DU MÅ FINNE DEG EN KJÆRESTE

Hjemme hos meg kan det flyte over med lapper i en liten haug. Lapper som er blitt tatt vare på. Nedskrevet papirbiter som har sine ulike historier og forklaringer. Og noen slurvete bokstaver og ord som er der bare til akkurat da.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For det er sånn at jeg ikke bare skriver her på bloggen. Som oftest, eller en gang i blant, så trenger jeg en liten grunnmur for å bygge opp innleggene. Et emne, en handling eller et sitat om noe som har skjedd og som jeg har opplevd, som jeg igjen kan bygge videre på.

En arbeidsdag for meg går over mange timer per dag, og gjennom alle de timene jeg tilbringer sammen med barna opplever jeg både å se og høre noe fint eller morsomt som kommer fra dem. Noen av stundene kan være spesielt for meg akkurat der og da, og andre kan bety noe over lenger tid.

Jeg har alltid en lapp på meg, som bor nedi den kjente og mørke lommen. Egentlig ganske kjekt, for hvis det skulle komme noen gullkorn eller annet sprell som er verdt å skrive ned, så gjør det ingenting om jeg befinner meg på tur i en ødemark sammen med barna. 

Det er mange notater som man kan le av, av de punktene og små historiene jeg rabler ned. Og ikke minst er det morsomt og kunne se på det i ettertid også. Blant annet fikk jeg høre fra en barnemunn at hvis jeg skulle bygge videre på en familie, da fikk jeg høre “Du må finne deg en kjæreste”. 

Barnehagebarn er ganske kloke sånn egentlig, hvis du bygger og graver sammen med dem. Det er mye man kan finne ut av hvis det er minst to mennesker som tenker, og enda bedre er det om vi er flere hoder.

Ute i det fine vårværet passer jeg alltid på at alt er bra. Jeg går der rundt for å se til at lekene og aktivitetene barna danner sammen går fint for seg. Plutselig er det en jente som oppsøker meg og vil ha litt oppmerksomhet.

“Jeg vil ha en sykkel”, forteller hun. Vi tok oss en runde for å se om det var noen ledige sykler som hun hadde lyst på. Vi kommer rundt en sving hvor det står både store og litt mindre sykler på rad og rekke foran oss. “Hvilken sykkel vil du ha?”, spurte jeg.

Hun tenkte seg om, før det glapp ut av hennes munn…

“Hvis jeg var en sykkel, hvor ville jeg vært da?”. Vi kom ikke frem til noen konkrete svar, før hun fant ut at det var den lille blå sykkelen hun ville ha. Jeg stoppet opp og begynte å tenke litt da hun syklet avgårde på den lille blå sykkelen. Hvordan kom hun egentlig frem til dette grublende spørsmålet? Det var som om det var et lyn som kom ned fra en helt klar og blå himmel.

Det er noe av dette jeg elsker ved jobben min. Ikke bare det å være sammen med barna for å skape en så trygg og fin dag for dem de timene deres foreldre er på jobb. Men det å kunne undre seg sammen med dem, istedenfor å legge svarene rett i hånda på dem.

Det nærmet seg slutten på jobb denne tirsdagsettermiddagen. Vi var egentlig på vei ut, sånn med mer eller mindre. Plutselig kommer det tre flotte gutter bort til meg. De hadde et spørsmål, og lurte på om jeg kunne tegne en grevling eller et eller annet sånt dyr. 

Hmmm, tenkte jeg. Jeg får jo høre at jeg er flink til å tegne. Hos 5-åringene blir det mye tegning, og jeg sett pris på at barna kommer bort til meg for å høre om jeg kan tegne noe for dem, som de igjen kan fargelegge etterpå.

Men her må man også passe litt på hvor mye man legger i hendene på dem. Det er veldig koselig å bygge sammen et bilde når de spør så pent, men i dag gjorde jeg en ny vri.

Jeg spurte de tre guttene om hvordan en grevling så ut. Jo, han hadde jo en mage, et hodet og fire bein. Også måtte dyret ha ører, hvis ikke klarte den ikke å høre. 

Jeg markerte noen sirkler, og tilbake sendte jeg det de sa i et spørsmål til dem. “Hvordan ser armene ut?”, “Skal ørene være være små eller store. Og skal de være på toppen, eller på siden av hodet sånn som vi har?”. 

Med dette gjorde jeg oppgaven mer delaktig for barnas skyld. Jeg fikk dratt dem med for å la dem selv tenke, istedenfor at jeg skulle legge svarene i munnen på dem. Og strekene og formene – de tegnet dem selv!