LØSNE PÅ DE TRANGE BUKSENE


 

Det er noe med det å avslutte en dag på jobb. Barna har gått hjem og du kan stenge og dra du også. Tråkke pedalene fortere og fortere rundt bare for å komme hjem. Jeg setter alltid av mye mer tid til å komme meg til jobb, mens jeg bruker under halve tiden på hjemveien.

Men denne snuten stakk bare innom her i kveld for å ønske dere en riktig god helg. Ja, for nå er fredagen her og man kan endelig løsne på de trange buksene. Vite at uken nå er over for jobb og et par fridager står for tur. 

Hva jeg skal gjøre i løpet av disse helgedagene får vi se. Noe må jeg gjøre, og et eller annet må jeg finne på. Men hva det blir – det er det bare å følge med på. Håper uken deres har vært fin, så må dere ha en kjempefin kveld!

BLUNKET MED DET ENE ØYET

Har du noen gang tenkt over hvor heldig du egentlig er? Uansett om du er fornøyd med den jobben du har, i hvilket som helst arbeid du gjør. Jeg opplever så mange sider ved og rundt barn at jeg nesten kunne skrevet bok. Men vet ikke om arbeidet rundt en bok hadde vært noe for meg. Får nok holde meg til mine egne ord som jeg kan dele med dere her.

Da vakten min var over og jeg suste hjemover, var det kun et spørsmål som gikk igjennom og rundt omkring i hodet. “Hva skal jeg skrive om i dag?” For det er faktisk sånn at jeg går rundt og tenker fra noen timer etter jeg har fått den tunge kroppen ut av sengen for så å starte dagen. Hva har jeg lyst til å skrive om? Hva kan jeg skrive om?

I utgangspunktet hadde jeg ikke snøring på hva eller hvordan jeg ville formulere meg. Vel hjemme fra en arbeidsdag som i dag kom jeg ikke stort lenger enn til første setning i dette innlegget før det stoppet helt opp. Kanskje dere også har hatt slike situasjoner? Du har en plan, men vet ikke helt hvordan du skal bygge den opp.

Heldigvis dukket det opp noen ord i dag også, men visste ikke helt hvordan jeg skulle skrive det. Og nå ser jeg at det har havnet ut på et helt annet tema enn det jeg hadde så smått på tungen. 

Tilbake til den første setningen – hvor heldig er egentlig du? Har du noen gang tenkt på det? Jeg føler noen ganger et trykk som gjør meg sliten, hvor jeg tenker på alt annet enn noe som er hyggelig. Men akkurat nå er jeg så glad for at jeg er den jeg er. Glad for at jeg har alle de som er rundt meg. For ikke å snakke om barna.

Barna er et stort pluss. Det er akkurat sånn som det er med farger. På fargekartet finnes det utrolig mange ulike nyanser, og sånn er det med barn også. Ingen av dem er like, og aller er gode på hver sin måte. Hva skulle man egentlig gjort uten de fantastiske barna?

Ekstra glad blir jeg når jeg får oppleve fine øyeblikk, og det gjelder å gripe tak i dem man kan finne og få. Sånn som i dag for eksempel. Vi var ute da det plutselig kommer et barn og søker kontakt der jeg satt med solbrillene trøkket foran øynene. Han får dekket sine behov av blant annet trygghet, nærhet og kjærlighet – for det er viktig når man jobber med de små og yngre. Ja, forsovet trenger alle sammen det.

Noen ord ble vekslet før han satt helt stille og stirret. Jeg fulgte blikket, men det sto helt fast i samme retning mot meg. Var det noe som var bak meg? Var det noe som var rart som jeg ikke hadde sett? Det var nok ingen av de tankene som jeg tenkte, før jeg til slutt fikk med meg hva det var han egentlig ville.

Han speilet seg i brillene jeg hadde på meg. Kunne se seg selv om han bare skarpet synet til det han ville se. Nå vet jeg ikke hva han egentlig tenkte, men det hadde vært morsomt å vite der han sto og så inn i glassene på solbrillene jeg hadde på. Han strakte hånden mot og tok brillene. Jeg visste ikke hva han ville, men satt der bare for å observere og se hva som ville skje.

Brillene ble satt på hans eget hodet. Foran sine egne øyne og hengene på nesetippen. Om han var fascinert eller ei er jeg ikke riktig sikker på. Men at brillene ble likt, det er det ingen tvil om. Jeg satt der med solen mysende i mine egne øyner og lot barnet holdet på. Han var jo ganske kul, helt til han vippet brillene ned og blunket med det ene øyet.
 

Kanskje glansen i brillene skapte nysgjerrighet?

Jeg tok en sjanse. Lot brillene sitte på og rundt det yngre hodet, for hva ville skje om jeg tok de fra han med en gang? Jeg kunne jo ha gjort det, men vet ikke om stemningen hadde blitt like fin. Og det er jo de gode øyeblikkene jeg vil ha frem. 

Bortover gikk vi videre, helt til han fant seg en plass av alle områder. En bitteliten flekk av litt gress var der han ville være, på et lite fjell eller en bit av større stein. Tror han følte seg litt stolt også, for smilet var bred om munnen. Den vesle kroppen la seg ned, med snuten opp mot himmelen og i retningen mot solen. 

Ville han sole seg igjennom den lille solfliken som lyste gjennom trærne? Det så i hvert fall sånn ut, og jeg ville ikke ødelegge øyeblikket. Det var jo ikke noe vondt som kunne skje. Det som var et større problem var om jeg ville få solbrillene mine tilbake. Jeg så for meg at det kunne bli tårer og et trist ansikt, men koden av å “lure” seg ut av situasjoner, hvor han kunne låne dem i en senere anledning gjorde susen for at jeg fikk dem tilbake uten et lite rabalder.

Så husk – grip de små sjansene du kan få med barn. Sett et smil om munnen deres, og du får stort sett et smil å sette på deg selv også. Og det beste uttrykket jeg fikk i dag var når han dro solbrillene ned på nesetippen og blunket med det ene øyet. Du kan jo bare se det for deg, hvor skjønt det er når små barn gjør det.

HELT FRA MALAYSIA

Er det noe som har å si på hvilket humør du er i så er det været. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Sant i dette budskapet er jeg, men om solen er fremme eller om regnet triller ned har mye å si på hvordan man føler seg. I hvert fall er det sånn med meg.

Da jeg bikket opp med øynene til morgen da vekkerklokken plinget på meg, hadde jeg lite lyst til å stå opp. Jeg kjente det på kroppen i det jeg allerede våknet, at dette kom ikke til å bli en like fin dag som jeg ønsket. Og sant var det også.

Mørkt og grått var lyset ute, og ikke så lenge etter at klærne var tatt på og jeg var på vei til jobb begynte regnet å falle. Jeg hadde hørt ryktene om at været skulle snu, men nå håper jeg den fine solen og de varme gradene kan komme tilbake. Jeg vil ha sommervær!

Nesten alt er fått gjort for at det skulle bli så fin dag som mulig, men den fine dagen var nok i går. Dråpene falt fra himmelen i går også, men da det lå en lapp til meg i postkassen kjente jeg spenningen kom. Jeg visste hva det var, for jeg bestiller ikke så mye på nett sånn at jeg glemmer hva jeg sender hjem til meg.

Det tok faktisk knappe fire uker før den ble sendt fra den ene siden og kom frem i den andre enden. For det var nemlig i midten av mai hvor jeg hadde seinvakt på jobb og hadde tid til å lese aviser og litt sånn før jeg skulle dra på morgen. Plutselig kom jeg over noe som andre hadde klikket hjem til seg, noe som jeg syns var så fint at jeg ville gjøre det samme.

Jeg suste avgårde etter jobben i går for å hente pakken, og gledet meg bare til å se om de var like fine som det de var på bildene. Pakken ble sendt helt fra Malaysia, og at den rakk frem på bare fire uker er virkelig ikke ille. Fine var dem også. Ikke noe avanserte greier, og bokstavene passet perfekt inn hos meg. Hvis du ønsker det samme, så finner du dem her.
 


 


 


 


 


 

LEVERE DE SMÅ HENDENE


 

Det har enda ikke gått helt inn på meg at tiden er på vei til å renne ut. Skape flotte dager som både vi og barna bygger sammen, og ikke minst lagre opp de siste minnene vi får med dem. Jeg husker så godt da sommeren forsvant like fort som den kom i fjor, og plutselig var det tilbake på jobb.

Innerst inne gleder jeg meg til sommerferie, med noen skikkelige fridager til å gjøre ingenting. Men tro meg, det kommer også til å bli trist de siste ukene. Spesielt mot slutten av måneden. Av erfaring har jeg lært at noen tar ferie tidligere enn andre, mens resterende venter til siste dag. 

Jeg husker så godt da jeg skulle begynne og jobbe med en helt ny barnegruppe nå i høst. En ren gruppe med bare skolestartere. Det var helt nytt, men veldig spennende. Hvordan dette ville gå var det bare en ting å finne ut av, og det var å prøve det. Blandede følelser ble satt i sving, men etter hvert syns jeg det gikk bedre.

Og bedre har det vel bare gått, for i dag sitter jeg igjen med en ganske god følelse. En følelse som sier noe om hvor mye vi egentlig har fått til med barnegruppen vi har jobbet med. For å si det sånn så har dette barnehageåret vært et av de beste. Med fire års erfaring og mye læring så skal du ikke se bort i fra at du tar til deg enormt mye.

Vi har hatt våre dager sammen, både som en hel gruppe og andre smågrupper – ja til og med en til en. Vi har vært sammen om noe, sammen. Da de eldste i barnehagen startet for ti måneder siden syns jeg de var så små. I hvert fall lavere enn det de er nå. De har vokst så mye på ulike steder, og fra da til nå så er dem blitt litt småvoksne. 

Jeg kunne helt sikkert satt opp en liste på flere sider om alt som har skjedd og som vi har gjort sammen. Hvordan de ulike barna var i startfasen av året til hvordan dem er der de står nå. Men jeg dropper det, for den listen hadde endt på flere sider uansett. Og det som betyr noe er de minnene man har fått, og som lever trygt på innsiden. 

Det blir rart å gi slipp på noe man har brukt lang tid på å bygge opp, og spesielt dem man har fulgt lenge. Egentlig blir det rart å levere de små hendene videre til noen andre, og vi skulle så gjerne hatt dem hos oss litt til. Men jeg vet at alle barna kommer til å få det godt, kunne lære noe nytt og bygge videre på det dem allerede har. Det vil nok alltid være lettere for de små å gi slipp, enn det er for oss som har jobbet så mye med de fantastiske og lærerike barnehagebarna.
 

Hold fast på det du har!

SPREKE BEIN

Da turen gikk opp til familien på Revetal i går kom jeg plutselig ikke tomhendt hjem. Eller, tomhendt ville jeg ikke kommet uansett, men når lillesøster ble igjen fikk jeg med meg en overnattingsgjest med hjem. Så i natt har min kusine på 5 år vært på besøk.

Dagen startet riktig nok tidlig til å være en fridag. Men hadde det vært en vanlig hverdag så hadde jeg vært enda mye tidligere oppe. Så allerede kvart over åtte etter at fuglene hadde vært oppe en stund, så kom en blid og våken jente inn på rommet. Det var da på tide å stå opp og lage seg noe mat.
 

Her fikk den minste bestemme, så til frokost ble det pannekaker.
 

Men å sitte hjemme hele dagen hadde nok ikke denne lille kroppen ro til. Så allerede før elleve på formiddagen var vi ute av huset. På hver vår sykkel på vei til Eik. Det var nemlig en jente som ville se hvor jeg jobbet, og at jeg jobbet i en barnehage akkurat sånn som henne går i. Et spørsmål som lød noe i denne duren, “jobber du i min barnehage?” hoppet ut av munnen hennes. Men moro var det å få være i den barnehagen hvor jeg var sammen med mange andre barn.
 


 


 

Vi syklet bortover veiene, for ute på tur var vi jo. Ble litt stopp noen steder også, hvor vi blant annet måtte se på disse blomstene, eller store bladene som er over her. 
 


 


 

“Der inne jobber du, Pernille.”


 


 


 


 

Og maken til spreke bein en 5-åring kan ha. Nå jobber jeg selv med skolestartere, og veldig mange er flinke til å gå. Men det ble en lang sykkeltur frem og tilbake, med mye lek. Og ikke nok med det – i ettermiddag har vi gått frem og tilbake til byen. Vi unnet oss litt mat fra gatekjøkken, og kjøpte oss både burger og chips. Så en flott slutt på pinsen har det vært!

MELONEN UNDER ARMENE

Utrolig nok er vi i helgens ende atter en gang. Det var så deilig å kunne dra hjem fra jobben på fredag og tenke på at det var noen dager med fri. En helg som skulle brukes til akkurat det jeg ville, og hvor jeg ikke hadde noen faste planer som skulle skje. Men tiden flyr fortere enn man gjerne hadde tenkt. 

Timene da mørket var på sitt mørkeste kunne jeg sove. Koble helt ut og lade batteriene. Da jeg våknet på formiddagen i dag var jeg ikke akkurat glad. Grått lys blendet inn gjennom vinduet, og utenfor kunne jeg høre en lyd jeg mislikte. Hvor var blitt av den morgenstemningen som var så koselig å våkne til?

Jeg ville bare ligge der, godt under den varme dynen å få med meg gamle episoder av et program. Hvorfor skulle jeg stå opp? Jeg skulle jo ikke rekke noe likevel. Men til slutt måtte jeg komme meg opp, og morgenkåpen ble slengt rundt kroppen med melonen under armene.

Da helgen var i gang og turen gikk innom butikken, kunne jeg ikke unngå å gå forbi frukt- og grønnsakshyllene som møter meg på det første “rommet” i det jeg går inn for å handle. Sommermåneden er nå her, men været er ikke så mye til å skryte av. Ikke i dag i hvert fall. Regnet triller nedover takene, og det ser ut til å bli en innedag.

Melonen som ble slengt under armene skulle jeg nå kose meg med. Den gode og saftige vannmelonen. For er det en ting så er det at det ikke blir ordentlig sommer uten vannmelon – og flott sommervær som jeg nå venter på. Men etter alle disse årene på norsk jord så har jeg lært at norsk sommer inneholder blant annet flere regnværsdager. 

Men i helgens ende er vi ikke riktig enda. Hadde det vært en helt vanlig uke så hadde dette vært sluttimene på ukens fridager. Men nå er vi kommer så langt i året at pinsen er hos oss, så i morgen er det også en rød dag. Kjenner at det er ganske deilig, for junimåneden består av veldig mye har jeg lært de siste årene.
 


 


 

JAKT ETTER DEN SPESIELLE


 


 


 


 


 


 

Planer for denne pinseaften hadde jeg vel egentlig ikke. Plutselig så var den her og jeg fikk rullet meg ut av sengen sånn sent på formiddagen. Noen fordeler må man jo ha når det er helt fri fra jobb. Skulle vel kanskje skrevet på den store oppgaven, men klarer liksom ikke å fylle inn så mye mer. Kanskje et tegn på at jeg snart er ferdig?

Men uansett, ut kom jeg meg til slutt blant mennesker, liv og røre. En bytur sto på planen, på jakt etter den spesielle. Her om dagen fant jeg nemlig ut at jeg ønsket å gå i det samme plagget, hver eneste dag om jeg kunne valgt det. Det er et plagg som kan gå til alt, og er egentlig ganske kjekk å gå med når det er så ustabilt vær.

Jeg trengte rett og slett flere sånne piratbukser som det så fint heter. Eller capribukser som det heter i klesverden. Før jeg dro avgårde så jeg for meg de fine og ensfargede buksene som er litt sånn fluffy og i olastoff og som sitter løst. Jeg gikk innom flere butikker som kunne ha dette, men fant jeg det? Det var et annet problem.

Det var denne spesielle buksen jeg ville ha, og er det ikke da typisk når jeg virkelig er på utkikk etter noe at jeg ikke finner det? Ulempen da ble at jeg kom hjem med en pose med mange andre plagg. Føler at det har blitt veldig mange nye klær på meg i det siste, og kurvene i skapet mitt begynner å bli overfylt.

Før hadde jeg ikke så mange klær å velge i mellom, og det var litt vanskelig å finne ut av hva jeg skulle gå med. Hvilken overdel kunne jeg bruke for å se fin ut? Som passet til buksen, samtidig som jeg kunne bruke det på jobb? For det er ikke alle plagg jeg har som jeg vil bruke på jobb. Noe egner seg mer til den pyntelige biten – ikke at jeg pynter meg sånn veldig mye. Og alle klærne trenger jo ikke å være jobbeklær, selv om jeg ikke er i en jobb hvor man trenger uniform.

Også er det jo alltid noe med det å kjøpe seg nye klær. Å se noe man kanskje ikke har hatt før, og bare den følelsen man får av noe nytt. Jakten etter den spesielle capribuksen som jeg ville ha fant jeg ikke, men alt over her ble med meg hjem i shoppingposen istedenfor.

LYSENE ER NÅ TENT


 

Gråværet gjemmer seg rundt alle hushjørner, og det er ikke bare i kveld øynene er slitne. Da jeg var på vei ut dørene til morgen i dag hadde jeg et stort ønske om sol. Ikke bare den store stjernen som lyste opp hele byen, men at den også ga oss varme.

Men varmen kan vi heller ikke skryte så mye av heller. Denne fredagen synger nå på sitt siste vers. Middagen har jeg fått i meg, noe som ble så enkelt som chips og pølser tidligere i kveld. “Det enkle er ofte det beste” er det noe som heter. Og denne gangen var det helt greit. Og viktigst av alt – jeg ble mett.

Oppgaven er ikke blitt rørt i dag. Den har ikke en gang blitt åpnet. Jeg er så lei som det bare går an av å skrive, og hadde det vært opp til meg hadde det ikke vært langt unna før den havnet alle andre steder. Bare jeg ikke fikk se den igjen. Sidene er blitt mange og ordene er ikke få, og det som er helt sikkert er at det skal bli deilig å komme i havn med den.

Lysene er nå tent, og blikket blafrer frem og tilbake ut mellom vinduene i et håp om å se litt oppholdsvær. De store buskene og høye trærne som er ute ser tunge og triste ut, og hadde vel trengt litt finvær dem også. En langhelg står nå på tapeten, og en fin helg ønskes dere!

HEMMELIGHET

Solen varmer godt der den treffer med sine stråler mot huden. Du kjenner den gir en gnist av sommerfølelse. Men rundt svingen kommer det sigende inn en liten luring som du gjerne skulle holdt seg unna når du minst venter den. Vinden. Den vinden som sniker seg på og ødelegger sommervarmen som vi så lenge har ventet på.

Lite ord på hjertet har jeg, men valgte likevel å ta turen innom for å vise liv fra meg. Jeg sitter med så mange ord og tanker som på et tidspunkt kan sprekke. Og så forsvinner det igjen. Men ganske fort dukker det opp og kommer tilbake. Hemmeligheter. Jeg sitter på ganske mange hemmeligheter, og de aller fleste er det bare jeg som vet om.

Hvem skal jeg dele dem med? Hvem er det som har lyst til å høre om mine hemmeligheter? Hadde jeg bare hatt noen å dele dem med. Noen deler jeg så klart med andre, og det som er sikkert er at jeg snart skal dele en hemmelighet med dere. Når det blir er ikke så lenge til. Men en eller annen gang denne måneden kommer det. Håper jeg.