JEG FIKK ET SLAG

Hverdag

Jeg blir like overrasket hver gang. Det var en fin og flott dag på jobb, og i dag var jeg så heldig å ha rappet til meg en seinvakt. Jeg har ingen problemer med å sitte igjen med barna når alle de andre rollemodellene har dratt, for det er like stille hver eneste gang.

Jeg har aldri hatt en seinvakt hvor det har vært mange barn igjen, og noen ganger lurer jeg litt på om det er en fugl eller flere som hvisker inn i ørene til foreldrene til barna. “I dag har Pernille seinvakt. Husk og hent barna tidlig!” Jeg skal jo ikke klage, for det blir jo litt mer roligere ettermiddager selv om det kan skje mye.

Fort hjem kom jeg, selv om jeg sluttet seint. Eller, halv fem er jo ikke så ille egentlig. I hvert fall ikke når farten hjem suser avgårde på sykkel. Vel hjemme hadde jeg akkurat fått landet litt før jeg fant ut at jeg ville ut å jobbe. For i går startet jeg et nytt prosjekt – hageprosjektet.

Vi bor rett ved en skog og har derfor en skråning som ligner på et ugress. Faktisk har jeg gått i flere år og ønsket meg en enda finere hage, og det å gjøre noe med skråningen har kanskje mye å si. Det er jo verdt et forsøk. Derfor fant jeg frem et veldig kjekt redskap av en maskin med navn kantklipper.

Navnet i seg selv sier jo at denne passer ypperlig til klipping av kanter. Mens faktisk passer den bra til å bli kvitt gresset i bakken. Denne bakken er faktisk mitt store mål for denne sommeren. Det er så høyt og utrolig stygt, så nå har jeg virkelig fått tatt tak i problemene.

Jeg fikk tatt et stort tak i går etter jobben, men måtte brått slutte da regnet hadde valset over en liten stund. Det ble ganske vått til slutt, og vanskelig å klippe. Derfor lot jeg meg jobbe videre da jeg kom hjem fra jobb i dag.

Maskinen ble koblet til, og i gang var jeg med å fortsette videre. Jeg var så klar for å ta i et skikkelig røsk til, sånn at jeg kanskje ble fortere ferdig. Kanskje om en ukes tid, eller til neste helg. Maskinen tok sine tak, men tråden røyk flere ganger. Bare denne tråden kunne vært litt sterkere og orket lenger.

Når jeg først kommer i gang med noe jeg syns er morsomt, så gir jeg meg ikke så lett. I arbeidet forsvinner tråden flere ganger, og flere ganger må jeg styre og ordne for å få denne på plass. Den maskinen er litt av et herk som jeg har kjøpt meg. Eller, den er ikke så ille, men skulle kanskje hatt noe sterkere til det bruke jeg er midt oppi nå.

Men plutselig skjer det noe. Tråden kuttes igjen, og det er ikke bare tråden det går utover. Lokket spretter av sånn at alt faller ut av snellen som jeg har pustet og pest meg igjennom. Det største problemet som oppstår er vel at denne grusomme spiralen som gjør sin nytt av et eller annet forsvinner.

Jeg noterte meg kjapt på hvilket området jeg jobbet på, og la fra meg redskapet. Av en merkelig grunn satt jeg igjen med bare snella. Hvor var redskapet som denne skulle sitte på? Og hvor var spiralen? Jeg legger meg nesten på alle fire, på jakt etter det manglene utstyret. Roter i gresset, hvor det føles ut som jeg leter etter nålen i høyet.

Jeg merker at jeg blir amper og etter hvert føler meg rød i ansiktet. Hvorfor skulle dette skje, og midt oppi alt dette høye gresset? Jeg løftet desperat på gresset rundt området, men et spor av det som manglet var ikke å finne. Ikke en gang rullen som snella skal være på, og den er ganske stor i grunn.

Før jeg klarte å gå helt på veggen måtte jeg bare gi opp. Jeg hadde ikke kapasitet, selv om jeg gjerne skulle fortsatte med arbeidet som jeg så godt likte. For spenningen var når man så den store forskjellen, og kontrasten den fikk. Så nå sitter jeg her i kveld og er skikkelig irritert. Hva skal jeg nå jobbe med videre? Dette arbeidet lot meg koble helt ut og ta en skikkelig pause fra verden rundt meg.

Under “eksplosjonen” av alt som falt fra hverandre, var jeg så uheldig at jeg fikk et slag. Riktig nok ikke store skaden, men kan si det gjorde vondt. Og når du da får røde merker og sår av støtet, så sier det seg selv hvor hardt det var. Og det av bare et lokk og en liten kloss som dette.