Hei og velkommen skal du være. Nå er det endelig helg og fri. Jeg har kjent at det er mye som har skjedd denne uken, men samtidig har jeg ikke klart å legge merke til alt sammen fordi dagene bare har sust avgårde. Og her sitter jeg som et stort spørsmålstegn og lurer på hvorfor ikke tiden går saktere.

Det er nå to uker igjen til den store julekvelden. Dagen hvor du står opp til en julemorgen med en julestrømpe eller kalendergave, samtidig som de aller koseligste julefilmene triller en etter en over skjermen hele dagen. Selv har jeg så smått begynt å få litt julestemning. Jeg legger ikke så mye merke til den, men det er nå litt der.

Og da jeg satt sent i går kveld og fikk gjort unna den siste innspurten på gavefronten kan jeg nå senke skuldrene og konsentrere meg mer om det som ellers skjer i hverdagen. Riktignok bare to uker med arbeid igjen, så jeg får prøve og holde hodet oppe litt til før jeg kan synke ned og ta litt velfortjent ferie. Om jeg gleder meg? Gjett om!
 


 


 


 



Igjen kan jeg fortelle at det har vært en fin og flott arbeidsdag. Et lite snev av julestemning med julehemmeligheter, og godt vi snart er i mål. Jeg har følt litt at dagen har gått i ett, men sånn er det å være med så mange barn. Og best av alt er at det er så fantastisk å være sammen med dem. Hva skulle man gjort i en hverdag uten de flotte ungene?

Og ikke nok med det. Twinsa har nå kommet hjem igjen, etter en klassetur med trening. Og på sin store dag. De har nemlig bursdag i dag. Seksten ganger to hurra for de "små" trolla som ikke lenger er liten lenger. De har for lengst tatt meg igjen på høyden, og jeg kan nå kalle meg den eldste og laveste søstera i søskenflokken på fire. Det er jo både ulemper og fordeler med å være minst.

Men nå som vi har kommet oss igjennom den første uka av julemåneden var det kanskje på tide å telle ned på kalenderen sin. Jeg har vært så heldig å få pakkekalender av mammaen min i år - igjen. Jeg har egentlig ikke vært så opptatt av å stå opp til alle småpakkene, men i dag syns jeg det var på tide å bli kvitt den. Få dem bort fra lukene sine. 

Så da ble det noen gaver som måtte åpnes for å finne ut av hva som befant seg der. Det var riktignok smågaver, ettersom mamma har hatt en oppgave å samle inn nittiseks småluker. Men jeg er fornøyd med alt jeg får i kalenderen, og det er jo kjekke ting og andre saker som man ellers trenger. 
 


 




 


 


 

Timene flyr og helgen går unna, og plutselig satt vi her igjen en mandags kveld. En ny uke står foran oss, men kjenner jeg tiden rett er fredagen og helgen rett oppi hælene på oss. Det er bare å se på denne dagen - den har sust avgårde før jeg nesten har rukket å tenke forventninger til den.

Hele helgen min startet med å smøre seg inn i svart. En svart maske ble påført bare for å føle seg litt "fin". Du har vel kanskje hatt en time eller to en eller annen dag du har følt deg sliten. Pleiet deg selv, tatt det med ro og bare kost deg. Og det hadde jeg denne fredagskvelden.

Og det blir det i kveld også. Riktig nok uten ansiktsmaske. Jeg kjenner på kroppen at jeg ikke har lyst til å gjøre stort. Var så vidt jeg hadde lyst til å stå opp til morgen i dag tidlig. Og når det samtidig virker mørkt ute store deler av dagen blir du ikke akkurat mer våken. Så nå er dagen over for meg og lader opp til en sen kveld med håndball-EM. Ønsker dere en fin kveld!



Den superfine og flotte vintersolen er så vakker! Denne tiden liker jeg, akkurat sånn som det er nå. En deilig temperatur ute og ikke for kaldt. Lys fra klar himmel og en fantastisk morgen. Kan det bli bedre? Jeg har ikke ord for hvor koselig det er ute akkurat nå.

Jeg var akkurat på vei til å våkne i dag tidlig da jeg plutselig ble kontaktet. Da var det å åle seg ut av sengen og kaste på seg joggebuksa og genseren. Og turen, den gikk over til naboen. Det blir en del bringing og henting, så etter å ha fått broderen hjem var det å gjøre seg klar for å få twinsa avgårde.

Men tross denne morgenkjøringen fikk jeg også se mange vinkler av den fantastiske soloppgangen. Ingenting er mer vakkert enn å se utover havet eller fra en fjelltopp når solen er på vei til å stå opp. Men minst like fin når den er på vei ned. Så når det ble et lite stopp langs veien, kunne jeg ikke unngå å skape omgivelsene inn i rammer.
 


 


 



Etterfulgt av en sen kveld i natt, ble det noen overraskende ekstra timer med soving på formiddagen i dag. Jeg er ikke veldig glad i å sove alt for lenge i helgene, for da føler jeg at dagen blir så mye kortere. Men da klokken viste at den nærmet seg elleve hadde jeg ikke noe valg. Følte jeg.. 

Ingen planer for dagen hadde jeg heller ikke, så jeg kunne jo sovet til langt ut på dagen. Men der er nok ikke jeg. Jeg er ikke en av de som sitter oppe til langt ute på natten. Det kan skje noen få ganger i året, men jeg er hun som liker å sove når man "skal". 

Lørdager er stort sett rolige for min del, så i dag har jeg fått ordnet litt her hjemme med noen småting. Her om dagen fikk jeg unnagjort de siste gavene også - håper jeg. Så nå har de fått fint papir på seg og er nesten helt ferdige. Bare en lite merkelapp og en sløyfe så er de klare til å leveres. Håper dere har hatt en fin dag, så må dere kose dere resten av kvelden!
 


 


 


 


 



Roen har senket seg for dagen, og i mitt hodet har det følt ut som det har gått i ett. Riktig nok har det ikke akkurat det, men kanskje det er noe jeg merker nå som vi er inne i desember og det er mye som skal skje fremover. God det i hvert fall er helg nå.

På jobb er vi i full gang med juleforberedelser med barna. Kan ikke akkurat si at jeg har noe julestemning enda, men veldig koselig er det å ha den tiden en får med hvert barn. Se dem være stolt over det dem har laget. Sette sine trykk gjennom produksjonen, som videre skal bli flotte og minnerike gaver.

Her hjemme har jeg prøvd å sette ut noen små og søte pyntegjenstander for å få litt julestemning. Eller små og små. De er vel egentlig ganske smale og høye. Veldig fine syns jeg dem er, og de var en kjempefin gave jeg fikk fra mamma en gang. Så, nå har de fått plass i vinduet mitt. De nusselige musene ♥ En fin kveld ønskes dere alle!
 


 


 


 



Aller først får vi ønske den tolvte og siste måneden velkommen. Nå er den endelig her og det er ingen vei tilbake. Hvor dette året blir av har jeg ingen anelse på. Likevel slipper vi ikke unna desember med alle de koselige og hyggelige stundene som hoper seg opp. 

En koselig tid står i vente. Nedtelling til den store juledagen er i gang, men heller ikke det kan jeg skjønne at denne dagen nærmer seg med store skritt. Vi vet jo fra før at tiden går utrolig fort, så tør ikke å tenke på hvor fort de siste dagene nå går.

Men vi er nå her da. Om vi vil eller ikke, så kommer dette julerushet over oss. Noen føler kanskje at de har utrolig mye de skal gjøre på kort tid. Mens andre kan føle at "dette går bra" og at de kommer seg igjennom uten alt dette julestresset. 

Selv om alle julegavene jeg hadde på lista er krysset av, hadde jeg kanskje håpet at jeg hadde vokst fra meg en ting. Men, jeg slapp ikke unna i år. Hadde sett for meg det første året uten en kalender, i og med at jeg begynner å dra litt på åra. Ikke at jeg føler meg så veldig voksen da...

Nå har jeg vist i et par uker at det bare var å glemme. I alle år har jeg og mine søsken hatt pakkekalender - som inneholder både småpakker og aktivitetslapper. Er greit det, og egentlig ganske koselig. Hyggelig var det av mammaen min at hun ville lage til meg i år også, selv om jeg egentlig ikke hadde trengt.

Men med eller uten pakkekalender - julestemning blir det nok uansett. Håper jeg. Helt siden jeg var barnehagejente og til nå så har jula forandret seg en del. Julekvelden er ikke lenger sånn som den var før. Med årene er det et eller annet som vokser fra med det jeg opplevde i jula som liten. Kanskje er det nye tradisjoner og synsvinkler som skapes? Ikke vet jeg. Men en ting er i hvert fall sikkert, og det er at jula er koselig for det. Og kanskje du har julekalender også...
 


 




 


 


 

Så kunne jeg ikke la være og bare la den ligge der i den kalde og mørke esken sin. Den kom frem i år også. Min fine, enkle og flotte stjerne skinner nå i det store vinduet. Lyser så flott der den henger og varmer opp en mørk vinterkveld.

Riktig nok ikke noe snø ute, og enda godt er det. Men med en lysende stjerne i karmen får man som regel litt julestemning for det. Nå har vi to flotte stjerner skinnende i huset, og den tredje kommer opp når julegrana settes frem. Det må jo lyse fra tretoppen også. 



Hvem skulle tro at det er nå tiden var inne? At vi nå har dratt oss igjennom elleve måneder med liv og røre. Hulket og grått noen tårer, og hatt fine og flotte stunder som vi har lagt opp i minnekofferten. Fjoråret gikk fort det, men at vi skulle sitte her i dag og ønske desember velkommen om to dager hadde jeg ikke trodd for noen måneder siden.

Det har bare gått veldig fort. Likevel kommer julen, og her i helgen var det allerede første søndag i advent. Det aller første lyset i staken ble tent, og det ble det også hos mange andre. Og ikke ble det bare tent ett adventslys. Julestjernen vår kom også opp. Og i år er det en helt ny adventsstjerne som flyttet inn hos oss i stuen. 

Den forrige vi hadde var av papir, og var egentlig ganske fin. Men da mamma og jeg kom over denne stjernen kunne vi nesten ikke gå forbi den. Men ville den passe i vinduet? Ville den passe inn i stuen i det hele tatt? Det var bare en måte å finne ut av det - og det var å henge den opp på plassen sin.

Og tro det eller ei - nå henger det en fantastisk stjerne og skinner opp i karmen. Den er verken for stor eller for liten. Akkurat passe og en perfekt plass for akkurat denne skinnende adventsstjernen. Så da ble det advent i år også, med "diamanten" hengene der den alltid pleier. 



 


 




 


 

Ny og flott uke er i gang. Og det var så vidt den kom i gang også. I hele går gikk jeg rundt og var helt kaputt. Stuptrøtt og alt det der, og igjennom dagen endte jeg opp med hundre og ørten smålurer. Hadde jeg ikke fått de time outene fordelt utover dagen, hadde jeg nesten ikke visst hvor jeg skulle gjøre av meg.

Men til tross for en helt utslitt Pernille som nesten ikke klarte å holde øynene oppe i går, var det jammen ikke lett å komme seg på jobb i dag. Klokkene ringte som alltid, klar for å fortelle meg at det var på tide å stå opp. Ut av sengen sto jeg opp og gjorde unna rutinene jeg ellers gjør om morgen. 

Men heller ikke det var nok. Likevel endte jeg med å legge meg ned for å hvile. Bare slappe av i fem minutter før jeg måtte komme meg til hektene igjen. Fem minutter? tenkte jeg. Vil vel si at det ble mer enn det. Hadde det da vært meg hadde jeg gått for å ligge i senga helt til jeg hadde nok energi til å stå opp. Men jobben, den ventet på meg.

Heldigvis, nok en gang, har jeg i dag overlevd på jobb. Det skjer jo noe alltid igjennom en dag på jobb, og det er sjelden du virkelig kan koble ut og legge både barna og alt annet vekk. Egentlig kan du det aldri. Derfor var det godt å komme hjem i ettermiddag. 

Da jeg endelig fikk se mer av lyset når jeg kom ut og jeg var ferdig på jobb, fikk jeg se et fantastisk lys rett over meg, men samtidig litt lenger vekk. Min umiddelbare tanke var "Hvor er speilrefleksen?" og "Hvorfor er jeg ikke på Slottsfjellet nå?". Ja, for et av de beste utsiktsplassene her i Tønsberg er nemlig Slottsfjellet. 

Men tiden var knapt. Jeg hadde rukket å komme meg hjem, og i det jeg akkurat hadde kommet meg opp bakken til fjellet hadde det vært for sent. Derfor kunne jeg ikke unngå å stoppe opp på vei hjemover for å ta noen bilder av lyset. Riktignok bare med mobilen, men det får duge. Er jo ikke den aller verste kvaliteten, selv om jeg skulle ønske jeg hadde et bedre utstyr der og da.



I alle år har jeg som mange andre vært veldig glad i is. Flere ispinner kunne gå ned og flere bokser med is kunne bli spist opp. Som oftest smaker det ekstra god med en kald is på en varm sommerdag. Men å finne frem isens fristelser når kulden er her er noe jeg også kan gjøre. Is smaker godt - året rundt.

Men nå har Diplom-Is kommet ut med en smakfull nyhet til oss som liker smaken av is. Helt nye smakskombinasjoner som kanskje blir dine favoritter. Da butikken fikk besøk av meg sent i går kveld kunne jeg ikke gå forbi hyllen nok en gang med fristelsene av det siste nye. 
 


 

Deres produkter har sterke farger, noe som barn ofte liker. De sterke fargene gjør det mer spennende og interessant for barna, så hvorfor ikke prøve denne varianten neste gang du skal servere barna dine en skål med is. De utvalgte favorittene som havnet i handleposen var strøssel med sprø karamell, bringebær- og lakrissmak og bringebærsmak. I tillegg måtte jeg teste ut deres saus med salt karamell.
 


 

De andre smakene dem har kommet ut med lot jeg meg vente med. Det kunne kanskje bli litt vel mye, så denne gangen forholdt jeg meg til å teste ut de smakene som er nevnt over.

Skålen ble fyllt med en god vaniljeis. Faktisk var det Rema 1000's egne fløteis med vaniljesmak. For min smak er den veldig god, og den passet godt til disse "pynteproduktene". 
 


 


 

Nå ventet jeg spent på å få testet ut karamellsausen som hadde en smak av salt som var blandet inn. Før jeg hadde rukket å ta en bit av desserten lot jeg tankene spinne litt på hva denne sausen egentlig ville smake. Men i det isen med både strøssel og saus traff smaksløkene min, ble jeg veldig overrasket.
 


 

Det var ikke vondt eller noe. Ikke var det sånn at det holdt med den ene biten av "isvraket". Det var faktisk veldig godt. Mye bedre enn det jeg hadde trodd. Så nå har jeg nok fått en ny favoritt når det kommer til isbaren. Og det er ikke siste gang jeg tar frem og lager en isskål med salt karamellsaus, bringebær- og lakrisstrøssel og en dæsj med sprø karamell og perler med bringebærsmak!
 




 


 


 


 


 


 

Ettermiddagene blir nå kortere og kveldene blir lengre. Det vil si at mørket legger seg som et stramt teppe ganske tidlig. De siste dagene, men også ukene, så har det nå pleid å være helt mørkt ute allerede klokken fem om ettermiddagen. Tidligere har det også vært, men jeg har aldri klart å se på tiden i det mørket har slått seg av som en bryter.

Ja, for det føles litt sånn. At noen der ute slår ut en kobling som tar alt lyset et par timer før det virkelig er kveld. Men hva er vel da bedre enn å lyse opp stemningen når mørket faller. Her i huset liker vi å tenne levende lys. Ikke bare ett, to eller tre, men flere. Hele stuen vår er dekket av både telys og kubbelys, og ingenting er mer koseligere enn det.

Nå som vi går inn mot julestemning er det ekstra koselig med lys som brenner. Så tidligere i kveld fikk jeg dratt frem de støvete lysevasene som jeg har hatt gjemt bak noen kurver høyt oppe under taket. De trengte så klart en liten vask, etter asken som hadde samlet seg opp etter flammene, og støvet som hadde hopet seg opp under lagringsplassen. Brenner du mye levende lys?



Vi går virkelig inn i en fantastisk og koselig adventstid. Ute er det fortsatt varmt - og vinterkulda har ikke truffet oss enda. Får virkelig håpe at vi unngår den helt, eller i noen uker til. En lenger høst gjør meg ingenting om vi får, så lenge vinteren er her så lite som mulig. I hvert fall snøen.

I går kunne jeg se opp på himmelen. Der svevde det mange kule og tøffe skyer som bare sugde oppmerksomheten min ut av meg. Jeg sto der og kunne grave frem og finne mange kule små bilder i det store "bildet" foran meg. Og siden jeg har vært og fortsatt er interessert i foto, har jeg et godt øye til å se for meg kunst innenfor de fire rammene.

Men i så fall - himmelen var grå og tøff i går, men i ettermiddag har den vært rosa og vakker. Himmelen var i flammer! Bare synet av å se opp gjorde meg glad. På dette tidspunktet da store deler av skyene ikke var hvite, skulle jeg ønske at jeg sto på en høy fjelltopp. Der kunne jeg se utover det fine miljøet og få med meg alt det vakre. 

Men å komme seg opp i høyden hadde jeg nok ikke rukket før den vakre fargen hadde forsvunnet. Derfor ble det å stå her nede på bakken og gjøre så godt en kunne med kanskje å være så heldig og få noen blinkskudd. Og det håper jeg at jeg fikk til. Dokumentering ble det i hvert fall. Videre blir det nok en stille og rolig kveld. Håper dere har hatt en fin dag, så må dere ha en kjempekoselig lørdagskveld!
 


 


 


 


 




 


 

Noen ganger må man kaste inn håndkle. Så for å få en ekstra hviledag for å passe på helsa ble jeg derfor hjemme i dag. Og det var da jeg våknet tidlig til morgen i dag og følte meg litt pjusk at jeg innså at dette var min første sykedag siden vi startet et helt nytt år i august. Forkjølelsen traff meg for tre dager siden, så til uka er jeg klar for jobb igjen.

Selv om jeg har vært hjemmeværene har jeg likevel vært oppe siden tidlig på morningen. Jeg har klart å holde den verste snufsen i sjakk, men tror likevel kroppen trengte en hjemmedag. Og når jeg da har helgen på å ta det med ro og gjøre akkurat det jeg vil, ja da er det fit for fight når uka starter igjen.

Dagen og helgen startet derfor likevel med et grått lys ute, og over meg kunne jeg ikke unngå å se opp. Himmelen kan være ganske fascinerende, og i dag kunne jeg lage og se ulike bilder høyt der opp blant alle skyene. 

Bare se på de bildene over her, så skjønner du hva jeg mener. Det var ikke vanlige "sveveputer", så da jeg oppdaget dem var det bare å dokumentere dette på brikken. Det var som om det foregikk en helt annen verden der oppe. En eller annen type for fest. Og apropo fest - det er fredag. Ønsker dere en fin fredag og riktig god helg!



Endelig klarte jeg å få fingrene ut. Ikke i en villeste anelse hadde jeg trodd at jeg i dag, to dager etter ankomst, skulle ta fatt på korken og smøre meg inn i svart. Det er tross alt black friday i morgen, så hvorfor ikke gjøre en liten behandling med black mask?
 



 

Tuben er jeg veldig fornøyd med, og med det lille hullet den har kommer det ikke så mye ut. Å påføre denne masken er ganske enkelt, men det lille negative er at du må legge et ganske tykt lag for at alle porer i ansiktet skal kunne dekkes.
 


 


 


 

Etter å ha klint seg inn i svart, vil jeg ikke si at det tok så veldig lang tid før det tørket. Masken begynte å stivne etter noen minutter etter at jeg hadde fylt ut hele ansiktet. Og etter en 20-30 minutter kunne jeg endelig begynne å rive forsiktig masken av.

Det å ha dette produktet i ansiktet var ikke noe ubehagelig. Ikke som jeg la merke til. Den var rett og slett litt kjølig, deilig å ha på seg. Lite gris ble det også, så og si ingenting da jeg påførte denne med en pensel. Og lite klissete var den om du så ønsker å bruke fingrene til å smøre den ut.
 


 

Men så var det på tide å få dette "griset" av. Og det var her det begynte å skape problemer. Jeg fikk tak i en ende og begynte å dra dette av helt vanlig sånn som jeg ellers har brukt å gjøre med de tidligere maskene jeg har brukt. Det var letter sagt enn gjort.

I det jeg nappet tak i en liten flik var det som om tårekanalen begynte å produsere væske. Øynene ble litt blanke, men det var ikke noe annen måte å få dette av enn å dra i det. 
 


 


 

Jeg vil si jeg tåler veldig mye, og noen smerter overlever jeg. Men dette her, det var virkelig vondt og ubehagelig på en gang. Var nesten sånn at jeg hadde lyst til å la det være. Ikke brydd meg om at jeg var helt svart i ansiktet av en maske. Men så kunne jeg heller ikke gå rundt slik for så å risikere å skremme livet av folk.
 


 


 

Du ser at masken virkelig holder igjen i huden, og at den ikke er lett å få av. Kan si jeg brukte noen minutter ekstra på å bli kvitt "ondemasken". Jeg vet i hvert fall at dette er noe jeg ikke skal unne meg for ofte. Kanskje en gang i blant. Men en ting er helt sikkert, og det er at jeg ikke skal gå til innkjøp av dette produktet mer!

Har du prøvd denne type ansiktsmaske før? Og hva er det du syns om den?



Endelig er den her! Pakken jeg hadde glemt som var på vei hjem til min postkasse. Du kan da tro jeg ble glad da jeg kom hjem i går og det lå en pakke på kjøkkenbenken og ventet på meg. Og det verste av alt - jeg hadde glemt hva det var jeg hadde bestilt.

Men når det tar opp til flere uker og over en måned siden man gjorde både ett, to og tre tastetrykk på nettet, ja da kan det fort gå i glemmeboken og man tenker på alt annet. Spennende var det å åpne opp for å se hva som befant seg i pakningen. Det var jo litt som julaften, og den er jo her om litt over fire uker alt!
 


 

Men uansett, pakken var allerede ankommet og jeg hadde ikke tid til å vente med og åpne den opp for å finne ut av det. Midt i pakkeåpningen kom jeg plutselig på hva det var, men fortsatt var det like spennende av å se om det stemte med det jeg hadde satt på min bestilling. Og denne hadde reist helt fra Malaysia.
 


 

Og jammen stemte det på en prikk. Så, når jeg har tid... eller det vil si når jeg orker, så blir det nok å teste ut denne svarte ansiktsmasken. Kanskje det er noen av dere som har prøvd denne også?
 


 


 



Jeg har mange fine netter hvor jeg lader opp og sover godt. Men i natt, noen av de timene jeg sov til i dag, de var ikke like gode. Jeg sover hele natten igjennom, selv om jeg er tidlig oppe om morgen når jeg skal på jobb eller når jeg står opp noen timer senere i helgene.

Det var noe som lå der sammen med meg. Jeg var ikke alene. Ikke var det en følelse av at jeg sov noe godt, men jeg lå der og irriterte meg når jeg først våknet. Det er grusomt. Så grusomt at du fort kan bli litt amper. Men jeg hadde jo ikke tid til å være det heller. Det var midt på natten, og jeg trengte disse timene med søvn.
 


 

Den som ikke ville være min venn når jeg først trengte søvn, var denne nesa. Det er et slit og ork når den først har satt seg i vranglås og ikke den fungerer som den skal. Jeg lå der nesten å pustet meg igjennom natten med åpen munn, i et håp om at en liten flue eller annet husinsekt ikke skulle kravle nedover pusterøret.

Noe av det verste jeg vet er når nesa er tett. Og det var ikke stort bedre da jeg sto opp til morgen i dag. På jobb følte jeg at jeg ikke var helt til stede, selv om jeg gjorde så godt jeg kunne. Noen av de tingene jeg virkelig hater her i verden, er å dra lufta skikkelig innover igjennom nesa. En liten snufs kan gå, men jeg liker ikke når jeg er ute blant folk og er nødt til å lage lyd. Kanskje det har noe med at jeg har vært så mye stille selv..? Men så er det også veldig mye som skal til før jeg blir hjemmeværene om jeg er syk.

Men uansett. Papiret fikk virkelig kjørt seg. Eller, nesa mi fikk seg en overkjøring. Er ikke noe deilig å være forkjøla, men jeg følte jo meg ikke syk nok til å dra hjem fra arbeid heller. Pytt sann og bank i bordet - jeg er svært sjelden syk, og har enda ikke hatt en sykedag fra jobben i høst. Håper bare ikke neseproblemene blir verre og at det er over i løpet av natten.
 


 

Det at noe så lite skal skape så store plager og irritasjon er litt rart å tenke på. Den lille nesa. Den lille "dotten" midt i ansiktet kan lage så mye problemer. Bare det ikke utvikler seg noe mer utover en tett nese og noen nys så er jeg fornøyd. Er ikke klar for å bli syk nå rett før juletider. Ikke har jeg tid til det heller. Og har vi egentlig tid til å være syke?




 


 


 

Om vi vil eller ei så begynner vi med stormskritt å nærme oss første søndag i advent. Utrolig, men sant. Selv kan jeg ikke fatte hvor alle disse månedene har blitt av. For ikke å snakke om selve året. Vi er snart i veiens ende, i en ende av et fint og flott år. Bare en måned og litt over en uke igjen.

Nå som desember nærmer seg og det første adventlyset snart skal tenner, har jeg så smått begynt å tenke på jul. Faktisk så ble jeg ferdig med julegavene i helgen, og veldig deilig å ha det ute av verden. Så når juletiden virkelig kommer, ja da er det bare å slappe av å kose seg med selve julekosen.

Vi pleier å pynte med nissehus, julestjerne og julelysestaker blant annet. Selv har jeg ikke vært så stor fan av å pynte så mye hos meg selv - på rommet mitt. Jeg gjorde det litt før, men har ingen planer om det i år. Jeg får nok sette opp den fine julestjernen min i vinduet, men noe mer enn det kommer nok ikke opp.

Etter jobben i dag og en liten hvil, tok jeg en snartur til byen med mamma. Med et lite æren og innom noen butikker fikk vi i hvert fall shoppet litt. Og når jeg først var i byen benyttet jeg meg sjansen til å hamstre et par lenker.

I kveld har jeg brukt litt av tiden min til å spore opp små juletegn. Noen lyslenker ble med meg hjem i handleposen, og de var akkurat lange nok til å komme helt rundt. Taklistene har nå fått lys, og det føles så koselig her jeg sitter å ser meg rundt. Bare se så vakkert det er! En julelåt har også gått på repeat, så litt julestemning har jeg allerede fått.
 


 


 




 

For noen uker tilbake var jeg på en liten bytur. Ofte når jeg er på shoppingsenter pleier jeg å gå rundt i de fleste faste butikken som jeg liker. Jeg pleier blant annet å kjøpe klær på h&m, cubus, kappahl og bikbok. Ja, det er vel de som ligger på topp.

Det som er så fint er at jeg finner veldig mye fint der. Ikke at jeg finner noe hele tiden hver gang jeg er innom, men det er i de kjedene jeg pleier å komme ut igjen med en pose i hånda. Og når jeg en sjelden gang er utenfor byen eller grensen, så må jeg alltid innom å se i mine favorittbutikker.



 

Selv om det er noen uker siden jeg kjøpte denne toppen fra kappahl, fikk jeg ikke bruk for den før om her for noen dager siden. Da fikk jeg endelig revet av prislappen og tredd den på meg. 

Jeg bruker mye av dagene mine til jobb. Hverdagen min består stort sett bare av jobb. Og når da kvelden kommer har jeg som oftest aldri planer og sitter bare hjemme.

Det å jobbe i barnehage vet man jo at det skjer mye, nesten hele tiden. Mange barn skal ha oppmerksomhet og omsorg. De er høyt og lavt, og kanskje kan det gå et hull i et buksebein eller komme en malingflekk på klærne.
 


 

Tidligere har jeg opplevd å få klærne mine ødelagt når jeg er på jobb. Det har ikke vært de dyreste plaggene, men likevel klær som jeg har vært glad i. Så når jeg er på arbeid lar jeg derfor de fineste plaggene mine ligge pent gjemt inni kurvene i skapet mitt. 

Men da jeg endelig fikk mulighet til å ta på meg denne toppen syns jeg den satt så fint på meg. Jeg er ingen av de jentene som pynter seg så veldig mye, og går stort sett for det enkleste og som jeg føler meg vel i. Men nå har jeg klart å bruke denne toppen to ganger på tre dager, så jeg håper jeg får enda mer bruk for den.

Det er jo en veldig fin og søt blondetopp syns jeg. Var jo derfor jeg kjøpte den. Den var kanskje ikke helt meg da jeg så den i butikken, men noen grenser må man jo våge seg over for å finne litt annet som en kan ha på seg. 

Det jeg liker med den er at det er et tynt blondelag over hele genseren. "Nakne" hals- og armparti. Den har ingen vanlig rund eller v-formet hals. Den går litt opp, og det er det jeg liker med den - selv om jeg egentlig ikke er så glad i å gå med slike tynne gensere opp i halsen. Men med denne så er det komfortabelt.



Denne lørdagen har virkelig fått kjørt seg. Det kjennes i hvert fall litt sånn ut ettersom det har skjedd saker og ting i dag. Planer hadde jeg fra formiddagen av, hvor jeg gikk til innkjøp av noe jeg har ønsket meg i det siste. Noe nytt til senga jeg har.
 


 

For fire år siden gikk jeg til innkjøp av ny seng - en rammemadrass. Etter at jeg fikk den inn på rommet har jeg vært veldig fornøyd med den. Men etter alle disse årene har overmadrassen blitt nedligget. Ofte syns jeg det er vanskelig å ønske seg noe til bursdager og jul, og siden jeg ikke hadde fått noe bursdagsgave enda, var det dette jeg ønsket meg.
 


Etter at den kom i hus ble den pakket ut og prøvd med en gang. Den har både en har og en myk side, ikke at jeg kjenner så mye forskjell enda. Men jeg tror dette var et bra kjøp/gave, så håper jeg skal få sove like godt og kanskje enda bedre. Den gamle, stygge og nuppete overmadrassen skal i hvert fall ikke i senga mi med det første.



 

En bytur har det også blitt i dag. Vi jentene tok oss en tur for å få unna enda flere julegaver. Veldig deilig å være tidlig ute, og ikke ha det presset på seg når desember kommer. Og jeg fikk jammen meg hamstret inn de siste gavene også. Så nå kan bare desember komme med julestemning og alle de fine filmene den har å by på. 

Her står håndballkamp på planen i kveld, med litt vårruller til forrett før det blir middag etter hvert. Håper dere har hatt en fin dag, så må dere ha en flott kveld. Kanskje har dere noen planer. Hva skal dere gjøre i kveld! 



Beina er slengt opp i sofaen og kvelden er inntatt. Nå er det endelig helg! I går ble det en lang dag, og jeg kan si at jeg kjenner det på kroppen i dag. Etter jobben i går ble det nemlig en liten snartur hjemom for å skifte og få i seg litt mat. Et møte sto på planen og det ble enda mer jobbing. 

Selv etter en litt lenger dag i går gikk det overraskende bra i dag. Det slo seg heller ut på meg da jeg kom hjem i ettermiddag, etter en nokså veldig fin dag. Det var som en hule med mange sovetroll hoppet ut, at jeg ble så sliten at jeg havnet i drømmeland for et par timer siden. 

Nå som det blir noen dager med fri, hvor de er kjent for å gå fort, skal jeg nyte denne helgen så godt jeg kan. Noen småplaner har jeg fått presset inn, ellers blir det en nokså stille og rolig kveld med The Stream på skjermen. Ellers ønsker jeg dere en flott kveld, etter ganske lite spennende fra min side. 

Avslutter derfor med det lille jeg fikk fanget opp her om dagen. Jeg var på vei ut dørene tidlig på morgen, på vei til jobb. Men i det jeg ser ut av vinduet før jeg slenger på meg klærne oppdager jeg et lys der oppe på himmelen. Det var ganske rosa, og dette ville jeg fange på bilder. Men dessverre gikk det ganske fort over, så jeg måtte nøye meg med det resultatet jeg fikk - selv om jeg langt i fra er fornøyd.
 


 


 

Hadde jeg ikke vært på vei til å komme meg avgårde på jobb og hatt så dårlig tid, hadde jeg brukt mye mer tid på fotograferingen og fanget fine motiver av de flotte fargene. 




 

Her om søndagen, som jeg også fortalte dere, meldte jeg meg tilfeldigvis på en konkurranse jeg kom over på facebook. Og da var det gjort! En times tid senere kunne jeg plutselig se navnet mitt på siden deres, og jeg som gjorde dette mest for moroskyld fordi jeg så sjelden vinner, kan jeg si at jeg ble litt overrasket og glad.

Sist gang jeg vant var nemlig i jula for snart ett år siden, da jeg var så heldig å vinne en komfyr i en julekalender jeg deltok i. Men jeg hadde aldri sett for meg noe mer enn deltagelse av denne konkurransen jeg nå var med i her om dagen. Det første jeg gjorde da jeg fikk store øyne og så mitt navn, var å kontakte dem.

Det var motehus.no som sto for dette, og dermed var jeg den heldige vinneren av helt nye vinterboots. Tenk så moro, helt nye sko. Og i dag fikk jeg endelig melding om at det bare var å hente dem. Denne motebutikken som er på nett holder jo til i Stavanger. Så i tre dager har disse stilige skoene vært på reisefot.

Og endelig er dem her hos meg! De var ganske kule på nettbildene, men de er ekstra stilige i virkeligheten. Og så utrolig gode og varme med den myke pelsen inni hele skoen. Nå skal jeg virkelig ikke fryse når vinteren kommer og kulden tar oss. Det verste stedet på kroppen man kan fryse er faktisk på føttene. Og jeg er virkelig fornøyd med disse superfine bootsa! Eller hva sier du?



 


 


 


 


 


 


 



Mørket har allerede lagt seg som et svart teppe og kvelden er her igjen. Før jeg rakk å tenke igjennom hva som kunne vente meg til morgen i dag, sitter jeg her nok en gang og lurer på hvor denne arbeidsdagen ble av. For ikke å snakke om helgen. Etter feiringen i går og alle gjestene hadde gått hjem, kunne jeg ikke annet enn å lade opp til en ny uke.

Men uten en fortvilelse overlevde jeg jobben nok en gang. Og jeg kan jo være enig i meg selv at det har vært en veldig fin dag. Opplevd en barnegruppe leke og ha det moro ute i skogen, og denne gangen holdt jeg meg på beina. Jeg har aldri sagt dette her før, men for noen uker traff jeg virkelig spikeren.

For å gjøre det enkelt og kort - jeg ble skutt av jegerne. Jeg var elgen og gjemte meg bak trærne. Plutselig snublet jeg og gikk rett i bakken. I det jeg traff stumpen på hardt grunnlag, var det noe som gjorde ekstra vondt. Med en rift i utebuksa og et spørsmål om hva det var jeg traff, så jeg under løvet at en planke med spikre stakk opp.

Heldigvis slapp jeg unna med to små merkeprikker. Så du kan jo si at det kan gå hardt ut for seg når man blir revet med i barnas lek. 

Men over til noe helt annet. Det var feiringen i går. Gjestene hadde gått hjem og kvelden gikk til å lade opp batteriene til denne uken vi allerede er i gang med. Jeg gjorde mine faste rutiner som jeg må igjennom før jeg legger meg og så blant annet på siste nytt i facebookverden. 

Plutselig hadde jeg slengt en kommentar i fra meg. Det tok ikke lange tiden - bort i mot en times tid senere, hvor det sto at vinneren hadde blitt kåret. Jeg pleier sjelden å henge meg på slike konkurranser på facebook, men jeg gjorde nå jo det. Var vel fordi det var en såpass stille og rolig kveld at kjedsomheten gikk over meg.
 


 

Et spor fra meg ble slengt igjen i en gruppe på en side jeg har handlet fra en gang før, og som jeg senere har følgt bare for å se. Litt uten å tenke over det hadde jeg lagt igjen denne kommentaren du kan se over her.

Jeg klikket meg videre inn for å se der vinneren som hadde blitt kåret sto. Og så var siden oppe. Jeg leste raskt over, men måtte likevel lese over både en, to og tre ganger til. Var det virkelig sant? Det kunne jo ikke være mulig.
 


 

Jeg kjente det begynte å boble litt i meg. Var det virkelig mitt navn som sto der? Jeg visste jo ikke om noen andre som het akkurat det samme som meg, og som skrev navnet helt likt som meg. Det kunne jo ikke være noen andre. Det var meg! Hvem ellers skulle det vært? Så nå er disse vinterbootsene fra Thea Khaki på vei hjem i min postkasse. Se så fine dem er da. Kan jeg si at jeg er glad? 
 



Om ikke mange timene kan vi ønske mandagen og en ny uke velkommen! Den er like velkommen hver gang, selv om en kanskje skulle ønske at helgen varte litt lenger. Men så går jo uka superfort som alltid, så kan jo ikke klage på at fridagene forsvinner ut av det blå heller.

Nå er det noen dager med jobb før det er på tide med helg igjen. Vi er kjent for at søndager er ganske stille og rolig, og kanskje litt kjedelig. I hvert fall er det sånn for meg. Er ingenting som pleier å skje, og det ender med at en later seg store deler av dagen. I denne delen av året, av de siste månedene er det en del mennesker som har bursdag i familien. Så i dag var det duket for den store familiefeiringen.

Vi slo sammen alle som har bursdag i løpet av høsten. Altså ble det sammenslåing av fem personer i tillegg til meg som fylte år i september, hvor de andre fordeler seg ut over de neste tre månedene. Greit å gjøre det sånn når det ellers skjer noe hele tiden og det blir vanskelig å finne en dag som passer alle for hver gang. Og jeg vil jo si det ble en fin feiring. Stille og rolig med ren hygge!

Det ble servert deilig viltgryte som smakte utrolig godt, og til dessert ble det både sjokoladekake, marsipankake og gelékake som sto på menyen. Masse godt var det selv om det ikke var det store kakebordet. Mange koselig timer med familien, og plutselig var kvelden der og det var tid for å runde av dagen.

Selv om familien vår ikke er den største fikk jeg også litt gaver. Og fornøyd ble jeg med alt jeg fikk. Alltid kjekt å få penger, en julekalender av skrapelodd som jeg kan glede meg til å skrape frem store gevinster i jula - håper bare at jeg vinner. Og noe som sto på ønskelisten var Johaugvotter. De var superfine og er så gode. Håper bare på at de holder meg varme når kulda virkelig slår innpå oss.

Alt i alt er jeg fornøyd med hele kvelden. Maten, kakene, gavene og familien. Den neste måneden blir det en liten pause fra familiebursdager. Da blir det nok mer fokus på julekosen og det som skjer i løpet av desember. Og så blir det nok litt feiring igjen på nyåret. 



 


 


 


 




 

For ikke mange dager siden ble hele bakken dekket av naturens tegn på vinter - nemlig snø. Jeg er jo ikke særlig fan av frossen vann, men måtte klare meg selv om denne årstiden er som den er. 

Men i dag var det derfor ekstra deilig å stå opp og titte ut av vinduet. Jeg fikk en sen høstfølelse over det jeg så ute. Og kanskje en liten vårfølelse også. I så fall hadde jeg ikke store vinterfølelsen, og håper på at den ikke kommer igjen heller. I hvert fall ikke at himmelen åpner seg så mye at vinteren virkelig stormer for fullt.
 


 

Det at solen skinte på himmelen høyt der oppe var veldig fint å se. Den store sommersolen var det ikke, men likevel ble stemningen ute litt magisk. Det var noe med det lyset som skinte ned over oss. Det var som om solen var en stor reflektor, en softboks som man bruker til fotografering. 
 


 

Jeg våget meg å prøve og se mot den. Men etter bare å ha festet øynene på den ble jeg fort blendet. Vintersolen er sterk men flott i dag, og det å kunne ha vært på fjellet i dag hadde ikke vært ille i dag for å si det sånn. Men nå er ikke jeg noe fjellmenneske, så jeg får nyte dette lyset fra vinduet.
 


 


 


 

Om du så befinner deg på fjellet i helgen er det bare å nyte utsikten og omgivelsene. Men er du på landet eller i byen ønsker jeg dere, og alle andre, en kjempefin søndag! Kanskje du har noen planer for dagen?



Plutselig hang den der rett foran meg! Det glitret litt i noen små paljetter og glinset i stoffet. Under ryddingen her om dagen ble det mye som ble kastet og pakket bort for godt. I rommet som fikk seg et røsk hadde jeg også noen av mine ting liggende. 
 


 

I det første øyeblikket jeg tittet bort på der den hang, vekket det mange minner. Eller skal vi si et stort minne? For det var ganske stort å få være med på noe sånt. Det var som en stor fest for å avslutte et langt og fint kapittel. Og det hele startet for nesten syv år siden, da jeg fikk være prinsesse for en dag!
 


 

Februar 2010, da jeg gikk siste året på ungdomsskolen og det aller siste året på grunnskolen, ble det duket opp til en stor og flott kveldssamling. Tiden var inne for å pynte seg til klasseball. Jeg husker dagen som det var i går, i hvert fall veldig store deler av den. Endelig var dagen her. Kjolen var i boks, og jeg hadde også ordnet meg en egen stylist for anledningen.

Jeg hadde en klassevenninne som tilbød seg for å hjelpe meg. Hun kom til meg etter skolen, og sammen fikset vi meg opp. Hun var en veldig god venn, en av mine beste venner. Det var lite jeg fikk gjøre selv denne dagen. Vi startet med det som tok lengst tid, og det var å krølle håret. På den tiden hadde jeg kort hår - nesten samme lengde som jeg har nå, bare litt kortere.

Med en krølltang som var nokså varm, fikk jeg også kjenne svimerkene i nakken og på ørene. Men når en kveld med ball sto foran meg, ble smerten av de høye gradene fort glemt. Verre var det nok når skoene med hælene ble tatt på etter av sminken hadde festet seg.
 


 

Men alt i alt kom jeg i havn med forberedelsene til slutt, og plutselig var klokken blitt så mye at jeg hastet avgårde til gjengen. Da jeg kom inn dørene til lokalet var det allerede komme en del kjekke og pene ungdommer - samt noen av de fine lærerne som var tilknyttet og lærte oss mye klokt i 10.klasse.

Vi fikk en drink i hånda da klærne var hengt av, og i den store salen var det dekket med langbord og pyntet. Da alle var på plass var det tid for middag. I hodet husker jeg ikke helt hva som sto på menyen, men det som er så kjekt er at jeg har hele ballet og det som skjedde den kvelden på film. Tenk, den store dagen i våre liv da vi på den tiden var ungdommer, har jeg på tape som jeg kan se igjen og igjen.

Maten som ble servert var i hvert fall veldig god, og utover kvelden ble det mye dans. Blant annet ble det gjennomført noen danser som jeg husker vi brukte gymtimene og noen andre fagtimer på å øve til gjennom det første halvåret. Jeg har aldri, og heller ikke blitt en som liker å danse. Men når vi da danset sammen gikk det fint. Husker jeg storkoste meg kjempemasse!
 


 

Nå som den gamle ballkjolen min nå hang fremme, kunne jeg ikke la være og prøve den. Ville jeg komme meg inn i den, selv etter snart syv år? Jeg tvilte litt, men som bildene viser sklei jeg rett inn. Sist denne kjolen ble brukt var det en 15 år gammel kropp i den. Likevel klarte en 22-åring å åle seg den på igjen.



Nettet er det store søket på stort sett det meste. Når du først graver inn bak låste dører og gjemte stier, det er da du kan oppdage og finne noe du slett ikke trodde fantes. Og når du da kommer over det, kan du fort bli overrasket, få store øyne eller sitte der med det lange og smale gapet. 

Nå som jeg jobber i barnehage og med små og store nysgjerrige barn, som også kan være smarte, fikk jeg i fjor virkelig kjørt hodet. Av en eller annen grunn oppdaget dem plutselig hvor kreativ jeg kunne være. Jeg hadde stort sett et eller annet noe som var morsomt og nytt som interesserte noen.

Jeg lagde for eksempel mange spå av papir, og prøvde også å lære dette bort. Jeg klarte til og med å rote meg bort i et rom hvor jeg fikk barna til å tegne og lage sine egne puslespill. Det var fine stunder vi hadde sammen, barna og jeg, og de var så engasjerte i å lære. Husker godt at jeg fikk noen av gutta til å tegne og klippe også.

Jeg delte mine kreativiteter, og de små lærte noen små knep de kunne ta med seg videre i livet. Men ettersom jeg nesten hver dag begynte å få spørsmål om jeg hadde en ny idé på gang, måtte jeg med en liten krokodilletåre skuffe dem med at jeg ikke hadde noe nytt å dele akkurat da. Men jeg lovte å si ifra dersom jeg plutselig kom på noe.

Men, nå skulle jeg ønske at jeg hadde oppdaget denne siden for et år siden. Da jeg sto bom fast i tankene om hva vi kunne gjøre og lage. Derimot nå har jeg kommet over en utrolig fin og flott gruppe på facebook. En utrolig kreativ og interessant side som virkelig frisker opp til å skape nye idéer og påfyll.
 


( Klikk på bildet for å komme til deres side, eller søk 5-minute crafts )

 

Jeg satt faktisk på jobben her en dag da det plutselig dukket opp en video som virket interessant. Selv kunne jeg ikke la være i å se bort fra denne snutten, og før det var gjort ble linken allerede delt - i håp at andre kunne få glede av den også.

Hvorfor klippet traff meg, jo det skal jeg fortelle. Videoen inneholdt blant annet rekevisitter som glass, vann, olje og lys for å nevne noe. Jeg tenkte realfag med en gang, noe som vi har litt fokus på dette året. Ordet realfag sa meg ikke stort for en måneds tid siden. Men etter å ha lært litt på veien, har jeg nå fått større knagger å henge det på. Flere poser og sekker av det vi gjør inneholder punkter innunder realfagområdet.

Men tilbake til videoen som satte sine spor. Det var et forsøk som pekte seg ekstra ut. Å gjøre dette hadde vært så spennende i et håp at jeg selv også fikk det til. Det så enkelt ut å utføre, samt at det var verdt å teste ut. Oppskriften ble fulgt, og jeg kan si det var moro å se at det virkelig gikk som det skulle. 
 


 

Det du gjør er først å finne frem en skål, telys, glass og farget vann. Jeg gikk for en rød saftblanding, og det fungerte veldig fint om du ikke har konditorfarge. Sett lyset i midten av skålen og tenn på. 



 


 

Deretter fyller du et lite lag med væske. Det trengs ikke et stort basseng for å få dette til å fungere. Det er faktisk ikke så mye som skal til for å kunne se at det skjer noe.
 


 

Videre tar du glasset forsiktig og setter over lyset. Om du gjør det riktig skal det da skje en reaksjon når molekylene treffes og blandes i hverandre. 
 


 

Sakte men sikkert får du en spenning i kroppen som kan ose av at du nå har fått det til. Jeg hadde aldri sett eller gjort dette selv før, så for meg var dette veldig moro. Så, prøv du også - alle kan få dette enkle eksperimentet til!



Du kjenner beina går som trommestikker. De korte beina som tar ett skritt etter hverandre for å få den lave kroppen fra den ene siden til den andre. Opp gjennom livet har flere millioner skritt blitt tatt og en haugevis med mil blitt gått.

Likevel gjør det vondt! Hvorfor nå? Hvorfor vil du være min venn? Akkurat nå er vi uvenner. Ja, for det er akkurat det jeg er nå - uvenn med deg. Liker ikke at du nå har kommet tilbake. I hvert fall ikke at du har plantet deg hos mine bein.

Beina kan du ikke unngå å få brukt. Om du ikke hadde kunnet gå, kan du alltids bruke dem til å tilby andre et fang å sitte på blant annet. De er da alltid bruk til et eller annet.

Etter at jeg her om mandagen gikk ut av huset og syklet til jobb, skulle det vise seg å være den siste. For denne gangen. Det er ingen tvil om at vinteren er her og bakkene hvite. Men under et støv av snø fantes det også andre godsaker. Isen, den som er så glatt og kan bli så blank at man kan speile seg i den. Heldigvis kan jeg ikke se hver eneste detalj av meg selv, men jeg kan skygge meg så vidt i den.

Men denne dagen hadde jeg ikke den samme farten som jeg ellers pleide. Jeg kunne rett og slett ikke. Jeg hadde ikke kjangs. Jeg følte meg som en snegle med stive bein der jeg kom meg fremover på sykkelsetet. Jeg holdt tunga rett i munn og hadde hjertet i halsen. Var så vidt jeg ga fra meg noen drag med pusten. 

Heldigvis kom jeg meg på jobb innen tiden, men det var så vidt. De siste dagene har jeg derfor latt tohjulingen stå og beina har fått spinne. Kanskje ikke akkurat løping på ise - men stive ledd, det har det i hvert fall blitt. Alt for å prøve og holde balanse på isen, i et håp om å ikke ramle og få et skrubbsår eller brudd.

Nå har jeg kommet meg frem og tilbake på jobb til fots. Tidligere i mitt liv slet jeg med beinhinnebetennelse når jeg var en ivrig håndballspiller for noen år tilbake. Nå er det tros alt over tre år siden jeg la ballen på hylla og pakket bort skoene, men plagen er der. 

Men du skal ikke tro at disse vonde smertene bygget seg opp litt etter litt. Nei, den aller første dagen denne uken hvor jeg begynte å gå til jobb var det som om det sa pang. Der var du ja. Det var ingen tvil om hva dette var. Jeg hadde kjent deg før, så jeg var ikke redd for å kjenne deg igjen. 

Du bare kjenner av fremsiden av leggene strammer seg på et eller annet vis. At leggen bare presser seg fremover. Hva har jeg nå gjort for at du skal være her hos meg? Hvorfor vil du i det hele tatt være her og plage meg? Har du ingen andre?

I dag har jeg prøvd og la være og tenke på deg. Har kjent at du har vært der, og har kjent ut som jeg har gått mye på tå. Det føltes i hvert fall sånn ut. Men snart så håper jeg at du kan gå og bare la meg være. Dine smerter og plager er ikke godt for meg, men jeg skal nok klare og stå med strak rygg og sterk mot på at du ikke skal gjøre det verre.

Du ville heller ikke gi slipp på meg da jeg endelig kunne senke skuldrene etter en endt arbeidsdag. På forhånd hadde jeg tenkt frem og tilbake med meg selv. Hva var lurt? Og hva var best? Jeg gikk for fornuften min. Gikk ut porten og startet stoppeklokken. Nå skulle jeg se hvor lang tid jeg egentlig brukte på å gå hjem fra jobb.

Om jeg så skulle gått i mitt eget tempo hadde det gått litt fortere. Istedet spaserte jeg rolig og var helt borte i mine egne tanker fra jobb og helt til jeg var hjemme. Vanligvis bruker jeg ikke mer enn ti minutter på sykkel, og rundt tjue minutter å gå. Men i ettermiddag kom jeg senere hjem. 

I det jeg hadde plantet mine føtter innenfor husets fire vegger fant jeg stopperklokken for å avsluttet tidtakeren. Jeg overlevde dagen, og jeg overlevde hele turen hjem. På skjermen sto det noen tall, en tid på hvor lenge jeg hadde gått. Så fra å sykle på ti minutter, hadde jeg i ettermiddag gått samme strekningen på 35 minutter til fots. Ja, ja. Jeg ramler ikke ned av den grunn!
 



Det ble dystert og trist allerede da mørket hadde sluket seg inn som en svamp allerede i fem-tiden i ettermiddag. Mørkt og trist ute, og jeg merker på kroppen at det er forandringer med naturen. Jeg har bare lyst til å grave meg ned, akkurat sånn som bjørnene og andre dyr, nå som kulden sniker seg mer innpå og det blir et værskifte.

Men i kveld fikk jeg et stort ras over meg. Det er nemlig litt opprydning her i huset, og det er rart hvor mye en egentlig samler på. Samler vi på det fordi vi ikke klarer å kaste det? Er det ulike minner som ligger bak? Eller lar vi det ligge for så å komme tilbake senere (noe som kan ta flere uker, måneder og kanskje år)?

Jeg ble sittende å se på det "lille" som jeg hadde foran meg. Det var jo ikke en stor haug, men like vel var det en del. Har jeg virkelig så mye? Hva er det jeg egentlig har spart på og tatt vare på her? Hva var grunnen til at jeg på den tiden ikke klarte å kvitte meg med det?
 


 


 

Uansett hva grunnen var til at jeg valgte å ta vare på det på den tiden, forandrer forklaringene seg stadig vekk. Flere år på rad har jeg gått igjennom kurvene med de gamle sakene i. Jeg har alltid tatt vare på gamle skolebøker - sånn som arbeids- og skrivebøker. Sist gang jeg tok et røsk i dem fikk jeg kastet mye som jeg hadde liggende fra barneskolen.

Nå har skrivebøkene fra ungdomsskolen og videregående fått gjennomgå. De bøkene jeg så sårt ikke klarte å kvitte meg med fra forrige opprydning. Men så lot jeg meg ta en titt igjen på gamle skrivesider. Fikk litt oppfriskning i engelsken, fremmedspråk og matematikken. Ikke at jeg bruker så mye av det nå. Ikke bevisst i hvert fall.

Jeg husker også en "klar og tydelig" beskjed fra en lærer vi hadde i både norsk, samfunnsfag og RLE (religion, livssyn og etikk som det het på den tiden). Hun "oppfordret" oss til å pynte og gjøre litt stas på arbeidsbøkene. Hvorfor, husker jeg ikke. Men jeg likte å være kreativ, noe som jeg fortsatt er, og lot meg rive med ved å putte noen fargeklatter litt her og der. 
 


 


 


 

Det kunne kanskje bli litt overdrivelser eller litt vel løsrivelse her og der, men det ble aldri for mye med tegninger for å gjøre sidene fine. Men så lenge jeg var fornøyd og likte dekorasjonen, kunne det vel ikke bli så ille. Saken var vel det om læreren min likte det hun så da bøkene ble levert inn for en sjekk. Husker første gang jeg hadde ganske høye skuldre. Hva ville hun si? Likte hun det hun så? Men etter disse kommentarene kunne jeg bare senke kroppen og vite at jeg var på riktig vei.
 


 


 

En del kasting måtte det bli. Eller jeg valgte å la det gå i søppelbøtten. Hva skal man egentlig med alt? Vi kan jo ikke ta vare på alt en har heller. Hadde jeg gjort det kunne jeg fylt opp flere store rom for å få plass til mine eiendeler. Så, nå blir nok søppelmannen glad når han kommer neste gang og tømmer søppeldunkene våre. De er allerede ganske fulle, så håper de snart kommer og henter det sånn at jeg kan kaste enda mer.

Her er det som ble kastet:
 


 

Og dette er det jeg ble sittende igjen med av minner fra ungdomsskolen:
 

Har du tatt vare på gamle skolebøker?



Jaja, så var vi her igjen. Helgen fløy fortere avgårde enn jeg hadde trodd. Like overrasket hver gang, selv om jeg vet at de to dagene med fri ikke har noen ekstra timer. Men skulle sårt trengt litt lenger helg, sånn at hverdagen ikke kom like plutselig hver gang.

Men, det er jo ikke noe jeg kan styre. Jeg kunne jo valgt å bli hjemme i dag og tatt meg fri. Men tviler på at jobben hadde likt det. Selv om vi nå har gått forbi enda en helg, som det ikke er så mange igjen av dette året, kom det opp en tanke hos meg her om dagen da jeg kom over dette nylige bildet som ble tatt.
 


 

"Herregud!", tenkte jeg. Hvordan er det mulig? Hvorfor er det akkurat jeg som skal ha dette her? Jeg vet jo at jeg ikke er den eneste som "sliter" med dette problemet. Jeg kjenner flere som har det samme, og jeg har også sett andre har det. 

Jeg har heller ikke gått rundt og tenkt på det, samtidig som jeg har irritert meg helt grønn noen ganger. Så lenge jeg kan huske har jeg alltid hatt store poser - og da snakker jeg ikke om de store handleposene man får på butikken. Nei, de henger midt i ansiktet, akkurat der aller ser. Akkurat det punktet alle oppsøker først når de treffer på meg, men også andre mennesker.

Blikket. Øyepartiet. Ja, for vi ser automatisk inn i øynene på oss mennesker når vi søke kontakt. Blikket har ganske mye å si - både i kommunikasjonverden og som kroppsspråk. Det er ikke alltid vi tenker over det selv, men vi kommuniserer også veldig mye med blikket, og øynene våres.

Selv om mine øyner har store poser under seg har jeg alltid, eller veldig ofte hørt at det er noe med øynene mine. Ikke noe vondt ment så klart, bare hyggelig kommentarer og tilbakemeldinger om at de lyser opp. Jeg har vel kanskje sett det selv, men mest av alt legger jeg bestandig merke til den lille ekstra huden jeg har under mitt syn.

Og tvert i mot, jeg har heldigvis ingen negativ syn på akkurat dette selv. Mine øyner ser sånn ut, og de er laget for akkurat den jeg er. Ikke har jeg lyst til å gjøre noe med "posene" heller. En må godta seg selv som man er, å være fornøyd med den man har blitt!
 




 

Etter det første snøfallet i går som ikke ble liggende, ble jeg i dag tidlig vekket av en småirriterende lyd. Jeg lå der og lurte på når denne lyden skulle gi seg. Den kom utenfra, rett utenfor det lille vinduet jeg har ved sengen min. Men jeg visste hva det var. Jeg kjente igjen lyden.

Klokka var på vei til å passere åtte. Øynene hadde glipet seg opp, og med dråpene som tappet ned fra taket og traff søppeldunkene som sto helt inntil soveromsveggen min var det ikke kjangs å få i seg et par ekstra timer med skjønnhetssøvnen sin. Så, da var det bare å starte dagen med slumring i senga før en fikk kommet seg opp.

Utover formiddagen forsatte det å regne. Og siden været var som det var, fikk jeg også startet på helgvasken. Så nå lukter det såpe i overetasjen, og jammen fikk jeg glansgulv på rommet mitt også. Godt å få tatt et tak en gang i blant.

Men plutselig i det jeg legger fra meg vaskemoppen og får ryddet bort, da fikk jeg et rusk i sidesynet. Jeg liker ikke det jeg ser! Det var et fnugg. Hvit snø av et korn. Jeg håpet at det var bare det lille jeg så, men der tok jeg feil. Ikke så lenge etter var luften dekket av små luftperler, og nå er hele Tønsberg hvit. 

Om værvarselet stemmer skal det komme mer snø i løpet av ettermiddagen og kvelden. Det er rene nachspiel utenfor, men håper det snart gir seg og smelter bort. At det blir liggende har jeg ikke lyst til. Får satse på at det forsvinner, akkurat sånn som det gjorde med det bittelille snøfallet vi hadde i går.
 


 


 




VELKOMMEN




Pernille, 22 år gammel jente fra Tønsberg. Stortrives i et jobbliv i barnehage og har interessen for fotografering. lesere her akkurat nå

♥LEGG MEG TIL SOM VENN♥



arkiv


· Desember 2016 · November 2016 · Oktober 2016 · September 2016 · August 2016 · Juli 2016 · Juni 2016 · Mai 2016 · April 2016 · Mars 2016 · Februar 2016 · Januar 2016 · Desember 2015 · November 2015 · Oktober 2015 · September 2015 · August 2015 · Juli 2015 · Juni 2015 · Mai 2015 · April 2015 · Mars 2015 · Februar 2015 · Januar 2015 · Desember 2014 · November 2014 · Oktober 2014 · September 2014 · August 2014 · Juli 2014


kategorier


· Bilder · Blogg · Fritid · Hverdag · Mat · Om Pernille · Spørsmål · Tekster


linker





Design






Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits