STORE POSER?

Jaja, så var vi her igjen. Helgen fløy fortere avgårde enn jeg hadde trodd. Like overrasket hver gang, selv om jeg vet at de to dagene med fri ikke har noen ekstra timer. Men skulle sårt trengt litt lenger helg, sånn at hverdagen ikke kom like plutselig hver gang.

Men, det er jo ikke noe jeg kan styre. Jeg kunne jo valgt å bli hjemme i dag og tatt meg fri. Men tviler på at jobben hadde likt det. Selv om vi nå har gått forbi enda en helg, som det ikke er så mange igjen av dette året, kom det opp en tanke hos meg her om dagen da jeg kom over dette nylige bildet som ble tatt.
 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

“Herregud!”, tenkte jeg. Hvordan er det mulig? Hvorfor er det akkurat jeg som skal ha dette her? Jeg vet jo at jeg ikke er den eneste som “sliter” med dette problemet. Jeg kjenner flere som har det samme, og jeg har også sett andre har det. 

Jeg har heller ikke gått rundt og tenkt på det, samtidig som jeg har irritert meg helt grønn noen ganger. Så lenge jeg kan huske har jeg alltid hatt store poser – og da snakker jeg ikke om de store handleposene man får på butikken. Nei, de henger midt i ansiktet, akkurat der aller ser. Akkurat det punktet alle oppsøker først når de treffer på meg, men også andre mennesker.

Blikket. Øyepartiet. Ja, for vi ser automatisk inn i øynene på oss mennesker når vi søke kontakt. Blikket har ganske mye å si – både i kommunikasjonverden og som kroppsspråk. Det er ikke alltid vi tenker over det selv, men vi kommuniserer også veldig mye med blikket, og øynene våres.

Selv om mine øyner har store poser under seg har jeg alltid, eller veldig ofte hørt at det er noe med øynene mine. Ikke noe vondt ment så klart, bare hyggelig kommentarer og tilbakemeldinger om at de lyser opp. Jeg har vel kanskje sett det selv, men mest av alt legger jeg bestandig merke til den lille ekstra huden jeg har under mitt syn.

Og tvert i mot, jeg har heldigvis ingen negativ syn på akkurat dette selv. Mine øyner ser sånn ut, og de er laget for akkurat den jeg er. Ikke har jeg lyst til å gjøre noe med “posene” heller. En må godta seg selv som man er, å være fornøyd med den man har blitt!