JEG BLE KASTET UTENFOR

For øyeblikket kjennes det ut at hele hodet skal sprenge. Det er ikke på grunn av at jeg våknet til morgen i dag med en litt sår hals, hvor jeg trodde stemmen hadde sviktet. Som oftest pleier jeg ikke å si et ord, eller snakke med noen om morgningen. Ikke før jeg kommer på jobb.

Jeg kjente noe rusk da jeg sto opp i dag tidlig, men trodde ikke at det skulle være så ille som det var. Eller, på en måte var det jo egentlig ikke så ille som det skulle være, og det er mye som skal stå på spill for å slå meg ut. Da skal jeg være skikkelig dårlig og nesten ikke klare og stå på beina.

Da jeg kom på jobb ble de aller første ordene for dagen sagt, og det var da jeg hørte at det ruske jeg kjente lå i stemmen min var noe. Vet ikke riktig hvordan jeg skal forklare det. Men stemmen var litt grovere enn hva den pleide, og nesen var et ørlite problem. Bare jeg ikke brygget på noe større som slo meg helt ut.

En liten forkjølelse skulle ikke hindre meg i å ligge hjemme i sengen og synes synd på meg selv. Det er mye som skal til, utrolig nok, for at jeg virkelig skal bli slått ut. Faktisk kan det gå så langt at jeg kjører kroppen min over streken og ikke hører så mye etter “faresignalene”. Noen ganger er det lurt å ikke ta det så hardt ut når noe er på gang. Men jeg tror at jeg kjenner kroppen min såpass godt.
 

Mere snø kom i natt, og det er av snøen som jeg tror jeg blir syk eller dårlig form av.
 

Men over til noe helt annet. Selv med noen basselusker om bord skulle det heller ikke stoppe meg i å leke med barna. Litt mildere og mere slaps har det blitt, og likevel er det morsomt å ake for de små. Og kanskje de store også?
 

Jeg går for å bruke denne dressen til neste sesong igjen. Det er jo bare snakk om et lite hull i sidesømmen.

Jeg befant meg ute i den flotte og hullete dressen man noen gang kunne ha hatt. To av barna var ute og koste seg dem også, med hvert sitt akebrett som de suste nedover bakken med. Noen ganger syns jeg det kan gå veldig fort, og kan se litt skummelt ut. Men så må jeg jo ikke glemme at jeg selv har vært et barn og hadde det helt topp med fart og spenning. Det er litt rart det der, hvor gøy man kan ha det selv, samtidig som man blir litt redd når man ser andre små barn gjøre det samme.

Og det stoppet forsåvidt ikke der. De ville ha meg med på moroa. De ville ha meg med opp i bakken, for så å suse ned i en fart på flere museknop. Jaja, hvorfor ikke komme seg litt opp i bakken, tenkte jeg. Men betingelsen var at jeg ikke skulle kjøre alene. Jeg fikk sitte på sammen med barna, og de så ut til å kose seg – helt til jeg ble kastet utenfor!

Jeg spilte kanskje litt ekstra med over hvor skummelt det var, og hver gang endte det i en latter og noen lure glis om munnen deres. Og det som er så flott når jeg er sammen med de barna som kan ha litt ekstra med humor, er at jeg kan tulle og tøyse litt mer, samtidig som dem skjønner hva som er alvor og ikke. 

“En god latter forlenger livet”, heter det visst. Og med så mye humor som det jeg kan få frem hos noen, så kommer vi til å ha et godt liv foran oss. Men uansett, utenfor stupet ble jeg kastet. Barna insisterte på at jeg måtte sitte foran på aketuren ned bakken, og så skulle de hoppe på for å få mere fart. Trodde jeg.

Det viste seg nemlig at de skulle ha det veldig moro med å late som de skulle bli med på turen, for så å stå igjen på toppen av bakken å le av meg der jeg humpet nedover i en nokså stor fart. Om jeg hadde lagt på litt ekstra med alvor hadde de nok fått en skikkelig dose med latterkrampe, og det er som oftest ikke så mye som skal til for å få det ganske moro sammen!