FØRSTE VEILEDNINGSTIME

Nå begynner jeg å kjenne presset. Jeg har lagt merke til det litt tidligere også, men nå smyger det seg mer og mer innpå. I dag er det akkurat to uker til det hele er i gang. Mandag om fjorten dager sitter jeg nok i mitt eget lille hjørnet og stridskriver og forbereder meg. Lager plan og små stikkord for å være sikker på at jeg får med meg alt.

Dagen i dag startet først og fremst med litt skole. Den første veiledningen er nå gjennomført. I forrige uke begynte vi å øve til den praktiske eksamen. Eller det var da vi fikk oppgaven. Denne ble jobbet mye med, og jeg kom godt i gang med planleggingen og skrivingen. Det å skrive gjør ikke meg noen ting. Jeg liker å skrive, og uttrykker meg bedre på den biten – i hvert fall på det jeg velger å dele.

Utenom to skoledager hvor jeg satt og skrev på planen tilsammen i ti timer, la jeg også inn noen timer nå i helgen. For første gang på en stund følte jeg meg faktisk flink. Bokstaver ble til ord. Ord ble til setninger. Setninger ble til en tekst fordelt utover i en planleggingsskjema. Mål for planen ble satt, og ut ifra målene var det om å tilrettelegge for å nå dette i aktiviteten.

Jeg var den første på listen. Den første eleven som skulle inn til den aller første veiledningstimen. Jeg vet ikke helt hva jeg skulle tro da jeg slapp inn i klasserommet. Jeg satte meg på min faste gode plass, for der føler jeg meg trygg. Jeg åpnet oppgaven og så at jeg hadde glemt å fylle ut siste punkt i planen. Mens læreren forberedte seg – jeg var som alltid litt tidlig ute, plottet jeg inn noen ord for å utfylle det siste som manglet.
 


 

Så var vi i gang. Planen min ble sett igjennom av faglærer, og sammen gikk vi igjennom på hvordan jeg eventuelt kunne legge dette frem og gjennomføre dette i den praktiske biten. Jeg må si jeg ikke gleder meg til denne eksamen, hvor jeg skal være alene i et rom med sensor og faglærer. Stå der foran dem å snakke om hva jeg ville gjort, og ikke minst hvorfor. Stå der alene og late som jeg har et antall barn med meg, og prøve og skape en handling ut ifra rekvisitter. 

Dette høres kanskje enkelt ut for de som liker å snakke, og kanskje stå i “lyset”. Men jeg er langt i fra der. Jeg liker ikke en gang å ta ordet og forklare en liten handling blant masse folk en gang. Jeg har blitt modigere med årene, og har kommet utrolig langt – men akkurat dit er jeg ikke kommet. Og sånn vet jeg at det er for veldig mange andre. Selv for de som er glad i å prate.

Når den store prøven kommer, da har jeg kun ett mål. Utenom målet skal jeg gjøre mitt beste. Men det målet jeg skal fokusere på her er å gjennomføre. Å komme igjennom. Jeg trenger et mål som er oppnåelig for meg, i min situasjon, og i hendelser som kan virke skumle, gjelder det å ha mål som en tør å strekke seg til. 

Jeg var som sagt den første ut på listen til morgen i dag, før det kom en elev etter meg som også skulle ha veiledning. Da jeg dukket opp og læreren min fikk se planen jeg hadde laget, ble han litt.. ikke overrasket, men kanskje et annet ord for det. Kommer ikke helt på hvilket ord jeg skal bruke. Men han syns jeg hadde jobbet godt og kommet langt. Han hadde kanskje ikke trodd at jeg skulle komme med en helt ferdig plan til første veiledningstime. Og det lover jo godt for meg. Bedre å være litt lenger frem, enn å ligge noen trappetrinn tilbake.

Men jobbingen stopper ikke her. Nå skal jeg tilbake på veiledning om en uke igjen, og da er også første eksamen overstått. Før jeg skal ta neste steg i denne prosessen, må jeg også skrive litt mer. Planen er ferdig, og vel så det. Nå gjenstår det bare å skrive om observasjon og dokumentasjon i forhold til aktiviteten jeg har valgt i oppgaven, før det skal forberedes og øves til den virkelig praktiske eksamen. 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg