I forrige uke gikk jeg til innkjøp av noe som det var lenge siden jeg hadde hatt liggende. Jeg fikk plutselig et innfall av at dette var noe som jeg bare måtte ha. Dette er noe som smaker veldig godt om sommeren, og når det er varmt ute. Men hvorfor ikke kose seg med det ellers?

Er det noe jeg syns er veldig godt så er det smoothie. Nå har jeg ikke smakt på så mange forskjellige smaker, men jeg har likevel en favoritt av den typen man kan lage selv. Jordbærsmak! Når jeg ser bærene blander seg i mikseren - allerede da kan jeg kjenne den deilig sommerfølelsen i kroppen.

Og ingen unntak var det i kveld. Jeg sto der og så blandingen mikse seg med hverandre. Bærene ble most inn i hverandre og jeg gledet meg bare til å ta det første glasset. 
 

Mai 2016
 


 


 


 


 


 

Det var som om smaken smeltet på tungen. Smaken av frosne bær og juice blandet sammen. Den kalde drikken silte seg nedover halsen og videre til magen. Det var akkurat dette jeg trengte nå. Denne stunden bare til å gjøre ingenting. Nå skal det blir godt med kveld!




 


 


 


 


 


 

I går gikk store deler av timene fra jeg sto opp og til gjestene kom til å gjøre i stand til fest. Det ble ryddet og vasket, og både pynting av bord og seg selv. En måtte jo se fin ut i bursdag. Tiden begynner å nærme seg slagen til at festen skal starte, og plutselig ser jeg en bil komme.

Farfar og jubilanten farmor hadde gledet seg til å være sammen med oss. Spise god mat og være i hyggelig selskap. Enda en gjest kommer innom, og tilsammen ble vi ni rundt det store bordet som var fylt opp med masse god mat med mange flotte farger. 

Det var mye å smake på. Alle ble gode og mette, og ikke så lenge etterpå ble det kake og kaffe. Til dessert var det en flott hjemmelaget marsipankake, som faktisk er utrolig god, samt bollekringle som også smakte godt. 

Vi hadde en veldig fin kveld med koselig feiring, og da jubilanten og gjestene skulle gå var de selv enige om at det hadde vært hyggelig og være sammen. Alt var som det skulle - et 70-årslag på menyen!

Denne helgen er bare fylt opp med bursdager, så i dag venter enda en familiebursdag hvor det er tre flotte mennesker som skal feires. En fin søndag ønskes dere alle, og om ikke mange timene kommer en ny uke med nye utfordringer med et pangstart.




 

Jeg bråvåknet i det ene sekundet. Tre på seks viste tiden i det korte øyeblikket jeg suste øynene opp mot klokken. Herregud, tenkte jeg. Jeg må jo gå om en halvtime. Hvorfor har ikke de tre vekkerklokkene ringt?

Det går en strøm igjennom kroppen min. Et stikk av ren panikk om at jeg nå må virkelig skynde meg. Jeg røsker tak i telefonen for å sjekke alarmene. De ble jo ikke slått på da jeg gikk og la meg i går kveld! 

Sengelampen blir slått på, og opp av senga spretter jeg ut og danser over gulvet for å tenne taklyset. Jeg er på vei til å ta løpefart bort til klesskapet for å røske ut noen klær. Men så langt kom jeg aldri.

Vent litt nå, tenkte jeg. Fredag? I dag? Tidligvakt på meg? I løpet av bare noen sekunder hadde alt dette skjedd. Hvilken dag var det egentlig i går? Og hvilken dag var det blitt i dag?

Jeg måtte se på telefonen igjen. Både dobbel- og trippelsjekke for å være nokså sikker på dagen i dag. Og hvorfor hadde jeg ikke fått aktivert alarmene til å ringe? Jeg skrur jo aldri dem av i ukedagene. Både den ene, andre og tredje alarmen er jo satt opp til å ringe i ukedagene - med mindre det er fri eller ferie utenom helgene.

Plutselig gikk det opp et lys for meg da jeg måtte inn i kalenderen å se. Jeg kom inn med bare noen enkle tastetrykk, og så satt jeg der med oversikten foran meg. Lørdag 21. januar viste det i rubrikken som var markert. Lørdag? Og her står jeg midt på gulvet, klokken er seks om morgen, og jeg er allerede våken.

Jeg kommer meg heldigvis ned på hvilepuls igjen. Senker skuldrene og tenker på den dagen det er i dag. For det er nemlig ikke en helt vanlig helgedag. Det er farmors store bursdag. Den lille familiens flotte mennesket fyller år. Og senere i dag skal hun sitte der som en tent stjerne og skal feires rundt bordet med de hun er glad i, og som er glad i henne! 



I går kveld ble jeg liggende å se på hele vixen blog awards. Veldig underholdende på en slik kveld, samt veldig spennende. På et tidspunkt lurte jeg på når sendingen egentlig var ferdig - for dette gikk direkte på deres nettside. Mange fine blogger som fikk velfortjente priser i kategoriene, men da alt var slutt klokken ti var det bare å grave seg ned under dyna.

Da var det å gå i offline. Være offline i noen timer. Jeg hadde ikke tid til å ligge våken den neste halvtimen - som jeg egentlig pleier. Jeg måtte sove!

For i dag sto vekkerklokken på litt tidligere enn jeg pleier. Jeg var oppe før hanen kunne gale. Jeg var oppe før hele hurven hadde rukket å løfte så smått på øyelokkene. Og allerede før morgenlyset hadde rukket å vise sine tegn til at den var på vei, så var jeg allerede ute av huset.
 


 

Ute var det helt stille på veiene. Få biler var å se, og det var knapt et menneske som var ute og gikk. Det var faktisk deilig å få denne morgenturen for seg selv. Kjenne på stillheten som var ute. Kjenne den friske morgenluften som så vidt blafret i håret under lua det jeg gikk. Det var som å oppdage et helt nytt liv! Faktisk litt deilig å la sykkeltransporten stå.

Etter en fin og flott dag kan jeg nå endelig ta helg. Samle nye krefter til en helg full av planer. Har ikke mange planer, men her blir det bursdagsfeiring både i morgen og neste dag. Hele helgen går til familien, og det er bare koselig. Håper dere har litt å gjøre - små eller store planer, og så må dere ha en riktig god helg!




 


 

Når du kjenner du blir skikkelig sinna, amper og sur der du går til jobb for å ha din aller første seinvakt. Da jeg gikk ut av døren i åttetiden i dag tidlig gikk det opp et lys for meg. Jeg så bort over åsen, der hvor de nydeligste fargene var på vei til å vise seg på sitt sterkeste.

Jeg følte meg så glad der jeg gikk langs veien, med refleks og jobbesekken på ryggen. Glad fordi soloppgangen var så vakker, men innerst inne gruet jeg meg litt. På forhånd hadde det blitt planlagt at det var jeg som skulle være en av de siste som skulle gå fra jobb, og bare det å kjenne på følelse av det fikk noen nerver frem i meg.

Jeg hadde så mange spørsmål, som egentlig var ganske så like, og ganske få svar. Hvordan ville det bli for meg å stå der som den siste voksne igjen på min avdeling? Jeg så for meg mye rart, som igjen skapte enda mer nervøsitet. Men igjennom dagen klarte jeg heldigvis å holde meg i ro med å tenke "dette går bra".

Timene gikk og det skulle visst vise seg å bli en ganske ålreit første seinvaktsøkt. I dag var dagen hvor mange barn ble hentet tidlig, men det var likevel nok å ta tak i de siste timene. Faktisk måtte jeg ta så mye tak at det faktisk gikk overraskende bra! Hva hadde jeg egentlig vært så nervøs for? Eller engstelig for? 

Kanskje hadde det noe med denne fantastiske soloppgangen jeg gikk ute sammen med på morgningen. Eller kanskje det var helt tilfeldig at dagen ble som den ble når jeg først skulle tråkke ut i noe nytt og litt "skummelt". Hvem vet. Jeg er ikke riktig sikker.

"Bare gjør det!" Det er det jeg har funnet ut av som fungerer. Det har fungert utrolig mange ganger av alle mine utfordringer jeg har hatt igjennom mitt liv, og det er bare å innse - om man vil eller ikke, at man kan og tør mer enn man faktisk tror selv!

I morgen venter enda en "utfordring" som jeg skal kaste meg ut i. Også dette har skapt litt nervøsitet. Men nå som jeg kan huke av på min liste at jeg har klart det, så skal jeg nok klare dette også. BARE GJØR DET!




 

Av en eller annen grunn føler jeg at jeg har så utrolig mye på hjertet. Det bobler rett og slett over av mange ord og avsnitt at det nesten ikke er sant. Hver eneste dag går jeg rundt å tenker på hva det er jeg skal skrive om denne gangen, eller neste dag. Jeg går så langt inn som å tenke ut hvordan ordene skal formuleres og hvordan teksten skal se ut.

Slitsomt, tenker du. Og ja, det kan være det noen ganger. Siden jeg er så glad i å skrive føler jeg at jeg må kunne yte godt nok for å være fornøyd. Kunne ha en tekst klar innenfor en bestemt ramme. Kunne vise noen ord som jeg kan komme med nesten hver eneste dag. Og sånn har det vært det sist året - i hvert fall de siste månedene. 

Det å kunne dele ord og tanker på denne plattformen har blitt som en ulønnet jobb som jeg har på min fritid, men også tekster som jeg driver og pønsker ut i løpet av timene når jeg er på jobb. Til tider kan det kanskje bli litt mye - men innerst inne elsker jeg det!

Men i så fall, vi er halvveis i uka og om ikke mange dagene er det helg. I går var jeg så uheldig å slå meg. Ikke store skaden enn at jeg fikk et nokså vondt og stort blåmerke. Faktisk det største jeg noen gang har hatt, som jeg kan huske. Men det kunne gått mye verre enn som så, så jeg er glad for at det ikke ble mer enn et blåmerke på en størrelse med en golfball. "Lite", tenker kanskje du. Men når du stort sett bare har sett sånne små puslinger på en størrelse med en liten perle den siste tiden, da er dette ganske så stort.

Så i dag lot jeg sykkeltransporten stå. Ville ikke risikere enda flere, og verre skader. Og verst av alt var at det sto en bil rett ved siden av meg, med snuten og lyktene vendt mot meg og med to personer i setene. Du kan tro jeg følte meg dum og flau på samme tid, der jeg ellers syklet så sakte at jeg neste trådde pedalene frem. Tenk om de tenkte "Se på hun da", med et tåpelig blikk i ansiktet.




 

Jeg satt akkurat og så i kalenderen da det plutselig gikk inn på meg at det kun er to små uker igjen av januar. Om du spør meg, så lurer jeg veldig på hvor den første måneden har blitt av? Hvor dagene har tatt veien? Og hvor jeg har vært til stedet i det hele tatt?

Ja, jeg har jo fysisk vært der, men om jeg har vært like mye til stede.. Jo, jeg har jo det. Likevel har det bare sust forbi. Jeg gikk også igjennom noen innlegg for å finne ut når jeg hadde spørsmålsrunde sist. Jeg trodde det ikke var så alt for lenge siden. Men da jeg gikk i arkivet og fikk se at det var så langt tilbake i august, da var det på tide å gjøre noe.

Så vi kjører rett og slett i gang med en spørsmålsrunde, bare for å se om det er noe liv i det denne gangen. Det ble nokså få spørsmål som kom inn sist gang at det ikke var en vits i å vurdere om jeg skulle svare på dem. Men om det er noe å bygge videre på denne gangen, så skal jeg vurdere det. Om du i det hele tatt skulle ha noe å lure på, eller bare har lyst til å stille noen spørsmål - kom igjen, kjør på!




 

I går gikk jeg litt utenfor det vanlige. Jeg klarte for en gang skyld å gå på utsiden av veggen i min komfortsone. Jeg følte meg faktisk veldig gal og sprø, men samtidig at jeg tok opp noe ganske alvorlig. Eller alvorlig ble kanskje et feil ord å bruke. Men uansett, at det er sannheten jeg skrev om det er det ingen tvil om.

Jeg fikk mange fine og flotte tilbakemeldinger på ordene jeg delte (om du ikke har lest det finner du det her). Gjennom livet mitt har jeg hvert veldig opptatt av at alle jeg kjenner og som er tilknyttet meg på et eller annet vis skulle vite hva det var som "feilet" meg - grunnen til at jeg var så stille som jeg var. For tro meg, jeg har hvert enda stillere enn det jeg er i dag.

Gjennom hele grunnskolen var jeg den stilleste og forsiktige jenta i klassen - selv om jeg kunne knuffe og være like bøllete som alle de andre vennene jeg hadde. Husker veldig godt at jeg syns det var utrolig moro å spille fotball med både guttene og jentene på trinnet når vi var ute og hadde friminutt. Jeg var jo så stille og forsiktig med stemmen, men kroppen, den fikk som regel fart på seg.

En ny fase kom jeg over i når jeg avsluttet årene på grunnskolen og kom over på videregående. Jeg hadde et ønske om at jeg da skulle klare og åpne meg. Slippe tøylene fri og være akkurat som en av dem andre. Jeg var jo en av dem andre uansett. Det var bare den verbale kommunikasjonen som ble holdt litt igjen.

Selv om jeg måtte igjennom mange utfordringer for å mestre det de aller fleste takler, ble jeg ikke sett på som annerledes. Jeg ble stort sett alltid tatt med på det de andre gjorde - jeg ble i hvert fall spurt. De andre vennene så meg, selv om jeg noen ganger kunne føle meg usynlig. 

Jeg husker veldig godt at det aller største målet mitt på ungdomsskolen var å kunne lese høyt i klassen. Jeg vet at mange barn og ungdommer i dag, for ikke å snakke om voksne også, syns det er flaut eller ubehagelig å snakke for større forsamlinger. På den tiden da jeg var 14-15 år tenkte jeg ikke stort på det, og fokuserte mest på mine problemer om hvordan jeg skulle løse dem.

Du kan si at jeg gikk gjennom alle mine tretten år med sammenhengende skolegang med veldig mange og små mål. Det at de rundt meg og som kjente meg visste hva jeg syns var vanskelig, gjorde det faktisk ikke lettere for meg. Men innerst inne måtte jeg yte for å nå toppene, uansett hvor ubehagelig jeg måtte kjenne på det.

Men etter alle de årene på skolebenken fristet det lite å studere videre da. Jeg ville noe nytt. Noe helt annet som kunne gi meg blanke ark. Noe som ga meg en ny start og som mest sannsynlig kunne løsne enda mer, om ikke helt, på mine vansker som jeg satt på.

I dag er jeg veldig glad for at jeg valgte å gå en litt annerledes vei. Rett ut i jobb når videregående var fullført, for så å ta igjen litt skole i senere tid. Og veien jeg tok viste seg å være den veien jeg skulle gå. Både som veiledende vei til å finne ut av hva jeg virkelig ville i yrkeslivet, men også for å komme inn i et miljø hvor ingen visste om min "tunge" historie. 

Jeg vet at jeg har hjulpet mange med å være åpen om den diagnosen jeg har hatt i livet - og håper at jeg fortsatt kan hjelpe videre. Jeg har lært utrolig mye, og ikke minst fått med meg utrolig mye fra sidelinjen ved å være den stille. For tro meg, selv de som er stille og trekker seg litt tilbake, de får med seg mer enn vi faktisk tror dem også!



Siden som skapte tanker hos meg, og som fikk meg til å skrive dette finner du her!

Kjenner meg veldig mye igjen fra mine barne- og ungdomstid. Har selv vært igjennom mange harde kamper, som senere har vært gull verdt for meg! Hadde det ikke vært for min stå-på-vilje, hadde jeg ikke vært der jeg er i dag.

Noe skjedde med meg i 4-årsalderen, men fikk ikke diagnosen før jeg var 8 år. Store deler av livet mitt har vært preget av dette, men har likevel ikke følt meg så mye annerledes. Jeg følte meg alltid litt som en av dem andre. Jeg var ikke dem som hardest rammet.

Jeg har måtte gå så langt inn i meg selv opp til flere ganger, at jeg til ob med har hulket og felt tårer. Men selv det har det verdt i senere tid. Blant annet sa jeg "jeg vil, jeg vil, men får ikke til."

Igjennom alle disse årene satte jeg meg få og små mål, og etterhvert som jeg klarte dem ble det satt nye mål for å strekke meg lenger.

Jeg har også vært så heldig og fått laget to filmer (2004 og 2010) ved siden av det hele - filmer som handler om meg som person med selektiv mutisme. Jeg har også vært helt åpen om diagnosen til alle. (Bilder fra filmen kan du se lenger ned)

I 2013 var jeg så heldig å starte i ny jobb med blanke ark. Her var det mange situasjoner og utfordringer som krevde at jeg sto på for å takle hverdagen. Jeg tok det på strak arm og følte meg endelig friere - og enda mer har skjedd på de siste årene.

I dag sitter jeg igjen med en følelse av at jeg ikke lenger har selektiv mutisme, men at jeg kanskje kan være litt sjenert på en eller annen måte. Jeg er ikke den som strekker meg lengst. Jeg er ikke den som roper høyest. Jeg er ikke den som virkelig søker oppmerksomhet for enhver pris. Jeg føler meg som en helt vanlig jente, bare at jeg ikke er så skravlesyk.

Verden er stor og det er mange som har vært igjennom, eller er i denne bobla. Jeg kunne helt sikkert skrive en stor sak om dette, etter all den kunnskapen jeg sitter på og opplevelsen jeg har vært igjennom. Jeg har til og med blitt fortalt at jeg kunne lagd en bok med alle de ordene jeg setter sammen. Og husk - stå på, ikke gi dere!
 


 


 


 


 


 


 


 




 


 

Du vet når du får et sug for noe? Når det er noe du har lys på? Her om dagen fikk jeg plutselig smaken for en rett på tunga. En matrett som jeg syns det var lenge siden vi hadde hatt. Så hvorfor ikke sette sammen noen ingredienser for å få til dette resultatet?

Jeg sendte søknad til kokken, for han er så utrolig flink til å slå sammen alle slags type retter. Koser seg på kjøkkenet gjør han også, og vi får ofte mange gode retter som får frem smakene. Og det verste er at det finnes så utrolig mye godt man kan lage selv.

I går ble det bakt potet som sto på menyen, etter mitt ønske. Og fredagen kunne nesten ikke blitt bedre om disse varene ikke hadde vært på tallerkenen. Godt var det i hvert fall, og håper det ikke blir alt for lenge til neste gang dette står på menyen. Så mens vi koste oss med god mat, ble vi også underholdt med norske talenter på titteboksen. En perfekt fredagskveld med andre ord!



En gang i blant kan jeg tenke over hvor heldig jeg egentlig er. Hvor heldig jeg er som har denne jobben som jeg har - enn så lenge. Hvor heldig jeg er som får være med så mange fine og flotte mennesker, både store og små. Hvor heldig jeg er som har lært så mye igjennom jobben. Og hvor heldig jeg er som i det hele tatt elsker plassen jeg får jobbe på!

Det å være der for barna er viktig i deres liv, det å bli sett. Det å kunne gi dem en trygg og fin hverdag er noe som må gjøres for at de skal klare seg ute i den store verden når de vokser opp. Det å kunne håndtere ulike situasjoner og det at de er et godt menneske innerst inne. Det å ha en god selvfølelse og selvtillit er bare en liten del av det å kjenne på at vi har det bra.

For at både barn og voksne skal kunne bygge og klatre høyt opp på stigen for å vite at de er noe, må vi kunne legge ord på det. Ikke bare for oss selv, men også for andre. Vi må kunne gi til andre, og vi må være mottaker av å høre noe tilbake. Både positiv- og negativ kritikk.

I dag hadde jeg for eksempel fine øyeblikk med noen barn på jobb. Jeg prøver og se dem, alle som en, så godt jeg kan. Plutselig satt jeg der med tre jenter som var i full gang. Vi var alle inne i bowlingverden. De sto fint i kø etter hverandre, hadde oversikt over hvem sin tur det var og hvor mange kast dem skulle få. Og jeg, jeg satt der og stablet kjegler når de veltet.

Midt i en av omgangene kommer det et yngre barn bort. Hun hadde noe med seg, en miniatyr av et dyr som var til å leke med. Hun søker min oppmerksomhet ved å strekke ut hånden for å vise meg noe. "En ku", sier hun, og deretter begynner hun å synge "kua mi, jeg takker deg...". Jeg bekrefter med ordene mine hvor flink hun er for å vise at jeg ser henne mens jeg holder på med den lille jentegjengen.

Så går hun sin vei. Men det tar ikke lang tid før hun kommer tilbake, da med en sau. "En sau", kommer det ut av munnen hennes, og jeg bekrefter igjen med mine ord. Når hun da har fått med seg at jeg har hørt henne, begynner hun å synge "bæ, bæ lille lam...". Og det stoppet ikke der.

Det å se gleden i barnets øyet var tydelig at jeg kunne se. Det var ikke bare munnen som smilte, men øynene og hele ansiktet. Plutselig gikk hun igjen og jeg trodde den lille søte konserten var over. Men midt inne i den andre omgangen av bowlingen kommer hun tilbake med en gris. "Med krølle tale og nesevis, i bingen springer en gris." 

Jeg ble både glad og varm inni meg. Det er jo ikke alle som får en så liten og fin konsert mens de er på jobb av et lite barn som kan så utrolig mye. Jeg bekreftet etter hver sang jeg fikk av henne at dette kunne hun. Og jammen klarer denne lille jenta å sjarmere med sine trekk.

Hun forsvinner igjen noen ganger til, og tilbake kom hun med elefanten hvor hun sang "fem elefanter kom marsjerende..", en katt med sangen "lille kattepus" og til slutt en fisk med sangen "bob bob deri deri, bob bob sue". Hvorfor hun kom tilbake flere ganger med ulike dyr med ulike sanger var fordi jeg så henne.

Så til alle - husk å se barna, vis at du er der. Det skaper så stor glede for de små kroppene!



Dette må vel være en av de første gangene jeg virkelig har måtte kle av meg. Selv er jeg en liten frysepinne på kroppstemperaturen min, men da jeg våknet til morgen i dag, en god stund før jeg skulle opp, var det nesten som rene badstuen. Jeg tittet ut av vinduet, men der fantes det verken sol eller tegn til sommer. Det måtte være noe annet.

Men nå har jeg funnet feilen. En liten uvane var det også at jeg skulle orke å gå i korte armer på jobben. Jeg var jo nesten gjennomsvett da jeg satte labbene innenfor barnehagen og lurte litt på om jeg var frisk i det hele tatt. Formen var det jo ingenting å si på - jeg følte meg så frisk jeg bare kunne være.

Så med meg var det altså ikke noe galt med. Det var derimot noe annet jeg fant ut av at det var noe galt med som hadde oppstått. Vel hjemme fra jobb etter en kjempefin dag kom jeg hjem til et ungt voksenrom. Alt så ut som før, bortsett fra den store veggen som traff rett mot meg. Jeg kjente det i ansiktet, på beina og over hele meg.

Jeg kunne ikke ta feil. Det var virkelig noe som ikke var som det skulle. Det var litt som å komme inn på et innestengt rom. Føttene festet seg til gulvet og temperaturen var unormalt av det normale. Det var varmere enn vanlig. Selv kunne jeg ikke skjønne så mye av det. Ovnen sto på null og vinduet sto på luftehakket sitt. Hva var det som skapte så mye varme på rommet mitt?

Jeg klarte ikke å løse mysteriet selv, og siden jeg vet om en som er så god på det elektriske og kan alt måtte jeg finne råd hos han. Og der fant vi ut av det. For snart tolv år siden, utrolig nok, ble huset bygd på med to nye soverom - der hvor jeg fikk det ene og aller største soverommet i huset, og er veldig fornøyd med mitt eget rom sånn som det er i dag. Men løsningen ble altså funnet, og grunnen til at varmen steg opp fra gulvet var fordi termostaten hadde gått. Så i natt kan jeg sove godt, uten den hete varmen som slår meg ut. Riktig nok viktig at vi har det varmt, men kanskje litt i overkant når det blir litt for mye.
 




 


 


 

Kvelden slo til igjen og før jeg visste ordet av det kom mørket på besøk. En dag som har gått sin gang i flere timer, med både det ene og det andre. Tanker som har dukket opp, for så å bli bearbeidet. 

Over her syns jeg bildene viser hvordan denne dagen har vært. Grått og litt trist, men faktisk ikke like kaldt i dag. For det var akkurat dette jeg våknet opp til da jeg så ut av vinduet mitt. Et mørkt bofelt som så vidt lyste opp. Og i tillegg til at lyspærene har funnet sin grav i vel så mange av kommunens lyktestolper, ja da blir det enda mørkere. 

Ute ga vinden noen kast fra seg sånn at regnet som egentlig skulle ha falt rett ned, det pistret mot rutene. Egentlig syns jeg det ble et lite kunstverk. Vanndråpene som krasjet mot vindusglasset. Så før alt ble gjort klart til jobb kunne jeg ikke motstå og knipse noen bilder av motivet.

Ikke våknet jeg bare av alarmene og regnet som var over oss. Uværet ga fra seg akkurat nok lyd til at jeg ble vekket noen timer før jeg egentlig skulle opp. Til vanlig sover jeg godt om nettene og våkner aldri. Men akkurat denne vinden som suste i tretoppene, den var ikke til å unngå og få et glimt i øyekroken og i øregangen av. La oss bare få sommer - grader som varmer og mindre klær!




 

Ute er det mørkt, kjølig og vått. Hvis man ser bort i fra at det har vært en fin dag, sitter jeg nå igjen med mange tanker og ord på hjertet. Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned, men likevel så velger jeg å la være.

Jeg er tom. Tom for tanker og ord som har lyst til å bli satt sammen til å lage de innleggene jeg gjør hver dag. Men likevel så ønsket jeg å ta en tur innom, bare for å høre om hvordan dere har det. Hvordan dagen deres har vært og et ønske om en fin kveld. Faktisk er det en nokså stor jobb å produsere disse tekstene som jeg gjør hver eneste dag.

Sluttresultatet ser kanskje flott ut, og du kan tenke "Hun er jo så flink til å skrive, så dette er jo både koselig og fint å lese." Men sannheten er det at det som oftest kan ta alt fra tjue minutter og bort i mot en time å bygge opp innleggene. Det skal være et oppsett som ser bra ut, og ord skal ikke bare slenges utover "papiret".

Jeg er faktisk så opptatt av tekstene at jeg til og med leser igjennom flere ganger. Er det noen tastefeil jeg ikke har sett mens jeg har skrevet? Høres setningene bra ut? Og hvordan både ser og høres avsnittene og teksten i seg selv?

I høst satt jeg faktisk å ryddet opp i innleggene her på bloggen. Kastet tekster som var skrevet for fem til åtte år siden tilbake i tid. Da jeg leste igjennom de aller eldste innleggene var det da jeg så hvordan oppsett på tekstene og språket mitt har forandret seg. Jeg gikk alltid rett på sak allerede i starten av setningen. Mens nå liker jeg å bygge litt opp til spenning for å ville lese videre.

Men fra da jeg logget meg inn på blogg nå i ettermiddag ser jeg plutselig at jeg ikke var tom for tanker og ord likevel. Jeg ser nå at det har bygget seg opp under tanker jeg fikk foran maskinen, og fra en liten tanke vokste den seg enda større. Med det håper jeg dere har hatt en fin tirsdag, så må dere har en flott kveld!




 

Vi er nå kommet oss inn og startet på uke to av dette året og det er mandag 9. januar. Det vil si at jeg har klart og holde meg til målet. Ja, for det er sånn at for første gang på alle mine tjueto liv har jeg nå satt meg et nyttårsforsett som jeg skal prøve så godt jeg kan og holde.

Store greiene er det ikke, men nok til at jeg skal klare og føle meg litt fornøyd med meg selv. Jeg ligger på gulvet morgen og kveld, men ikke fordi jeg bare skal ligge der. Målet jeg har satt foregår riktignok på bunnens flate.

Som noen vet var jeg en ivrig i en idrett i mange år. Ja, det startet faktisk da jeg var åtte år. Jeg gikk inn for å leke med ball som videre skulle utvikle meg til en håndballspiller. Jeg stortrivdes med løpingen som var kombinert med ballteknikker, lagspill og taktikk. 

Gjennom min håndballkarriere fikk jeg være med i syv år på et lag med blå og hvite drakter. Her fikk jeg mange gode minner før det ble et halvt år lang pause. Men mange tanker frem og tilbake fikk jeg endelig startet med blanke ark i en helt ny klubb hvor vi blødde for draktene - bokstavelig talt, for de var nemlig røde.

Kjente på hele meg at det var dette jeg ville drive med, men her fikk jeg bare litt over ett år med håndballglede. Hva skulle jeg gjøre nå? Dette spørsmålet var egentlig ikke i mine tanker, og heller ikke var jeg innom dette. Jeg visste helt klart hva det var jeg ville. 

Faktisk visste jeg så mye at allerede dagen etter jeg ga meg på det røde laget gikk jeg rett inn i ny klubb. Og denne dagen husker jeg veldig godt. Den første treningen med nye håndballvenner var rett på en hel økt med ren styrketrening. Vi hadde en dag i uken hvor det bare var fokus på styrke. Mye løping og harde øvelser. For ikke å snakke om blodsmaken i munnen som snek seg på hver eneste gang.

Men nå er det snart fire år siden jeg la ballen og skoene på hylla og kvittet meg med de sure knebeskytterne. 2013 var året da det hele skjedde. En vinterdag i februar dette året fikk jeg min siste kamp med et friskt ledd. Jeg fikk en stygg takling mot meg og pådro meg et stygt håndbrudd. Etter dette var det lite godt å spille med en stålplate i håndleddet (denne er heldigvis ute i dag).

Så tidlig på sommeren samme året gikk laget hvert til sitt og siden da har døren til håndballgleden vært lukket. Men nå havnet jeg litt på sidesporet av det jeg egentlig hadde på hjertet, så vi svinger oss tilbake inn på veien for nyttårsforsettet. Tidligere har jeg ikke vært opptatt av dette - og er vel egentlig ikke det nå heller, men..

Helt ut av det blå den aller første dagen av dette året gikk det inn på meg at det var noe jeg faktisk ville, og det er derfor jeg ligger på gulvet morgen og kveld. Store greier er det ikke, men alle mål må jo ikke være så store heller. Må de vel? Det som er sikkert er at armer, bryst og mage får kjørt seg på samme øvelse!

Hver morgen og kveld jobber jeg for å bli sterkere. Eller, i hvert fall sånn at jeg kan føle meg sterkere. Jeg har ikke klart å komme meg til hektene igjen der jeg slapp tråden for fire år siden da trening var en del av meg flere ganger i uken. Jeg er jo fortsatt ung selv om alderen begynner å dra på årene. 

Men det å bare gjennomføre den lille styrkeøvelsen i første omgang gjør noe med deg. Kunne føle stolthet til seg selv for å klare noe. Kjenne at det er godt, selv om det kan gjøre vondt. Og mest sannsynlig se fremskritt og bedring med tiden. Kanskje har du noen nyttårsforsetter. Om du har lyst til å dele er det alltids interesse for å høre!



Du vet den dagen i uken hvor alt er helt blått, det er helt stille rundt deg og du har som oftest aldri noen planer? De gangen du kjenner på denne smaken så kan du være sikker på at det er søndag!

Det ble en lang morgen på favorittplassen før jeg endelig klarte å dra meg ut av senga når det plutselig var blitt midt på dagen. Tanken på å gjøre noe var liten, og helst ville jeg trukket den gode og varme dynen godt over meg og sunket langt ned. 

Så, denne søndagen har det vært lite med aktivitet og moro. Det som kanskje har vært det store i dag må nok være middagen. Da vi tok den store handelen her i går kunne vi ikke unngå å gå forbi disken med de utgåtte varene - de vare med nedsatt pris på grunn av dato. Og selv om det var varer som gikk ut i går, smakte det like godt i dag.

For i kveld fikk jeg tatt årets første bit. Den første tallerken med julemiddag. Riktignok var det juletallerken fra Fjordland, men det duger jo det også - selv om den julemiddagen man lager selv er best. Og jeg hadde jo forsåvidt ikke spist julemiddag siden vi hadde det i jula, så det var jo på tide med litt julesmak igjen. Håper dagen deres har vært fin, så ønsker jeg dere en flott kveld.
 


 


 




 


 


 

I dag har vært en sånn dag uten noen spesielle planer. En stille og rolig lørdag. Og det er kanskje ikke så rart når både den ene, andre og tredje har vært bortreist. For i natt har vi faktisk vært en halvert familie her hjemme. Både lillebror og småtwinsa har vært på andre plasser, og det ble gjort merke til.

Men nå begynner det å bli slutt på stillheten. I kveld fikk jeg også en tanke som slo meg, og deretter utførte jeg det med det samme. Jeg var på vei til å rette litt på sengetøyet mitt da jeg så på karen som lå klemt inni hjørnet. Der lå han, den lille bamsen min med navnet Morten, oppkalt etter pappaen min.

Denne bamsen var faktisk den første jeg fikk. Den første gaven jeg fikk da jeg så dagens lys for aller første gang. Det var pappa som kom med denne til meg da jeg fikk min fødselsdag. Så denne har blitt tatt godt vare på opp igjennom årene.

For øyeblikket har faktisk denne bamsen plass i sengen min. Å ha bamser i sengen er nok mye mer vanlig for små barn, men noen gjenstander og ting setter faktisk mer spor enn andre - akkurat som denne bamsen. Og siden den har satt spor hos meg betyr den mye.

Men for første gang på 22 år fikk den seg endelig en vask. De siste åtte, ni eller ti årene har den også hatt besøk av syskrinet. Og utrolig nok ser den like pen ut. I flere år har den hatt en del flekker, så at den fikk en vask nå var godt. Håper bare at den blir like ren og pen igjen sånn som den var da jeg fikk den av pappaen min ♥




 


 


 

Nå er det endelig helg, og jeg er så klar for et par dager med fri. Noen planer kan jeg ikke si at jeg har - ikke som jeg vet om. Men å komme seg igjennom helgen skal jeg nok klare uansett. Nok en arbeidsuke har lukket sine dører, og de første dagene av det nye året har skapt nye minner.

Da jeg slang meg på sykkelen til morgen i dag visste jeg lite om at det var i snø jeg skulle sykle hjemover. Ja, for i dag kom snøfallet. Riktignok ikke store mengder, men et hvitt teppe har nå tatt seg til rette for å få lyset frem i mørket. Fint er det, men om man liker det.. Det er jeg ikke riktig sikker på om jeg gjør!

Arbeidsdagen etter en fin uke avsluttet med å pese seg igjennom snøstormen for å komme seg hjem. Eller pese og pese, ble vel mer å myse. Ja, for det var akkurat det jeg gjorde. Myste med blikket i et håp om jeg kunne se noe der foran meg, men ble til at jeg måtte se mye ned. Snøen falt mot meg og ikke rett ned.

Jeg lurer veldig på hvordan jeg så ut der jeg syklet så sakte som jeg bare kunne langs veien. Hvordan så de andre på meg som var ute og gikk og som kom mot meg? Og hvordan så bilistene på meg som kjørte forbi? De fikk seg en aldeles god latter kan jeg tenke meg, der de kjørte i en varm og god bil på vei hjem fra sitt, og jeg der med det sirklende blikket til alle kanter.

Ikke måtte jeg bare myse og holde følge med bakken. Det føltes virkelig ut som øynene mine hadde stilt seg inn på det hundreogørtene giret i å blunke. Det var jo så vidt jeg kunne skimte bilder av naturens virkelighet. Det var akkurat som om det var vindusviskerne som gikk på full pott - og de går fort. 

Men med en nokså redusert fart på vei hjem, bare fordi jeg tenkte på sikkerheten, var det godt å kunne sette føttene på innsiden av hjemmet, i et varmt rom og slippe og få det pesende været mitt i ansiktet. Håper dere har hatt en fin uke, så må dere ha en riktig god helg!



Her om dagen fikk jeg beskjed om at den endelig var på vei. Etter litt mas og purring fra min side fikk jeg endelig en gladnyhet. For det var nemlig sånn at i slutten av novembermåned at jeg helt tilfeldig, den gangen også, meldte meg på en konkurranse som jeg kom over på facebook. Jeg meldte meg på og tenkte "hvorfor ikke?". Jeg hadde hatt flaks og vunnet et par sko noen uker tidligere. Jeg kunne jo ikke ha flaks og vinne denne også.

Men nå i ettertid viser det seg at jeg har vunnet nokså mye de to siste månedene. Og jeg kan ikke forstå at jeg har hatt sånn flaks som jeg har hatt. Da det endelig ble trukket en vinner av konkurransen jeg hadde skrevet meg på for moroskyld, kan du si at jeg fikk litt bakoversveis da det siste tirsdagen i november tikket opp et varsel hos meg.

Da det viste seg at jeg vant disse skoene rett før, og det bare tok noen få dager før jeg fikk dem, kan du si at deg har jeg ventet på. De siste dagene har jeg fått beskjed om at premien min endelig ble sendt avgårde. Jeg har ventet spent i over en måned, og det har vært en nokså lang ventetid for meg. 
 


 

Det viste seg at jeg fikk en melding i arbeidstiden, og du kan jo si at jeg ble glad da jeg så at pakken min endelig kunne hentes ut. Endelig var den kommet. De hadde klart å få fart på sakene - endelig! Jeg har ikke nevnt et eneste ord om det her på bloggen, men i dag kan jeg røpe med å si at jeg var den heldige vinneren av en trillekoffert.

Det eneste jeg måtte gjøre i denne konkurransen var å skrive hvor jeg ville reise neste gang jeg skulle ut på svevefot, samt hvilken koffert jeg ville vinne. "Byer i Polen" var mitt bidrag, for er det et sted jeg har lyst å reise til så er det tilbake til Polen, men også Tsjekkia - spesielt til Praha. Var der i tiendeklasse, et sted som var en del av studieturen med de hvite bussene. 

En flott koffert er det jeg har vunnet, men litt skuffet ble jeg. Syns den kunne vært finere, men den duger vel til å bruke når man må ha med seg litt mer en undertøy og toalettsaker. Moro syns jeg at jeg i det helt tatt kom til toppen av vinnersjansen. For det var utrolig mange deltagere som var meldt på. Men her sitter jeg - en lykkelig eier av en fin liten trillekoffert!
 


 


 


 


 


 


 


 



Jeg var virkelig ikke klar for å hekte meg tilbake og inn på hverdagen igjen. Hodet hadde nok trengt litt ekstra dager, eller kanskje uker med fri, mens kroppen min er godt på plass rundt korte bein og armer som kastes hit og dit og stemmer som er i himmelen for å være sammen igjen. Og sånn var det å komme tilbake til barnehagen igjen - stor gjensynsglede på små og store.

Selv om det var godt å være til gamle trakter igjen, var det litt som å få seg et slag i trynet. Du vet når du har vært borte fra det normale, så om det bare var noen dager, og du plutselig må tilbake til det virkelige livet, arbeidsplassen. Ikke misforstå - det er godt å ha noe å gå til, men romjula gikk så utrolig fort! 

Nå er vi halvveis i første uken allerede, og første dagen på jobb gikk overraskende bra. Vi var jo utrolig redusert med barn, og en veldig fin start å komme tilbake til. Men plutselig, dagen etter var det fullt kjør igjen hvor absolutt alle var på plass igjen. Du kan fort si at jeg merket det i går, da jeg ikke orket stort, og attpåtil endte med en høneblund da jeg traff senga da jeg kom hjem bare for å slappe av litt.

Men nå kjennes det ut som jeg er koblet til hektene igjen. Jeg har følt meg småvissen, akkurat som denne blomsten begynner å bli. Kanskje litt smårusten, helt frem til i dag. I dag har jeg både følt at denne dagen har inneholdt mye og ikke gått i den alt for store hastigheten, samtidig som jeg syns den nesten har sust forbi. Og nå sitter jeg plutselig her, en mørk ettermiddag og er ferdig på jobb.
 


 


 


 

Onsdagen er snart i sin ende, og det er jammen ikke lenge til helgen er her hos oss igjen. Etter at tirsdagen er komplett og gjennomført, da syns jeg det bare går noen sekunder før det plutselig er helg. Rart ved det, men for meg føles det ut som det bare finnes mandager og fredager. Alt annet i mellom er borte. Men uansett - håper dere har hatt en fin dag, så ønsker jeg dere en god kveld videre!




 

Du er langt inne i drømmeland. Er kanskje i de villeste tankene, eller i de søteste drømmene du kunne tenke deg. Bare å tenke tanken om kanskje å være en del av et perfekt liv er nok mange ute etter. Men som oftest kommer man lengst med drømmen sin i de drømmene vi lapper sammen mens vi sover.

Jeg var langt inne i en rosa sky, der alt bare var rosenrødt. Plutselig blir jeg brutt, av en avbrytelse som griper meg. Jeg myser litt bort ved klokken som står på nattbordet. Tallene viser 05:30. Jeg regner fort ut der jeg ligger i halvsøvne - bare tjue minutter til den irriterende ringelyden plinger meg i øret.

Lite hadde jeg lyst til å starte dagen da både den ene, andre og tredje sangen duret i alt den kunne for å få meg opp. Jeg visste hvilken dag det var, men jeg var ikke klar. Jeg var ikke klar for å hekte meg tilbake til hverdagen igjen. Hvor ble av den lille uken som jeg så sårt trengte til litt juleferie? Hvem var det som sa at de skulle gå så fort? Ikke jeg i hvert fall.

Men nå var det nå sånn at jeg ikke hadde et valg. Hadde det vært opp til meg kunne jeg ligget noen timer til. Jeg var ikke klar for å ta fatt og komme meg tilbake til virkeligheten. Jeg var ikke klar for å komme meg tilbake til jobberutiner igjen. Jeg var virkelig ikke klar. Men jeg gjorde som jeg alltid pleier i en hverdag. Tilslutt fikk jeg rullet meg ut.

Det jeg var mest spent på da jeg sto opp i dag, var om jeg klarte og tråkke meg avgårde. Jeg sykler avgårde på min sykkel for å frakte meg til og fra jobb, og jeg husket så godt etter sommerferien at det faktisk var litt tungt å komme i gang med å trå seg fremover. Ville jeg være litt andpusten og kjenne litt blodsmak i munnen når jeg nå hadde latt sykkelen stå i en hel uke, akkurat sånn som det var når jeg ikke tok en eneste tur med sykkelen i sommerferien?

Fra en til fire uker er nokså stor forskjell, men heldigvis var det lettere enn jeg hadde fryktet. Mye lettere! Noe snø eller glatte veier har det heller ikke vært i jula, så deilig var det å fortsette og sykle på de bare veiene. Men min neste frykt var om hvordan den aller første jobbedagen etter nyttår ville bli? Var det fortsatt noen som var syke? Ville mange ta seg en ekstra fridag? Eller ville det være fullt kjør fra starten av?

Det var verken det første eller siste, og ble en nokså rolig start på det neste barnehagehalvåret. Når det da møter opp hele ni søte og snille barn, når det vanligvis pleier å være hele tjue høns (kan virke litt sånn noen ganger, men heldigvis er alle bare helt kjempeherlige), da skal man virkelig ikke klage.

Tenk å få en sånn start på en helt ny uke og den aller første dagen etter en liten ferie. Når sånt skjer er det bare å nyte til det fulle og det hele, for plutselig er man tilbake til gamle trakter før man vet ordet av det. Da jeg sto opp til morgen i dag følte jeg meg ikke klar til å være tilbake på jobb i det hele tatt. Men når jeg først kom meg igjennom dagen og fikk landet foran skjermen etter endt dag, da var det plutselig ikke så ille likevel!



Ikke nok med at jeg var ute i siste liten om hva jeg skulle kle meg opp med på den store kvelden, den siste dagen for å feire oss inn i det nye året. Kjolen var blank, helt frem til jeg dro noe ut av skapet. Jeg så over antrekket for å forsikre meg om at den så ren og pen ut, og alt var på stell.

Men så var det dette håret da. Den frisyren som jeg kan hate som pesten noen ganger, men som jeg også er ganske fornøyd med til vanlig. Før var det mye mer av at jeg lagde forskjellige fletter på meg selv, men det siste halvåret har det mer eller mindre fortryllet bort. Til vanlig henger det rett ned, uten en eneste grep for å få det til å se bra ut.

Det kan jo nesten ikke bli enklere enn å bare la børsten gjøre jobben for seg for at det skal se fint og "flatt" ut. Noen ganger skulle jeg kanskje ønske at den kunne gjøre all jobben for å ordne en ålreit frisyre, noe litt utenom det vanlige. Men når dette ikke finnes må man nok trå til selv for å få det til å se litt mer elegant ut.

I løpet av den siste timen før gjestene skulle ankomme kvelden, var jeg vel igjennom et par forslag til hvordan kråkereiret kunne se ut. Men det så bare helt rart ut, og jeg måtte ta tak i det for å finne litt inspirasjon. Noe som var helt nytt. Og ut ifra et bilde jeg så denne frisyren på, kan jeg ikke klage så mye på at dette var den aller første gangen jeg testet denne varianten på meg selv. Utrolig hva man kan får til på seg selv - nyttårsfrisyren!
 


 




 


 


 


 


 

I løpet av kvelden var det alltid noen smell som ble fyrt av. Gårsdagen ble nokså vellykket, og akkurat sånn som jeg så for meg at den skulle bli. Ren hygge ved middagsbordet hvor vi koste oss masse med både steking og spising av raclette. Det smaker like godt hver gang, og bli omtrent spist en gang i året - og det er på den store nyttårsfeiringen.

Mens det forsettet og smelle litt i hytt og pine fordelt utover kvelden, hadde vi det nokså moro. Det ble kjørt i gang den største spørrekonkurransen av dem alle. Her ble det spilt om store summer med slumper, og vi kom nesten i mål til toppgevinsten. Hadde det bare vært håp om penger, hadde vi nok endt opp med noen tusener i labben. Men vi gikk riktignok igjennom spørsmålene fra spillet kokkelimonke mest for moroskyld - bare for å få timene til å gå.

Og med litt latter og litt humor inn i leken, nærmet det seg fort midnatt og starten på et nytt år. Når alvoret var inne og vi skulle ta til takke for det gamle året, rigget vi oss til rette på den flotteste balkongen for å få med oss himmelfesten. Det var utslag for mange vakre farger som fylte himmelen. Hadde kanskje håpet på litt mer liv og røre, men det var en vellykket kveld for det.

Koselig var det å få gå inn i det nye året på akkurat den måte som det ble i natt. Men også i år syns jeg det ble veldig fort slutt på fyrverkeriene og den store festen. Timene suste fort forbi, og nå er det allerede et helt år til neste gang. La nå dette året i hvert fall gå litt roligere på hastigheten, sånn at vi kan nyte alle de fantastiske dagene som vi har i vente. Håper dere hadde en vellykket og bra feiring, så ønsker jeg dere et riktig godt nytt år - og velkommen 2017!
 


 


 


 


 


 


 


 


 




 


 

Nyttårskjolen henger klar.
 

Denne dagen. Den aller siste dagen av et flott år går mot slutten. Et år som har vært ganske så flott. Skulle gjerne laget et slikt flott innlegg som mange andre gjør, hvor de tar for seg noen hendelser for å oppsummere hvordan året egentlig har vært. Jeg vet hvor mye jobb det er, og tanken på å sette seg ned å gjøre det frister ikke stort.

Men i det store og det hele har dette vært et like fantastisk år - om ikke bedre. Først og fremst har det vært et år hvor jeg har gjennomført to klasser med programfag for å komme meg et skritt nærmere for å bli barne- og ungdomsarbeider. Gikk ut med gode resultater, og attpåtil hvor jeg bestod på eksamener. Det er vel det største som har skjedd for meg dette året, men det har også vært mange flotte dager og minner som har skapt seg opp igjennom disse månedene. 

Her i kveld blir det nok en stille og rolig feiring. Et par gjester er blitt bedt for å feire sammen med oss i det vi går inn i et nytt år. I grunn kan jeg egentlig ikke slå inn en tanke om at det har gått et helt år siden sist feiring. Hvor ble av januar, februar, mars...? For ikke å snakke om våren og sommeren som fløy så fort forbi. Og jula, ikke minst!

Vi har vært ganske så heldig i år også, hvor vi har hatt den aller fineste vinteren på lenge. For meg har dette vært en utrolig flott måned. Jeg syns vinteren er fin og alt det der, men når det kommer til snø kan jeg ikke fordra det. Som en del yngre syns jeg det var stor stas fra første snøfall kom, og til det ballet seg opp med flere centimeter. Men nå som jeg har trådd inn i de voksnes rekker, føler jeg heller for glede av sommer, sol og varme. Bare jeg slipper denne snøen.

Men i kveld skal det feires. Planen er ikke å slå den helt ut, med en stor fest og jubalong. Jeg er mer for den roligere versjonen. Det blir stille til bords med noen hyggelige timer sammen. På menyen står det raclette - en fast tradisjon til nyttårsmat. Så blir det enda flere timer i godt selskap, før vi tar oss en liten tur ut for å se på fyrverkeri.

I år har vi valgt å ikke sende opp noe selv. De siste årene har jeg syntes at det har vært mye mer spennende å se nattehimmelen fylle seg med vakre farger, enn å ha fokus på at en sender opp fyrverkeri selv. Jeg har i hvert fall ladet opp batteriene, gjort klart kamera for å fange noen blinkskudd på natthimmelen når feiringen virkelig slå inn for fullt. Ønsker dere en flott kveld og en forrykende feiring!



Lite produktiv dag har det vært, og ikke har jeg hatt lyst til å gjøre noe heller. Sekundviseren hadde akkurat bikket over midnatt til i dag før jeg var langt inne i en annen verden, og etter en god natt søvn har jeg bare tatt tiden som den kom. Blitt noen filmer har det også, bare for å få dagen til å gå.

Formen er ikke hundre prosent på topp nå heller, og skulle vel egentlig ønske at jeg kunne brukt ferien min på noe annet. Er heldigvis ikke blitt syk, og krysser fingrene for at jeg ikke blir det heller. Det er bare den formen som er litt rusten.

Til tross for en veldig stille og rolig dag, hvor jeg også har fått gjort unna litt nyttårsvask, har vi i kveld fått besøk av vår kusine på snart fem år. Ikke skal hun bare være på besøk her i noen timer, men er så heldig å få lov til og overnatte. Var i hvert fall et smil om munnen hennes da hun kom inn døra her i dag.

Nå har vi kost oss med mat. Kanskje ikke med de lekreste fatene, men mat har vi i hvert fall fått i oss. Så enkelt som ostesmørbrød i ovnen kan slå an for både store og små, og i kveld smakte det godt. Håper dere har hatt en fin romjulsdag, så ønsker jeg dere en flott kveld videre.
 


 


 



Du vet de dagene hvor du er ute i arbeidslivet og det skjer noe hele tiden. Du sliter deg igjennom det tynne og det tykke for å gjøre en god nok jobb. Være et godt forbilde for de rundt deg, spesielt de som er lavere enn deg selv og ser opp til deg. Du vet godt at det er lov å feile på veien, men likevel gjør du så godt du kan for å unngå å havne i "fellen". 

Tusen tanker kan gå igjennom ditt eget hodet fra den tiden du står opp og til den tiden du forsvinner langt inn i drømmeland hvor de villeste og flotteste refleksjoner og ønsker kan skje. Noen ganger er det ekstra deilig å kunne sove noen timer ekstra, bare for å få med seg slutten på den fine drømmen du er inni.

Og når vi først er inne på det, så hadde jeg en drøm i natt som jeg husker i ettertid. Jeg har veldig mange av bildene foran meg, men det er ikke alltid det er lett å få frem ordene. Jeg var tilbake i håndballverden. Jeg spilte på et lag, og sammen skulle vi spille en stor kamp. Men først så måtte litt forberedelser til.

Midt i hallen var det en stor bane, men på den ene langsiden var det en tribune med mange sitteplasser. I tillegg var plassen for tilskuerne oppe i høyden - akkurat som balkongplassen på slottet hvor de kongelige vinker fra. Noe særlig lenger i drømmen kom jeg ikke, ettersom lyset begynte å skinne igjennom vinduene og traff mine øyelokk. Men noen drømmer får frem bedre bilder i sitt eget hodet - og det gjør denne drømmen.

Utover det har det vært en sånn dag. En sånn dag hvor du ikke har hatt lyst til å gjøre noen ting, samtidig som du har hatt lyst til å gjøre noe annet enn det samme gamle. I slutten av forrige uke begynte jeg å pønske på noe, rett før julaften. En forkjølelse tok tak i meg, og det er først nå - håper jeg - at den begynner å slippe unna. 

Det er heller ikke å legge skjul på at det har blitt en del filmer i jula. Og i dag er ingen unntak. Blant annet har det blitt en ny runde med Alene hjemme og Olsenbanen, men også andre fine og koselig filmer. Og selv om julefølelsen ikke har vist seg i år har det forsatt vært like spennende med underholdningene filmene gir.

Egentlig føler jeg at dette innlegget bare ble rot, men følte for å samle noen ord for å lage en tekst. Det går fortsatt i late dager, og jeg skal nyte den siste tiden av året for fulle hender før jobben plutselige gir meg en flash back i ansiktet. Ni dager med ferie går fort, også for meg. Så de fire siste dagene skal lades opp til fulle batterier når hverdagen plutselig er her igjen når ny uke starter. 




 


 

Jaja, så ble det noen stille og rolige fridager etter den store julekvelden. Både første- og andre juledag pleier vi å bare sløve og ikke gjøre noe store greier ut av dagene. Derfor har jeg stort sett gått rundt i pysjen hele dagen og bare ligget og sett filmer. Julen er jo fylt opp med mange fine og flotte komedier.

Jeg vet det også er sånn for andre - men for meg er ikke jula den samme uten Alene hjemme. Så her har jeg sett både to, fire, fem og seksern i jula. Jeg er også oppvokst med Olsenbanden, og har sett alle jr. filmene deres. For ikke å snakke om voksenbanden. De gamle gode filmene er noe av de beste jeg liker å se på, så her har jeg plantet meg foran skjermen hver gang de har gått de siste dagene. 

Jeg har også klart å pådra meg en liten forkjølelse inn i miniferien. Kjente det vel egentlig rett før jul at det var noe på vei. Heldigvis er det ikke verre enn som så at det bare er noe nesevirus. Tett nese kan være nokså slitsomt det, og jeg begynner vel egentlig å gå lei. Det gjorde jeg forresten her om dagen, også.

Men selv med late juledager, håper jeg dere har hatt noen fine julestunder. Nå er romjulen i gang og store planer har jeg ikke før den aller siste dagen i dette året. Da er det nyttårsaften som står for tur - og vips, så var dette året borte også. Hvordan har deres juledager hvert?



Jaja, så ble det ikke noe portrett foran juletreet på selveste julaften. Men at det ble en vellykket kveld, det er det ingen tvil om. Vi ble hjemme i år også, men fikk koselig besøk fra både farmor, farfar og bestefar. Koste oss og hadde det veldig hyggelig, både rundt middagsbordet og i salongen.

Nå som jula har vært her og det står fortsatt litt igjen, har det alltid vært en tradisjon å spise ribbe med masse godt ved siden av på selve dagen. For meg blir det ikke jul om det ikke blir ribbe, poteter, surkål, sosisser og full pakke. Men det slo an i år også, og ble en kjempefin dag.

Fine og veldig flotte gaver fikk jeg også. Mye utstyr som jeg kan ta med meg videre på veien. I fjor fikk jeg blant annet sausekjele, tacoskåler i sett og brødrister. Dette var kanskje et tegn på at jeg snart burde flytte ut. Og også i år fikk jeg gaver som var veldig nyttige. Og slike gaver er så koselig å få. Ting som man trenger er veldig kjekt.

Den siste tiden og de siste dagene har det blitt mye ordning og flying for å komme seg i mål med både gaver og annet som må gjøres før en julekveld. Vi stresser oss igjennom hvert år, og plutselig er alt over og det er et helt år til neste gang. Men vi er nok mange enige om at denne julekvelden er en veldig koselig dag - for ikke å snakke om kvelden.

Men nå som alt er over tenkte jeg å vise dere noen av gavene jeg fikk, samt litt bilder av kvelden. Jeg har jo allerede et lite lager av en boks fylt med mange nyttige ting som jeg kan ta med meg videre på flyttefot - når den tid kommer. Men etter at jeg fikk de store gavene i kveld, begynner det å bli ganske trangt med plass for å oppbevare det jeg har fått. Så får vi se hvordan fremtiden blir fremover.
 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 



Jeg forsvant fort inn i drømmeland i natt, men det var ikke akkurat en så veldig hyggelig morgen jeg våknet opp til. Jeg var en ungdomsjente som gikk på ungdomsskolen, og det var et eller annet som skjedde sånn at jeg måtte hente en lærer som måtte komme bort til situasjonen som hadde oppstått.

Rundt håndleddet mitt hadde jeg en veldig fin klokke. En klokke som var litt i overkant av dyr og som jeg likte veldig godt. Men i det ene sekundet oppdaget jeg plutselig at den hadde blitt ødelagt. Glasset var knust og små deler hadde på et mystisk vis forsvunnet. Og lenger på den mystiske historien kom jeg ikke, for da gikk øynene opp og kroppen var på vei til å våkne.

Men i dag er det julemorgen. Den store juledagen hvor vi og ganske mange småstresser litt fra morgen av for å komme i mål til å få en fin og flott kveld. Da jeg våknet sto det en pakke til meg ved siden av sengen, for den kom lillesøster med inn til meg noen minutter over midnatt. Selv visste jeg hva som befant seg i den, men alltid like spennende å åpne opp pakker.
 


 


 


 


 




 


 


 


 


 

Vi slo til med enda en tradisjon i dag, vi. Når kvelden har kommet og roen har senket seg, det er da vi finner frem godsakene. Å bare ha en liten tradisjon denne dagen kan jo være litt stusselig. Så når mørket har kommet finner vi frem godsakene og bitene som kan knaskes i.

Dette er kvelden for å hygge seg sammen med ost og kjeks. Vi har også gjort dette i en del år, og det smaker like godt hver eneste jul. Bordet blir dekket med fat med ulike kjeks, og på et annet brett ligge det mange type slag av oster. Selv er jeg ikke så fan av ostene som har den konsistensen som vanlig ost. Det er et eller annet jeg ikke liker ved det.

Men da er det godt at det finnes andre myke oster. Oster som er av "krem" er en stor hit hos meg. Og når jeg da har et par favorittoster å velge imellom, da kan jeg nesten spise til jeg sprekker. Det er så godt, og jeg har hørt at det kan smake med en god vin til ved siden av. Men istedenfor foretrekker jeg sukkerdrikk - altså brus.

Jeg har ikke klart å bli en vinjente. Rødvin liker jeg ikke, og det kan gå ned med noen typer hvitvin. Men ellers er det ikke sånn at jeg trenger noe ekstra godt i glasset når helgen kommer og jeg har lyst til å kose meg litt mer enn det jeg gjør ellers. 

Vin eller ei, ost og kjeks er godt uansett. I hvert fall når man har sine favoritter. Og mens man har kost seg med dette i kveld, er det deilig å lene seg ekstra tilbake å nyte en god slager av julefilm. Så i kveld ruller det en god amerikansk romantisk komedie over skjermen - The Holiday. Ønsker dere en fortsatt fin kveld!



Nå er jeg ikke riktig sikker på i hvor mange år det har blitt, men hvert år på lille julaften tar vi alltid en liten tur innom kirkegården. Og det er vel også den eneste gangen i året vi besøker han. Tradisjonen går igjen, og det er noe vi gjør fast som en familie på seks. 

For på pappas side har vi en onkel. En onkel som gikk bort alt for tidlig og som vi aldri fikk møte. Han ble rammet av kreft, og ble så syk hvor han sovnet inn fire år før jeg ble født. Bare sytten år gammel. Jeg skulle gjerne ønske at jeg fikk møte på han, i hvert fall få hilst på. Jeg har kanskje tusen spørmål som jeg sitter på, men han er ikke en person som vi snakker om til daglig. Hadde jeg fått truffet han hadde det kanskje vært litt annerledes..?

Jeg har fått sett bilder av han som liten, og har i hvert fall et lite inntrykk i hvordan han så ut og litt om hvordan han var av det som jeg er blitt fortalt. Men livet er sårt for noen, og vi er heldig som har hverandre. Plaget av det er jeg ikke, og det er bare koselig og hyggelig å kunne besøke graven hans på lille julaften. Vi tenner og setter fra oss fire lys, og minner han for det.

Fra de siste to årene vi har vært der har jeg alltid tatt et minne hvor bilder har blitt knipset. Kamera har fra da blitt med på turen, og også i år har jeg dokumentert og laget en ramme på det. Selv kan jeg ikke dra hjem igjen før jeg har fått et fotografi som minne. Så fra de siste tre årene har jeg skrevet ut og hengt det på kjøleskapet mitt. Og siden jeg i dag har ordnet nytt, så blir det gamle tatt ned og det nye kommer opp.

Som dere ser så har jeg akkurat samme genser på meg når vi har vært der for å tenne lys. Hvorfor det er sånn er jeg ikke riktig sikker på. Det har bare blitt sånn etter at det første bildet ble tatt. Og etter det forbinder jeg denne hjemmestrikkede genseren med han når vi besøker graven om julen.
 


Julen 2014
 


Julen 2015
 


Julen 2016




VELKOMMEN




Pernille, 22 år gammel jente fra Tønsberg. Stortrives i et jobbliv i barnehage og har interessen for fotografering. lesere her akkurat nå

♥LEGG MEG TIL SOM VENN♥



arkiv


· Januar 2017 · Desember 2016 · November 2016 · Oktober 2016 · September 2016 · August 2016 · Juli 2016 · Juni 2016 · Mai 2016 · April 2016 · Mars 2016 · Februar 2016 · Januar 2016 · Desember 2015 · November 2015 · Oktober 2015 · September 2015 · August 2015 · Juli 2015 · Juni 2015 · Mai 2015 · April 2015 · Mars 2015 · Februar 2015 · Januar 2015 · Desember 2014 · November 2014 · Oktober 2014 · September 2014 · August 2014


kategorier


· Bilder · Blogg · Fritid · Hverdag · Mat · Om Pernille · Spørsmål · Tekster


linker





Design






Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits