Nå er det endelig helg. Tid til å slappe av og kose seg, men også jobbe litt. Blant annet har jeg et lite fotooppdrag som jeg skal få gjort i dag, så det blir spennende. Håper været holder seg like fint når jeg skal ut for å ta disse bildene.

Gårsdagen er nå forbi og det er allerede ett år til neste store dag. Det ble også en stille og rolig kveld med god mat. På menyen hadde jeg laks med poteter, saus og blomkål, og jeg ble så mett at jeg ikke en gang orket desserten som pappa hadde laget til meg. Så, jeg får vel smake på bærpaien i løpet av dagen.

Da jeg hadde kommet hjem fra jobb i går og plantet meg godt tilrette i sofaen, kom pappa inn døren med handlevarene som han stort sett alltid pleier på den tiden. Og plutselig lå det kjempefine roser foran meg. Husker så godt i fjor sommer at jeg alltid hadde roser av alle typer stående i vasen min på rommet. Og nå, over ett år senere, har jeg endelig friske roser i blomstervasen min igjen. Det ble litt koseligere her på rommet mitt nå, ettersom min orkidé er avblomstret for tiden.
 


 


 



dag er dagen her, dagen som bare kommer en gang i året. Det er bursdag, den dagen hvor jeg fyller år. 22 er det store tallet!
 


 



Et par muffins og litt snop, og et hjemmelaget kort som inneholdt penger.
 

Jeg våknet til et stille hus når klokken ringte for å vekke meg. Jeg visste at det var min dag, men alt føltes ut som en helt vanlig morgen. Vanlige rutiner ble gått igjennom, og utenfor rommet sto en liten gave. Så var det å komme seg til arbeid. Der ble jeg møtt av blide mennesker, gode klemmer og fine gratulasjoner. Ja, til og med flotte og fargerike kort som barna hadde laget dagen før.

Gjennom dagen har jeg fått høre mye fint, og fått enda flere tegninger. Til morgen var det noen jenter som satt og tegnet. I det jeg kom forbi fikk jeg streng beskjed om ikke å se bort på dem. Det skulle nemlig være overraskelse. De jobbet iherdig og lenge, og det ble fine resultater til slutt. Tegninger strømmet på, og dagen kunne nesten ikke blitt bedre.
 


 

Alt i alt har det vært en veldig fin dag, og på toppen av det hele kom regnet. Og ikke ble vi bare våte, men det ble en stor fest også. Både lyn og torden har vært på besøk i dag, og mens uværet holdt på tidlig på ettermiddagen i dag, var vi ute og koste oss. Veldig mange barn koste seg med dårlig vær og mye vannlek. Store dammer ble plasket og løpt i, og det endte med mange våte barn. Til og med jeg var fornøyd med bursdagsværet, men hadde håpet på en enda større fest! Men i kveld har jeg bestilt god mat, så da blir dagen perfekt.
 



Nå skal det sies at jeg er sjelden ute. Ikke like ofte ute på byen sånn som mange er. Og nå snakker jeg ikke ute på byen i som å sitte på en restaurant og spise god mat og kanskje ha noe godt i glasset. Nei, jeg snakker selvfølgelig om de byturene hvor man kan shoppe. 

Jeg er ikke den som slenger kroppen min inn til byen for å bare traske. Det må være et æren jeg skal, eller om det er noe jeg vet jeg trenger og som må shoppes. Ofte er det sånn i hvert fall. Men de gangene jeg er på et sted med mange interessante butikker og ikke har planer om å kjøpe noe, det er da jeg som oftest finner noe jeg vil ha.

Noen ganger kan jeg finne et par ting jeg har veldig lyst på. Og andre ganger finner jeg noe bare for å kjøpe det. Jeg finner stort sett alltid noe jeg har lyst på når jeg minst har planer om å handle. Men hvordan er det egentlig når man kan handle? Eller ønske seg?

Faktisk er det sånn at det nå har gått et helt år siden sist gang. Og om to dager er det hele 22 år siden denne kroppen av en jente kom til verden. Jeg har da bursdag, og ofte pleier man å få gaver og alt som hører med. Denne gangen kan jeg faktisk få noe, hva enn jeg måtte ønske. Men det er bare et problem. Hva ønsker man seg for noe?

Veldig lenge, ja, i flere år har det vært akkurat sånn som det er nå. Jeg går rundt alle andre dager i året og ønsker meg både det ene og det andre, men ikke kan eller har mulighet til å skaffe meg akkurat da. Men når den ene dagen i året hvor du fyller år, og det er vanlig å ønske seg noe - da vet jeg faktisk ikke hva jeg ønsker meg.

Men i år har jeg lært. Eller de siste månedene faktisk, og har også hendt et par år tidligere også. For etter hvert som jeg har kommet på noe jeg virkelig ønsker meg, da har jeg notert meg det ned på en liste. En ønskeliste rett og slett. Det er ikke all verdens som står på denne listen, men det er noe i hvert fall. Men litt merkelig er det uansett - jeg ønsker meg masse når jeg "ikke" trenger det, men når jeg kan ønske meg noe så stopper det veldig ofte opp for idéer. Er det sånn hos dere også?

 



Jeg har noen gode ord på hjertet, noe jeg har lyst til å dele. Det går kanskje ikke like langt inn på alle, men for meg gjør det faktisk det. Jeg har masse jeg vil si om de herlige barna, men nå må jeg bare få lov til å skryte litt.

Vi er fortsatt i starten av barnehageåret, og igjen har vi mye vi skal igjennom. Likevel føler jeg at dette året har vart i uendelig mange måneder allerede. Ja, for det føles faktisk det. For snart to måneder siden startet vi litt på blanke ark. Et helt nytt personal skulle ta i mot en helt ny barnegruppe. Vi voksne hadde aldri jobbet sammen før, men heller ikke sammen med akkurat disse barna.

Selv føler jeg at vi har klart å bygge en god grunnmur på bare noen uker. Det har vært en overraskende god oppstart for meg, og det vet jeg det har vært for flere. Mange fornøyde mennesker i hvert fall.

Grunnen til at jeg er så ekstra positiv til dette startåret, er fordi vi har kommet oss så mye på tur. Å gå på turer er noe barna trenger, og jeg merker også på meg selv at dagen blir så mye bedre med å komme seg bort fra inngjerdingen til barnehagen. Sammen får vi oppleve både gamle og nye omgivelser i naturen, og ikke minst får vi enda mer felles - vi liker oss på tur.

Og turer har også gitt resultater. Det kunne jeg legge merke til og se i dag. I mange uker nå har vi hatt flere turer i nærområdet. For å vite litt mer om hverandre, og ikke minst kjenne til hvor vi befinner oss i distriktet, har vi gått rundt og sett på husene til barna. Dette har bare vært positive turer, og barna har fått kjennskap til hvem som bor nærme hverandre og hvem som bor litt lenger fra dem.

I dag var det nok en runde med hustur. Og det var i dag jeg faktisk begynte å tenke litt mer på det selv. Hvor flinke er egentlig barn til å vandre utenfor barnehagens inngjerding? Det er det bare en måte å finne ut av, samt bare en måte å gjøre dem flinkere til det.

Med alle turene vi har hatt har det gitt resultater, og det kan jeg allerede se nå. Når vi bare skal gå en liten tur ned til skogen som ligger et lite steinkast unna går de fint på rekke. Og de har også vært flinke til fots på de turen som har vært litt lengre. Men i dag ble turen strekt enda litt lenger enn de har gått tidligere, og likevel imponerer dem.

Flinke er dem til å gå sammen to og to. Flinke er dem til å gå på rekke etter hverandre, og det er lite sniking. Så og si alle er flinke til å holde kanten sin når vi går langs en sti eller vei, og det er vanlig at noen kan få påminnelser om å holde kanten når vi er ute og går tur. Alt kan jo ikke være plettfritt hele veien, men alt i alt er dem fantastiske å ha med på tur der de går pent i sine gule vester. 

Men vi voksne kan sitte på mye positive hendelser av det vi ser hos barna. Derfor er det viktig at barna selv får høre dette. At de får høre hvor flinke de er under turen, men også etterpå når vi sammen har kommet oss fra et sted til et annet. Jeg syns det er viktig at dem får vite dette, for det er deres mulighet til å finne ut om de gjør "rett" - hvordan skal man egentlig være og forholde oss ute på tur? Og skulle det oppstå annet som fører til at atferden er "feil", er det derfor viktig å veilede dem inn på riktig spor igjen. Vi ønsker jo at barna skal være flinke, samt å klare seg selv videre. Så, mitt budskap er at barna må selv få høre det når de gjør som de skal, og at de bli veiledet inn på riktig vei når de går litt utenfor.



I dag har vært en sånn dag hvor du har hatt lyst til å gjøre ingenting. Bare ligge på sengen og lytte til musikk og titte opp i taket, for så å la tankene leve sitt eget liv. Det kalles søndag. Den siste dagen i uken. Jeg har prøvd å få med meg noen episoder som gikk på tv-skjermen tidligere. Men etter et par minutter var jeg ganske så lei av det.

Dermed søkte jeg litt på nett for å se om det fantes noe spennende der. Plutselig kom jeg på at det var en gammel serie jeg hadde lyst til å se, men tror du ikke jeg klarte og falle i søvn etter første episode? Joda, borte ble jeg, og etter den lille luren var lysten til å se videre borte. 

Hva skulle jeg egentlig finne på en slik dag som dette? Ikke hadde jeg lyst til å finne frem filmen som jeg har liggende som jeg har lyst til å se. Ikke nå i hvert fall. Som jeg viste dere i et innlegg i går, har herr Pompel fått seg ballerinakjørt. Derfor har det blitt litt skjønnhetsstell på han i dag også. Ble børsting av løspelsen, og til og med fått både manikyr og pedikyr (les neglklipping).

Så noe har jeg i hvert fall fått gjort for å få denne trege dagen til og gå. Og for å unne meg litt selv også fant jeg frem noen fristelser. Har du lyst, har du lov - og før jeg visste ordet av det sto denne skålen med is foran meg. 
 




 

Ute viser høsten seg med fine og flotte dager. Denne uken har vi hatt veldig fint vær og en fantastisk start på høsten. Bladene på trærne har jeg latt merke til at de har begynt å vise sine tegn, hvor de har falt ned en etter en, og etter hvert falt flere sammen. Nå gleder jeg meg bare til bakken er full av blader med mange fine høstfarger.

Men det er ikke bare trærne som kvitter seg med "skinnet" sitt på denne tiden av året. Den lille krabaten med navnet Pompel har også begynt å tenke på årstiden som er i vente. Det begynner nå sakte men sikkert å bli kaldere. Og med en gammel og utslitt pels klarer han nok ikke å holde på varmen når kulden kommer innpå.

Det samme skjer hvert år. Her røytes det nemlig om dagen. Masse av pelsen har han blitt kvitt, så nå går han rundt med et høytlivsskjørt. Han er jo søt der han går rundt med sin pelsrumpe og ser ut som en liten rampejente. Men for han sin del bygges det opp ny pels etter røytingen som skal holde han varm igjennom vinteren. Tenk om vi også hadde sånn pels på kroppen, som kom og gikk helt av seg selv? Da hadde vi sluppet alle de lagene med klær, og heller ikke tenkt på å skifte så mange ganger.
 


 


 




 

Da var fredagen her, og etter en flott dag og fin uke kan man endelig ta seg litt velfortjent helg! Kjente jeg var ganske sliten da jeg kom hjem i ettermiddag etter å ha syklet igjennom den korte regnskuren som var innom. Deilig skal det i hvert fall bli med et par dager uten jobb og unger rundt seg.

Men her i går kveld fikk jeg en spontan tanke. Eller tanke og tanke. Klokken var vel rundt halv ti på kvelden. Det var mørkt, og ute var det en spesiell tåke som hadde lagt seg som et teppe. Og både rundt og innimellom denne tåken kom det frem et fantastisk lys. Her var det ikke i tvil om hva jeg måtte gjør. Speilrefleksen og stativet måtte frem!

Her skulle det dokumenteres, men mest av alt skape fine bilder av naturen og miljøet. Så istedenfor å ha en rolig kveld inne på jenterommet som det ellers pleier å være, sto jeg der ute og knipset i vei og zoomet inn.

Plutselig ble det en jobbekveld med etterarbeid av bilder. Om jeg hadde hatt muligheten kunne jeg sittet i mange timer og kost meg med redigering. Men siden det var såpass sent og en jobb som ventet på meg neste morgen, har det også blitt litt bildejobbing i ettermiddag også. Så, hva syns du om bildene?
 


 


 


 


 


 




 

helgen ble håret mitt klæsjet inn av fargestoff. Den spontane idéen til en forandring hoppet over meg, og før jeg visste ordet av det var jeg plutselig ikke lys lenger. Blondinen forsvant, og frem kom den mørke og gamle Pernille tilbake igjen.

Og det var like spontant denne gangen som det var da jeg valgte å bli lyshåret i våres. Jeg hadde begynt å få en god del ettervekst, og i mitt hodet så det ganske kult ut av hvordan det kunne bli når min naturlig lysmørke farge kom frem. Men virkeligheten viste det ikke samme som jeg så for meg.

Jeg begynte også å bli ganske lei av å se meg selv i speilet av det blonde håret med den mørkere etterveksten. Derfor var det godt å kunne ta tak i fargeflasken og smøre inn noe som ville gi meg en helt ny frisyre, og ikke minst et helt nytt utseende.
 

Lyst hår med en del ettervekst.
 

Nå som blondinen er borte, kan jeg nå kalle meg brunette igjen - det jeg egentlig er. Med den nye fargen er jeg litt mørkere enn det jeg egentlig er, men veldig deilig er det å være tilbake til gamle trakter. Nå er planen å være brunette i tiden fremover, og ønsker ikke å gå tilbake til å være så lys som jeg var. Trives egentlig best som brunette, jeg, selv om jeg var lys i et halvt års tid.
 


 


 


 



I går var en sånn dag hvor jeg følte alt gikk i ett. Det hele startet med en morgen hvor jeg gikk igjennom alt det vanlige, før jeg slang meg avgårde på sykkelen og på vei til jobb. Plutselig var helgen over og en ny uke sto for tur. 

Jeg skulle gjerne hatt litt lenger helg med fri, og disse fridagene flyr jo avgårde før en rekker å tenke at nå er endelig helgen her. Men dagen i går ble likevel fylt opp fra morgen til kveld. For etter jobben i går var det å hive på seg litt ekstra arbeid. Det viste seg det at når jeg skulle hjem fra jobb så var det ene sykkelhjulet punktert.

Med et bløtt hjul gikk det ikke like fort hjemover og jeg ble en smule forsinket enn det jeg vanligvis pleier. Sykkel er jeg så og si omtrent avhengig av. Jeg frakter meg selv frem og tilbake på arbeid på to hjul. Jeg kunne jo gått til jobben i dag, men det tar jo litt lenger tid. Dermed ble det en kjapp tur ut for å kjøpe nytt dekk og slange, for så og skru litt og få dette i orden.

Planer for kvelden sto i boka, så mye tid hadde jeg ikke på meg for å bli ferdig med sykkelskaden. Arbeidshendene ble tatt frem, og så var man i gang med å tre på både ny slange og nytt dekk. All verdens tid hadde jeg ikke på meg heller, for avgårde skulle jeg med mamma og lillebror. 

Kvelden min var fylt opp med reise. Lillebror skulle spille bortekamp i Horten, og mamma og jeg satt som tilskuere på sidelinjen. Det var egentlig ganske deilig i går kveld, hvis det ikke hadde vært for at jeg er litt frysepinne. Heldigvis var det da godt en kunne holde seg litt varm med en rykende fersk vaffel eller to midt i kampen.

Tiden gikk og kampen ble blåst av. Det var mye godt spill i lillebror og hans Eik-lag. Spennende var det av det jeg fikk med meg, og det endte med en kamp som ble uavgjort, 3-3. Ikke dårlig det av 16 år gamle gutter. En lang og fin dag ble det i hvert fall, og flere flotte dager står i vente!
 




 

Hva skal jeg egentlig si? Det har vært en dag som har gått sin gang, hvor det har blitt fylt inn litt og her og der for å utfylle dagen. Ingen faste planer har jeg forholdt meg til, og det er deilig med slike dager også.

Likevel kom det en spontan idé der jeg gikk rundt i mine tanker. En idé som gikk på forandring. Ikke hadde jeg vært inne på tanken tidligere. Ikke så mye i hvert fall. Men tanken overstyrte meg, og før jeg visste ordet av det var det ingen vei tilbake. 

Håret mitt var nå klæsjet inn av et fargestoff. Hvert eneste hårstrå hadde plutselig fått sin fargeklatt, og jeg sto der og lurte fryktelig på hvordan det egentlig kom til å bli. Endte jeg opp med en rosafarge? En grønntone eller knæsj lilla? Hva som gjemmer seg under denne "søla" som håret mitt er gjørmet inn i, kommer det resultater på litt senere. Hva har jeg gjort?



Jeg lot meg være litt gal på en fredag. Jeg hadde allerede vært et par timer på jobb da barna fikk sitt ønske oppfylt. Vi kastet på oss skoene og kom oss ut i frisk luft. De sprang mot porten som store villdyr, og jeg var den sneglen. Føltes i hvert fall litt sånn ut.

Det var ingen tvil om at de tre guttene var i ekstase for å kunne leke utenfor gjerdet. Nå skal det sies at vi ikke trenger å gå langt for å glede barna, for rett utenfor barnehagens inngjerding går det en sti, og på andre siden av stien finnes det en liten skog. Før sommeren var dette den mystiske skogen for barna jeg da jobbet med. Men nå ser det ut til å danne seg til en byggeskog.

Rett over stien løp korte og raske bein. Endelig, nå var de kommet seg til verdens minste skog. I og med at den er så liten så er det faktisk veldig mye å gjøre der. Jeg lot meg observere deres lek, og den lille gruppen vokste da flere barn oppdaget at flere var på den andre siden enn de selv var. Til slutt endte det med en fin og flott guttegruppe på syv mannsterke karer.

Det var ikke tvil om hva målet skulle være. Eller hva leken skulle gå ut på. I den lille skogen vi bruker har barna jobbet mye med en liten trehytte med masse pinner og store stokker. Riktignok er den så liten at de selv ikke kan sitte inni den. Men at det bare er noe som ligner på en hytte er stort nok for de små.

Fort oppdager de at hytten deres er ødelagt. "Tyven har vært her!", roper en av guttene. Og slik startet vel egentlig leken. Flere barn på innsiden av barnehagen ser plutselig at deres venner er utenfor. Derfor var det ikke annet valg enn å slippe ut de også. Og handlingen i leken vokste enda mer. Og det morsomste var å se hvor engasjerte alle guttene var.

Gruppen samlet seg fort rundt hverandre, og de aksepterte at det var en som lot seg ta litt styringen. Det var tross alt et mysterium som skulle løses. Jeg sto på siden for å passe på at barna holdt seg innenfor grenseområdet, men jeg lot meg også observere hva de egentlig holdt på med videre. Dette virket så spennende for meg som følgte med. Trekke meg tilbake og bare la dem holde på - akkurat sånn som dem vil.

Godt samspill og god kommunikasjon skaper en fin lek. Og dette klarte dem. Derfor ville jeg ikke gå inn i leken deres eller bry meg for mye. Videre ble det et stort avhør. De måtte jo klare og fange denne tyven som hadde vært på deres område og gjort noe som de ikke syns var greit. En og en ble hørt om hva de trodde hadde skjedd og hva de tenkte fremover. Og sammen la de en plan om hvordan de skulle fange tyven.

Midt i samtalen og diskusjonen til guttene kommer det ut, "Vi vet ikke hvordan tyven ser ut." De levde seg virkelig inn i leken. Over gjerdet hang det andre gutter som var veldig misunnelig på de som var i skogen. Jeg prøvde og tenke smart, og ga et innspill om at tyven kanskje kunne være inni barnehagen. Hvem vet - tyver er jo delvis smarte. Men vi er smartere. Derfor ble det en stor leteaksjon både i skogen og inni barnehagen. Her fikk alle være med på moroa!

Er ikke alltid det skal så mye til, og bare noen små replikker skulle til for å engasjere og få med flere. Men så måtte det gjøres omrokeringer. Vi hadde en jentegjeng som også skulle få lov til å kjenne på friheten og få være sammen litt for seg selv. Og veldig moro var det å se hvor stor kontrasten mellom guttene og jentene var.

Jentene gikk rett inn i lek de også. Men å finne tyven og legge planer, der var ikke jentene. Det slo meg på tanken med en gang, hvilken lek guttene valgte og hva jentene gikk for. Guttene gikk for byggelek med mye handlinger med en plan til veien mot et mål. Men her brukte jentene trærne som lek. 

Her skulle dem ikke holde seg på bakken. På med klatresko og opp i trærne skulle dem. De var mer oppe i trærne enn de var på nede. Jeg lot dem leke fritt for å skape sin opplevelse i naturen, men var der for å se at alt gikk bra. Det var da jeg la merke til en annen forskjell mellom kjønnene. Det skjedde noe når dem kom utenfor gjerdet. Jentene søkte mye bekreftelser på det dem gjorde. Bare det som "Se på meg" når de hadde kommet seg opp i treet eller skulle vise meg når de skulle slenge seg ned fra en grein. 

Vi lot oss være litt gale alle sammen. Slippe friheten mer løs og la gruppene være litt for seg selv. Det sies at de første leveårene av et barns liv så lærer dem mye. Og her er det bare å gi dem alle mulighetene dem har for å kunne bruke kroppen sin. Og fysisk aktivitet er viktig å gi dem - spesielt når det kommer til natur og miljø. Så i dag har det blitt mye lek med klatring i trærne, og spesielt tyver og det å jage hverandre. 




 

Igjen har jeg gått rundt en hel dag og trodd at vi har ligget en dag foran. Jeg våknet opp og så for meg at det var torsdag. Men etter hvert som tiden gikk fant jeg ut at den dagen ikke kom før i morgen. Og dermed var det gjort.

Av skuffelsen har jeg gått rundt hele dagen og vært utrolig sliten. En uopplagt kropp som har gått rundt og vært på en helt annen verden, men likevel har jeg klart å vise at jeg er tilstede. Men å sove på jobb er kanskje ikke av det lureste, selv om den sofaen fristet veldig å legge seg ned på en times tid eller to.

Jaja, igjennom dagen kom jeg. Var der for de som trengte meg, selv om jeg følte at jeg nesten var helt på bånn. 
Fikk fine og gode stunder med barna. Fikk til og med en liten gave. En kjempefin tegning. "Denne er til deg", sa gutten. Jeg undres hans tegning, og visste ikke at tegnekunnskapene var sånn som det viste.

Av det jeg kunne se var det et fint ansikt. Flotte streker og nydelige farger. Rett og slett en morsom figur. Jeg spurte så om hva kunstverket skulle være? Hvem var denne personen på arket? "Dette er deg" fortalte han. Jeg kunne ikke annen enn å smile. Rose han for sine ferdigheter, at det var flott det han hadde satt sammen av streker, former og farger. Denne skulle være med meg hjem. Fin var den i hvert fall!
 


 

Dere ser vel likheter, ikke sant? Litt ermeløs bare, men det gjør ingenting.




 

Jeg følte meg for å slenge meg ned på sengen. Titte litt i taket og bare la tankene gå sine veier. Starten på uken kan være tøff for noen, men det kan være enklere for andre. Men jeg er ikke sliten av at det har gått i ett på jobben, at det har vært mye kjefting eller at barna har gjort meg utslitt.

Nei, for meg har det gått fint å komme igjennom den første dagen av en helt ny uke. Skulle gjerne sovet litt lenger på morningen i dag, men jeg overlevde for det. Det å komme på jobb å møte smil om munnene, både hos barna og kollegaer, gjør noe med deg. Og det gjør noe med de andre når du sender et tilbake.

En veldig fin høstdag har det også vært. Det å se barna i en så fin lek når de er i barnehagen er ikke annet enn ren glede. Da vet du at de koser seg. Fine tegninger blir tegnet. Kule bygg blir satt opp av lego. For ikke å snakke om populære myke klosser som blir satt opp på hverandre til fine slott. Og i dag jobbet og samarbeidet en liten gruppe med å sette en og en kloss opp på hverandre sånn at den nesten kom opp til taket.

Det å se deres samarbeid mellom hverandre er så fint. Kunne se at de mestrer det å kunne jobbe sammen. Selvfølgelig kan det oppstå konflikter, men da denne lille gruppen sto for at de skulle klare og bygge opp til taket, gjorde de alt for å klare det. De snakket sammen og hørte på hverandre. 

Før kunne jeg legge mest merke til de store bevegelsene i en lek. Men etter alt det jeg har lært, samtidig som jeg har satt inn flere ekstra øyner og ører i nakken, kan jeg se litt mer enn bare utenpå skallet deres. Når barna leker sammen nå, ser jeg mer av hvordan samspillet egentlig fungerer mellom dem, og hvorfor de gjør som dem gjør - og kanskje lese litt av deres rolle i leken.

Det er mye du skal ha kontroll på når du er på jobb i barnehage. Men det er en ting jeg merker en forskjell på fra i fjor. I år jobber jeg bare med førskolebarna, og det er så mye enklere å ha med å gjøre når alle barna er på samme alder. De har stort sett interesse for det samme. Er like langt på vei i livet, og lettere å legge opp til om vi skulle finne på noe - aktiviteter o.l. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg merker en forandring fra å jobbe med en barnegruppe fra 3-6 år, til det å bare ha fokus på de eldste. 

Noen dager kan jeg føle at jeg har brukt litt ekstra energi. Andre dager har det gått i ett. Men i dag har det vært en sånn fin dag. Jeg har stort sett bare gitt ros og positive veiledninger, og ellers bare hatt gode samtaler med de små. Det har vært en sånn dag hvor jeg har sluppet å gå inn i de store konfliktene for å sette ned foten. Egentlig kan jeg ikke skjønne at jeg sitter her nå. Sliten på en god måte, og ikke den utslitte og tunge kroppen som henger med. Nei, dette har rett og slett vært en utrolig fin dag!




 

Vi har nå klart å lure oss inn i en ny måned. Sommeren er nå offisielt over, og høsten er virkelig kommet. Nå mangler vi bare oransje og gule blader og at dem skal falle ned og legge seg som et stort bladteppe på bakken. Høsten er en veldig fin årstid, og er en av dem jeg liker best - den og sommeren, men også våren. Så, med andre ord er det vinteren jeg liker minst.

Ikke har tiden bare klart å lure seg til å komme inn og starte dagene sine i september, den har også rast seg avgårde til at helgen er her allerede. Igjen har hverdagen sust avgårde, og to dager med fri skal nytes. Så godt det lar seg gjøre i hvert fall. 

Jeg klarte å bli frisk før helgen kom. Jeg var en liten tur innom sykehusbenken i går og fikk behandling, og en masse sprøyter igjen. Heldigvis skjedde dette på slutten av arbeidsdagen, så jeg kunne dra rett hjem etterpå for å hvile. Jamme godt var det, for etter det lille sykehusoppholdet hos barna ble jeg ganske så sliten av å ha fått så mye morfin og annet væske inn i kroppen. Godt jeg har dem som passer så godt på meg!



Hver eneste morgen har jeg startet dagen tidlig. Gått igjennom de samme punktene hver eneste dag. Klokke nummer en ringer. Den blir skrudd av og jeg velger å ligge våken litt til før neste klokke ringer, eller jeg sovner igjen. Når klokke nummer to plinger på meg skrus denne også av. Enten velger jeg å skru på lyset og sette meg opp i sengen for å stå opp, eller jeg går for å sove litt til. Jeg går stort sett for å stå opp og starte dagen, men noen ganger er det deilig å få noen minutter til på øyet før det virkelig er på tide å stå opp rundt halv syv.

For jobben venter på meg, og jeg må få gjort det jeg skal og må i løpet av den tiden jeg har hjemme før jeg må komme meg avgårde på jobb. For på arbeid venter det nemlig mange på meg. Både kolleger og mange herlige barn. Det å ha en jobb hvor man kan låne andre sine barn store deler av de små sin hverdag er helt fantastisk. Ulike personligheter, og alle har sin egen identitet.

Altså, ingen er som to dråper vann, og det er litt rart å tenke på at det ikke er et eneste menneske som ligner på en prikk på hverandre. Det er litt sånn som snøkrystaller - ingen er helt like. Når jeg er på jobb skulle jeg ønske at alle var mine. De er så søte og gode, alle som en. De er fulle av energi og glede, men når dagen er over og jeg har kommet meg hjem sitter jeg stort sett med mange tanker og er sliten.

Jeg har kanskje følt meg litt dårlig i det siste, og ikke helt visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Vært litt slapp og kvalm, og kroppen har vært en smule ekstra tung. Kanskje det er derfor jeg har fått høre et par ganger om akkurat dette spørsmålet. For i det siste har jeg blitt spurt fra noen barn om jeg er gravid. Men er jeg gravid?
 


 

Senest i dag fikk jeg dette spørsmålet, og et par til. "Er du gravid, Pernille?". "Skal du ha baby?". Vil du ha jente- eller guttebaby?". For det første måtte jeg småflire litt. Gravid? Jeg? Hadde de fått med seg noe som jeg ikke visste om? Nei, jeg har stort sett kontroll på hva jeg gjør og ikke, så gravid tror jeg at jeg ikke er.

Ikke ser jeg gravid ut heller. Derfor måtte jeg nok skuffe den lille jenta som spurte, med å forklare at en baby i magen hadde jeg ikke. Ikke enda i hvert fall. Og det er ikke første gang jeg har fått høre det. Og det å bli gravid nå er ikke i mine planer i det hele tatt. Ikke før alt er på plass og sånn som jeg vil ha det. Først må en stødig grunnmur legges.

Men jeg husker noe veldig godt, som om det var i går. Det er akkurat tre år siden. Jeg hadde akkurat startet å jobbe i barnehagen, og rundt meg var det mange unger som var nysgjerrig på meg. De stilte absolutt alle slags mulige spørsmål - og da mener jeg absolutt alt de måtte finne på og komme med. Jeg ble blant annet spurt om jeg hadde barn selv. Men også om jeg var gravid. Sistnevnte hørte jeg flere ganger. Også da måtte jeg skuffe de små med å fortelle at noe barn fantes det ikke i min mage. Ønsket ikke det i en alder av 18 år. Men heller ikke i en alder av 21 år. Så om noen skulle være usikker - jeg er ikke gravid.
 

Det gjemmer seg nok ingen baby her...




Du vet du blir dratt litt ned i kassa når du har gått rundt og trodd at det har vært en dag frem i tid. 
Jaja, så var det ikke torsdag likevel. Men en ting er sikkert, og det er at den kommer i morgen. Uansett har det vært en kjempefin dag på jobb, og jeg har virkelig ikke noe jeg skulle ha klaget på. For ikke å snakke om været. Jeg har stolt veldig lite på været som blir meldt frem i tid, og siden det er høst og det har vært litt kaldt de tidligere dagene, gikk jeg for at det kom til å være litt tjukk-genser-vær i dag. Der gikk jeg for noe feil, for i dag har det egentlig vært veldig deilig - for de andre med ikke like varme klær som meg. 

Men nå hadde jeg egentlig tenkt til å droppe og fortelle om min dag, og heller ta opp en annen tråd jeg kan surre sammen. Jeg fikk en tanke her i helgen. En tanke som gikk ut på å designe. Jeg var kanskje litt rastløs da idéen slo meg. Men hva gjør vel det når tanken blir bra i praksis. Etter å ha ordnet klesskapet med kontaktpapir, har jeg veldig mye rester igjen. Så hvorfor ikke forandre andre elementer.

Selv har jeg en kjedelig og svart pc, så hvorfor ikke klistre en bit på den. Jeg fant frem både linjal, blyant og saks og plutselig satt jeg der med en mindre trist og svart arbeidsverktøy. Jeg liker å være kreativ - når jeg har en tanke. Så hvorfor ikke bare gjøre det? Og før jeg visste ordet av det satt jeg der med en "ny" pc.
 


 




 

Som oftest, egentlig hver eneste dag, har jeg følt meg frisk og rask og klar for en ny dag. Det å kunne slå av mange timer på jobb sammen med herlige barn, er som dere kanskje vet - helt fantastisk og noe jeg elsker! Det å være sammen med dem og se deres ulike sider av personlighet, egenskaper og interesser er veldig interessant!

I flere uker nå helt siden vi begynte å lage sykehus på et lite rom, har det vært stor aktivitet i leken deres. Barna er leger og sykepleiere, men også pasienter. Til nå har jeg bare sett god lek mellom dem. De er flinke til å ta seg inn i rollene deres, og de bruker både sykehushatter, hansker og munnbind og lever seg inn i det å jobbe på sykehus. 

Men det er ikke bare barna som har latt seg ligge på sykehusbenken for å bli friske. Jeg havnet på sykehuset seinest i går. Og det er ikke første gang. Er jeg ledig fra andre situasjoner og barna spør om de kan operere meg litt, legger jeg meg gledelig ned på operasjonsbenken. 
 


 

Det er så koselig å kunne ta en del i barns lek. Det å kunne bidra til å skape en god aktivitet gjennom alle de timene de små har i barnehagen, som igjen er med på å forme en fin og flott dag for dem. Det er ikke alltid så mye som skal til. Sånn som her - kunne legge seg ned på en benk å være deres pasient!

Ikke nok med at ungene storkoser seg med å sjekke mine kneskåler, ankler, bein og kanskje gipse en brukket arm. De elsker å sette sprøyter. Jeg kan telle på flere hender hvor mange sprøytestikk jeg har fått på alle disse ukene dette sykehuset har vært i drift. Og noen av dem har det vært så plunder med å finne riktig blodåre at jeg har fått opptil flere stikkmerker.

For oss voksne imellom er det kanskje ikke like kult å leke sammen på denne måten. Men når barna kommer bort til deg å gjerne vil ha deg med i leken deres, kan jeg ikke annet enn å si ja om jeg skulle ha mulighet. Og det har jeg som oftest tid til, og ikke minst lyst til. Det å kunne være med på å glede et barn, og flere, det å kunne få frem smilene deres og det å gjøre dagen deres fin, er noe som er viktig!
 



Hvem er det som virkelig liker å rydde? Og hvem kan tenke seg å vaske inne i huset, og både innsiden og utsiden av vinduene? For ikke å snakke om de hvite listene som så smått begynner å bli gule. Vel, der er ikke jeg akkurat. Jeg er ikke der hvor jeg drar frem vaskekosten flere ganger i uken, pusser vinduene og lar det lukte såpe over hele huset til en hver tid.

Nei, vaskebøtten og skurekluten er jeg ikke akkurat blitt bitt av, men kan ta den frem en sjelden gang - når det kommer til mitt eget rom. Ja, for å få rommet mitt ryddet og vasket er det ikke noe jeg får hjelp til. Det er jo et rom jeg i det minste må klare og holde ryddig selv. Ikke at jeg får besøk på dette rommet så ofte, men.

Selv om jeg ikke tar på meg vaskehanskene hver uke, er det i hvert fall noe annet jeg må finne frem. Og det er ikke bare en eller to ganger i uken. Nei, her snakker vi flere. Om jeg virkelig skulle gjort en skikkelig innsats, skulle nok denne støvsugeren fått gjort jobben sin på mitt rom hver eneste dag. Og attpåtil kanskje flere ganger om dagen noen ganger.

Det er på rommet det skjer, at alt smuss og bøss samler seg. Og her snakker jeg ikke bare om rene støvkorn. Noen hybelkaniner er heller ikke inni bildet, for de små tar jeg før de rekker å spise seg større. Men jeg opplever at det ofte kommer små sandkasser som legger seg litt her og der rundt om på gulvet.

Noen ganger skulle jeg ønske ikke alt falt rett ned, hvor det heller fant veien ut gjennom det åpne vinduet selv. Hvorfor skal det absolutt samle seg hos meg? Kan det ikke rase fra seg når jeg er ute, om det så skulle være sånn at det var jeg som dro det inn? 

Senest her i dag, etter at jeg kom hjem fra jobben, oppdaget jeg veldig mye sand som lå strødd utover. Selv klarte jeg ikke å stå der og se på, og dermed var det bare å dra frem støvsugermonsteret og få det bort. For meg kan det godt ligge litt småbøss i kroken under sengen, eller noen korn rundt møblene. Men når det begynner å legge seg som et stort teppe - da er det på tide å gjøre noe!

Men i dag var det ekstra ille. Ikke er jeg den som sitter midt i sanden i barnehagen sammen med de små og leker og lager mange sandslott. Ikke er jeg den som fórer verken klærne eller håret med sand. Og ikke småspiser jeg den heller. Noen ganger kan jeg lure ekstra mye over hvordan all den sanden egentlig forplanter seg hos meg. Jeg har da ikke bedt om å ta med meg besøk rett hjem fra jobb!
 


 




 

Siste dagen av uken er her igjen. Uansett hvor mye jeg vet hvor fort disse to fridagene går, har jeg likevel ikke klart å planlegge bedre. Ikke at jeg hadde lagt noen spesielle planer for denne helgen. Forrige helg var den store gatefesten, så kanskje det var litt ekstra deilig med en stille og rolig helg som det har vært nå.

Jeg har også hatt et lite gjøremål over meg, som jeg aldri har fått klart å gjøre. Det lille dyret mitt bor jo ute dag og natt hele året. Ute i sitt store bur. Faktisk i flere uker har jeg tenkt på å få tatt et skikkelig tak i den stakkar karens lille bolig. Det skjer oftere at små rengjøringer blir gjort, men å bytte ut alt av spon og høy på en gang skjer nok sjeldnere.

Høsten begynner å komme mer og mer utover nå, og i dag var ingen unntak. Litt grått og trist ute i luften, og jammen kom det ikke regn også. Store nedbørsmengder er det ikke - ikke enda i hvert fall, men likevel valgte jeg å kle på meg regnfrakken og komme meg ut for å gjøre jobben min. Godt er det å få unnagjort de større jobbene, og nå er det en stund til det neste store taket. 

Med helt nytt og fersk underlag i hele buret var det en glad og hoppende kanin som glødet med sine store øyne. Er ikke så mye som skal gjøres for å glede de små, og det gjelder både barn og dyr. Så nå som dagens store gjøremål er ferdig, kan jeg nyte resten av helgen. Og kanskje jeg skal pleie meg litt selv før en ny uke med arbeid venter.
 

Hvor er blitt av "gulvet" mitt, Pernille?
 

Det er jo helt tomt her.
 

Nei, det skal jo ikke ligge i trillebåra.
 

Kom igjen a', legg det tilbake. Hva skal jeg nå gå rundt og sove på fremover?
 

Oi, men så snill du er, Pernille! Her skal jeg klare og bo fremover. Det er jo som å ha et ordentlig rent gulv, også lukter det så godt og frisk av halmet ♥



Nå kan jeg endelig sette meg ned, gi meg selv et stort og langt pusterom, senke skuldrene og virkelig se frem til helg. Ja, for nå venter et par dager med fri fra alt som heter jobb. I hvert fall fra arbeidsplassen jeg tilbringer tid hos i mange timer og flere dager i uken. Jobben føles litt ut som mitt andre hjem, hvor jeg kan gjøre det jeg liker aller mest - å være sammen med barna.

Selv om helgen plutselig var her igjen, kan jeg spørre meg selv, som jeg gjør hver eneste fredag - hvor har denne uka blitt av? Noen dager kan føles veldig lange, som gjør at uken går sakte. Men når jeg tenker meg om er det utrolig få av disse dagene hvor jeg bare går rundt og tripper på tærne etter at en skal komme seg igjennom dagen.

En fin og flott dag har det vært. Så bra dag at jeg kollapset litt på sengekanten da jeg kom hjem. Det tyder også på at det har vært en superbra uke, ettersom jeg har hatt flere ettermiddagslurer denne uken. Dette er ikke vanlig av meg, å lukke øynene og bli borte en liten stund på slutten av dagen. Men det skjedde, og det kan også skje meg.

Vi er nå gått inn i helgemodus, for oss som har startet med det. Og fridager er alltid deilig. Det er bare det at den nye uken kommer så fort. Så i helgen skal jeg prøve og nyte den så godt jeg kan, å lade opp til alt som venter og skal skje til uka. Håper også dere har hatt en herlig uke, så ønsker jeg alle og en en riktig god helg!
 

Smil, nå er det endelig helg!




 

Jeg tenkte jeg skulle prøve noe helt annet i dag. Glemme alt hvor jeg forteller om min dag som bare har bestått av jobbing. Det å være sammen med barna. Hvor de motiverer meg, og hvor jeg motiverer dem - hvor vi sammen motiverer hverandre til å få en fin og flott dag på arbeid. 

I en helhet kunne jeg skrevet bokstaver opp, linjer ned og en haug med avsnitt om hvor heldig jeg egentlig er. Men det er bare et problem. Motivasjonen til å formulere gode nok tekster har jeg ikke tilstede akkurat i dag. Og i går var den heller ikke der. Nå nærmer det seg også helg, og derfor tenkte jeg å kjøre i gang en spørsmålsrunde. Bare for å ha litt annet her på bloggen.

Men, det er et men her. For at det skal bli noe ut av opplegget som også andre bloggere kjører på sine sider, er jeg opptatt av at det komme inn nok spørsmål som jeg kan sette meg ned med. Om det bare skulle komme inn åtte, ni, ti, elleve spørresetninger, vet jeg ikke om det blir så mye ut av det. Det må være mange nok til at jeg får lyst til å sette meg ned å svare på det dere måtte lure på. 

For å finne ut om det blir noe, er det nå videre opp til dere. Jeg lar dere komme med det dere måtte ha på hjertet, og så får vi se om det da kommer et innlegg med både spørsmål og svar til helgen. Eller kanskje til uken. Hvem vet? Det er i grunn innholdet av hvor mye som kommer inn som teller. Så, sett klampen i bånn og gass ut spørsmålene dere måtte sitte med!




 

Det var en eller annen dag her for ikke så lenge siden, hvor jeg begynte å rote litt i en gammel disk. Fortsatt liker jeg å ta bilder, selv om det kanskje ikke blir så mye av det til tider. Det blir tatt veldig få bilder med speilrefleksen i hvert fall. I dag er det nemlig sånn at verden er blitt mer moderne på litt mer avanserte områder. Som blant annet når det kommer til bilder.

Før kunne jeg drasse rundt på den store speilrefleksen som jeg hadde hengende rundt halsen for å ta fine og gode bilder. Sånn er det ikke lenger. Med årene har de bitte små mobilene utviklet seg med både det ene og det andre. Hva er det du ikke kan gjøre med en mobiltelefon i dag? Før kunne du bare ringe og sende sms. Men i dag er nesten alt samlet på den lille flate "boksen".

Men, nå hadde jeg ikke tenkt til å dra inn vitenskap eller andre tanker om det. Ikke i dag i hvert fall. Det jeg ville frem til var at jeg kom over noen eldre bilder som virkelig viste forskjellen på da- og nåtid. Det var bilder av rommet mitt fra hvordan det var før. Jeg ble ikke dratt ned i bakken da jeg fikk se de gamle bildene. Men jeg fikk et slags dytt i tankene over hvor mye det egentlig har forandret seg på disse årene.

Selv har jeg alltid fått lov til å velge selv hva jeg vil har på rommet mitt og ikke. Jeg har forsåvidt visst hva jeg ville ha innenfor mine fire vegger, og hvordan jeg ville ha det. Jeg pleide alltid å ommøblere flere ganger i året, fordi jeg ble litt lei etter en stund. Jeg kunne legge bort noen gjenstander som jeg hadde blitt lei, og byttet ut med noe annet som kunne lage litt liv i rommet.

Jeg har vel prøvd ut alle type ommøbleringer av mitt eget rom. Men nå har jeg funnet roen i rommet. Akkurat sånn som det er nå vil jeg ha det. Og jeg har ingen planer om å rokere eller endre på noe for øyeblikket. Ikke på en lang stund i hvert fall. For å vise litt av hvordan det også har vært før, legger jeg ved noen bilder som viser det, samtidig som jeg legger ved de nye bildene som viser hvordan det er nå.

Før
 


 

Før
 


 

Før
 


Skapdørene har blitt fikset på i senere tid, og ser derfor slik ut:

 


 

Morsomt er det å se på gamle og nye bilder når en kan se så store kontraster (forskjeller). Jeg var veldig glad i de gamle veggene mine og veggklistremerkene som jeg hadde. Men for å skape noe nytt sånn at ikke rommet skulle virke "gammelt" og slitt, var det nok best å la veggene være nakne for dekorer. Og glad er jeg for det!



I går var dagen her. Den store dagen hvor alt ble en en kjempefin fest! Det hele startet med den store bronsefinalen i håndballgrenen hvor de norske jentene spilte mot Nederland. Kampen før hvor de spilte mot Russland ble de sønderknust for ikke å komme til finalen. Men når kampen om tredjeplass ble blåst i gang var alt det tidligere som hadde skjedd glemt. 

Jentene hadde nå kun fokus på det som skulle skje. De jobbet godt gjennom kampen og gikk derfor til pause med en 19-13 ledelse. Det så lovende ut etter første omgang, men alt kunne skje igjennom kampens neste halvtime. På bare noen minutter ut i andre omgang hadde de norske jente bare sluppet inn ett mål mot seg, mens de fremover hadde klart å sette inn fire baller mellom stengene til den nederlandske keeperen. 

Men Nederland var også sugen på en medalje, og de fikk fart i både bein og armer etter å komme seg til en stilling som viste 21-27 etter et kvarter ut i omgangen. De ga seg ikke så lett, og ti minutter før slutt hadde de orange hentet seg inn til 24-29. Nå måtte Norge stå på for å klare og holde seg på topp, i hvert fall vinne kampen før de siste minuttene rant ut.

Her handlet det om tålmodighet for å spille et sikkert spill sånn at Norge ikke skulle minste ballen eller feile. De måtte ha tunga rett i munnen. Spennende var det, men da det var fem minutter igjen var det å koble seg ut av kampen og vente på at resultatet kom ut på nettet. Det var nemlig sånn at den store gatefesten var i går, på samme dag som jentenes bronsefinale.
 


 

Jeg hadde klart og ordne meg mens kampen ble sett, samtidig som lillesøster ordnet sminken min. Og det var rett før kampslutten at vi måtte komme oss ut for å gjøre i stand gaten. Noen mørke skyer vendte mot oss og regndråper viste seg over oss. For å være sikker på at vi holdt oss tørre gjennom kvelden fikk vi satt opp teltet hvor vi plasserte og rigget oss klar til festen.

Masse god mat ble tatt med fra hver nabo, og i år var vi ikke så mange som vi pleier å være. Men stemningen var på topp for det, og det ble en kjempefin kveld. Timene gikk og dagen ble mørkere. Levende lys sto på bordet, og da klokken nærmet seg halv to i natt var alle inne. Slike anledninger er koselig å ha sammen, og nå er det ett år til neste gang.
 



Det har nå vart i to uker allerede, og jeg syns ikke det er mange dager siden det hele var i gang. Vi satt klare for åpningskampen til Norge hvor de møtte Brasil i sin første kamp i OL i Rio. Det ble en trøblete OL-start hvor kaos preget kampen både på og utenfor banen de første fem minuttene. Bakover hadde Norge alt for store rom seg imellom, og Brasil fikk større luker til å valse igjennom. Fremover var det ikke stort bedre, hvor Norge hadde mye bomskudd. Norge tapte derfor mot Brasil med en stilling på 28-31.

I deres neste kamp var det Spania som skulle kjempes mot. Litt småsur over første kampens sluttresultat var nå blitt lagt bak dem, og nå var det bare en ting som måtte gjøres - de skulle vinne! Det var et langt bedre spill fra målvaktene, og det kollektivet forsvaret var stabilt. De brant noen sjanser, og gjorde mindre kloke valg fremover. Norge hadde mange tekniske feil, men en svært jevn andreomgang var det. På slutten av kampen spilte Norge bare med fire utespillere, pga noe utvisninger, men likevel klarte ikke de spanske kvinnene å kjempe seg over dem. Norge vant 27-24.

Så sto den tredje kampen i gruppespillet for tur. Angola sto på den andre siden av deres halvdel og det sto om to viktige poeng. Angola har desidert vært best i Afrika, og vunnet seks av de syv Afrika-mesterskapene. Norge kan, hvis de vil, være gode på fart. Dette skulle Angola bli utfordret på. Fra da første sekund av kampen gikk var det da tempo som ga Norge en stabil ledelse. Bakover var det bra jobbing, og Katrine Lunde gjorde en så god jobb at hun "bare" slapp inn ett eneste mål på 13 minutter. Fremover var det flere av spillerne som meldte seg på, og Norge fikk en seier med en stilling som viste 30-20.

Videre har Norge slått både Montenegro, Romania og Sverige. De har kjempet seg igjennom kampene og kom så til semifinalen. I og med at Brasil ligger noen timer bak oss, ble det en litt annen tid på døgnet for å sitte oppe og se kamp. "I natt sitter vi oppe". Ja, og det ble en lang og spennende natt.

Deler av kvelden i går ble brukt til å få noen timer på øyet. Når de er så dumme og skal sende kamper midt på natten, og en skal på jobb dagen etter, var dette den eneste muligheten jeg hadde. Jeg kunne jo sett reprisen som gikk tidlig på morningen i dag. Men om jeg skulle det hadde jeg risikert å komme for sent på jobb, og jeg hadde ikke fått med meg hele kampen. Så i natt var jeg innpakket i dyne og satt plantet godt inni sofakroken. 

Nattens kamp sto mellom en finaleplass eller bronsefinaleplass. Selv ønsket og håpet både spillere og seere om at det ble finale i OL. Men i natt kokte det over. Norge møtte Russland i natt, og det var en alt for spennende kamp i seg selv. Lagene fulgte hverandre, og etter sluttid av andreomgangen viste resultatet 31-31.

en så stor turnering som OL holdt det ikke med en stilling som viste uavgjort. Derfor måtte det ekstraomganger til, og målene på tavlen var identisk like flere ganger for både Norge og Russland. Norge hadde flere muligheter til å skaffe nye ekstraomganger eller ta ledelsen og vinne selv. Men Russland var så sjappe at de klinket inn mål like etterpå. Og dermed var stillingen uavgjort igjen. 

Kampen startet halv to i natt, og hele to timer senere ble det endelig kroken på døra etter alle ekstraomgangene. Sekundene tikket ut, og Norge klarte ikke å komme over den russiske målstillingen, og fikk akkurat ikke det siste målet til ekstraomganger heller. Derfor ble det en stor skuffelse blant laget. Mye tårer og mange sinte og frustrerte spillere som ikke var fornøyd med seg selv. Semifinalen ble tapt, og jentene kom ikke til finalen som de ville, håpet og ønsket. Men jeg syns de burde være fornøyde, for i morgen venter bronsefinalen mot Nederland.




 

Det å ha ei hand å holde i betyr så mye for et barn. Tre uker på jobben er snart forbi allerede og jeg har ikke tall på hvor mange barnehender som jeg har hatt kontakt med. Barnehagelivet til de små handler om å lære det grunnleggende for å klare seg videre ute i verden. De trenger søvn, mat, drikke og husly som er de fysiologiske/grunnleggende behovene. 

Menneskenes behov er tatt ut i fra Maslows behovspyramide, og det neste i deres pyramidetrapp er trygghet. Her går det på det å være sikker ovenfor seg selv og andre, samt å føle en beskyttelse for dem som er rundt oss. Det å kunne bli sett er en trygghet i seg selv, og det har jeg litt i bakhodet når jeg er på jobb.

Spesielt nå i oppstartfasen av et nytt barnehageår er det viktig å se alle. Ekstra viktig er det å se de nye barna som er kommet inn i gruppen. Dette for å gi dem en trygg base til å la dem føle at de er velkommen, og at kan stole på oss voksne å vite at vi vil vise dem veien i den riktige retningen. Både du og jeg vil våre egne og andres barn det beste.

Men i dag slo det meg en tanke. Jeg har egentlig ikke tenkt på det tidligere disse ukene, men da jeg satte meg på sykkelen hjem fra jobben åpnet det en stor dør som fikk meg til å undre på hvorfor.

Det er sant at vi skal være der for barna. Det er sant at vi skal hjelpe dem når de trenger det. Det er sant at vi skal være en støtte for at de skal komme seg videre. Det er sant at vi skal vise dem og la dem lære om etikk og samfunnet generelt. Hvordan fungerer denne store verden? Hvordan skal vi oppføre oss med de vi bor sammen med her på jorda? 

Vi kan gå langt og grave oss dypt ned i slike store spørsmål, men det vi vil er å gjøre barna trygge og selvstendige mennesker. Det er tross alt de som skal hjelpe oss på veien og ta over for oss i årene fremover. Vi skal bygge dem opp til å bli flinke mennesker, sånn som oss, sånn at de også kan takle hverdagen og livet.

Det er mange måte å skape trygghet hos barn på. Men er det noe du må unngå er det å utelukke dem. Nå er det jo noen ganger det er bra for dem å føle på det å ikke få hjelp. De lærer av å prøve igjen og igjen og igjen, og ikke minst å finne veien selv til løsninger. Men nå må vi heller ikke glemme at barn er i en startfase av de første årene sine, og når de kommer bort til deg er det viktig at du setter deg ned med dem.

Barn trenger også nærkontakt å føle seg likt og elsket. Kommer barnet derfor bort til deg - strekk ut ei hand å holde i! Det er ikke alltid det trenger å være en grunn for at vi holder hverandres hender.

I dag er et eksempel på det. Ikke spør meg hvor mange som har tatt tak i hånden min, eller hvor jeg har tilbudt dem ei hand å holde i, fordi de kanskje trengte det. Jeg er jo så heldig å få jobbe med den eldste barnegruppen i barnehagen, og det kommer stadig ei hand og vil holde fra dem. Men nå har også de minste, fireåringer - ja, stort sett alle barna kommer og vil holde i ei hand. Og jeg dytter dem selvfølgelig ikke bort om de skulle trenge det.

Så, kommer det barn bort til deg som du ser trenger trygghet eller søker trygghet selv - strekk ut ei hand og vis at du er der!
 

Det er ikke så mye som skal til. Bare strekk ut ei hand!




 

Du våkner opp og er klar for en ny dag. Du kan på en måte starte med blanke ark. Kanskje sette deg nye mål du har lyst til å gjøre i løpet av dagen? Men uansett har alle minst ett viktig mål, og det er å gjøre hverdagen fin for oss - både for andre og for oss selv!

I en jobb som min er det ikke alltid jeg kan tenke på meg selv hele tiden. Det å jobbe med barn kan kreve at du har overskudd noen ganger. I hvert fall energi og vilje til å være der for dem. Vite at de har et fang eller armkrok de kan komme til hvis de er lei seg, og kanskje få en klem om de ønsker det. Du må være åpen. Åpen på en slik måte at barn forstår, samtidig som de ikke blir såret.

Det er ikke alltid lett, verken for de små kroppene eller oss voksne. Hva er egentlig riktig valg å ta? Og hvordan skal dette valget håndteres? Nå er det ikke sånn at alle barn er født med samme oppskrift. Det vil si at dem liker det samme. Kan le av de samme tingene. At den samme veiledningen eller trøsten virker likt for alle. Nei, de har sine ulike behov. Og ikke minst hvordan behovene utføres.

En måte du legger frem en sak på kan for eksempel fungere på det ene barnet mens et annet barn trenger en annen forklaring eller forståelse for å kunne skjønne. Som voksen må du tenke flere muligheter, blant annet for forslag og formuleringer, for at hvert enkelt barn skal kunne tolke det du vil formidle. Og ikke minst for å kunne få en grei og fin samtale med barnet. Og kanskje summe sammen en ålreit kjemi for å fungere sammen.

Det er ufattelig mye en må tenke på i en jobb med mange barn. Ingen er helt like - verken på utsiden eller innsiden. Vi kan kanskje være mest lik på innsiden, men en helt lik kopi av et annet menneske er jeg helt sikker på at det ikke finnes. 

Med våre ulike sider er det derfor ikke alltid en kan forstå alt. Men en kan gjøre så godt en selv kan for å prøve og forstå den andre. Og når vi sammen prøver og forstå hverandre, blir det fort litt lettere å kunne samarbeide, forstå hverandre og hjelpe hverandre. Alt etter som...

Likevel er det ikke alltid lett. Nå har jeg jobbet i snart tre uker med den samme barnegruppen, og jeg føler det ikke er alle jeg helt vet hvor har sine grenser. Jeg har lært meg å kjenne hvert enkelt barn, litt om hvem de er. Men fortsatt er det en del å sette seg inn i før jeg kan kjenne de litt ekstra. Både på utsiden og innsiden. Men sånn er det visst å jobbe i barnehage, og det som er så bra er at man lærer hver enste dag. Både av barna og det man gjør sammen med kollegene. 

Jeg sier ikke at det er verdens undergang. Både i hverdagen og livet generelt finnes det både små og store utfordringer som en må takle, og kanskje lære seg å kjenne og leve med. Og uten disse hindrene hadde vi aldri klart oss å komme igjennom de ulike situasjonene som vi har.

Jeg har det ekstremt bra på jobben, og det er en glede å komme på jobben om morningen - selv om det kanskje ikke er like lett å stå opp så tidlig alltid. Men jobben gjør et eller annet med meg. Jeg føler, men også vet, at de trenger meg. Og jeg vet at jobben jeg gjør er bra, bare fordi jeg har hørt det fra de andre. 

I ettermiddag og litt på kvelden i dag var jeg faktisk så sliten at det ble en aldri så liten lur. Jeg var så utslitt etter en så fin dag at jeg trengte å lade opp litt. Jeg tar aldri en middagslur, men i dag trengte jeg det. Kanskje like grei også, for i kveld venter kvartfinalen i håndball mellom Norge og Sverige. Uheldigvis går den, i mitt hodet, fryktelig seint. Går faktisk rundt mine leggetiden, og derfor fikk jeg slått to fluer i en smekk når jeg fikk en time eller to på øyet i stad. Da håper jeg at jeg kan klare og sitte oppe til kampen er ferdig, og at jeg overlever dagen på jobb i morgen.



Helt siden jeg var ganske så liten har jeg hatt en stor lidenskap for dyr. Noen liker hunder, og andre syns katter er søte. Noen har kanskje hamster i bur, og andre foretrekker hest. Jeg har hatt kaniner i mange år, og det begynner vel å nærme seg ti-års jubileum for kanininteressen. Riktig nok ikke samme dyr, men jeg har hatt fem kaniner fordelt på disse årene. Den ene sitter jeg igjen med nå.
 


 

Men nå var det ikke kaniner som jeg har hatt eller lille Pompel som har vokst og dratt på årene som jeg hadde tenkt å snakke om. Det er ikke små eller store vesener som er vanlig å ha som kjæledyr. Det er levende sjeler som lever og bor ute i naturen.

Helt siden jeg var ganske liten - ja, så liten som da jeg selv gikk i barnehage, var da nysgjerrigheten blant dyr sugde tak i meg. Jeg var glad i skrukketroll og andre små dyr som hadde både fire, seks og åtte bein. For ikke å snakke om tusenbein. Jeg var jo så heldig å starte det første året på uteavdeling da det kom inn i barnehagen jeg gikk på. Det ble bare et år med mye moro og spenning i naturen, ettersom jeg startet på skolen året etter.

Men på det ene året lærte jeg å bli enda mer glad i dyr og natur. Frosker, salamandere, hummer og andre sjødyr var noe jeg fikk oppleve i barnehagen, men også en del på barneskolen. Jeg elsket dyr - og gjør det fortsatt.

Et dyr jeg har "samlet" på i nesten alle de årene jeg har hatt mine føtter på denne jorden, er stålormer. Ja, de "slangene" som åler seg igjennom gress og andre egnede steder. Nå vet jeg ikke helt hvor mange år det har blitt med stålormfanging. Men tror jeg fant min aller første øgle da jeg gikk i barnehagen. For stålormer, de er faktisk øgler uten bein. Ikke en slange.



 

Hver eneste sommer de siste x-antall årene har jeg hatt sansen for disse krypene. Det startet med at jeg la ut feller i min egen hage. Samlet inn både store og litt større steiner. Plankebiter og andre større plater og store kasser. Og jammen skal du ikke se bort i fra at jeg fikk dreisen på det. Fellene ble sjekket flere ganger om dagen, og per i dag har jeg fortsatt feller liggende ute for å undre og studere disse dyrene.
 


 

Når øglene ble funnet og fanget, lot jeg de bo i en liten kasse. Nå er jo disse dyrene fredet, så det er viktig å passe godt på de vi har i naturen. For at de da skulle klare og overleve hadde jeg de derfor i kassen i bare et par dager før jeg slapp dem ut igjen. Jeg fant alt fra bittesmå til store og lange. Ja, jeg har til og med funnet en så stor som jeg aldri noen gang har sett. Den var så stor at den ble så redd da jeg prøvde å få tak i den, at den kastet halen (de gjør det når dem blir redde). Og den halen skulle du sett. Tjukk og svær. Jeg ble nesten litt redd et øyeblikk, for mønsteret var så strukket ut at det kunne se ut som mønsteret til hoggormen. Men hadde jeg fått tak i den, hadde det vært den største jeg noen gang hadde funnet.


Visste du at stålormen lukter med tunga?
 

Men hvor mange har det blitt? Per i dag fra da jeg fant den første stålormen i april, har jeg i løpet av våren og sommeren funnet 56 i år. Det er ny rekord fra i fjor, da jeg fant 44. Kan nok finne noen til i år, men neste år skal jeg se om jeg kan slå rekorden igjen. En ting er i hvert fall sikkert, og det er at det er like moro å finne dyrene nå som det var for flere år siden!



Hvor ble det egentlig av gårsdagen? For ikke å snakke om kvelden. Det ble ikke en helt vanlig lørdagskveld med god middag, sløving foran TV-en for å se en god film. Eller, det sistnevnte ble det forsåvidt, men ikke fra sofakroken.

Litt tidligere i uken ble det fastslått - vi skulle samle oss for å se en god film sammen. Filmen et helt halvt år var en film vi alle hadde lyst til å få med oss. Men det var bare et lite problem, den gikk stort sett bare på dagtid, når vi andre var på jobb. Og da er det ikke lett å få samlet seg.

Derfor ble det en film med en annen tittel og et annet innhold. Og hvorfor vi så den angrer vi ikke på. Inn i kinosalen fant vi plassene våres midt på tredje rad fra foran, akkurat passe langt fra det store kinolerretet. Godt plassert i stolene begynte lyset å dempe seg før det ble helt mørkt, og så var det hele i gang.

Nå var mamma, mine to tanter, kusine og meg klare for film. Ikke hadde jeg på forhånd sett traileren, og det kan jeg kanskje være glad for. Litt ekstra spennende ble det, av å ikke vite noe som helst om hva som kom til å foregå i handlingen. 

Vil du le og ha det moro? Da må du virkelig komme deg på kino for å se Bad Moms. For en film, og det var flere enn bare oss i salen som lo. Det var vel også et overtall av jenter i stolene. Kan i hvert fall ikke huske å ha sett noen gutter som så filmen med oss. Men det er absolutt en film å se - kanskje spesielt for de som er mødre selv. Men helt klart er den morsom for alle. Jeg har lyst til å gi filmen terningkast seks!
 


 

En kvinne med tilsynelatende et perfekt liv - flott mann, flinke barn, fint hus, godt utseende og en god karrière. Men hun er overarbeidet, overengasjert og utslitt på randen til sammenbrudd.

Sliten og lei går hun sammen med to andre over-stressede mødre inn for å frigjøre seg fra ansvaret. Men frihet og moro setter dem i klinsj med "de perfekte mødrene" og deres "dronning" Gwendolyn.



Planlegging og planlegging, og enda mer planlegging. Det har også denne dagen gått til. Å lage rammer og legge sammen nye idéer for dette kommende året, som skal skape en trygghet, struktur i hverdagen og spennende prosjekter og tanker en kan prøve ut og gjennomføre med barna. 

Sammen var vi tre barnehager som fikk høre om og jobbe med oppgaver som omhandlet realfag i barnehage. Morsomt og spennende og høre om, men ekstra spennende og et ekstra kikk i plandagen når vi ble gruppert for å gjøre forsøk.

Forsøk på eksperimenter er det ikke alltid en lar seg sette tid av i en barnehage. I hvert fall ikke for oss voksne. Men i dag fikk alle ansatte være med på "eksplosjoner". Litt futt og spenning er aldri utelukkende å få med seg. Veldig artig å være med på, og morsomt å se hva hver gruppe hadde fått til og hvordan dem hadde løst det.

Etter som timene gikk begynte folket å gå litt på tomgang av energi. Da smakte det godt med nydelig rundstykker av ulike varianter med tilbehør. Både laks, karbonade og roastbiff var å se på de fine fatene, med salatblader og løk mellom lagene. Godt var det. I løpet av økten i den nye barnehagen til virksomheten, ble det også omvisning. Den gamle Klokkeråsen skole har nå fått liv igjen, og det er her syv år gamle minner ble vekket til livet.

Ja, for det er faktisk syv år siden jeg startet mitt siste år på ungdomsskolen i tiende klasse. Det var vel senhøsten og mer nærmere jul vi måtte benytte lokalene på denne skolen, som på den tiden var nedlagt. Grunnskolen som jeg gikk på skulle pusses opp, og dette midt i skoleåret. Derfor var vi så heldig å kunne låne Klokkeråsens lokaler for undervisning og læring.

Det jeg hadde gledet meg spesielt til i dag var det å se bygget og rommene innvendig. Spennende var det å se hva som hadde skjedd etter alle de syv årene. Før var det brukt til skole, og i dag er det åpnet barnehage. Rommene måtte jo da ha blitt annerledes. Hvordan hadde det blitt? Og hvordan hadde de valgt å løse og innrede de ulike rommene? 

Å gå igjennom rom for rom var veldig spennende. Se de ulike detaljene de hadde lagt inn for å skape et godt miljø og god trivsel til å skape gode leker og samspill. Jeg ble veldig overrasket på alt det de hadde fått til, og hvor "nymoderne" det hadde blitt ut av "gamle" rom. Jeg ble helt fascinert. Og ikke minst veldig misunnelig. Og det sistnevnte var jeg ikke alene om. Sånne løsninger ville vi prøve og få til i våres egen barnehage.

Spent var jeg på om jeg ville få se det gamle klasserommet mitt igjen. Hva var det som hadde blitt i akkurat det rommet jeg satt i for syv år siden og hadde undervisning i? Hvordan hadde de valgt å løse akkurat dette rommet? Joda, her var det vognrom for oppbevaring av barns vogner. Og skulle det være kaldt for de små å sove ute, var det nok med plass til å la dem sove inne. 

Nå som det har blitt noe helt annet enn det det har vært, kunne jeg se tilbake og mimre på gode minner fra den tiden jeg satt i dette rommet. Da som klasserom, og jeg som elev. Jeg så helt klart for meg lærerens kateter, hvordan vi på den tiden hadde pultene våres med hylle til skolebøkene og permene våres under. Ja, jeg husker det veldig godt. Husker også godt at vi hadde norsktimer, hvor jeg satt helt inntil kateteret og leste høyt for alle sammen - selv om jeg hatet det som pesten. Det var en fin tid da jeg var 15 år og gikk på denne skolen. Men nå, nå er det de yngre barna som har sitt barnehageliv som skal kjenne på hvordan det er å bruke lokalene og deres område. 

Alt i alt har det vært to flotte dager med fint innhold og mye læring. Jeg kan også si at jeg føler meg litt sliten etter disse fine oppleggene til plandagene, og jeg merker at det har blitt mye stillesitting. Litt rart har det vært å ikke være med barna, men samtidig litt deilig å få et sånt avbrekk med informasjon og påfyll av kunnskap. Nå er helgen her, og den skal nytes før det er full rulle igjen til uka. 




 

Jeg har virkelig kjent det på kroppen denne uken. Skulle nesten tro at både armer og bein syns det har vært hardt å komme i gang igjen etter ferien. Men etter å ha kommet hjem fra noen fine og flotte dager på jobb, har energien vært litt lav. Ikke fordi jeg har vært i dårlig form eller blitt helt utslitt av de andre på jobben. Jeg tror det har noe med at jeg har kost meg, og fordi jeg trives så godt med jobben jeg gjør.

Det har vært en super oppstart i år, og i mine museører har jeg hørt at det ikke bare er jeg som syns det. Tenk om vi hadde klart å forsette med samme energien og kjemien oss i mellom og som gruppe, og bygget videre på noe flott og fantastisk? Allerede før sommeren og i løpet av ferien hadde jeg troen på at dette kommer til å bli et helt magisk år.

Arbeidsoppgaven min er først å fremst å være der for barna. Dekke deres behov, være åpen og varm og skape trygghet. De skal tross alt vokse opp og bli store de også, og da er det viktig med en stødig grunnmur som de kan klatre oppover på. Og for å skape en trygg og fin hverdag for de små må det også planlegging til.

Derfor har det i dag vært en av de store planleggingsdagene for mange barnehager. Jobbing uten barn. I første planbolk har det derfor blitt snakket mye om HMS som er viktig å vite om når man jobber sånn som man gjør. I alle yrker har de punkter og regler som skal følges opp i arbeidsmiljøloven for å holde på den gode helsen, skape et godt miljø og ha en sikkerhet som skal hindre skader og andre ulemper. 

Tidligere har jeg vært med på disse planleggingsdagene, og for første gang kan jeg si at jeg har fått mer forståelse av hva som egentlig har blitt snakket om, og hvorfor det er sånn. Før jeg satte meg på skolebenken for snart ett år siden, kjente jeg ikke til de ulike begrepene som blant annet står i lover. Det var også noen faguttrykk jeg ikke forsto.

Med hele to timer på formiddagen med nokså mye sitting, var det godt å kunne reise seg når det var ferdig. Men, alt var ikke over. Dette var bare første del, og så skulle det forsette videre med foredrag i den store salen på kinoen. Der hørte vi et flott foredrag med Cecilie Kolflaath Larsen - en psykolog som blant annet har jobbet i Kina. 

Tema for dagen var "Hvordan hjelpe og se foreldre og barn med alvorlige traumatiske erfaringer?". Hvordan kom egentlig dette foredraget til å bli? I fjor fikk vi høre på et foredrag med Marco Elsafadi - et av de beste foredragene jeg noen gang har hørt. Derfor hadde jeg en forventning om at Larsen ikke kunne være dårligere. Og det var hun ikke. Hun var veldig flink foredragsholder, og det var spennende å høre på henne.

Med et foredrag på tre og en halv time, var dette akkurat passe nå i ettermiddag. I et lite sekund på slutten av økten duppet jeg plutselig av, og ble borte i to sekunder. Men det var langt i fra kjedelig. Var bare det at det hadde blitt litt vel mye stillesitting med strake rygger, for å ta til seg det en hørte fra andre. Masse klokt som ble sagt, og nå er det bare å bruke kvelden til å lade opp til en ny dag med enda mer planlegging før det endelig er helg!
 

Tipp topp tommel opp for en fin og innholdsrik dag!




 

Vekkerklokken ringer. I halvsøvne slår du den av før det ti minutter senere ringer en gang til. Klokken er da seks på morningen og du har to valg. Det første er igjen å skru av plingingen, og deretter komme seg opp og få gjort stellet. Eller jeg kan gå for den andre løsningen som er å sove en halvtime til.

Stort sett går jeg for det første. Alarmen som da ringer etter seks blir derfor skrudd av og opp av sengen hopper jeg. Et tidlig tidspunkt å stå opp kan dette være for en del. Men når det er en jobb som venter har du ingen flere valg enn å dra den trøtte kroppen opp av senga og starte dagen. 

Noen dager kan være ekstra vanskeligere enn andre. Du skulle gjerne hatt litt ekstra timer med søvn, men å sove i arbeidstiden er vel kanskje ikke det lureste. I disse situasjonene skulle jeg selv ønske at jeg var en ettåring. Så små barn kan ofte trenge litt hvile i løpet av en barnehagedag, for igjen å lade opp ny energi som skal holde ut deres dag "på jobb". 

Tenk om vi voksne kunne gjøre det samme. Byttet rolle med barna. Vi kunne ta noen minutter på øyet, mens de små passet på at alt gikk bra og som det skulle. Men, et samfunn er nok ikke bygget opp til å kunne gjøre akkurat sånn som vi vil på ulike plasser. Derfor blir det ofte å gå rundt og passe på de små. Late som man er opplagt hele tiden. Og ikke minst gå rundt å smile! (Det pleier å hjelpe.)

Det å gi fra seg smil er nokså smittsomt. Like smittsomt som å gjespe. I hvert fall når du fysisk ser andre gape litt ekstra. Da går det ikke mange sekunder etter før du sitter selv å gaper. På jobb gjør jeg så godt jeg kan med å være opplagt og glad, for at dagen skal bli fin for de andre - men også for meg selv.

Stort sett slipper jeg å late som om kroppen min er med på jobb. Men de dagene jeg gjerne skulle gjort litt andre ting som var litt mer roligere enn å fly etter og leke med barna, yter jeg fullt ut på jobb. Deretter kan jeg rase ned på senga og ikke gjøre noe som helst når jeg kommer hjem. Deilig er det å være tilbake i full jobb, ha fine dager og komme hjem fra jobb med en sliten Pernille å vite at hun har gjort en god nok jobb - både for seg selv og for de andre!
 




VELKOMMEN




Pernille, 22 år gammel jente fra Tønsberg. Stortrives i et jobbliv i barnehage og har interessen for fotografering. lesere her akkurat nå

♥LEGG MEG TIL SOM VENN♥



arkiv


· September 2016 · August 2016 · Juli 2016 · Juni 2016 · Mai 2016 · April 2016 · Mars 2016 · Februar 2016 · Januar 2016 · Desember 2015 · November 2015 · Oktober 2015 · September 2015 · August 2015 · Juli 2015 · Juni 2015 · Mai 2015 · April 2015 · Mars 2015 · Februar 2015 · Januar 2015 · Desember 2014 · November 2014 · Oktober 2014 · September 2014 · August 2014 · Juli 2014 · Juni 2014 · Mai 2014 · April 2014


kategorier


· Bilder · Blogg · Fritid · Hverdag · Om Pernille · Spørsmål · Tekster


linker





Design






Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits