NOEN I BUSKENE


Søndager er kjent for å være deres hviledag. Stort sett alle har fri fra jobb og butikkene er stengte. Det at ikke folket er på jobb på kjøpesentre og dagligvarebutikker kan kanskje få noen av oss til å sitte hjemme. Noen ganger har man noe en skulle ha gjort, og kan få dette unna på en slik fridag. Andre ganger kan det virke litt dødt om du ikke har stort å finne på.

Store trafikken på veien er det heller ikke i dag. Nå er det ikke sånn at jeg har kontroll på hver eneste storvei eller smågatene fra hjemmet. Men av det lille suset jeg pleier å høre på veiene rundt her, er det ganske så stille. Kroppen har så og si ikke kommet helt til hektene til hverdagen starter i morgen. En liten gjesp i ny og ned kan oppstå, og du har bare lyst til å gjøre ingenting.

Men endelig fikk jeg farten opp i noe jeg hadde lyst til å gjøre. Og det er takket være det lille stoppet vi hadde langs den lange veien i Sverige. Den eneste grunnen til at jeg hoppet ut av bilen da vi var der, var fordi det fantes blåbærbusker der med friske og gode bær. Jeg fikk med meg en liten neve på turen, men skulle gjerne hatt mer.

Derfor slang jeg på meg skoene, fant en liten pose og ruslet avgårde. Ut på tur skulle jeg, med posen i hånda. Jeg visste om et blåbærsted rett i nærheten, og gikk bestemt mot plassen. Hvor mye bær var det der? Hadde andre vært og plukket der før meg? Eller oset det blått så langt øyet kunne se?

På skogsveien var det ikke bare meg som gikk. Var ikke så mange ute på tur i dette området, men noen var det. Jeg kom forbi et sted der det var et stort teppe med blåbærbusker. Jeg så for meg at jeg kunne komme hjem med en ganske så stor pose med nyplukket bær, men.. Det var nok ikke dagen min på bærplukking.

Det var stusslig med fangsten. Men litt ble det i hvert fall. Plutselig under turen blir jeg mer oppmerksom på noe helt annet. Blåbærene var helt uinteressant. Rundt meg hørte jeg noen rare lyder. Det kom ikke fra vinden som blafret litt i trærne. Eller fra de få menneskene som gikk tur. Jeg så foran meg. Opp til flere ganger der jeg satt på huk. 

Var det et dyr som romsterte? Kanskje det kunne være en liten fugl som var på vift. Men jeg så verken fugler eller andre dyr i nærheten. Jeg sto der helt alene, med den lille posen i hånden. Jeg lot lydene gå og forsettet plukkingen. Noen små bær ble lagt oppi posen, og der hørte jeg plutselig enda flere romsterende lyder.

Hva var egentlig dette her? Hvem laget disse lydene? Det måtte være noen i buskene foran meg. Ikke tørte jeg å gå lenger inn der lyden kom fra heller. Tenk om jeg møtte på en full mann som lå der ute i skogen og sov. Som bodde der. I denne skogen har det visst bodd flere uteliggere for mange år siden, da jeg var en del yngre. 

Jeg orket ikke å leke mer med tanken på hva som egentlig kunne gjemme seg bak det lille skog- og buskekrattet. Dermed ble den lille plukkeseansen avsluttet og en lett tripping på tærne fortet jeg meg ut av skogen og hjem igjen.
 


 


 

8 kommentarer

Siste innlegg