Blås i om bildene er litt uklare. Men sånn går det når man er litt redd for å brase opp med speilrefleksen i offentligheten helt alene for å få de fineste bildene der det bor mange folk. "Tenk om noen ser meg? Hva vil de tenke om meg?", går det igjennom mitt lille hodet.
 

I går var jeg endelig så smart, så klok at jeg slengte med meg speilrefleksen i vesken. Hver morgen når jeg har gått til jobb går jeg inn mot soloppgangen. "Hvor er mitt aller beste utstyr når jeg virkelig trenger det?", har jeg ofte sagt ganske så høyt inni meg.

Dette har skjedd utallige ganger, og da jeg for første gang fikk somlet meg til å bære på litt ekstra viste det seg at når jeg virkelig var klar for en liten solfotografering, da skulle det være overskyet. Så med et stort ønske satset jeg på flott morgenlys i dag tidlig.

Og som du ser ble det nokså vellykket. Like fornøyd med bildene ble jeg ikke. Men når man føler og har litt nerver for om du skal bli sett dumt på der langs veien - om du skulle støte på noen eller andre luske bak sine gardiner, det liker jeg ikke. Egentlig en veldig rar tanke akkurat det der!

Med en så flott morgen håpet jeg også på en fin dag. En stille og rolig dag har det også vært, og i dag var nok siste dagen for å virkelig nyte disse dagene. Til uka er nok revehurven på plass igjen, med ekstra mye energi etter en uke på ferie. 

Siden det var så rolig i dag lot jeg meg observere litt. Det gjør jeg forsåvidt hver eneste dag på jobb, men i dag lot jeg meg fundere litt med et barn.

Ute har store deler av snøen smeltet, og i luften lukter jeg at vi er på vei mot vår. På en av de store vanndammene som har samlet seg opp under smeltingen av snøen var det nå kommet et lag med is. Men hvilken farge har egentlig isen som legger seg på vannet når det er kaldt?

Et barn finner en stein, slår den med sine krefter ned på det frosne vannet og står der og ser. Isen lager sprekker på den spesielle måten sin når noe hardt treffer en litt tykkere is.

"Hvorfor blir isen hvit?", spør gutten som lekte meg steinen. 

"Oi", tenkte jeg. Hva skulle jeg svare til det? En strøm av tanker suste igjennom det hodet jeg har blitt utdelt og født med, og som jeg har samlet mye kunnskap i opp gjennom årene.

"Isen blir skadet", ramlet det plutselig ut av min munn. For hva som egentlig skjer med det øverste laget til isen når den får et slag er jeg ikke riktig sikker på. Å dra frem voksenforklaringen og vanskelige begreper holdt jeg meg unna, og det så ut som gutten godtok svaret han fikk.




 

Dagene tar virkelig på, og i dag fikk jeg kjenne det lille ekstra slaget i trynet. Jeg er ikke vant til det. Det er jo ikke dette som er min hverdag. Det er vinterferie på mange, og likevel sliter jeg så blodet spruter.

Det føles litt sånn. Om det er full gruppe eller om gjengen er halvvert er nesten ikke en forskjell. Hele denne uken har det hvert lite med sprudlende barn, men likevel kan det føles ut som de er mange flere.

I dag ble det litt for mye for meg, noe jeg ikke klarte å legge merke til før alt var over. En fin og flott dag har det absolutt vært, men samtidig har det vært så mye at jeg knakk helt sammen ikke så lenge etter at jeg kom hjem fra jobb i dag.

Heldigvis ikke noe vondt, men når jeg føler for å legge meg ned istedenfor å gjøre alt annet, da er du sliten. Jeg er slått ut. Så sliten at du pakker deg halvveis inn under dynen, og før jeg kunne telle til tre var jeg inne i drømmeland. 

Jeg kjenner det hadde vært utrolig deilig med noen dager fri. Noen dager der jeg kan samle opp ekstra energi for å klare og holde meg ut igjennom dagene. Men vent nå litt...

Vi sitter her med aller siste del av torsdagen i hendene, og i morgen alt kan vi ønske den siste jobbedagen velkommen for denne uken. Da er fredagen plutselig her igjen, og så er det bare å telle ned timene til å gå under dekk. I hvert fall på noen planer. For når dagen er jobbet inn i morgen kan jeg endelig ta meg en velfortjent liten feriehelg. Men først - litt mere slit!



Vi lever i en verden med mange ulike slag av mennesker. Både høye og smale, lave og brede. Gutter og jenter som er opptatt av å bygge muskler, men også gutter og jenter som er opptatt av kondisjon og ren fysisk trening. 

Det begynner å bli noen år hvor jeg var fysisk aktiv i en idrett. Var i en liten boble hvor jeg syns håndball var veldig moro, og det å være sammen om noe felles - sammen om lagidrett. Det å kunne være sammen og ha det gøy.

Jeg merket det da jeg spilte og trente en del. Bare det å være sammen om noe ga meg ekstra motivasjon til å trene generelt. Smilet om munnen og gleden og energien som gikk igjennom kroppen. Den følelsen ga meg stort sett endorfiner - et lykkerus for kroppen. Dette ordet lærte jeg faktisk da jeg gikk på skolen i 2015/2016, og det sitter faktisk enda.

Som jeg nevnte på bloggen da vi tok farvel til fjoråret, var at jeg hadde et spesielt mål for året som kom, og som vi er inne i nå. Jeg ville bli sterkere, og siden trening hadde vært liggende på hyllen en del år måtte jeg derfor starte rolig.

Jeg så ikke lenger frem enn at jeg skulle ta en øvelser hver eneste dag, både morgen og kveld. Øvelsen besto av pushups, fordi jeg ville bli sterkere i armene. Nå har jeg gjort dette siden 1. januar, og har fortsatt planer om å gjennomføre dette videre. Har til og med økt og tar flere repetisjoner igjennom dagen. En liten greie må man jo ha.

Jeg var blitt mindre sterkere med årene etter at jeg sluttet med idrett og trening, at jeg satte meg et relativt lavt tall. Dette var ganske så tungt for meg da jeg startet. Jeg slet faktisk litt å bare ta ti pushups. 

Fremover i tid så jeg langt frem for at jeg skulle se en forbedring, og kanskje en forandring. Nå har jeg holdt på hver eneste dag, økt med tiden og ser faktisk en utvikling på kroppen, og da armene som jeg har holdt fokus på.

Musklene har bygget seg opp igjen, og jeg er mer fornøyd med den biten enn jeg en gang var. Jeg er ikke lenger en av de sprekeste, men det er ikke mitt mål heller. Jeg strekker meg ikke oppover for å nå det høyeste punktet med å bli like sprek og i toppform som de som virkelig legger trening til sin sjel.

Bare det at jeg ser en forandring på min egen kropp er mer enn nok. Jeg er ikke ute etter å bygge en kropp som en annen har. Jeg vil være fornøyd med den kroppen jeg har fått utdelt, og som jeg kan forme selv. 

Men i det siste har jeg vært litt misfornøyd. Sett litt ned på en kroppsdel som har satt seg fast i et fokus som jeg ikke vil ha. Den siste måneden ser jeg en forandring på min egen mage. Da jeg var ivrig håndballspiller og trente en god del hadde jeg bygget opp masse muskler og var som et vaskebrett. Men nå ligger det mer fett på denne delen.

Det er ikke det at jeg bryr meg så veldig mye om at jeg skal være alt for tynn og sånt, men jeg vil gjøre noe med spesielt magen min. Mange jenter kan se seg i speilet å føle at de har for mye hud på sin egen kropp, når de er fine som dem er. Jeg er ikke i denne kategorien, men kan selv se etter en lang stund at det begynner å legge seg rundt magen.

Nå vil jeg gjøre noe med det, og nå er det på tide å ta et større tak! Jeg har ingen ville planer om å være så "dum" å gå for andre hjelpemidler, enn å jobbe med det selv. Jeg vil se vise at jeg kan håndtere oppgaven på min måte, og jeg er allerede i gang.

Etter å ha ligget på latsiden en del år nå er det på tide å hoppe inn igjen, og ikke minst gjøre så godt jeg kan for å like og trene. Jeg trenger ikke å kaste meg ut på store apparater i store salen på et treningsstudio. Så hvorfor ikke bruke det man har?

Jeg har et ønske om å føle meg sterkere. Et ønske om å føle meg freshere, og ikke minst være fornøyd over at jeg er den jeg er. Jeg kan kanskje være litt lat, for ikke å snakke om kjedelig. Så hvorfor ikke prøve et par vri eller flere for å komme seg litt opp i skyene?

Jeg skal ikke bli verdensmester i noen klasser. Jeg skal ikke ut i kamper, eller konkurrere med noen andre. De eneste jeg skal konkurrere med er meg selv! Noen tidsfrist har jeg heller ikke, og det viktigste er at jeg skal trives med det jeg holder på med. Så med å teste og prøve ut øvelser som man kan gjøre hjemme er noe jeg vil ta et tak i. Det er ikke mye som skal til, og dette gjør jeg bare for min egen del.
 


 

Vanlig situps.
 


 

Pushups.
 


 

Situps med nittigraders bein i været.
 


 

"Planken" på ryggen med nakken hevet og beina litt opp uten å være i gulvet.
 


 

Planken.
 


 

Sideplanken.
 


 

I can do it!

Jeg blåser i hva verden gjør rundt meg. Jeg kjører mitt eget løp og gjør akkurat det jeg føler for, nesten i hvert fall. Håper dette var noen tips som kan løpe veien videre for å skape et større engasjement hos flere. Det gjelder å ta det rolig og forsiktig, så lar du treningsgleden komme til deg istedenfor at du skal komme til treningsgleden. Og husk - det er ikke alltid du må følge strømmen.



Jeg har nesten ikke ord for hvor fin denne "vinterdagen" har vært. Er så glad for at jeg ikke er noe fjelljente og har hytte langt opp mot skyene. Jeg har heller ikke den kjedeligste jobben, og er rett og slett heldig som får bruke jobbetimene mine til å være sammen med de fantastiske barna.

Vi er over halvveis igjennom februar. Faktisk er vi i den siste enden av denne måneden. For allerede om en uke kan vi rope hurra for mars og den aller første vårmåneden. Deilig var det å kunne sette seg i gammel isgrus sammen med noen barn i dag og bare nyte og kjenne solen som varmet i ansiktet.

Vinterfølelse i vinterferien? Tror ikke det. Jeg har i hvert fall ikke noe vinterfølelse, men derimot påskestemning. Jeg ser virkelig frem til tiden som er i vente, og et håp om at det fortsetter riktig vei. Jeg er så klar for vår!

Deilig blir det å kaste fra seg den tjukke barnehagedressen - og forresten går den på dynga når den skal legges bort. Den har jeg brukt veldig mange ganger i de årene jeg har jobbet i barnehage, så her for noen uker siden oppdaget jeg at hele den ene siden hadde åpnet seg helt. Det startet med et lite hull, men nå er det nesten sånn at jeg kan stappe en unge inn der. På tide med ny dress? Ja, eventuelt til høsten igjen.

Men alt i alt har jeg kost meg med mitt arbeid. Enda en dag med få barn og mye tid til hver av dem, og attpåtil det nydelige været. Vi kan virkelig ikke klage på tiden vi går inn i, og bare de to tre siste dagene har snøen smeltet utrolig mye. Snart er bakken helt bar for nye kapitler. 

Det å se frem til tiden vi har foran oss er veldig deilig, men det var først til morgen i dag at øynene spratt ut. Jeg var på vei til jobb og gikk den faste stien igjennom skogen. Jeg var på vei til å sveve meg inn i mine egne tanker da det plutselig lyste opp rett foran meg.

Å nei, det var ikke en engel med lysende glorie, men heller ikke den peneste og kjekkeste gutten som sto der. Blikket braste fort ned på bakken. Jeg måtte kikke om det virkelig var det jeg så. Tittet rundt meg for å se om noen var i nærheten, og som kanskje så meg. 

Heldigvis var jeg alene i skogen på akkurat det tidspunktet. Det var tomt, og bare jeg som var tilstede. Jeg strakte labben i en lynrask bevegelse ned mot bakken. Grep tak i det som jeg fant og puttet den rett i lomma. 

"Dette må være min dag. Denne dagen kommer til å bli fin", tenkte jeg. Og sannelig ble den det også. For det jeg fant på min vei til jobb, midt i skogen, var en lapp. Ikke en vanlig papirlapp med eller uten skrift. Det var en lapp som hadde verdi - en pengesum.
 


 



Hurra for vinterfeire! I bunn og grunn hadde det egentlig vært veldig deilig med en uke fri selv, og jeg skulle gjerne ligget et par timer til for å få meg søvn da jeg ble vekket til morgen i dag. Det fristet ikke å tenke på planene jeg hadde for dagen - å komme seg på jobb.

Men mange valg hadde jeg ikke, og litt glad er jeg for det. Det er mandag, igjen, og mange valgte å holde seg til andre planer enn å komme og leke med meg. Jeg stortrives på jobb, og ingenting er bedre enn det. Men jeg kan jo hviske deg inn i øret å røpe at det er veldig deilig med noen stille dager.

Jeg har en følelse av at det går i ett hele tiden, så denne uken skal nytes til det fulle slik som det ser ut nå. 

Timene fløy avgårde, og leken måtte avsluttes. Der jeg gikk langs stiene og veien hjemover gikk det mer opp for meg hvor lyst det er om ettermiddagene. Det er så deilig å legge vekk den mørke tiden. Jeg merker allerede nå at jeg blir mer glad av å ønske våren velkommen.

Hver eneste dag går jeg igjennom min gamle barne- og ungdomsskole når jeg skal på jobb. Og i dag var ingen unntak. De siste årene har jeg sett mer ned på denne skolen, og har faktisk vært sur på at de har fjernet så mange lekeapparater fra skolegården på barneskolen.

Heldigvis har de fått opp litt nytt, men jeg kjenner meg nesten ikke igjen fra da jeg selv var elev på denne skolen og gikk ut sommeren tjue-ti. Det begynner faktisk å bli noen år, selv om det føles ut som det bare er noen måneder siden. Men på vei hjemover i dag fikk jeg et sjokk

"Hva har dere gjort?", var min spontane tanke. Ser jeg det jeg virkelig ser? Og hva er egentlig planene til denne skolegården? Etter at de tok vekk apparater lurte jeg litt på hva barna skulle gjøre i sine friminutter og når de var ute. Skulle dem ikke få være aktive nok? Var det et tegn på å få elevene til å sitte mer stille?

Det er jo så viktig for barn, både for de som går i barnehage og eldre barn, at de får lov til å bevege seg mye. Da jeg så at det plutselig lå mange trær på bakken etter at de hadde blitt sagd ned, da kjente jeg at jeg ble litt sur! 

Jeg har mange fine og gode minner fra denne skolen - samt uteområdet. Nå er det nesten ikke til å kjenne igjen, og i mine øyne er det helt ødelagt. For deres skyld håper jeg at de har en formidabel god plan for barnas fysiske aktivitet på skolen! Dette området var så fint før. Nå er det bare... et stort hull i forhold til det dét var. Hva blir det neste?
 


 


 


 

Jeg syns det begynner å minske med skog, og det er ikke bare her ved denne skolen det gjør det.



Fuglene samlet seg til et forspill i det fine og gamle treet forrige helg.
 

Søndag morgen og det er siste dagen med vinterferie. Helgen har blitt den lille ferien jeg får denne vinteren, mens andre tar seg en velfortjent fri noen dager til. Det er ikke mye hvile, men jeg skal kose meg på jobb for det. Kommer til å bli en litt roligere uke, og det skal bare nytes!

For dagen er det ingen planer som har blitt lagt, og kommer helt sikkert ikke til å bli lagt noen planer heller. Men en ting er i hvert fall sikkert - akkurat nå går vi mot vår. Håper jeg. I det siste har det begynt å snu, og dagene blir lengre med lyset som er mer på besøk.

Jeg ser virkelig frem til tiden fremover. Kunne føle meg litt mer opplagt og uthvilt med den fine årstiden som er på vei. I dag tidlig da jeg våknet kunne jeg høre fuglene synge sine fantastiske vårlåter utenfor vinduet.

De små skapningene med en vakker strupe lager de fineste lydene ute. Og når solen skinner i tillegg igjennom vinduet og treffet speilet som reflekterer lyset videre, da kommer følelsen at du er klar for en ny tid på året. Ser virkelig frem til at fuglene kommer fullt tilbake. Jeg savner dem!



Jeg hadde store planer om å se dagens senkveld med Thomas og Harald da fredagskvelden kom. Noe opptatt av hvilke personer som skulle komme og sitte i sofaen deres var jeg ikke så opptatt av, men var nok mer interessert i hva som skjedde videre i Camp Senkveld. 

Men spørsmålet var om jeg kom så langt. For også denne kvelden ble jeg veldig tidlig trøtt. Hva er det som egentlig har skjedd denne uken? Tredje gangen på en hel hverdagsuke hvor jeg bare har hatt lyst til å legge meg. Og dette lenge før den normale tiden jeg vanligvis pleier å legge meg på.

Håndkle måtte kastes inn, og jeg rakk aldri å sitte lenge nok oppe for å få med meg det store for kvelden. 

Deretter følte jeg meg våken som en sol da jeg glippet til med øynene for å se morgningens lys, og dette før klokken rakk å slå ni. Er jeg på vei til å bli gammel? På vei til å bli en av dem som legger seg tidlig og står opp før nesten solen har klart å lyse opp? 

Uansett, meg skader det ikke. Deilig var det å stå opp da jeg våknet, selv om jeg ble liggende i senga en stund. Det er alltid litt vanskeligere å stå opp i helgen, enn det er når man skal på jobb.

Jeg benyttet derfor tiden jeg hadde til å sette i sving skurebøtta. Nå skulle det vaskes! Støvet skulle tørkes bort, gjenstander skulle settes på plass og gulvene skulle skinne. Men de skulle ikke bare vise seg at det var gjort rent, de skulle lukte. Så med en duft av grønnsåpe i luften kan nok dette bli en fin lørdag.



 


 

Det så litt kaotisk ut i en liten periode. Alt som var på gulvet ble kastet opp der det var plass til å få vekk rotet. 



 

Såpevann og skurekost fikk en skikkelig omgang med gulvflaten. Nå skulle smuss og bøss bort, og dette for en liten stund. Syns det er litt dumt at det skal danne seg mange små molekyler som blander seg sammen til hybelkaniner og andre småtroll, hvor de velger å "gjemme" seg i kriker og kroker i et rom.

Kan dem ikke bare bli ute og leke videre der? Det er jo ikke noe hyggelig å være hos meg uansett. Mye større plass og boltre seg på er det ute også. Så hvorfor skvise seg sammen inne hos akkurat meg?
 


 



Nå er jeg glad for at det er helg. Jeg kjente på kroppen at jeg trengte det etter en veldig flott uke, og i går kveld var jeg helt slått ut. Til slutt var jeg så utslitt at jeg så vidt klarte å holde meg våken. Så da klokken bikket kvart over ni for snart tjuefire timer tilbake, da var det ikke annet enn å legge hodet på puta.

Deilig var det å våkne opp uthvilt da den ulende lyden vekket meg i dag tidlig - klar for en ny dag på jobb. Endelig var det fredag, og om ikke mange timene, etter å ha utført et godt stykke arbeid, da var det endelig litt fri.

Helgen er med andre ord hjertelig velkommen, og jeg hadde så vidt rukket å komme hjem da jeg fikk lillesøster løpende etter meg. Hun viften med hånden hvor hun hadde et grep om noe. En lapp. Men ikke hvem som helst lapp.

Hentelappen fra posten! Jeg hadde nesten helt glemt denne pakken også. For det har seg sånn at jeg la inn en bestilling over nettet for noen uker tilbake. Og i dag var det på tide å få hentet varen. Og hva er vel ikke mer spennende enn å hente noe som det er surret masse papir rundt?

Men det var ikke bare jeg som var spent. For det var hun som kom løpende med lappen som egentlig var aller mest ivrig etter å hente det som ventet på oss. De gode nervene var så høyt oppe i skyene at vi ikke kunne noe annet enn å dra med en gang for å hente pakken.
 


 


 


 


 


 


 

Selfie ringlight - du lyste meg opp!



Da jeg våknet til et rimbelagt Tønsberg i går var det så utrolig vakkert ute. Det var nesten litt magisk, og lurte litt på om noe magisk ville skje med meg også. Jeg håpet på et under med det flotte landskapet vi hadde rundt oss, men det var visst bare en tanke.
 


 


 


 


 

Hvor var du da jeg trengte deg mest? Jeg ville bare stoppe opp og se på alt som var rundt meg. Isen som hang fast på trærne, og rimet som hadde lagt seg på alle stenger, kriker og kroker på gjerdene. Det var det flotteste jeg noen gang på lenge hadde sett. Og så sto jeg der med mobilen som var det eneste jeg hadde som kunne ta bilder.

Jeg har bygd opp et fotoøyet opp gjennom årene, og lærte utrolig mye da jeg gikk foto på skolen en gang i tiden. Jeg har lekt mye med innstillinger et speilrefleks har, og jeg elsker rett og slett å knipse vilt.

Sur og irritert ble jeg på meg selv da naturens skjønnheter møtte meg i går. Så jeg pakket med meg utstyret og tok det med meg på jobben i dag. Sluttet litt tidligere i dag også, og endelig er vi så heldig å få høre mer til fuglesangen uten. Det begynner så smått og nærme seg vår, noe som betyr at det blir lysere ute.

På vei hjem etter endt dag benyttet jeg derfor sjansen til å bruke litt ekstra lang tid hjem fra arbeid - bare for å få tatt noen fine og flotte vinterbilder. Jeg var litt skeptisk på om jeg fikk til det jeg hadde sett for meg, for da jeg gikk til jobben i dag regnet det faktisk litt. Ville rimet fortsatt bli liggende? Det var bare å krysse fingrene, og heldig som jeg var ble det liggende sånn at jeg fikk dokumentert litt og jobbet med bildene i ettertid.
 


 


 


 


 




 

Når andre dagen i uka er forbi - da går det jammen fort til helg. Og nå er det ikke lenge igjen!

Klokkene ringte til morgen i dag for å vekke meg. Etter dagen i går sovnet jeg i det jeg la hodet på puten, og lite hadde jeg lyst til å stå opp i dag. Jeg ville bare ligge der i senga. På puta. Under den gode og varme dynen som var så god å ha.

Men en ny dag ventet meg, og det gjorde barna også. Det er så koselig å bli satt pris på, og det å tulle og tøyse med femåringene er nokså morsomt. Og det beste av alt - veldig mange av dem skjønner hva som er tøys og ikke. Da er det alltid ekstra morsomt å legge inn humor i hverdagen deres.

Dagen på jobb har vi vært veldig mye ute. Det har faktisk vært veldig deilig. Det å se barna virkelig kose seg er noe man blir glad for å se, og ikke minst har det vært en bra dag for meg også. Når man kler på seg og er ute før halv ti om morgen og ikke går inn før rundt fire timer senere - da kan vi si oss fornøyde. 

Den store vinteraktivitetsdagen sto på planen for alle store og små. Det ble kanskje ikke helt sånn som jeg hadde sett for meg, sånn som det var da vi hadde aktivitetsdag da jeg selv gikk i barnehage. Men dagen ble mer enn nok vellykket for min del, og mange smil, latter og glede var å se hos de små.

Lunsjen ble spist ute i vinterværet, og sammen satt vi rundt bålplassen vi har. Vi koste oss rundt varmen før det var tid for enda mer lek. Noen barn har mye glede i hverandre, og det har forsåvidt alle sammen. Men en barnegruppe på noen barn fikk overtalt meg til enda flere sprell.

"Kan du dra oss på akebrettet?", var det en som sa. Jeg prøvde og snike meg unna, men disse gutta var det ikke like lett å lure. Så, med den klumpete vinterdressen på hadde jeg ikke stort valg. Jeg ville jo tross alt ikke skuffe dem når de lyste der med glisene sine.

Det ble ikke bare en eller to runder rundt huset, men opp til flere "race". Ja, for hadde det vært med flere deltagere hadde det vært det. På brettet satt det to tre barn og var så glade. "Løp, Pernille. Løp!", ropte dem.

Jeg tørte jo ikke annet enn å gjøre som dem sa - ville jo ikke skuffe dem heller. Og attpåtil syns jo jeg det var litt morsomt selv. Og det å slå to fluer i en smekk er jo ingenting bedre enn det. Så mens jeg løp rundt med barna på slep, følte jeg meg litt som en søppelsekk med murstein i føttene. Det var litt tungt.

Når tiden har gått og alle fikk være med, og noen flere ganger, måtte jeg kaste inn håndkle til slutt. Nå var jeg virkelig sliten, og hvis jeg kjente litt ekstra godt etter kunne jeg kjenne en bitte liten smak av melkesyre i leggene. Men det brydde jeg meg ikke noe særlig om.

Jeg setter meg ned for å få tilbake hvilepulsen. En av guttene gjør det samme. "Jeg er så sliten at jeg kunne spist opp Pernille!", utbrøt det fra den ene barnemunnen. "Men, hva skulle dere gjort hvis ikke jeg var her da?", spurte jeg.

"Vi kunne bare tatt en kopi av deg og laget en robot", var det en som responderte med. Barn er virkelig kloke, og de kan få sagt det!




 

Jeg ville gjerne følt meg som en liten prinsesse i dag. Fått litt ekstra oppmerksomhet og satt litt ekstra pris på noen andre. Mange snakker om valentinsdagen, og flere legger ut koselige bilder.

Det er fint å se de koselige minnene og flotte ordene mange deler med sine. Jeg skulle gjerne gjort det samme, om jeg hadde hatt muligheten. Likevel ble denne dagen tilbringt kun til jobb, og enda mere jobb.

For etter arbeid var det ikke å dra rett hjem og slenge seg på senga for å tenke over hvor fin dag med barna jeg egentlig har hatt. Ikke i dag. Nå har jeg heller ikke lagt så stort merke til denne markeringsdagen tidligere, så på den ene siden føltes den ut som en helt vanlig dag.

Med møte og full pakke med et flott opplegg, selv om fokuset begynte å dabbe av de siste minuttene med en kropp godt plantet på stolen, var det endelig godt å kunne komme hjem fra en lang dag.

Jeg fikk ikke opplevelsen av å leve litt på en rosa sky og røde roser. Ikke i år. Men, om jeg så er heldig, kanskje jeg får lov til å kjenne smaken på hvordan en slik dag egentlig kan være når den kommer igjen til neste år. Hvem vet?




 


 


 

Dagens middag: Ris med laks, bønner og béarnaise.
 

Når du kan forsyne deg og dandere til en slik, og delvis fargerik tallerken, da er det ikke noe annet som står på spill enn å kose seg med det som er av mat. Og det beste av alt er at vi har så mange nydelige og gode retter som vi kan sette sammen, og ofte flere varianter av samme meny.

For oss er det viktig at vi får i oss mat, og jeg kan vel avsløre at jeg ikke er så glad i tørre brødskiver og knekkebrød. Hadde det vært opp til meg kunne jeg spist middagstallerken til alle måltider. Likevel trykker jeg i meg de ekle brødskivene med pålegg en til to ganger om dagen.

Hva er det egentlig som gjør at jeg faller mer for fristelsen av denne typen? Det enkleste som er å slenge sammen i matboksen, eller til måltider i det hele tatt, det er jo å finne en skive og smøre på noe pålegg. Men ser det like fint ut? Og er det like fristende? 

Når jeg er ferdig på jobben er det alltid spennende om det er noe på bordet når jeg kommer hjem. Jeg kan også slenge sammen noe og lage meg mat selv, men det skal aller helst være varmt. Det smaker så mye bedre når det kan ryke litt fra det man skal spise, men noe ordentlig svar på det har jeg i grunn ikke. Kanskje noen av dere er glad i varm mat og har noen formeninger?

Men det er bare sånn jeg er. Ikke gjør det meg noen ting om det er middagsrester som kan varmes opp igjen. Jeg er bare en middagsjente, rett og slett!



I dag er dagen. Den ene spesielle dagen som skal hedre alle mødre. Den ene dagen hvor vi skal sette pris på at vi har den mammaen vi har fått, og hvor mye dem egentlig gjør for oss her i verden. Jeg vet at et veldig stort antall av mange små og større barn har en flott klippe de ser opp til. Vi har alle en mamma vi er glad i, men jeg er ekstra glad i den mammaen jeg fikk da jeg kom til verden.

Mamma, i år er det din tjuetredje morsdag, og dette er langt ifra den siste. Det kommer flere år fremover som du skal bli elsket litt ekstra - noe som vi gjør hver eneste dag, langt, langt der inne i oss. Du har fire nydelig og fine barn du har skapt, og du har fire flotte unger som virkelig setter prisen på at du er akkurat som du er!

Du er nummer en, både på en god og dårlig dag. Du har støttet oss opp igjennom årene, fra det første sekundet vi fikk våre første pustedrag og hjerteslag i denne verden. Du gir varme når vi trenger det. Du er flink på dine matretter som du danner til når du rører i grytene. Du er rett og slett flink til veldig mye. Men om ikke alt så er du i hvert fall den aller beste mammaen mine yngre søsken og jeg kunne fått!
 

Jeg kan ikke gi deg et høyere tall en seks på terningen. Men du fortjener så mye mer ♥
 

Du har nå samlet opp mange morsdager i ditt minne. Jeg har prøvd å finne den beste gaven jeg kan gi deg hvert eneste år. Men hva skulle jeg finne på denne gangen? Hva ville du blitt glad for at jeg kjøpte til deg? Etter mye frem og tilbake på hva jeg egentlig skulle gjøre, kom jeg plutselig på en god idé.

Du fortjente et lite minne. Noe som fortalte hvem du er og hvorfor du er akkurat deg. Jeg løp ikke febrilsk rundt i alle butikkene du elsker for å finne den perfekte gaven. Jeg orket ikke tanken en gang med å slite på runden med å velge i så mange fine ting. Derfor tok jeg saken i mine egne hender.



 

Jeg satt sammen litt mønster, tekst og bilde for å kunne gi deg den aller fineste gaven du noen gang kunne fått. Og det som er litt stilig er at det kun er du som har denne flotte rammen med den fantastiske teksten inni. Det finnes bare et eneste eksemplar av akkurat denne utgaven, og denne er bare din!
 


 

Du er ganske heldig. Flott på alle måter og har de fantastiske sidene. Og takket være det er bare fordi du er akkurat som du er! I dag er det morsdag, en dag som du deler med mange andre kvinner som også har sine barn. Både du og de herlige besteforeldrene mine skal bli feiret på familiens vis - med god mat og hyggelig selskap. Gratulerer med morsdagen, mamma, og til alle andre mødre der ute!



Når du våkner og er uthvilt om morgen fordi du har sovet godt. Den følelsen var det første jeg møtte da jeg glimtet til med øynene for å se hvor mye klokken var.

Den var ikke mer en rundt ti da jeg sjekket. Jeg lot meg ligge litt under den varme dynen, bare for å våkne til litt først. Jeg visste jeg hadde litt å gjøre i løpet av dagen, og for ikke å dra planene utover formiddagen, ettermiddagen og kvelden startet jeg med en god og varm dusj. 

Den følelsen! Den følelsen av å føle seg ren og frisk for en ny dag. Jeg fant frem musikklisten, økte volumet og kastet meg over skurebøtta. Nå skulle det bli skinnene rent og helgevaska skulle tas. 

Og når jeg først var i sving fikk jeg også gjort rent hos kaninen. Forrige helg fikk jeg gjort unna det lille buret hans, mens i dag fikk jeg tatt et skikkelig godt tak i det andre. Og glad var han for å se meg med nytt høy som han kunne boltre seg i. 
 


 


 


 


 


 


 


 

Det ble plutselig litt rart for Pompel da alt var borte og det eneste som var igjen var tregulvet. Han syns det ikke føltes så veldig mykt og behagelig lenger, og så på meg med de små triste øynene sine. Men alt ble så mye bedre og godt igjen da det ble fylt på med nytt og frisk underlag, og han hoppet frem og tilbake og ble så glad!
 


 


 



Så var denne dagen her, og denne datoen har limt seg godt fast i minnet. Jeg husker hver eneste detalj om hva som skjedde fra det første sekundet. Hva jeg måtte igjennom på legevakten, hvilke operasjon jeg måtte igjennom to dager senere og fysiotaerapeuttimene hvor jeg kløyp meg hardt i armen for å minske smertene. Og dette skjedde i 2013. I senere tid har jeg tenkt litt - 2013, det "måtte" bety ulykke, altså ren uflaks fra min side.

Det er altså gått fire år siden jeg fikk brudd ute på håndballbanen, ikke mange minuttene ute i en kamp. Historien kan du blant annet lese her. Heldigvis er jeg helt fin i dag, men en gang i blant kan jeg kjenne små rykk av et lite ubehag - spesielt når det er kuldegrader ute og jeg blir litt ekstra kald. Men utenom det er den nesten hundre prosent normal som den var før.

Ellers har jeg hatt en veldig fin dag. Timene flyr fortere enn du aner, for ikke å snakke om selve uka. Det er endelig fredag og helg - igjen. I mitt hodet kjennes det ut som alt går helt rundt. Så med andre ord er det ingen hinder for at det er et par dager med fri. Synd de bare går så fort.

Helgen min består ikke av store planer, men litt skjer som jeg skal igjennom når det ikke er jobb. Men mest av alt skal jeg bare kose meg, slappe av og samle opp en ny oppladning med energi for en ny og spennende uke som venter på meg når jeg har vært igjennom alt jeg vil og skal i løpet av helgen. 

Jeg håper også at dere har hatt en fin og spennende uke, med dager som har blitt fylt opp med både det ene og det andre. Dere fortjener en helg like mye som meg, og så får dere kose dere masse!



 



Jeg var småtrøtt og sliten da jeg ble vekket av den gamle og kjente lyden ved min side. Men jeg visste hva den ville si ifra om, og de mange nok timene igjennom natten med søvn var over før jeg visste ordet av det.

Som en gammel vane er det første jeg gjør, når jeg får de blå gluggene av noen øyner opp, å koble meg til nettet. Jeg må alltid inn å sjekke siste nytt i nyhetsverden, og kanskje finne ut om det har skjedd noe i løpet av natten som jeg ikke har fått med meg.

Og det var da det var i gang. Jeg våknet til sjokk! Det var ikke få varsler som poppet opp for å si ifra om at det hadde vært fest etter at jeg hadde lagt meg. I går fikk jeg frem ganske sterke ord, ord som var litt personlig og var synet på min ene del av verden.

Jeg kan fortsatt ikke tenke tanken om at det hele er virkelig. Er det virkelig sant? Det var flere kommentarer og en haug med likes som hadde strømmet inn etter at jeg gikk offline. Og hvem skulle tro at akkurat denne teksten skulle strømme ut til dere der ute?

At det var du og alle andre som hadde trykket deg inn på innlegget som jeg skrev så blodet nesten sprutet. Fingrene gikk i et formel-løp over tastaturet her for et par kvelder tilbake, men som ikke våget seg ut for det store nettet før i går. Bare det at jeg gjorde det var et hinder.

Flere likes og kommentarer hadde jeg fått, fine og flotte tilbakemeldinger på min åpenhet som plutselig spratt ut og som jeg ikke lenger klarte å holde for meg selv. 

Jeg måtte blunke et par ganger, klype meg i armen og virkelig se godt etter. Jeg kunne ikke tro det. Først vil jeg si tusen takk til dere alle, til dere som fikk med dere dette innlegget her. Det ble så stort engasjement rundt det hele at jeg til og med bikket en kjemperekord på antall sidevisninger på innlegg.

Det var kjempemoro å se at det ikke bare var en tekst jeg hadde sittet der og skrevet for meg selv. Jeg håper jo selvfølgelig at min åpenhet er til stor hjelp for mange andre som ikke har så mange venner rundt seg dem også. Og at jeg kunne vise dem at de er ikke alene der ute i den store verden om å være ensom!
 


 




 

For en gang skyld klarte jeg endelig ikke å la være. Tankene gikk nesten i ball bare av å tenke på det. Jeg har kviet meg til å dele noe som helst om dette, kun fordi jeg kanskje har vært redd for å bli sett på som for mye annerledes. Derfor har jeg ikke nevnt et eneste ord om dette til noen før.

Det var tidlig på kvelden. Jeg hadde fått somlet meg til å sette sammen en tekst for dagens tanker, da det plutselig kom en orkan av en liten virvelvind susende mot meg.

Alt var mange små sekker med ord. Ord som prøvde å hjelpe meg med å sortere tankene. Om jeg så hadde våget og virkelig hadde tørt å flomme ut med det jeg satt og tenkte på innerst inne, da hadde det nok blitt både fem og seks kapitler med ren tekst - om ikke mer.

Hvorfor skal det være så skummelt? Hvorfor skal det være plundrete med å få frem de indre historiene om det virkelige liv som sitter ordentlig godt fast i den låste safen langt der inne i sjelen?

Jeg var på vei til å legge meg da jeg ikke lenger klarte og avslutte dagen før jeg hadde fått skrevet det hele ned.

Jeg er helt sikkert ikke alene. Jeg er ikke alene om å bære på ord som jeg så sårt skulle ha fått frem til noen - ord som jeg i det minste kunne fortalt til én i hvert fall. Og nå forteller jeg det til "hele" verden. Hvorfor er noen tanker så sårt å få frem? Er vi redde for hvordan den andre parten vil reagere? Er jeg selv redd for og ikke føles bra nok?

Jeg sto i dusjen med varmt vann rennende over meg da det nok en gang plutselig kom en tanke fallende rett ned til meg.

Hvorfor har vi temaer som er tabubelagte? Og hvorfor skal det være så vanskelig å få noe frem som man sitter på langt inne med?

Da jeg skrev disse tekstene (her og her) følte jeg at jeg virkelig måte jobbe med meg selv for å våge. Jeg har alltid vært åpen om mine "hinder", og jeg har alltid følt meg som en av dem andre - til en stor grad. Men det er det å komme seg over det store og tunge fjellet når man virkelig vil nå et mål.

Dette er ikke noe jeg liker å fortelle, eller jeg noen gang har publisert noen steder, men jeg kan være en del ensom. Også når jeg ikke ser det selv. Jeg har det bra, men noen ganger kan jeg kjenne litt ekstra på det "savnet".

Ordet er venner. Jeg har familie og sånne mennesker som bryr seg om andre - inkludert meg. Jeg møter mennesker når jeg er på jobb, eller når det er noe som skjer i familien. Men stort utenom det sitter jeg mye for meg selv.

Ja, det er sikkert mye av min egen skyld at jeg er der jeg er. Som yngre, spesielt på barneskolen, likte jeg alltid de gangene da jeg fikk komme på besøk til andre av de vennene jeg hadde i klassen. Men med årene minsket det stort gradvis.

Etter jeg gikk ut av ungdomsskolen mistet jeg all kontakt med de jentene jeg var ekstra med, og måtte derfor finne meg nye mennesker å være litt ekstra glad i da jeg kom over på videregående. Men akkurat her ble det ikke så mye om å bli med hverandre hjem, eller annet som var sosialt. Ikke fra min side i hvert fall, da vi bodde på ulike steder av kantene. Jeg hang stort sett sammen med mennesker på min egen alder de gangene vi hadde grupperarbeid og måtte jobbe på fritiden.

I dag kan jeg føle meg litt bitter. Litt dum for at jeg ikke har klart å ta var på noen av mine barne- og ungdomsvennskaper. Jeg var ikke den som ropte høyest, og det var heller ikke meg som blåste ut med en slump av at "her er jeg" for å få oppmerksomhet. Jeg satt ofte i kroken, på benken, helt alene, i et håp om å bli sett.

Mange ord og mange tanker kommer nå frem når jeg sitter her og virkelig tenker over hva som har skjedd med fortiden for at nåtiden har blitt som den har blitt. Jeg skulle så sårt tørt å våge og komme meg over den store demningen, skrittet for å komme meg fremover og ut i verden. Men ettersom det har stått stille i så mange år er det ikke lett å komme seg ut og frem.



Etter en riktig vellykket dag på jobb kan jeg nå kaste buksene som har strammet i mange timer. Det er noe med det å få av seg det trange og få senket skuldrene, så langt ned dem bare kommer.

Og det var jammen godt. For da jeg kom hjem lå det noe som var til meg på kjøkkenbenken. Det hadde plutselig ramlet ned en kilo i min postkasse i løpet av dagen. Det kunne se ut som en murstein, men var nesten like lett som en fjær. 

"Motehuset" sto det på hele pakken, i mange små bokstaver. I den ene tanken sto det helt stille om hva det kunne være, og i sekundet etter visste jeg akkurat hva som befant seg i innpakningen. Og det før jeg hadde rukket å røske papiret av. 
 


 


 

Ja, for det var som jeg bestilte - et par nye sko. Jeg var faktisk ganske så spontan her om dagen. Og det på en helt vanlig torsdag. Hvem er det som unner seg litt ekstra på en slik dag? Ikke visste jeg at det var meg som skulle klikke noe hjem til min postkasse. 

Det hele startet med at jeg kom over et innlegg på det såkalte og kjente nettstedet, facebook. En side jeg følger hadde lagt ut et innlegg om at denne varen var helt gratis. Gratis? tenkte jeg. Ingenting er jo bedre enn som så.

Så, jeg valgte å være litt gal - klikket dem hjem til meg, i håp om at alt skulle passe. Med bare en liten slump med fraktpenger kunne jo ikke dette skade verken meg eller andre. Men det store spørsmålet var om det kom til å passe meg? Ville tennisskoene kle meg i det hele tatt?



 

Jeg hadde i hvert fall håpet at jeg kunne gå med slike sko. Men om de passer til føttene mine - det er en helt annen ting. Jeg syns de er fine og enkle, og har ikke sko som er noe i mellom joggesko og pene hverdagsstøvletter. Jeg finner på en måte ikke det "perfektet" paret. Ikke må de være for flate, og ikke må de være for smale, ettersom jeg er en bredfot. 

Jaja, tenker jeg. Litt spenning må man selv skape, og spenningen skapte jeg ved å sende meg selv disse skoene hjem. De beste skoene er dem ikke - langt ifra. Den ene lisseringen løsnet med en gang jeg skulle tre i lissene. Så noen langvarige sko er det faktisk ikke.
 


 



Det kryr av tekster både på det ene og det andre i det bittelille hodet jeg har vært så heldig å ha fått. Det er bare det å orke og sette seg ned for å skrive dem ut.
 


 

Igjennom en dag når jeg er på jobb diktes det opp og produseres det store deler av tekster. Og alt dette ved siden av arbeidet jeg gjør både med, rundt og for barna - og alt som måtte høres med i den jobben jeg har.

Egentlig er jeg utslitt for dagen. Helgen forsvant plutselig ut av det blå, og før jeg visste ordet av det var hverdagen her igjen. Og før jeg rakk og tenke noen tanker om hvordan denne mandagen ville bli, så sitter jeg nok en gang her og venter på en ny dag. Hvor ble denne dagen av?

I utgangspunktet hadde jeg planer om å droppe og dele et eneste ord. Men jeg kjenner meg såpass godt - det er ikke lett å unngå og skrive en liten tekst i hvert fall. Så, da ble man sittende her og finne frem noen tanker jeg kan dele.

Selv føler jeg det hele blir litt meningsløst - men herregud så deilig det er å finne frem barnet i seg selv som man har liggende langt der inne. Det er ikke i mange yrker du virkelig kan legge frem barnetankene dine og virkelig bruke fantasien du sitter med.

Sånn som i dag for eksempel. I helgen kom det en liten mengde med snø som ble liggende. Det var ikke et tynt og hvitt støvteppe, noe som jeg aller helst hadde håpet på når det kom snø, men akkurat nok til å finne frem rompeakebrettene. 

Det å se barna kose seg i akebakken gir meg litt blandede følelser. For det ene må jeg innrømme at jeg får en liten klump i magen og hjertet i halsen der jeg ser de små kroppene komme i en susende fart ned den lange bakken. Du har så lyst til å be barna om å starte litt lenger ned i bakken, sånn at ikke farten blir så stor.

Jeg var tidlig ute på morgen i dag. Klokken var vel så vidt rukket å bikke halv ni før jeg allerede sto ute i full kjeledress og passet på en liten gruppe barn. De ville ake. Ikke nederst i bakken, men fra toppen. Jeg lot dem prøve, men da jeg allerede så det første barnet komme ned i en stor nok fart måtte jeg virkelig gå inn i meg selv.

Jeg måtte tenke over hvilke konsekvenser en slik fart kunne få, hva som kunne skje med de små kroppene. Men i det jeg skulle si ifra at nå måtte dem starte i en lengde som ga litt roligere fart - det var da jeg måtte gå inn i meg selv.

For hva var det egentlig vi likte da vi var yngre? Hva var det som skulle til for å få litt action og spenning i hverdagen? Jo, det var å finne den lengste bakken og ake helt fra toppen. Jeg husker det som den dagen i dag. Med meg hadde jeg akebrett som ga meg ekstra fart. Jeg løp mot brettet og kastet meg over for å kjøre i en hei dundrende fart.

Vi har lett for å se for oss konsekvensene som kan skape ulykker - enten om de er bittesmå eller store. Men hva så? Da jeg var liten kom jeg stort sett alltid hjem med et blåmerke eller skrubbsår. Jeg klatret både høyt opp i trærne og var med på det som kunne skape sprell. Jeg kjenner jo litt på den utryggheten i kroppen selv når jeg ser barna gjøre noe "farlig". På en måte forstår jeg det, men på en annen måte gjør jeg det ikke.




 

Du runde, store og orange frukt, hvorfor skal du være så god? Eller er du egentlig det? 
 


 


 

Jeg har virkelig fått sansen for appelsin, i hvert fall i mitt hodet. Jeg kan se for meg de saftigste fruktene foran meg, ta en bit og legge merke til den gode og friske smaken frukten gir. Tidligere i uken var jeg innom butikken fordi jeg fikk så lyst på akkurat dette, men så..

Rett mot fruktdisken gikk jeg, søkte etter det jeg så gjerne ville ha. Og lenger kom jeg ikke. Jeg fikk plutselig ikke lyst på appelsin likevel, fordi absolutt alle så litt stygge ut. Og bare det å kjenne om den var bra nok for meg - det var den ikke.



 

Men nå hadde jeg virkelig lyst til å kose meg. Tidligere i uken hadde jeg spist noen som var veldig gode, så jeg så på en måte at disse også skulle smake like godt. Jeg kuttet dem opp i biter som jeg kunne sitte og tygge i. Jeg tok den første biten, og enda en bit. Og et par biter til.
 


 

Men det var skikkelig nedtur! Det er virkelig farlig å se for seg noe på forhånd, når det absolutt ikke blir, føler eller ser sånn ut i virkeligheten. For å være ærlig smakte disse appelsinene.. Ja, hva jeg nå skal kalle det. Gode var det i hvert fall ikke, selv om jeg gomlet i meg noen biter ekstra.




 

Jeg begynner så smått og våkne. Bevege meg stille og rolig ut av den drømmen jeg var langt inni. En ganske koselig drøm også, hvor jeg har fine og klare bilder delvis festet på hjernen. Men kjenner jeg meg rett er dette en sånn drøm som forsvinner fort ut igjen. Like fort som den kom.

Tankene var allerede i gang å surre for dagen i det jeg ga et blikk opp mot det lille vinduet jeg har over sengen min. Også i dette vinduet har jeg samme persienne som jeg har i det store vinduet, og blikket stoppet plutselig opp da jeg så noe suste noe utenfor og ned fra himmelen. 

Morgenkåpen ble kastet på, og med små skritt trippet jeg bort, ga en glipe for å få tittet ut. Hva er det jeg ser?
 


 

Øynene blunket både to og tre ganger. Jeg børstet bort gammel sovebøss i øyekroken for å skarpe inn synet på det jeg virkelig så. Jeg hadde jo et gammelt bilde på tinningen fra i går kveld. Det begynte å snø, og både bilen, bakken og alt annet ble helt hvitt i løpet av kvelden.

Med mine ønsker skulle jeg så sårt ønske og ha sett bar bakke og grønt gress da jeg våknet. Men det var nok ikke min tur til å ha denne flaksen i dag. Det at snøen ønsket å komme visste jeg også. Men om den er velkommen? Langt ifra!



 

Jeg sto der i vinduskarmen helt for meg selv. Sammen med mine helt egne tanker som suste like fort som snøen dalte ned. Hvorfor? Hvorfor ønsker du å legge dine mange tusen spor hos oss akkurat nå? Du kunne jo kommet i jula når du virkelig trengtes for mange. Jeg ønsker ikke deg nå!

Verden blir nå dekket av et fint og flott hvitt teppe - for ja, det er fin å se på, men likevel liker jeg ikke at den er her. Jeg vil ha vår. Jeg vil ha fuglekvitter og fuglesang tilbake. Farger på trærne og mange fantastiske farger på bakken som danner et flott maleri av mønster. Jeg vil ha vår.
 



Jeg fikk plutselig en idé. En idé som jeg svært sjelden kan finne på å gjøre selv. Jeg kan foretrekke at andre kan finne frem ingrediensene og slenge sammen noe i bollen. Men nå var det jeg som ville stå på kjøkkenet og røre i mikseren. 

Hvem skulle tro at jeg skulle stå noen timer for meg selv, helt alene? Og hvorfor gjør jeg ikke dette oftere? Jeg liker jo egentlig å lage mat. Slenge sammen noe ingredienser for så å få et resultat som man kan gomle i seg etterpå.

Men uansett - jeg fikk litt tid for meg selv. På menyen sto det bollebaking. Ikke de vanlige og enkle bollene. Ikke de bollene med krem, og ikke skillingsboller heller. Selv om det er veldig godt alt sammen. Nei, her ble det andre boller.

Tanken som slo meg her i går var at jeg ville lage noe som jeg selv ikke hadde laget før. Hvorfor tanken kom til meg vet jeg ikke. Den bare falt rett ned og traff akkurat meg. Så, jeg gjennomførte det lille bakeprosjektet mitt og fikk resultater!

Boller med sjokolade i midten!
 

Mens jeg holdt på med produksjonen fikk jeg også med meg to håndballkamper samtidig. Både en herrekamp, Elverum - Falk Horten, og kvinnekampen mellom Byåsen - Sola.
 


 


 


 


 


 



Du våkner opp om morgen. Mobilen som ligger på nattbordet ved siden av deg ringer både en og to og tre ganger, alle på sine ulike tidspunkt. For å få en rolig start på dagen er dette min løsning å komme meg opp om morgen når arbeidet venter meg. Heller det enn å bare kaste seg ut for så å haste videre i ren stress. Jeg hater det!
 


 

I mitt liv akkurat nå har jeg det utrolig bra når jeg er på det beste stedet jeg liker aller mest. Arbeidsplassen min, det er der jeg trives. Jeg elsker stort sett alt ved jobben min. Jeg liker det jeg holder på med og ser at det jeg gjør blir satt pris på.

Du får som regel noen barn du knytter deg ekstra til, men er åpen for at alle kan komme til deg hvis det er noe. Det gjelder å se alle slik som dem er, og gjøre på den beste måten at du formidler til de små kroppene som skal vokse seg store at du er der for dem.

Hverdagen min består av at når jeg går ut av døren om morgen og er på jobb, da skal fokuset være til stede for at barna skal få en fin og trygg hverdag i barnehagen sin. Det er mye å tenke over når du først går inn på tanken. Men når du har jobbet en del så går veldig mye av seg selv etter noen år - selv om det er mye å tenke på for det.

Du elsker jobben din, de du samarbeider med og barna du er sammen med hver dag. Det knyttes bånd av ulike styrker, men har alltid i tankene at du er der for alle. 

Opp gjennom årene har jeg mange fine og flotte minner, og mange bilder å se tilbake på. Det som også er koselig er at jeg blir elsket. Jeg blir elsket for å være den rollemodellen jeg er. Både jeg og alle står på så godt vi kan for å skape minner også for barna.

En dag fikk jeg virkelig kjenne på følelse av at jeg virkelig betyr noe. Jeg betyr noe for de barna jeg er sammen med. Du knytter deg til alle de ulike kontaktene som henvender seg til deg. 

Jeg var ferdig for dagen og var på vei til å komme meg hjem. På veien ble jeg stoppet av et barn som ville gi hadeklemmer, og jeg satte meg ned for å gi fra meg noen. Ut spaserer jeg videre og finner frem skoene. Bak meg hører jeg noen skritt. Det var ikke nok klemmer, og barnet slenger seg rundt halsen min.

Du kjenner litt på den følelsen at du så gjerne skulle vært der lenger, at jobben skulle vært ditt liv på heltid. De korte barnearmene holdt fortsatt rundt halsen min. Hardt. Jeg hørte på stemmen at barnet ikke ville at jeg skulle dra, og jeg forklarte så godt jeg kunne med å si at jeg kommer tilbake. Det er vondt der og da, men så går alt over ganske så fort.



.
 

Jeg tror jeg er ganske sikker på hva det skal være.


Jeg er en elsker! Hvem skulle tro at det fantes så mye godt. Med litt tid til overs, noe som jeg alltid har, kunne jeg ikke lure meg unna et besøk i dagligvarebutikken her i går kveld. Det var et eller annet jeg hadde lyst på. Nesten hva som helst. Men det var spesielt en ting jeg var ute etter.

Med handlevognen foran meg kunne jeg ikke unngå å gå forbi disken til halv pris. Jeg stopper der hver gang jeg er der. Nå er jeg ikke og handler hver dag, men en gang i blant. Hva for noe spennende er det som har havnet der i dag? Hva slags fristelser ligger der og venter på meg?

I mange år har jeg vært en elsker av denne retten, eller maten. Mange spiser dette i jula, og forbinder kanskje grøt med denne tradisjonen. Men det kanskje ikke mange vet er at jeg liker det veldig godt. Jeg elsker det faktisk. For meg smaker det like godt hele året som det dét gjør i jula. 

Vi kjenner også til at man kan gå fort lei av mat som man spiser ofte. Men så kommer det kanskje an på hvor mye man spiser. Jeg kommer nok aldri til å bli lei av skålene med grøt med kanel, sukker og en smørklatt på toppen. Derfor klarte jeg ikke å gå forbi disken da disse sto til 10 kroner.



Her sitter jeg fint.
 


 


 


 


 


 

Jeg har prøvd å lære at han må ta seg en tur på badet om han skal gjøre fra seg. Men det fungerer like dårlig hver gang!


Den lille tassen var så heldig å få komme inn i dag også, etter at jeg var ferdig på jobb. Det var ganske så koselig å få de kaninkyssene han ga. Bare det å se han ligge der og kose seg på pleddet som han gjorde var et flott syn.

Ikke fikk han bare komme inn på rommet. Han fikk lov å bruke meg som klatrestativ. Dette er noe han tidligere likte å gjøre, og noe som han fortsatt syns noe om når han først finner veien opp på ryggen. Så for leken sin skyld la jeg meg flat på gulvet og lot lille herremannen, Pompel, holde på. Det er jo ingenting som er bedre enn å komme hjem til masse kos.

Etter å ha ligget ganske lenge og holdt på og ordnet for seg selv, kjenner jeg plutselig noe som ikke helt passet inn. Han sitter der på ryggen og koser seg, med den beste utsikten. Plutselig kjenner jeg en varm stråle rennende nedover ryggen. Snakk om uflaks. "Du kunne vel ikke gjort det der på gulvet i det minste, Pompel? I verste fall gått på do!




 


 


 


 


 

Mens man bruker kvelden til å få med seg håndballkamper, nyter jeg kaninkosen. For, se på denne karen her da. Det er svært sjelden han er inne og får løpe rundt, så i dag fikk han lov til å boltre seg på litt større plass.

Han løper ikke akkurat rundt sånn som jeg hadde sett for meg, og som han gjorde før. Tidligere har han snust i alle kriker og kroker inne på rommet mitt. Ja, til og med prøvd å snike seg under sengen min for å sikre seg at han ikke blir sett. 

Et godt og varmt teppe har han fått til å ligge på, og der ligger han fortsatt og koser seg for kvelden. Han orker ikke akkurat så veldig mye, og kanskje det har noe med at han begynner å dra på åra. For når jeg tenker meg om så begynner han faktisk å bli eldre. Måtte nettopp finne gamle bilder for å regne ut alderen - og han ble hele 4 år i desember!



Jeg er ikke lenger den ivrige og sporty jenta jeg en gang var. Jeg har ikke like god kondisjon som jeg hadde i min ungdomstid. I dag løper jeg svært sjeldent, med mindre jeg løper med eller fra barna med de små beina.

Etter at jeg la håndballen på hylla som 18-åring, ga jeg også opp håpet for selve håndballen og det å bli og utvikle meg som en flink nok håndballspiller - noe som var min drøm. Selv hadde jeg mine talenter ute på banen, og fikk bare høre positive ting da jeg drev med idretten. Jeg skulle gjerne forsettet å kaste ball, men motivasjonen for å starte igjen etter å vært igjennom tre klubber i løpet av elleve år var ikke der da senvåren kom i 2013. 

Siden da har det vært minimalt med trening. Så og si ingen form for lagtrening eller egentrening. Den eneste lille treningen jeg fikk var å frakte meg til og fra jobb i hverdagen, ved enten å sykle eller gå. Utover det orket jeg ikke tanken på lagtrening eller sport i det hele tatt. 

Nå har det gått så mange år siden jeg forlot sporten i mitt hjertet. Så nå har jeg endelig fått tak på livet mitt med å komme meg i litt bedre form. Formen min er langt i fra på bånn, men det skader jo ikke å gjøre noen øvelser som gjør deg sterkere. Og det beste av alt er jo at det føles så bra etterpå.

Jeg vil ikke akkurat skryte på meg at jeg trener mye, det kan jeg innrømme. Bare jeg beveger meg en viss mengde om dagen er jeg fornøyd. 

Du trenger ikke å melde deg inn på treningssenter om du ikke på død og liv har lyst til det. Det er mange flotte øvelser du kan bruke utendørs, i den flotte naturen vi er så heldig å ha. Eller du kan bare holde deg hjemme. Om du ikke har vært inne på tanken før så er det faktisk en del øvelser du kan gjøre i ditt eget hus.
 


 

Dette året har jeg valgt å ta noen tak med meg selv, og om du ønsker å gjøre det samme har jeg noen tips til deg. Jeg oser ikke av treningsglede lenger, men håper disse tipsene kan komme til hjelp for deg. Det gjelder bare å se de store og små ledige rommene som vi har her i livet, å fylle dem med litt gode "vondter".

♦ Kombiner med tåhev og det å stå på et bein når du pusser tenner.

♦ Hopp over et trappetrinn når du går i trapper. For det første kommer du fortere opp, og for det andre gir du bein og hofter mer styrke når du presser dem til å ta lengre steg. Du kan også variere med å gå fortere opp i alle trappetrinn.

♦ Vær bestemt på at du tar push-ups (eller andre styrkeøvelser) morgen og kveld. Om det så er fem, ti eller tjue per gang bestemmer du litt selv. Jeg ga meg et mål allerede første dagen i 2017. Jeg skulle ta ti push-up morgen og kveld - uansett. Dette har jeg klart, og har tenkt til å fortsette, og jeg merker stor forskjell på hvor sterk jeg er blitt i armene i forhold til jeg var før jeg begynte. 

Den første uken var det spesielt tungt for armene mine å ta de ti push-ups. Jeg slet meg til å fullføre, og jeg ga meg ikke før jeg var nådd min grense. Etter hvert gikk det mye bedre, så nå tar jeg ti strake ganske lett. Jeg setter meg små og enkle mål, men fullfører og tar dem oftere fordelt litt utover - nå også mer enn bare morgen og kveld.

♦ Gå eller sykle til jobb om man har muligheten til det. Benytt sjansen til litt ekstra mosjon for kroppens skyld. Om du har lenger vei til jobb, sett gjerne bilen et stykke unna arbeidsplassen din å gå det siste stykket. 

♦ Om du føler for å få ut litt energi og ikke har sansen eller orker å løpe deg en tur - ta noen froskehopp. Men husk å ta gode knebøy med hendene i bakken før du strekker deg og hopper så høyt du kan. 

♦ Sitt inntil en vegg i 90 grader. Bestem deg for om du sitter i en viss tid med flere repetisjoner, eller om du prøver å stå så lenge du kan. Dette kan du også gjør når du står i planke.
 


 

Dette var noen av mine få tips. Du sitter kanskje på enda flere?




 

Du ser dem gjøre sine øvelser for å få varmen i apparatet sitt. Rundt sitter mange tusener av mennesker som har både kommet kort- og langreisene. Hele opplevelsen skjer i Frankrike i Paris, og før jeg visste ordet av det var de klare for finale.
 


 

De norske håndballgutta har igjennom denne måneden kjempet seg frem med både nebb og klør. Fått drakten nesten revet av seg av motspillere og løpt så fort at de har mistet skoen. Mange mål har de sammen satt i nettet, og keeperne har gjort en kjempejobb bakover. 
 


 

I går kveld var også jeg klar. Norge skulle møte Frankrike i det store oppgjøret. Med sine hvite drakter skulle de stoppe mennene med mørkeblått antrekk. Det kunne jo ikke være så vanskelig, og det sitter jo stort sett oppi hodene deres.
 


 

De første minuttene av kampen var nokså spennende. Lagene fulgte seg ganske tett oppunder hverandre under hele førsteomgangen, og da det bare var ett og halvt minutt igjen var likt, 16-16. Og en mer nervepinene slutt på første del kunne det ikke blitt. Lagene gikk til pause med 18-17 til Frankrike.



 

Andre omgangen kommer i gang, og etter 1.45 minutt kommer det første målet fra Frankrike. Om herrene våres skal klare dette må de virkelig stå på, og med Bergerud i mål er det en del som blir stoppet. Men når ikke de klarer å jobbe fremover i angrep, da suser motspillerne avgårde med både tre og fire mål. Derfor tar Berg en timeout for å piske opp gutta sine litt etter kun fire spilte minutter.
 


 

Etter syv minutter står Norge fortsatt uten skåringer i andre omgang, og de henger litt med hodet. Men etter åtte minutter kommer det endelig en skåring fra vingen som Kristian Bjørnsen sørger for. Jeg syns herrene våres ikke klarer å være sterke nok, og skal dem klare og vinne en finale må de virkelig slå på alle pluggene sine!
 


 

Det renner inn med mål - flest til motspillerne. Hvorfor skal det være så vanskelig å ta det ene skrittet frem og låse mannen når de kommer i mot dem? Hadde de flyttet seg og fulgt ballen bedre hadde de ikke ligget under med fire mål etter 43 spilte minutter av finalen.

Jeg føler meg litt som en kommentator i det jeg skrive dette her. Men en ting er jeg helt sikker på - jeg skal aldri prøve meg i kommentatorboksen på tv-skjermen!

Ti minutter igjen av kampen ligger vi under med seks mål. Akkurat på dette tidspunktet så det ut som det ble seier til hjemmelandet, og håndballgutta er ikke like sterke som vi hadde håpet. Ikke så lenge etter begynner det franske publikum å synge nasjonalsangen deres, og de ser allerede at de har vunnet.

Både Myrhol, Lie Hansen og de andre virket ikke like vill etter ballen. Det er som om kampen snudde helt, og da det var to minutter igjen lå de under med hele seks mål. Jeg så for lengst at finalen var allerede tapt, og Frankrike vant til slutt 33-26. Det ble ikke gull i år, men en sølvplass er virkelig ikke ille det heller!




 


 


 


 


 

God ettermiddag til dere alle! Som dere ser på bildene over her har det altså kommet et lite lag med hvit snø i løpet av morgentimene her i Tønsberg. Jeg var en liten tur oppe i halv åttetiden på morgen i dag og da var det bart på bakken.

Jeg vet hvor glad barna blir for å se snø, men jeg derimot vil helst unngå vinteren. Det lille som vi har nå gjør meg ingenting. Men om det skulle dale ned enda mer blir jeg ikke særlig blid.

Ellers ble dagen startet med litt film fra sengekanten. Kom meg heldigvis opp etterhvert til en deilig frokost med blant annet stekte poteter, pølser og eggerøre på bordet. Vi får det til noen ganger - å samles alle sammen til en felles frokost. 

Videre får dere ha en flott søndag og nyte resten av helgen. Jeg håper i hvert fall at bakken er noe annet enn hvit i morgen tidlig. Jeg lengter etter sol og sommer, men vi får kanskje ta turen innom våren før den tid. Kanskje du har noen planer for denne dagen?




 


 

I dag våknet jeg opp til at jeg bare ville sove mer. Ligge i senga under dyna i mange timer til om ikke mer. Men for og i det hele tatt få noe ut av dagen var det vel greit å slenge kroppen ut av senga og starte dagen med en varm dusj.

Og dermed var det hele i gang. Etter å ha fått ordnet og stelt seg litt i hvert fall, var det på tide og komme seg ut på veiene. Men først måtte jeg leke litt modell i gata. Jeg slang rompa på panseret! Gjør jo ikke det hver dag heller. Skulle gjerne gått for det ordentlige kamera, enn de "kjedelige" og litt mindre kvalitetsbildene man får med mobilen. Men de får duge. Skulle gjerne satt opp noen stativer med reflektorer og softbox. Kanskje et helt eget studio også. Men tror kanskje folk hadde sett litt rart på meg om det plutselig kom noen forbi. Heldigvis er det stille og rolig rundt her, så det fikk gå med disse bildene.

Nå er denne bilen levert til vraking. Min bil var den ikke, ettersom jeg ikke har behov for egen bil enda. Men en gang i fremtiden drømmer jeg om en liten "konebil". 




 

Du er helt tom. Tom for ord og tanker. Jeg oppdaget faktisk i det øyeblikket jeg gikk langs veien hjem fra jobb. Bilene kjørte forbi og det var nokså stille. Og der kom det både en og to sykler forbi som jeg så vidt klarte å registrere.

Her jeg sitter i mine tomme tanker hvor det dukket opp et spørsmål - hvilken dag er det i dag? Jeg kjente at jeg trengte en helg nå. Sånne dager hvor man kan utestenge store deler av jobb for å koble helt ut. Men vent, det er jo fredag!

Endelig! Det er helg. Fri fra alt som heter jobb. I hvert fall fra arbeidsplassen min hvor jeg har flere par med små føtter springende rundt meg. Stemmer i hodet har jeg også. Ulike barnestemmer som søker både det ene og det andre. Slike stemmer som blant annet "Kan du hjelpe meg, Pernille?". 

Også denne uken har flydd rett fobi. Jeg har så vidt klarte å oppsummere dagene, hva som egentlig har skjedd og hva jeg selv har gjort. Nå er vi klare for den aller siste helgen i januar, og om bare noen dager er vi bikket over i neste måned. Håper dere har hatt en flott uke, så ønsker jeg dere en riktig god helg!




VELKOMMEN




Pernille, 22 år gammel jente fra Tønsberg. Stortrives i et jobbliv i barnehage og har interessen for fotografering. lesere her akkurat nå

♥LEGG MEG TIL SOM VENN♥



arkiv


· Februar 2017 · Januar 2017 · Desember 2016 · November 2016 · Oktober 2016 · September 2016 · August 2016 · Juli 2016 · Juni 2016 · Mai 2016 · April 2016 · Mars 2016 · Februar 2016 · Januar 2016 · Desember 2015 · November 2015 · Oktober 2015 · September 2015 · August 2015 · Juli 2015 · Juni 2015 · Mai 2015 · April 2015 · Mars 2015 · Februar 2015 · Januar 2015 · Desember 2014 · November 2014 · Oktober 2014 · September 2014


kategorier


· Bilder · Blogg · Fritid · Hverdag · Mat · Om Pernille · Spørsmål · Tekster


linker





Design






Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits