HAN ØNSKET BESØK

I slutten av februar kunne jeg endelig juble. Kjenne en glede av og endelig eie en helt egen sykkel igjen. For det var faktisk sånn at jeg ikke kunne kalle en sykkel for bare min etter at sykkelen jeg fikk til min konfirmasjon måtte gå sammen med containeravfall i sommer. 

I flere måneder cruiset jeg veiene på en litt for stor sykkel, men som jeg likte veldig godt å ferdes på. Riktig nok ikke min egen, men det gikk. Våren var så smått på vei, rett rundt hjørnet hvis det var et håp, og jeg gikk på leit etter et nytt kjøretøy som kunne frakte meg rundt til korte steder. 

Med litt grunnleggende søk på nettet kom jeg over en som jeg syns så fin ut, og ikke var så ille til mitt bruk. Jeg sendte butikken en melding for å høre om de hadde den på lager. Heldig som jeg var hadde de den inne, og ikke mange dagene etter kunne de se meg i butikken deres.
 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Ut av deres store rom hvor det var fylt opp av mange forskjellige sykler, så var det denne kortet ble dratt på. En veldig fin sykkel til en veldig god pris vil jeg si. Ikke for mye detaljer på den er det heller, men akkurat sånn nøytral som jeg så for meg.
 

Nå har jeg fraktet meg frem og tilbake i hele tre uker, for det var 1. mars jeg fikk lov til å trille denne hjem til meg. Jeg kan jo si at det var litt uvant å gå fra en stor sykkel hvor jeg satt høyt og foroverlent på styret, til å kjøre en sykkel hvor jeg satt mer rett i ryggen og var mer tilegnet meg.

På bildet over her ser dere et bilde fra deler av en samtale. For fire dager fikk jeg en melding fra selgeren som lurte på hvordan det gikk, om jeg var fornøyd med kjøpet. Dette bildet la jeg ut et sted hvor jeg fikk en kommentar under, “ønsker han besøk”. Og var det det han gjorde, da han sendte denne for å høre om hvordan det gikk?

Ferdig på jobb i dag syklet jeg hjemover, akkurat den samme veien jeg har syklet disse ukene. En lang og bratt bakke har jeg alltid trillet forsiktig ned, hvor det også finnes en del større steiner som “hinder”. Å sykle fort ned der kan jeg trygt si at jeg ikke tør.

Men i dag skjedde det som ikke skulle skje, men som likevel kan skje hvem som helst. Og det skjedde akkurat meg. Jeg var kommet meg forbi det verste midt i bakken, og kunne vel egentlig rulle pent og forsiktig ned resten av den lille strekningen. 
 

Plutselig var det bom stopp, og jeg fikk ikke rullet meg videre av flekken. Hva var dette? tenkte jeg. Jeg så ned på det fremste hjulet, for det var der det skjedde noe. Du kan jo si at øynene ble ganske så store da jeg så at skjermen på hjulet hadde vrengt seg helt. Og det store spørsmålet – hvordan hadde den klart det?

Jeg kom meg ikke særlig stort fremover uten å ikke kunne svinge. Skjermen stoppet i sykkelstangen, så den eneste muligheten var å trille den hjem på bare bakhjulet. Heldigvis ikke mange meterne, men tungt ble det da jeg måtte gå de ekstra meterne bort til sykkelbutikken for å få hjelp. Heldigvis ikke langt, og ligger bare et steinkast i området.

Hvordan skulle jeg forklare dette når jeg kom bort til butikken? Det var vel bare å si det som det var. “Jeg syklet ned en bakke jeg sykler hver dag, og i bånn av bakken skjedde dette”. Jeg hadde jo bare syklet pent og forsiktig, i et håp om å ikke skade meg selv.

Nå er jeg ikke riktig sikker på om sykkelselgerne ser dette hver dag, eller ofte. Men de tok det med et smil og sa at det kanskje hadde vært en stein som hadde kommet opp og kilt seg fast. Noe tegn til gjenstander sitte i klem i skjermen var det ikke å se, men jeg fikk da god hjelp.

Et spørsmål fra selger var om jeg ville bytte skjerm, og svaret på det var vel ganske så enkelt. Selvfølgelig ville jeg det. Hvem er det som vil sykle rundt med en stygg skjerm? De tok sykkelen i mot på det lille bakrommet sitt for å gjøre en jobb med å fikse den.

I tankene mens jeg sto der lurte jeg på om de måtte ta inn hele sykkelen for å få orden på dette, for så å få den tilbake i morgen. Lite kunder var det heller ikke å se, så ikke mange minuttene etter kom de ut igjen å lurte på om dette så bra ut etter at de hadde rettet den ut.

Den ble jo så god som ny, og kun et eller to små bulker som bare mitt øyet kan se om man går riktig så tett innpå. Så da kan jeg forsette å sykle videre på reisen. Og det var bare å komme tilbake om det skulle være noe mer.