Dagen i går ble så hett under taket at jeg måtte sette meg i godstolen for å få frustrasjonen ut. For vet dere hva jeg gjorde? Nå har det gått så mange år siden det sist var blitt gjort noe, og i grunn hele sommeren og delvis av våren har jeg vært ekstra irritert på at jeg måtte sitte her og se gresset gro – bokstavelig talt!
Jeg skjønner at vi bor i et lite bortgjemt hjørnet, hvor det har vært ekstra stille med trafikken her etter at de stengte hovedveien. Skiltene for veiarbeid kom opp 17. januar 2017 – og skal jeg hviske dere en hemmelighet? De har enda ikke klart å bli ferdige! Utrolig, men sant. Bare tanken gjør meg litt amper at kommunen klarer svært lite å få i havn prosjekter innen en bestemt tid, og det var en av grunnene for at jeg klaget til kommunen.
For hallo – hvem er det som vil bo på et sted hvor de nesten gror igjen? Det er ikke langt unna før vi kan kalle oss jungelboere, og siden det har fått holde på i så mange år uten vedlikehold av naturen, så klarte jeg ikke å sitte så mye lenger å se på at bakken bare vokste og vokste. For se på dette ufyselige ugresset.
Rimelig pent, ikke sant?
Her lagde de det delvis flott med en ny parkering til barnehagen og en ny og flott sti som førte videre til flere retninger. Også klarer dem ikke å holde det fint? Er det rart jeg blir litt amper? Jeg husker så godt de årene gressletten kunne brukes. Men nå, nå er det ikke særlig koselig å ta det i bruk lenger. Jeg vil jo nesten ikke bli sett om jeg hadde satt stumpen min på et piknikteppe for å nyte sommeren på solsletten.
Jeg er ikke særlig stolt av det heller, å se meg selv gro igjen på mitt eget hjemsted. Men til morgen i dag trodde jeg virkelig mailen jeg sendte i går hadde fått fart på sakene, da jeg våknet rundt åtte av at en klipper var i sving. Var dette store ønsket virkelig kommet i boks så fort hos kommunen? Var det så lite av en lang og litt sinna mail som skulle få denne jobben gjort?
“Det har tidligere vært mulighet for å benytte seg av gressletten ved parkeringen. Men nå som gresset snart er høyere enn bilene, begynner vi å føle oss igjengrodde.” Dette er et av avsnittene som ble sendt til kommunen, og det har til og med vært naboer som har brukt sine egne gressklippere for å markere til dem at her må det skje noe snar. Så med en litt oppgitt og sinna-mail som venter i innboksen deres, så håper jeg nå at det endelig kan skje noe!
Og de hagearbeiderne som var i sving rett utenfor her, de gjorde det heller litt finere i barnehagen med de lekre kantklipperne sine. Men hvor var den store kjøreklossen som man kunne kjøre rundt på for å kappe alt det høye gresset med? Nei, de prioriterte ikke budskapet og ønske mitt i dag, men håper om veldig kort tid at de tar seg bryet med å la det gå i oppfyllelse. For sånn her vil jeg ikke ha det!
bra du klagde:)
Så bra du gjorde det! 🙂
åhfysøren ja da skjønner jeg at frustrasjonen må ut! Godt at du turte å si ifra hvertfall 🙂
Utrolig bra gjort av deg!