Det er ikke bare press fra skolens side. Dagene flyr, og med lette skritt går det fort mot eksamen. Selv om det bare er tre måneder til det skjer. Men det er ikke bare, bare det. Eksamenspresset kjenner jeg egentlig ikke så mye til, for det er ikke dette jeg tenker på akkurat nå. Men samtidig merker jeg at det ikke er mange måneder igjen på skolebenken.
Akkurat nå er det skoleoppgavene som står og brenner litt opp i hodet på meg. Det frister lite og sette seg ned med bøker og dokumenter for å skrive etter en lang dag på jobb. Jeg er sliten. Hodet er sliten. Hele kroppen er sliten. Men dette er noe jeg må gjøre. Jeg kan vel egentlig droppe og jobbe med de oppgavene jeg får fra lærerne. Men dette er ikke et valg som lyder godt for å nå et best mulig sluttresultat.
Frem til nå har jeg klart meg veldig bra på skolen. Og da er det vel bare å fortsette og slite videre sånn som jeg har gjort de siste syv månedene. Men jeg kjenner presset er der. Tør nesten ikke tenke på hvor stort presset blir når eksamen kommer.. Hvorfor er ordet ‘eksamen’ så skummelt? I steden for at du skriver en oppgave over lenger tid hvor læreren vurderer deg, er det da en oppgave som skal skrives bare på noen timer og en sensor som skal vurdere og gi deg den viktigste karakteren.
Det er mange tanker som svirrer rundt akkurat dette. Men hadde ikke tenkt å gå nærmere inn på det nå. I starten av innlegge nevnte jeg at det ikke bare er press fra skolen. Det er også press fra jobben. Men dette er bare positivt press. Eller er det press i det hele tatt? Jeg har i hvert fall klart å bli satt krav til, eller hva jeg skal kalle det. Det blir stadig etterspurt nye idéer.
Ofte kan jeg høre fra noen barn som lurer på om jeg ikke har noe nytt på lur. De syns visst at jeg kan være kreativ, og jeg kan jo si meg litt enig det. Men denne kreativiteten min er ikke bare der på et blunk. Det kan ta tid. Det kan gå over flere dager og uker på noe jeg har tenkt ut. Men det kan også komme plutselig hvis jeg er heldig. Hos barn har dem kanskje ikke helt forståelsen på hvordan dette fungerer. Å finne frem til en idé som kan være spennende, morsomt og litt utenom det vanlige er alltid mer interessant enn de gamle og kjente aktiviteten. Selv om det gamle fungerer fint det også.
Men i dag kom jeg med en ny idé. En idé som jeg fant på mandagskvelden og ble ferdig med rett før jeg skulle legge meg. Hva er det man ikke gjør for disse barna. Siden det snart er påsketid ble det laget en slags kanin. Jeg har ikke tatt noe bilde av produktet som jeg lagde, men har et lite bilde her som jeg hermet etter.
Og jeg kan si dette falt i smak. Er så moro å se gleden over hvor gøy barna har det når de får pusle og lage noe selv. Du kan se de blir stolte av det de mestrer, og da vet du med deg selv at du har lært bort noe på en fin og grei måte som de forstod. Og bedre enn det kan det vel nesten ikke bli. Og når et barn på en annen avdeling kommer inn og vil lage det samme, da kan du være stolt av deg selv over hva du har klart å formidle videre. Det er viktig å se de gode sidene – både hos barna og seg selv!
Nå er det bare å pønske ut nye ting vi kan lage. Etter jobben i dag har jeg vært ute på jakt. Tok en tur innom mammas jobb for å se om de hadde noen pappesker. Der ender varene stort sett i tomme esker. Var ikke ute etter noe bestemt størrelse, men fikk med meg et par som jeg nå kan ta til bruk på jobben hvis det dukker opp noe vi kan bruke dem til. Med barns kreativitet og oss voksnes tankegang, kan det fort bli noe spennende og artig til prosjekt. Hvem vet.. Kanskje det går så langt at det dukker opp et troll. Fantasien er stor. Alt for stor, og ingen bestemte grenser!
