VI KUNNE BARE TATT KOPI

Når andre dagen i uka er forbi – da går det jammen fort til helg. Og nå er det ikke lenge igjen!

Klokkene ringte til morgen i dag for å vekke meg. Etter dagen i går sovnet jeg i det jeg la hodet på puten, og lite hadde jeg lyst til å stå opp i dag. Jeg ville bare ligge der i senga. På puta. Under den gode og varme dynen som var så god å ha.

Men en ny dag ventet meg, og det gjorde barna også. Det er så koselig å bli satt pris på, og det å tulle og tøyse med femåringene er nokså morsomt. Og det beste av alt – veldig mange av dem skjønner hva som er tøys og ikke. Da er det alltid ekstra morsomt å legge inn humor i hverdagen deres.

Dagen på jobb har vi vært veldig mye ute. Det har faktisk vært veldig deilig. Det å se barna virkelig kose seg er noe man blir glad for å se, og ikke minst har det vært en bra dag for meg også. Når man kler på seg og er ute før halv ti om morgen og ikke går inn før rundt fire timer senere – da kan vi si oss fornøyde. 

Den store vinteraktivitetsdagen sto på planen for alle store og små. Det ble kanskje ikke helt sånn som jeg hadde sett for meg, sånn som det var da vi hadde aktivitetsdag da jeg selv gikk i barnehage. Men dagen ble mer enn nok vellykket for min del, og mange smil, latter og glede var å se hos de små.

Lunsjen ble spist ute i vinterværet, og sammen satt vi rundt bålplassen vi har. Vi koste oss rundt varmen før det var tid for enda mer lek. Noen barn har mye glede i hverandre, og det har forsåvidt alle sammen. Men en barnegruppe på noen barn fikk overtalt meg til enda flere sprell.

“Kan du dra oss på akebrettet?”, var det en som sa. Jeg prøvde og snike meg unna, men disse gutta var det ikke like lett å lure. Så, med den klumpete vinterdressen på hadde jeg ikke stort valg. Jeg ville jo tross alt ikke skuffe dem når de lyste der med glisene sine.

Det ble ikke bare en eller to runder rundt huset, men opp til flere “race”. Ja, for hadde det vært med flere deltagere hadde det vært det. På brettet satt det to tre barn og var så glade. “Løp, Pernille. Løp!”, ropte dem.

Jeg tørte jo ikke annet enn å gjøre som dem sa – ville jo ikke skuffe dem heller. Og attpåtil syns jo jeg det var litt morsomt selv. Og det å slå to fluer i en smekk er jo ingenting bedre enn det. Så mens jeg løp rundt med barna på slep, følte jeg meg litt som en søppelsekk med murstein i føttene. Det var litt tungt.

Når tiden har gått og alle fikk være med, og noen flere ganger, måtte jeg kaste inn håndkle til slutt. Nå var jeg virkelig sliten, og hvis jeg kjente litt ekstra godt etter kunne jeg kjenne en bitte liten smak av melkesyre i leggene. Men det brydde jeg meg ikke noe særlig om.

Jeg setter meg ned for å få tilbake hvilepulsen. En av guttene gjør det samme. “Jeg er så sliten at jeg kunne spist opp Pernille!”, utbrøt det fra den ene barnemunnen. “Men, hva skulle dere gjort hvis ikke jeg var her da?”, spurte jeg.

“Vi kunne bare tatt en kopi av deg og laget en robot”, var det en som responderte med. Barn er virkelig kloke, og de kan få sagt det!