatene.
 

Det ble middag på hotellet, og dette ble bestilt. Godt kjøtt med en liten seng under av grønnsaker. En liten dressing ved siden av som jeg ikke syns var god, og ved siden av var det fløtepoteter.
 

Resten av kvelden ble det igjen nye runder med yatzy på hotellrommet. Og rundene ballet på seg, annenhver tvungen og rundt omkring. Ble noen timer med spill, men moro er det når stemningen er så god, og vel så det. Ute er det bekkmørk, og kvelden nærmer seg til å pakke seg under dynen for å lade opp til enn ny dag med mer reise, og kanskje mer shopping. Vi var også på et stort shoppingsenter en liten kjøretur fra hotellet her. Fant ikke stort, men noe ble med meg ut fra senteret.



Igjen har det vært en dag med mye farting rundt omkring. En natt på hotell var ganske så greit. Litt seint ble det i går kveld, eller det blir vel i natt. Kvelden i går ble brukt på bare å kose seg og spille sammen. Yatzy ble en stor underholdning når roen hadde senket seg og vi var slitne etter dagen.

For å få noe ut av dagen hadde vi på vekkerklokken til rundt ni i dag tidlig. Men av en eller annen grunn våknet jeg i syv-tiden. Klarte heldigvis å få i meg litt mer søvn, men så var det plutselig morgen rett før halv ni. Så med litt sløving i sengen en liten stund, var det å komme seg opp for å få litt frokost. Og maten på hotell Havanna var det masse å velge imellom.
 


 


 

Stilen på hotellet var sånn som du ser på dette bildet. Her er korridorgangen i etasjen hotellrommet var.
 


 

elleve-tiden pakket vi med sakene og takket for oss, for nå skulle reisen frakte oss videre. Det ble bare en natt på Havanna i Varberg, og en biltur skulle frakte oss til neste stoppested. Vi skulle litt lenger nordover, til et sted som heter Borås her i Sverige. Her booket vi oss inn på et nytt hotell, Sköna netter. Vi ble ikke akkurat imponert over hotellet på innsiden, etter det hotellet kaller seg. I gangene var det en ekkel lukt, og rommet vil jeg ikke gi tre stjerner en gang. Men vi skal jo bare sove her en natt, så jeg skal nok overleve.



 

En liten mørk sjokolade på sengen skal de ha...
 

Etter å ha satt fra oss tingene og landet litt på hotellrommet, bar det igjen ut på farten. Vi måtte se hva Borås hadde å by på. Hva slags kjøpesenter hadde dem. Plassen vi dro til het Knalleland. Ja, litt av et navn tenker du.. Det gjør jeg også. Men her var det et ganske stort området med masse små sentere og butikker. 



 


 

Da vi hadde fått parkert hadde det gått noen timer siden vi spiste frokost. Så magene begynte å bli litt sultne. Noen spisesteder var det å se, men det som fristet mest var en tur innom McDonalds. Her ble det en bicmacburger med chips. Heller ikke her var det noe å skryte av. Alle bordene som var ledige inne var grisemøkkete. Det var rett og slett ekkelt. Dermed satte vi oss ut, selv om det ikke var så veldig mye bedre der.



 

Men her var det ikke bare magene våres som var sultne. Fuglene kom ut når maten ble åpnet. For ikke å snakke om vepsen. Den svirret rundt maten, så her var det å passe på hver eneste bit en tok. Med litt mat i magen og gode og mette var vi klar for å se hvilke butikker som Knalleland hadde å by på. Noe storshopping ble det ikke, og selv fant jeg ikke noe.
 


 


 


 


 



Du vet ferien nærmer seg slutt når du startet siste ferieuken med å stå tidlig opp..

Den såkalte kjente og kjære (les: vekkerklokken) som pleier å være stilt inn til å vekke meg om morningen når jeg skal på jobb, var i dag stilt inn sånn at dagen kunne starte tidlig. Jeg er inne i min siste ferieuke, og likevel velger jeg å stå så tidlig opp. Og dagen startet enda tidligere når kroppen bestemte seg for å stå opp klokken 06:00 - en time før jeg egentlig hadde planlagt å stå opp.

Men dagen var kommet. Tiden for endelig å komme seg på en tur og koble helt av. Nyte siste ferieuken helt ut, og virkelig lade opp til hverdagen som plutselig er her igjen. For det er bare snakk om en liten ferieuke nå, så tilkaller jobben meg.



 


 


 

Jeg har forflyttet meg over grensen. Bosatt meg i nabolandet og over svenskegrensa. Kjørt i flere timer og opplevd noen grisekjøringer på veien nedover. Men helskinnet kom jeg frem, og ble booket inn på et hotell før det var ut for å cruise litt rundt for å oppleve litt av byen. Byen jeg er i ligger en del sørover her i lande, og i Varberg er det fint. I hvert fall det jeg har sett i dag.
 

Veldig god sen lunsj/middag. Gode poteter med smakfull saus, salat og en himmelsk smørstekt makrell ♥
 

Den sene ettermiddagen og tidlig kvelden ble avsluttet på en plass som heter Goda Hopp. En lang strandplass hvor menneskene badet og koste seg. Ja, det var til og med to brygger for nakenbadere der - en for menn og en for kvinner. Og der satt jeg på det lille fjellet. Så utover havet på alle båtene som var ute og koste seg på sjøen. Et lite utested av noen små barer og en koselig uteplass ble besøkt på vei hjemover med et isstopp. Deretter blir resten av dagen i kveld brukt til å bare slappe av og kose seg.


Godahopp


 


 


 


 


 


 




I alle årene som jeg har bodd på dette rommet, har det egentlig vært lite store forandringer. Jeg pleide ofte å ommøblere på både sengen, litt på tv-bordet og skrivebordet som jeg en gang hadde. Men utenom det skjedde det ikke mye. 

I våres tok jeg det første ordentlig taket med malekosten. Plutselig ble jeg ganske lei grønne vegger, og gikk over til en lys beige/sandfarge som heter utmark. Etter at fargen ble byttet har jeg vært storfornøyd, og trives fortsatt veldig godt på rommet mitt. Kanskje litt for godt noen ganger også.

Og igjen har jeg "pusset" litt opp her i helgen. Og nå er jeg endelig helt ferdig. Siste detaljer kom nettopp på plass, så nå kan jeg stryke over dette arbeidet som ble så spontan som det kunne blitt etter å ha kommet over et innlegg på nettet.
 


 


 


 

Dere fikk innblikk her om dagen at jeg jobbet med skapene mine. Flatene ble finpusset og vasket, og kontaktplasten ble pirket på plass. Hele kvelden gikk til dette arbeidet, og jeg angrer ikke for å si det sånn etter alle de timene jeg holdt på. Moro var det også. Og ikke minst å se forandringen og inntrykket den ga i rommet.

Men det var ikke bare dørene som fikk en forandring. De da sølvhåndtakene til dørene og skuffene har ikke samme farge. Det hadde helt sikkert passet med sølvhåndtak til skapet, men jeg ville gjøre noe med dem også. Så i går ble endelig de siste detaljene ferdig, og nå er alt skrudd på igjen. Håndtakene er nå på plass. Ikke lenge i fargen sølv, men i hvit. Og jeg, jeg er storfornøyd med skapets utseende!



 


 


 


 


 




Om du ikke visste det fra før, så vet du det nå... Jeg kan være sta. Skikkelig sta også, når det står på som verst! Jeg har mine meninger og vet hva jeg vil. Stort sett hva jeg vil i hvert fall. Jeg kan like det ene, men kan kanskje foretrekke noe helt annet enn det du mener. 

Når det kommer til klær har jeg blitt mer og mer bestemt jo eldre jeg har blitt. Husker veldig godt at jeg likte å gå med en litt lang a'la strikkegenser med Mikke Mus foran på brystet og magen. Syns denne var søt og likte den veldig godt. Men en dag var det å ta farvel med den fine genseren. Det var ingen bønn - den skulle bort. Vekk fra mitt klesskap.

Og sånn har det blitt til at garderoben min har blitt kvitt alle "barneklærne" jeg en gang hadde, og har blitt fylt inn på med nye og litt mer moderne klær som er inn i dag. Men føler jeg meg "inn" med dagens folk på min alder? Det hender at jeg har lyst på litt nye klær, og kanskje trenger et par nye sko eller et plagg. Og da er det kjekt å ha byen som gåavstand.

Jeg drar aldri til byen alene om jeg har lyst til å titte eller finne meg noen nytt. De eneste gangene jeg dra innover alene er hvis jeg bare skal et lite æren som går like fort som å komme seg inn som det er å komme seg ut med en gang igjen. Så når det blir litt større byturer har jeg som oftest med meg mamma, de få gangene jeg er i byen, eller hvis jeg er heldig så er lillesøster med meg.

Det er kjekt å ha med seg lillesøster på en bytur, for hun finner stort sett alltid noe. Ikke bare til seg selv, men også meg. Hun syns jeg burde ha den buksa eller det skjørtet. Kanskje den toppen eller de klesplaggene. Men vet du hva? Som oftes er jeg ganske uenig i det meste, og føler at det hun finner ikke kler meg.

Om klærne kler meg ses nok best fra andres side som ser plagget på meg. Men jeg selv føler at det hun syns jeg burde skaffe meg og som hadde kledd meg, kler meg ikke. Eller at jeg ikke liker det mye nok til å gå til innkjøp av det. Klær kan være ganske vanskelig når vi søstrene er på shopping sammen. Det er det ikke noe å legge skjul på. Hører ofte at jeg er sta, eller veldig kresen når det kommer til klær for å si det sånn.

I går kveld ble jeg tilkalt for å komme inn på lillesøsters rom. Hun hadde noe i hendene sine. Det var en jakke. En svart jakke av skinn. Hun ville at jeg skulle prøve den. Men fikk jeg på meg skinnjakke? Jeg har aldri vært sånn at jeg har villet gå med skinn, og skinnjakke føler jeg fort kan bli litt mye.

Her følte jeg at jeg ikke kom til å kle den og protesterte om å prøve den. Men tror du ikke luremusa fikk lirket den på meg? Joda, den ene armen inn etter den andre, og dermed var jakken på. Hun hadde nemlig bestilt den over nett, men så viste det seg at den var litt for stor. Derfor hadde hun samme jakke i mindre størrelse også.

Så der sto jeg da, med skinnjakke på som jeg var veldig skeptisk om var meg. Jeg følte meg ikke helt komfortabel med dette plagget, og vet ikke om jeg vil beholde den eller ei. Kanskje det er best at den sendes tilbake? Og kommer jeg til å bruke den i det hele tatt? Jeg vet også at jeg gikk til innkjøp av en jakke før sommeren som jeg syns var veldig stilig. Men har jeg brukt den... Den henger nok der pent, ubrukt og akkurat som ny med prislappen på. Jeg syns noen type klær kan være fint, spesielt på andre. Men på meg kan jeg fort føle at det ikke vil se like bra ut.



 



En overskyet morgen var ikke akkurat det jeg ville ha når jeg bikket øynene mine opp og tittet ut av vinduet. Skyene lusker og sniker seg over byen, men tror jeg kan se noen glimt til at solen kan komme til å vise seg utover dagen. Får satse på det, og at gradene stiger. Blir det en sånn dag som det var i går, kan jeg fortsette og ligge ute.

Men her i går fikk jeg plutselig en idé. Vil ikke si at jeg kom på det helt selv, for jeg ble ganske inspirert av noe jeg så som andre hadde gjort før meg. Jeg kunne ikke la denne tanken gå forbi. Jeg vill gjøre det samme hos meg. Så hvorfor ikke bare ta en spontanjobb, komme seg til byen for å finne det nødvendige og deretter jobbe?

Jeg utførte handlingene for å få dette til, og dermed ble det jobbekveld med pirkearbeid. Hva jeg nå har gjort er kanskje ikke så lett å vite, men det ble ganske kult. Bilderesultatet kommer senere, når alt er helt på plass. Det ble i hvert fall en veldig fin kveld i går, hvor jeg styrte og holdt på med mitt lille spontanprosjekt. Om du vil finne ut hva jeg egentlig har gjort, er det bare å følge med videre!




 









Jeg satt i bilen her om dagen. Bak rattet og kjørte der for meg selv i mine helt egne tanker. Så klart hadde jeg tankene mine med meg på kjøringen også, men det var noe annet som skurret litt i det fjerne. Når ingen andre sitter på med meg i bilen er radioen alltid på. Ørene mine må høre musikk. Og jeg trenger musikk. Lyden var en smule hakke høyere enn det normale, og jeg forsettet kjøringen.

Hva jeg skulle gjort uten dab-radio vet jeg rett og slett ikke. Jeg har fått mine favorittkanaler, og det sendes mye bra musikk. Nå skal det sies at det bare er to kanaler som har fått meg interessert, men Radio Norge er uten tvil den musikkanalen jeg hører mest på. Og det var akkurat denne kanalen jeg hørte på denne dagen jeg kjørte alene.

Plutselig introduseres det for neste låt. Jeg reagerer på artisten med en gang, og skrur derfor lyden opp både ett og to og ti hakk høyere når jeg hører hvilken sang som kommer. Jeg får et flash back med en gang. Jeg ser ikke tilbake på tiden på noe som bare var for noen timer siden, eller som skjedde for et par uker tilbake. Nei, vi snakker flere år.

Vi skal så langt tilbake som til 2012. Det var andre halvåret i andre klasse på videregående, og det var rundt vårparten. Det var vel i marsmåned dette året da det hele endte med at jeg ramlet rett ned i kjelleren. Og der ble jeg liggende ganske så lenge. Jeg ble skikkelig dårlig. Så syk som jeg aldri noen gang har vært før. Og jeg har heller aldri vært så syk eller sykere etter denne gangen.

Sangen som rullet over radioen som fikk meg til å mimre tilbake til akkurat dette var fra artisten Laleh. Jeg husker jeg lå hele døgnet plantet godt i senga mi. Jeg hadde feber og hele kroppen verket. Jeg hadde ikke krefter til noe som helst. Jeg lå rett ut i mange dager. Den eneste gangen jeg var oppe og ute av senga var når jeg skulle på toalettet.

Rikelig med mat klarte jeg heller ikke å få i meg. Med høy feber og vond kropp endte jeg opp hos legen. Her fikk jeg dommen - jeg hadde bronkitt og en liten lungebetennelse. Og begge artene på en gang! Vet ikke hva eller hvordan du tror om dette, men det var helt jævlig! Jeg var sengeliggende i flere dager, ja flere uker. Og på bare ti dager hadde jeg gått ned 8 kg. Det var helt grusomt, og jeg så ikke ut. Var veldig skremmende. Det eneste jeg klarte å få i meg var kald is, for hele kroppen verket. 

Men, poenget mitt var som så: Mens jeg lå der i alle de ukene og ikke orket noe som helst, var det ikke stort å gjøre. Ikke orket jeg å finne på noe. Ikke orket jeg å være ute og kjenne på livet. Ja, jeg orket rett og slett ikke de vanlige hverdagslige tingene som skjedde i en familie. Det var som å være buret inne til det store og stygge viruset skulle spise deg opp. 

Heldigvis ble jeg pleiet godt med under denne tiden, men samtidig var det ikke stort å få gjort heller. Kjedelig var det å bare ligge i senga å være sliten og sove store deler av døgnet, å ta seg en liten skål med is bare for å få i seg noe i hvert fall. Men noe måtte jeg gjøre, og det var da jeg kom over sangen fra Laleh - Some die young (link).

Og det var denne sangen som ble spilt på radioen. Hele fire år senere. Og alt sitter like godt den dag i dag. Hver gang jeg hører denne sangen bli spilt, minner den meg om kun én ting - det å være skikkelig syk og en kropp som ligger rett ut i smerter. Jeg tør ikke å gjette på hvor mange ganger jeg hørte på den da jeg var dårlig, for sangen gikk på repeat hele døgnet når jeg var våken, over flere dager og uker. 

Heldigvis ble jeg frisk igjen og var tilbake på skolen etter en måneds tid. Var i hvert fall ikke langt unna, for så lenge lå jeg der uten krefter. Og ikke nok med at jeg hadde hatt et heftig hestekjør på kroppen. Men ikke mange uker senere etter å ha kommet tilbake på skolen, ble jeg igjen slått ut. Heldigvis ikke av samme virus. Det hadde jeg ikke orket. Men da slo omgangssyken over meg, og jeg ble sengeliggende enda litt til. 
Så, det å høre Some die young nå senere, gir meg ikke akkurat de fineste tankene og minnene. Men sangen er fin den!



For en dag, og for en opplevelse. Gårsdagen var rett og slett helt fantastisk! Hvem skulle tro at en helt vanlig onsdag skulle bli så bra? Ikke jeg i hvert fall. I går var en sånn dag hvor jeg ikke hadde noen planer lagt for dagen, og tok heller tiden sånn som den formet seg. Men det var en ting jeg håpet på da jeg sto opp.

Jeg lengtet etter det skikkelige sommerværet igjen. Jeg ville ikke bare ha solen som skinte høyt der oppe på himmelen, og vinden som skulle ødelegge den deilige sommervarmen. Jeg ville at været skulle slå to fluer i en smekk, sånn at det jeg kunne få brukt sommeren til noe nyttig i hvert fall. 

Fornøyd med temperaturen som var dagen før var jeg ikke. Det var kaldt, og jeg foretrukket heller å være innendørs. Men når du først får snakket om hvor mye du lengter etter noe, så skal du ikke se bort i fra at det kommer til deg. For det gjorde nemlig godværet i går. Ja, for jeg her om dagen ville jeg ha den på besøk, men den kom aldri ordentlig frem.

Derfor var det tidlig ut i går for å benytte seg så mye som mulig når den store og varme ballen først var oppe på himmelen. Bikinien kunne bli tatt frem igjen, og ute på terrassen rigget jeg meg godt til rette. Her var det ikke snakk om å miste et eneste sekund fra solen. Og gradene de steg. Ble så varmt at jeg til og med benyttet meg av iskald drikke og is. Da er det sommer da!

Men over til noe helt annet. For meg var det en helt vanlig dag, uten planer. Plutselig kommer det en melding til oss. Det viste seg at noe vi kjente hadde noe billetter de ikke fikk brukt. Å snille som de var tenkte de på oss. 

Etter litt tenking om hvem som skulle få dem endte det med at mamma og jeg tok hjertelig i mot den fine gaven. Fra det sekundet vi fikk den gledelige nyheten, tok det bare fire timer til vi var på plass i Foynhagen på bygga i Tønsberg. Og jeg sier bare - for en kveld, og for en avslutning på dagen!

Artisten som skulle opptre var en svensk ung dame fra Sverige. Verken mamma eller jeg hadde hørt om henne før. Melissa Horn het henne. Dermed gikk vi rett på søk inn på "dott enno" for å finne ut hvem hun egentlig var. Vi sjekket ut noen av låtene hennes, og det kom nok til å bli en spennende kveld med å høre henne live.

Og det skal jeg si at det ble! Jeg ble overraskende imponert over å ikke ha hørt noe om henne, til å høre hun stå der oppe på scenen og synge. Hun hadde utrolig fine sanger, og ikke minst en fantastisk stemme! Heldigvis møtte vi på et vennepar, så vi slapp heldigvis å stå alene midt oppi et menneskehav.

På konserten var det sitteplasser, og det var akkurat nok med mennesker til å kunne gå og danse litt rundt. Det var i hvert fall ikke så trangt at vi måtte stå og klemme på hverandre. En veldig bra kveld og en flott konsert, og ut igjen kunne vi gå med et smil om munnen. Tenk å gå på en konsert å høre på en artist som en aldri har hørt om før, for så å komme ut igjen å være så fornøyd. Nei, dette var bra syns jeg!

Bortsett fra at dette har vært en bra kveld og at Melissa leverte bra og overraskende musikk, var jeg egentlig litt bitter på meg selv for at jeg ikke hadde tatt med meg det ordentlig utstyret mitt. Speilrefleksen ble liggende igjen hjemme, så det får gå med mobilbilder fra opplevelsen. Den ga helt fine bilder, men kvaliteten hadde blitt mye bedre om jeg hadde et sterkere verktøy med meg.

 


 


 


 


 


 


 


 


 


 

Vi var fornøyde med kvelden og underholdningen!



 

Tidligere har jeg vært inne på det som har med sminke å gjøre, og at jeg ikke er en av de jentene som er over gjennomsnittet opptatt av sminkeprodukter. Jeg går aldri for de dyreste merkene, og jeg må heller ikke ha det siste og beste som er på trenden når det kommer til make-up. Men, jeg har jo noe jeg bare må bruke for å føle meg komfortabel, i hvert fall se litt fin ut. Det er vel noe alle jenter er opptatt av - å se bra ut.



I min sminkepung har jeg...

 

Som alle andre, i hvert fall de fleste, har ikke jeg et ordentlig system i denne sminkepungen. Alt er stort sett bare slengt oppe i. Men så er vi jo også kjent for å ha system i rotet. Hos meg er ikke sminken linet opp på rekke, og med like stort mellomrom mellom produktene. Men så lenge jeg har det jeg skal, og finner det jeg trenger er jeg fornøyd. 

Men hva er det som egentlig gjemmer seg i pungen min? Og hva er min faste sminke? Det er jo bare en ting å finne ut av det.




 

Ulike type brushkoster i sett fra Real Techniques, og brynkost fra Beter.




Matt lip cream fra NYX.


Maskara fra Maybelline.


Brynpenn fra HM.


Ansiktmarkeringer fra IsaDora.


Highlighter fra Sleek MakeUp.




Øyenskygge fra Maybelline.


Fuktighetskrem fra L'oréal.
 

Det er mye rar som gjemmer seg av ulike type sminke, men jeg kan også fortelle at jeg ikke bruker alt dette her samtidig. Jeg pleier å bruke det jeg føler for. Noen dager føler jeg for å stæsje meg opp med pudder og det hele. Andre dager kjører jeg den lettvinte sminken som er gjort på en, to tre. 

Nå i høst og vinter, men også litt ute på våren pudret jeg ansiktet med de ulike nyansene. Litt lys putter her, litt mørkt der. Og kanskje litt skygge under der. Men nå som sommeren er her og det er som regel masse sol, lar jeg pudderet ligge og kjører egen hudtone. Jeg og alle andre får jo som regel litt farge når sola står på, og huden har også godt av å puste litt. Så når jeg kjører den lette sminken går jeg for maskara og farging av brynene bare.




Jeg har allerede nå begynt å tenke på å vende litt tilbake til det normale døgnet som venter meg. Det er på tide å se fremover mot den virkelige verden som snart er her igjen, og det å tenke på at hverdagsrutiner må endres når det kommer til søvn. 

Derfor har jeg nå tatt meg selv i nakken, og allerede i går startet jeg med vende på det hele. Om knappe to uker er det tidlig opp sammen med fuglene igjen, og jeg har allerede satt vekkerklokken til å ringe for å vekke meg om morningene. Heldigvis ikke fullt så tidlig opp som jeg må når jeg skal på jobb. Men gjør klar for en myk overgang.

Når jeg ser tilbake til de tidlige morningen jeg ordnet meg foran speilet, gikk det alltid i den samme fletten. Jeg fikk meg en favorittflette som jeg stort sett gikk med hver dag, en flette jeg likte veldig godt. 
 


Nå som håret mitt har forandret seg stort på lengden og bli så kort, har jeg aldri fått testet ut en slik flette i det nye håret. Jeg har trodd at det ikke har gått, og jeg får ikke alt håret i en høy hestehale en gang. Men nå tok jeg en sjanse, en sjanse for å se om jeg i det hele tatt fikk det til. Og resultatet - det er ikke hverdagskost å lage en sånn flette igjen til vanlig for å si det sånn.

Med det lange håret mitt fikk jeg til å flette utover, noe som jeg syns var mye lettere å gjøre på meg selv enn å flette innover. For meg var det ikke mulig å gjøre dette på mitt nåværende hår, og valget ble derfor lett - å flette innover på vanlig måte. Jeg kan jo si at jeg slet litt, men jeg fikk det til. Men å gå rundt med en sånn flette i mange timer og en hel dag, da hadde jeg nok endt opp som å se ut som et troll til slutt. Alt, eller mye av håret hadde garantert ramlet ut fra sine "spor". 


 

 

 

Det var i hvert fall verdt et forsøk.



Da jeg våknet til morgen i dag ble jeg ikke akkurat så veldig glad av å se ut av vinduet. Lyset fra den lille solen som hadde stått opp ga meg ikke store håp for dagen. I hvert fall ikke når det viste seg å være en del skyer på himmelen. Jeg ble liggende i sengen å gruble. Tenke på alt og ingenting før jeg kastet den lille kroppen ut av senga, inni dusjen med et håp om å kunne starte dagen.

Jeg håpet at været kunne bli litt bedre ettersom timene gikk. At solen kunne varme opp luften og vinden kunne ose ut og langt vekk. Men det ble aldri varmt. Det ble aldri den temperaturen jeg hadde håpet på. Nå har det faktisk gått en del dager siden sist jeg kunne summe meg ut på terrassen å ligge der i mange timer. Å finne frem bikinien og slikke sol i dag - det fristet ikke mye.

Nå gjenstår det bare to uker med ferie igjen. På de to små ukene ønsker jeg meg sol. Ønsker meg skikkelig sommer. Husker veldig godt på denne tiden ifjor, og for to år siden også. Da kunne jeg komme tilbake til jobb å være ganske brun etter et par uker med sommerferie. Dette ser ikke akkurat lyst ut nå, med mindre vi er så heldig å få en knall sommer de siste dagene. 

og med at været har vært som det har, har det derfor vært mer fristende til å være inne. Det er jo tross alt søndag, og de dagene er kjent for å gjøre ingenting. Eller late seg. Og det kan jeg vel si at jeg har gjort i dag. Jeg har jo ventet på solen og varmen, men når den ikke ville komme måtte jeg ty til andre ting.

Dagen har derfor gått til ren sløving. Stort sett hørt på musikk fra 80'- og 90'tallet, der i blant musikkgruppen Orup og Gyllene tider. Jeg har faktisk litt sans for gammel musikk også, i tillegg til dagens hitser. 

Men, nå er kvelden her. Jeg kom inn for en liten stund siden etter å ha vært en liten tur ute. Lillesøster og jeg tok oss en runde. Ut for å trekke frisk luft. Det ble ikke lange turen, men en liten en er bedre enn ingenting. Prøvde å få hun med på en lenger tur, men det klarte jeg ikke (du kan jo gjette hvem som er sjefen). Ganske stille og rolig var det ute i kveld også. Var omtrent ikke en eneste bil å se på veiene, og så bare noen mennesker i gatene. 

Nå som dagen snart er over, skal jeg gjøre det jeg stort sett alltid gjør om kveldene - ingenting. Uken har fløyet i fra oss, og det har helgen også. I morgen er det allerede en ny uke som venter. La oss håpe de siste feriedagene ikke går så fryktelig fort avgårde.








 



 



 



Gamle barndomsveien min. Innover her bodde jeg mine første fire år.
 




VELKOMMEN




Pernille, 21 år gammel jente fra Tønsberg. Stortrives i et jobbliv i barnehage og har interessen for fotografering. lesere her akkurat nå

♥LEGG MEG TIL SOM VENN♥



arkiv


· August 2016 · Juli 2016 · Juni 2016 · Mai 2016 · April 2016 · Mars 2016 · Februar 2016 · Januar 2016 · Desember 2015 · November 2015 · Oktober 2015 · September 2015 · August 2015 · Juli 2015 · Juni 2015 · Mai 2015 · April 2015 · Mars 2015 · Februar 2015 · Januar 2015 · Desember 2014 · November 2014 · Oktober 2014 · September 2014 · August 2014 · Juli 2014 · Juni 2014 · Mai 2014 · April 2014 · Mars 2014


kategorier


· Bilder · Blogg · Fritid · Hverdag · Om Pernille · Spørsmål · Tekster


linker





Design






Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits