Wow! Har ikke stort å si, men jeg håper inderlig at det kommer en treer også. Vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Det var ganske het og bra stemning i salen der vi nesten hadde fylt opp alle setene i går kveld. Det er ikke mange ukene siden hvor jeg lot meg friste av å se den aller første Børning-filmen på en 15,6″ skjerm. Og du kan si at jeg nå har trippet av å vente i flere uker allerede.
 


 

Jeg har vel sett tidligere at den første filmen deres har ligget ute på nett, men har aldri vært kul nok til å la meg se den. Men da det var en helg hvor lite var spennende å finne på, det var da jeg kom over deres aller første film. 

Fra da jeg klikket meg inn for å spille av filmen, var jeg litt skeptisk til hva jeg hadde satt meg ned for å se. Jeg har aldri vært den som har sett bilfilmer og lignende. Men etter bare å ha sett litt av den var jeg helt hekta for å si det sånn. Jeg ble ganske skuffet da filmen sluttet med at Otto Jespersen ble kjørt utfor stupet, og at han våknet midt i farten etter at Sven Nordin trodde han var død.

Jeg ville se mer. Mer av fart og spenning. Så du kan jo si at jeg da ikke kunne unngå å komme meg en tur på kino da jeg så at det ble en oppfølger av denne actionkomedien. Om du så har sett den første skjønner du helt sikkert hva jeg snakker om. Og om du ikke har sett den enda – se den nå, og kom deg på kino for å se den andre etterpå. Er virkelig verdt å få med seg. Så kom deg opp av sofaen. Ta med deg en venn eller flere. Du kommer ikke til å angre på at du da har sett den!
 


 

hele 1 time og 38 minutter satt jeg og koste meg – etter å ha sett alle de kjedelige og bortkastede reklamene på storskjermen som alltid sendes på kino. Det var interessant, spennende og veldig morsomt fra start til slutt. Og når hele salen ler opptil flere ganger i løpet av tiden, da må den være bra. Jeg var veldig overraskende fornøyd med den første, men oppfølgeren tok kaka. Like bra, men enda råere! 

Mye børning og race i historien, og jeg kunne gjerne sittet enda mer for å se den en gang til. Mange glade og positive mennesker forlot salen, og vi “børna” ut. I det jeg kom ut fra kinoen var det allerede biler som hadde startet tenningen for å komme seg hjem. Vi “børna” ut, rett og slett. Det var en del biler som ruset motoren litt ekstra på vei hjemover. Så du kan jo si at det var mange som var fornøyd med filmen!
 


 

Jeg merker at det nå begynner å bli en kamp mot kulden! Det å legge vekk de lette og fine sommerklærne høyere opp i skapet er noe jeg ikke har sett frem til. Kurven med de langermede toppene har nå kommet mer frem og i min høyde, som igjen skal gjøre det lettere for meg å nå tak i. Men liker jeg det?

dag har vi virkelig fått kjenne en smak på kulden. For ikke mange dagene siden ble både tynn og tjukk fleece funnet frem, men jeg må nok se om jeg kan finne en annen kombinasjon til uteklær om ikke så lenge. I utetiden midt på dagen på jobb gikk jeg der med hansker, godt pakket inn av varme klær og joggesko.

Men dette skulle nok ikke være godt nok i dag. For i det jeg hadde komme meg ut i frisk luft kunne jeg tyde noe som kom fallende fra himmelen. Det kunne ikke være det jeg trodde det kunne være. Så jeg virkelig det jeg så? Jeg måtte se og skarpe inn synet flere ganger. Vi er midt i oktober og allerede i dag kom det noen små sprinkle og lette fnugg. Det var snø.

Snø allerede nå? Hvem vil ha det nå? Barna ønsker seg så klart et værskifte, men jeg er virkelig ikke klar for det nå. Ikke enda i hvert fall. Jeg hadde håpet å kunne gå med det lette høstantrekket litt til, men jeg må nok rote litt i skuffer og skap etter noe som kan holde liv i meg ute i naturen.

Om snøen velger å vise sine tegn i helgen, holder jeg meg inne for å gjøre meg klar til å grave meg ned i dvale. Kulde og snø er jeg ikke all verden stor fan av, men man må jo igjennom vinterårstiden også. Bare la den vente et par måneder til først! Deretter kan jeg nok en gang tre av en flott arbeidsuke, og kan starte helgen med kinounderholdning til kvelden. God helg!


 

Jeg har lenge gått rundt og sett etter noe jeg sårt har trengt nye av. Sett både i butikker og på nett, men aldri funnet det jeg akkurat har lett etter. Jeg har vært innom her og innom der, men ingen par har satt dype spor. En ting er at det finnes så mye fint. En annen ting er at det skal være et par jeg skal kunne bruke fremover det neste året.

Selv kjøper jeg ikke noe bare for å kjøpe. Jeg har nå lenge vært på utkikk etter nye joggesko. Joggesko er noe jeg også bruker mye av. Når ikke sandaler, gummistøvler eller vintersko brukes, er det de lette og beste skoene jeg tar på meg – joggesko med snøring. Det finnes mange fine og flotte par der ute, men jeg kjøper ikke hvem som helst.

Her hjemme i Tønsberg har jeg vært innom de fleste butikkene og sett. Opptil flere ganger. Jeg har kun sett på et bestemt merke, ettersom jeg er rimelig fornøyd med kvaliteten og det hele med skoen. Noen sko har veldig mange varierte farger kombinert med hverandre, mens andre har kun en eller to farger – men med masse mønster på. Jeg har vært på utkikk etter en mellomting.

Men her i går kveld dro jeg en tur til nabokommunen. Det var et æren som skulle gjøres og som jeg måtte være med på. Vi var innom en sportsbutikk for å se, og da kunne jeg jo like så godt se på det jeg var på utkikk etter. Det var mange fine sko. Jeg prøvde meg å se på et annet merke som var av det nyere, og som var en del prisklasser høyere. 

Jeg grublet litt med meg selv. Skulle jeg gå for denne skoen som kostet en del mer? Eller skulle jeg se på sko i det samme merke som jeg hadde? Jeg ble litt usikker og begynte å gruble enda mer. Men nei, jeg satt ned foten og gikk for det gamle som jeg er vant til og veldig fornøyd med. Mye billigere var det også. Det er ingen andre par som har satt dypere spor enn det Asics har gjort. 
 


 


 


 


 

Da det ble kjent at Kari Traa kom ut med splitter nytt ullundertøy i sportsbutikkene sto dette høyt oppe på ønskelisten min. Jeg gikk rundt og så på hvert eneste sett hun hadde, og mine øyner elsket jeg det varme undertøyet.

Fint mønster og mange fine designtyper fantes det, men fra den tiden jeg begynte å sikle etter settet syns jeg det var litt i overkant å koste meg dette selv. Dette var jo en kjempeflott gave å ønske seg til bursdag eller jul. Det var faktisk et ønske som sto ganske høyt opp på listen. Likevel var det ikke dette jeg fikk i gave. Eller, jeg fikk jo forsåvidt et sett fra kolleksjonen – men det var ikke dette jeg ønsket meg aller mest.

Glad ble jeg for det grønne og lekre settet jeg fikk da, med et stilig mønster i. Men du kan jo si at skuffelsen gikk litt opp da jeg fikk noe litt annet enn det jeg egentlig hadde sett for meg. Og det å kjøpe det selv for et års tid siden var ikke akkurat det jeg da hadde lyst til å bruke penger på når det var såpass dyrt. Ja, for slike merker er litt i overkant. På noen områder i hvert fall.

Men endelig. Jeg var ute på vift her i går, på utkikk etter et eller annet. Det jeg egentlig skulle finne meg klarte jeg ikke å finne den perfekte fasongen og fargene på. For når jeg først skal kjøpe noe, så må jeg være hundre prosent, i hvert fall rimelig fornøyd før jeg handler. Så da falt kjøpet mitt på et helt nytt sett fra Kari Traa som jeg har ønsket meg så ufattelig lenge. Settet jeg aldri fikk, men som jeg endelig fant og som jeg likte!
 


 


 

Nå har det gått flere uker siden jeg vippet over på tankene. Hver eneste dag jeg er på jobb spiser jeg den samme gamle og kjedelige matpakken. Selv er jeg ikke så glad i brødmat, men elsker varme middagsretter. På skivene går det i de samme påleggene. Det har ikke noe med at jeg er kresen, for jeg spiser stort sett det aller meste. Men jeg forholder meg for det meste til et par tre påleggstyper.

For en stund tilbake testet jeg noe helt nytt som jeg kunne fylle matboksen med. Bytte ut de tørre brødskivene med noe annet. Grove vafler smakte godt som niste, men etter at det lille jeg lagde ble tomt, har jeg siden ikke laget ny porsjon. Dermed gikk jeg tilbake til det gamle brødet. Men i dag kom jeg over en oppskrift. En oppskrift på matmuffins med ost og skinke. 
 


 

Ingredienser:

– 5 dl hvetemel
– 2 ts bakepulver
– 100 g revet ost

– 100 g skinke eller salami
– 2 egg
– 2 dl melk
– 100 g smør

 

Slik gjør du:

1. Sett stekeovnen på 200°C og finn frem mellomstore muffinsformer.
2. Start med å blande alt det tørre i en bolle eller kjøkkenmaskin. Tilsett revet ost og skinke i strimler.

 


 

3. Bland egg, melk og smeltet smør og hell det i melblandingen. Rør så godt om til alt er blandet.


 

4. Fordel røren i muffinsformer (ca. ¾ fulle) og sett formene på en stekeplate. Strø over revet ost (valmuefrø eller annet ønskelig).
 


 

4. Stek de gode matmuffinsene midt i ovnen i ca. 15 minutter. La dem avkjøle på rist.

 


 

Så enkelt, og så godt!


 

God ettermiddag, alle sammen! Nå er det endelig litt høstferie på meg også. I hvert fall en høstferiehelg. Disse fridagene skal bare nytes, selv om det ikke er flere dager enn vanlig. Etter en uke på jobbe i ferien var jeg så sliten i går at jeg ikke orket stort. Var litt slått ut så jeg la meg til samme tid som jeg ellers gjør når jeg skal på jobb.

Kjenner på kroppen at jeg bare skal ta det med ro i dag. Har ingen planer i tankene, bortsett fra et lite æren som jeg fikk gjort meg ferdig med på formiddagen allerede. 

For to uker siden, nærmere bestemt akkurat femten dager siden da jeg hadde bursdag, fikk jeg disse fine rosene over her. De var fine ganske lenge, men i dag valgte jeg å gjøre det slutt med at de kunne bo i denne store og fine vasen min. De hadde riktig nok begynt å bli litt brune og stygge. Samt at de begynte å henge. Så da var det nok like greit å få dem ut.

Nå få vi se når neste gang de får nye roser i seg. Eller om de får annet besøk. Nå som høsten er her får vi mørke kvelder ganske tidlig. Og jeg har jo et stort lager med lys. Og det er så kjekt med akkurat de vasene jeg har, for de kan brukes til både å ha blomster i og levende lys. Veldig praktiske vaser. Rosene har nå i hvert fall kommet seg ut for å bli enda styggere og forsvinne.
 


 


 


 

Hva skal man si? Vi kunne ikke unngå en runde til på sjøen. Etter å ha kommet hjem fra jobb var det å få i seg litt mat og få på seg fiskeklær igjen. Ut på sjøen skulle vi, ut for å se om det var enda mere fangst å få i teinene etter i går. 

Båten ble satt til sjøs og oppi hoppet vi. Der suste vi og var klare for å dra opp enda mere skalldyr. Jeg kjente allerede da jeg begynte å dra opp teinene at armene var tunge og fingrene såre. Derfor hadde jeg utstyrt meg med noen hansker. Kanskje ikke akkurat det beste å ha på hendene, men bedre enn bare fingre som skulle hale og dra.

Nå i kveld kjenner jeg det også i skuldrene, etter andre dagen på vannet. Kroppen har virkelig fått kjenne på tunge tak, og jeg lurer fælt på hvordan det vil gå i morgen. Vil jeg klare og dreie på overkroppen? Eller vil jeg være stølere enn det jeg er nå? Jeg vet i hvert fall at i kveld skal jeg bare ta det med ro, å lade opp til siste arbeidsdag før det endelig er helt – igjen!

Jeg er i hvert fall veldig fornøyd med ettermiddagens tur, og igjen fikk vi nokså god fangst. Seks store krabber er jo ikke så ille det. Nå skal de bare kokes, og så er fryserne våres fylt med enda flere krabber. 
 


 


 


 


 

For en lang, men likevel flott dag det har vært. Jeg hadde helt glemt den store planen jeg hadde for dagen. Riktig nok skulle jeg jobbe, og har lekt og kost meg masse med barna. Rimelig sliten var jeg likevel utover dagen, men i det jeg takket for meg og ruslet ut dørene og slang meg på sykkelen hjem, det var da det plutselig gikk opp for meg i hva jeg egentlig skulle.

Vel hjemme var det å hive fra seg tingene og skifte i en fei. Slang i meg litt mat på veien i bilen, og endelig var vi ved vannet. Pappa og jeg skulle på tur. Med oss på slepet hadde vi båten hengene, og du er kanskje ikke i tvil om hva vi skulle da. Vi var klar for å komme oss ut på vannet. Vi var klar for fangst, og det er hele to år siden sist vi var ute, ettersom vi ikke kom oss ut på vannet i fjor. 

Med et ganske så blikkstille vann og lite folk på utpå fikk vi en veldig fin tur. Mange teiner ble dratt opp, og det kjenner i hender og armer nå i kveld. Men best av alt er det bare moro. Og ikke minst å se hva som befinner seg i fellene. Etter en lang stund på vannet hadde jeg dratt opp åtte store krabber, og størst av alt – en lang hummer på litt over 30 cm. Noen småkrabber fantes også, men de fikk komme ut i sjøen igjen. Nå er det bare å lade opp for kvelden, å være klar for en ny og spennende dag i morgen.
 


 


 


 


 

Etter en dag som dette var det virkelig godt å få senket skuldrene og bare ligge der i mine egne tanker. Jeg har ofte vært inne på tankene før. Tankene om å få gjort noe med det. Jeg vet jo veldig godt at jeg ikke har den beste teknikken inne, i hvert fall når de ikke er like.

Men likevel har jeg ikke fått ut fingeren tidligere og virkelig gitt meg litt annen pleie enn det jeg kan gi meg selv. En lite planlagt tur til behandling gjorde virkelig ikke noe i kveld. Det er høstferie for mange, men ikke for meg. Selv har det vært en stille, rolig og veldig fin dag på jobb, men likevel var kroppen ganske sliten likevel.

Derfor var det godt å komme seg ut med lillesøster, og sammen tok vi den samme behandlingen. Farging og forming av bryn. Voksing og napping. Selv er jeg ikke eksperten på den fronten, men veldig deilig å ligge der på den varme og myke madrassen og la andre pleie deg. Jeg kunne med andre ord sovnet der jeg lå.

Rett fra jobb og en tur ut for behandling var noe jeg kjente på kroppen etterpå at jeg trengte. Skulle så gjerne tatt mange andre type pleier for kropp og sjel. Men jeg føler ikke tiden alltid strekker til, selv om jeg har nokså mye tid. Ikke er det alltid like lett å få til alt hele tiden heller når jeg komme hjem fra jobb med en sliten kropp og tungt hode. Men i kveld fikk jeg det til. Pleie for kroppen og pleie for sjel. Kanskje resultatet kommer senere…
 


 


 

Plutselig var jeg inne på andre tanker. Jeg fant frem den lille disken min hvor jeg har haugevis av bilder og skoleoppgaver liggende. Selv kunne jeg ikke dy meg å klikke meg inn på mine litt eldre snapbilder. Det er mange av minner som er blitt tatt vare på, men også en god del som har havnet utenfor minnemappen – altså blitt slettet for godt.

Jeg begynte å se igjennom det jeg hadde lagret på den tiden, men jeg var ekstra nysgjerrig på de bildene jeg så var relatert til da jeg gikk på skole sist gang. For ett år siden var jeg i full gang med studier igjen. Og arbeidet startet allerede første skoledag. Både i den ene og andre klassen fordi jeg tok vg1 og vg2 på ett år for å gå veien til å bli barne- og ungdomsarbeider. 
 


 

Jeg har alltid vært pliktoppfyllende når det kommer til skole. Men spesielt i fjor når jeg satte meg på skolebenken igjen var jeg ekstra interessert i å lære mer om mitt yrke, samt annet som vi måtte igjennom. Jeg husker jeg koste meg masse på skolen, og lærte kanskje litt fortere ettersom jeg kunne dra med teorien rett inn i jobben jeg hadde ved siden av. Og omvendt.

Selv om det bare var to skoledager i uken, ble det også mye skriving hjemme. Veldig mye egentlig. Jeg kunne sitte flere dager i uken å lese og skrive oppgaver, opptil flere timer per økt. Jeg var opptatt av å ville lære så mye som mulig, og ikke minst gjøre det bra på skolen. Og som alle de andre skoleårene mine, hadde jeg svært lite fravær. Jeg var vel kun syk én gang i løpet av dette året, og ellers var jeg på skolen hver eneste økt vi hadde.
 


 

Jeg kunne sitte og sjonglere med to oppgaver samtidig, og tekstene vokste med utallige avsnitt og mange sider. Mye research ble funnet på nett og i teoribøkene, men jeg var aldri fan av å skrive rett av. Kanskje en setning eller to, men ellers jobbet jeg hardt med å formulere meg med mine egne ord og uttrykk. 
 


 

Sånn som alle andre hadde jeg mine stunder og tider hvor jeg virkelig var lei. Hvorfor måtte jeg sitte her og studere? Hvorfor måtte jeg igjennom teori om de unge og eldre, når det eneste jeg ville er å jobbe med barn? For ikke å snakke om alle de teoretikerne og deres mening. På en siden skjønner jeg at det er nyttig å vite om det ene og det andre. Men ikke alt var like morsomt å lære der jeg satt på skolebenken.

Men når jeg først hadde valgt og sette meg ved studiepulten igjen, var det ingen vei tilbake enn å jobbe mot målet. For noen kunne et slikt år med jobb og studier vært tungt og vanskelig. Men for meg gikk det aldri så langt at jeg følte at dette ble tøft. Jeg tok heller tak i utfordringen og gjorde mitt beste. Og mer kunne jeg ikke få gjort. 

Jeg kan huske at jeg så frem til dette studieåret, og at jeg gledet meg til å lære om det meste jeg skulle igjennom. Men jeg gruet meg spesielt til eksamenstiden. Litt ekstra skummelt var det når jeg sto midt oppi den praktiske prøven. Men med mot og kraft klarte jeg dette også, og jeg har et fantastisk studieår å se tilbake på!