JEG ER IKKE SÅ FLINK

Hver eneste morgen står jeg ekstra tidlig opp. Minst en halvtime før jeg egentlig pleier, og gjerne opp mot en time. Ikke nok med at jeg føler meg vel med litt ekstra tid om morgen, bare for å få en stille og rolig time før det er å haste til jobb for å gjøre et godt stykke arbeid.

På den tiden jeg setter av må jeg alltid stelle håret. Jeg kan ikke gå ut en eneste dør – verken soveromsdøra eller utgangsdøra til huset, før jeg har ordner håret. Som oftest har jeg en så grusom sovesveis at håret står ut til alle kanter, og jeg ser ut som et fælt troll som ikke har sett dagens lys på år og dag!

Nei, det er nok ikke så ille. Jeg trenger verken å stå opp en halvtime før vekkerklokken ringer, og jeg er ikke den som trenger å stå timevis foran speile for å føle meg pen. Det hadde vært litt stas å se ut som en prinsesse en gang i blant, men det får nok bare bli en drøm. For i drømmer kan all ting skje.

Men jeg skulle gjerne hatt tid og krefter til å sitte den halvtimen det tar for å gå igjennom håret mitt på denne måten. Kunne dulle seg litt ekstra opp før man marsjer avgårde til jobb. Den aller beste måten var om man bare kunne gi fra seg et knips, eller gå innom et magisk rom og plutselig hadde sett sånn ut.

Livet er nok ikke sånn for meg det heller. Jeg skulle kanskje ønsket det, men det er ikke sannheten. Som oftest henger håret løst og er så paff at det ikke finnes liv i det. Det er som et dystert kråkereir som virkelig hadde trengt en stuss. Jeg har 97 prosent håret løst, mens jeg har 2,8 prosent håret i en hestehale. Resten av den ørlille prosenten kan være en flette.

I kveld fikk jeg plutselig en spontantanke. Jeg satt i godkroken og gjorde absolutt ingenting. Rett foran meg kunne jeg se inn i speilet hvor jeg så meg selv sitte. Blikket blafret opp mot hodet hvor det til slutt stoppet mot håret. Det var kjedelig. Og det er kjedelig. Det var ingen tegn til liv i det. Jeg har virkelig lyst på en forandring. En overdose av forandring som man virkelig kan se. Men samtidig tør jeg ikke å gjøre denne tanken til virkelighet.

Jeg visste vi hadde et redskap som brukes til håret. En sånn stang som blir varm når du kobler den i veggen. Det var en krølltang som jeg hadde funnet frem, og jeg lot meg teste den for å se hvordan det egentlig kunne bli. Jeg er ikke så flink, og det kan jeg innrømme. Det ser ikke like fint ut om en annen som hadde teken på dette hadde gjort det. Men jeg får da til det grunnleggende.

Krøllene kom frem en etter en, og på en halvtimes tid var det hele unnagjort. Selv hadde jeg ikke orket å sitte med denne jobben sånn på morrakvisten, og er egentlig veldig glad for at jeg ikke føler at jeg må ut av døra med et fluffy hår. Nei, jeg foretrekker nok standarfrisyren, slett hår, eller en liten flette eller hestehale. Alt for å slippe unna alt det arbeidet det tar.
 


 


 


 


 


 

9 kommentarer

Siste innlegg