For øyeblikket er jeg litt utenom det vanlige. Litt sliten, spent, glad, redd og nervøs på samme tid. Det går tusen tanker igjennom hodet mitt, og aller helst ville jeg bare spolt forover i tid. Sluppet unna disse tankene, og bare være meg selv. Men disse snakkeboblene som suser opp og rundt omkring i mitt hodet, tenkte jeg kanskje å fortelle om i morgen.
Akkurat nå er det andre tanker som har lyst til å komme ut – eller noe jeg har lyst til å vise. Det er faktisk noe som skjedde i går, da jeg ante fred og ingen fare. Jeg lå i sengen i mine helt egne tanker. Så på den lyse skjermen jeg hadde foran meg i det jeg plutselig gir et glimt opp mot det lille vinduet mitt.
Det var et lys. Et nokså merkelig lys vil jeg si. Noe som gjorde meg nysgjerrig på å finne ut av hva det var. Jeg lå tross alt i sengen, så blikket blafret over taket til naboen og opp mot himmelen. Og med mitt syn så vil jeg si at denne himmelen var ikke kveldsblå.
Jeg spratt opp som om noen stakk meg med den sylspisse nålen midt i rumpa. Hva slags bilde var det som var utenfor mitt soveromsvindu? Ikke mange sekunder etter hadde jeg allerede funnet frem speilrefleksen og var på vei full fart opp trappene til andre etasje. Ut mot døren snuste jeg meg til, og plutselig sto jeg der og så utover.
Himmelen varierte i ulike nyanser av triste toner. Store, og ikke minst flotte skyer hadde jeg rett over meg. Jeg var helt sikker på at nå ville det skje, at det var stille før stormen. En sånn som meg er veldig glad i sirkus og stor ståhei av den spenningen som skjer når positiv elektrisitet og negativ elektrisitet møter hverandre.
Det var helt stille. At lyn og torden ville utløse til en stor fest denne kvelden. Jeg var så klar, og jeg har alltid elsket spenningen og action som skjer høyt der over oss. Det så til og med ut som det skulle oppstå en liten tornado også. En sky gikk rundt seg selv, men ble etter hvert oppløst. Det ble derfor ikke noe mer spenning denne kvelden, men håper det kommer snart tilbake.
Kvelden ble lang, og i går ble jeg sittende med mange bilder å bla igjennom, for så å velge ut de beste. Når man ender opp med å ta over to hundre bilder på tur, så skal det sies at alle kan ikke brukes. Og det er det som er så kjekt med dagens fotoapparater. Du kan ta så mange bilder du hæler og orker, så lenge du har et stort eller flere minnekort, og deretter kan du slette og kaste dem du ikke vil ha.
Så fra gårsdagens tur ble det nesten knipset vilt, bare for å være sikker på at jeg fikk noe bra. Jeg koser meg også når jeg kan sitte for meg selv og bare være i bildeverden. Behandle de utvalgte filene, for så å skarpe på de minnene jeg har tatt. Det er en drøm å jobbe med bilder, så lenge du har roen og konsentrasjonen med deg.
Fra turen som var i går fikk dere noen ord om hvor vi var og hvem jeg var med. Så istedenfor at jeg skal slenge ut en haug med ekstra bokstaver for å lage en lenger historie på det som skjedde, så kommer jeg med et ras av noen bilder som dere kan kose dere med å se på i kveld. Bilder taler jo for seg selv de også.
På stranden hvor vi satt blant alle de store steinene og hadde et blikk ut mot havet, kom det en tanke ut hvor det viste seg at det var den yngste og og den største kusinen i flokken som var på tur. Var veldig hyggelig, og vi koste oss i vannkanten med å finne små og større steiner for å kaste ut i vannet. Og under noen av steinene fant vi også tangdyr som hoppet rundt.
Jeg får litt lyst til å dra på stranden for å bade i sjøen. Kaste håndkle og tre på meg bikinien, løpe nedover sanden, plaske store steg ut i vannet for så å kaste meg under. Hadde det bare vært varmt nok, og kanskje hatt en hel strand for seg selv. Har jo ikke badet i havet på minst to år, ettersom jeg aldri kom meg på stranden i fjor. Kanskje jeg får det til i år. Men får se hva jeg gjør med det.
En lang og fin søndag, og plutselig sitter jeg her i kveld og lurer på hvor denne dagen har blitt av. Å våkne opp sent på formiddagen var ganske deilig, og det var ingen annen grunn at det skyldes at jeg var i seng seint i natt.
Jeg så for meg enda en dag hvor jeg bare kunne ligge og late meg. Været var ikke så veldig fint her i dag. Eller, det var strålende sol, men med litt vind orket jeg ikke å ligge ute sånn som jeg hadde tenkt. Det har derfor vært en stille og rolig dag, helt frem til tante og kusinen min kom på besøk.
Med en liten tursekk på ryggen og kamera rundt halsen, kunne vi nå reise avgårde til skogen. Essoskogen på Slagentangen her i Tønsberg fikk besøk av oss, og det var ikke bare vi som hadde tenkt den samme tanken. Vi møtte på flere mennesker, men ikke allverdens heller.
Vi fikk oss i hvert fall en tur ut, og søndagen fikk fart på seg. Ettersom det ble knipset mange bilder, tenkte jeg å sette meg ned med dette etter jobb i morgen, og så skal dere få se minner som vi skapte. Men akkurat nå har jeg ikke lyst til å sette meg ned å redigere, for kroppen og hodet er sliten.
Nå er det bare å lade opp til en ny uke med jobb – den nest siste uken. Hvor har denne måneden blitt av? Den kom jo nettopp. I en rasende fart suser den, og det blir bare færre og færre dager igjen med de fantastiske barna.
Håper dere har hatt en flott helg, og kost dere masse. Det har jeg, selv om jeg skulle ønske at den ikke gikk så fort. Kanskje har dere gjort noe spennende i helgen? I så fall får dere nyte resten av kvelden.
Her var det ingen tvil om hva man skulle gjøre da man våknet uthvilt og klar for en ny dag. For å være helt ærlig ble jeg ganske sliten da vi returnerte hjem fra tur i går. Jeg kjente det godt da vi kjørte buss tilbake til barnehagen. Hadde jeg da ligget i min egen seng så hadde jeg sovnet på flekken. Men ble kanskje litt rart om jeg skulle duppe av midt på jobb, selv om det hadde vært ganske deilig.
Solen skinte gjennom vinduet da jeg glippet til med øynene. Det var endelig lørdag, og jeg hadde hele dagen foran meg. Derfor hoppet jeg rett i bikinien og la meg rett ut i solstolen for å slikke litt farge. Kunne i hvert fall håpe at jeg fikk det i dag.
Sommerdagen skulle nytes, og varmen var balsam for sjelen der jeg lå i min helt egen verden. Ligge der og late seg, gjøre ingenting og bare være for seg selv. Sånn egentid er viktig. Nå i kveld har jeg allerede fått med meg en håndballkamp med kvinnene, samt fått vasket litt. Videre nå blir det enda en ny kamp med herrene, så nå er kvelden reddet.
Den siste tiden har jeg merket at interessen for håndballen har dabbet litt av. Det har ikke vært noe viktig for meg å få med meg disse kampene som har ruller over tv-skjermen. Men i dag er jeg på banen igjen – i hvert fall litt mer interessert enn det jeg har vært. Håper dere har hatt en flott sommerdag, så ønsker jeg dere en fantastisk lørdagskveld!
Da gårsdagen gikk bort til farting, orket jeg ikke tanken av å sette sammen et eneste ord. Det var tross alt tønsbergdagen, og jeg fikk meg en liten tur til byen. Mange mennesker hadde tenkt akkurat samme tanke som meg, men jeg kom meg igjennom med noen kjøp. Dette tenkte jeg å vise dere i en senere anledning.
Men over til noe helt annet. Endelig var dagen kommet hvor det var tid for årets tur. En sommeravslutsningstur hvor hele barnehagen, store og små, skulle reise sammen og bare kose seg. Vi var på samme tur i fjor, så jeg visste hva som ventet meg.
Denne turen var planlagt at vi skulle dra på i forrige uke, men ettersom denne dagen var det meldt, og det kom mye regn, ble det derfor utsatt til i dag. Og glad er jeg for det, selv om jeg trodde det kom til å bli avlyst enda en gang.
Men i det ene øyeblikket hadde jeg mine følelser. Klokken var fem om morgen og lyset hadde begynt å vise seg. Ute skurret mørket av skyer, og plutselig hørte jeg lyden av små drypp. Og det stoppet ikke. Flere dråper med regn strømmet til.
Fra dagen før visste jeg at det kom til å bli tur uansett om solen hadde skinnet eller om regnet høljet ned. Det hadde bare ikke blitt like kult å reise på tur om det plasket ned. I det jeg tilfeldigvis våknet kun en times tid før jeg skulle opp, var min første og spontane tanke av reaksjon hvor jeg tenkte bare – NEI!
Jeg husker det så godt, selv tolv timer senere. Men det finnes ikke dårlig være, bare dårlige klær. Og det er sant, selv om kanskje det ikke er like koselig om solen og varmen ikke er der. Men om jeg får si det selv, så ble faktisk denne dagen kjempefin selv om regnbuksene og gummistøvlene var på.
Utsatt for våte inneklær var det ingen fare for, og turen til Buggegården ble like vellykket i år som det den ble i fjor. Jeg kan si at jeg har kost meg. Gått rundt med alle de flotte barna på et fantastisk fint og barnevennelig sted. Det er virkelig en liten bondegård du burde dra til om du har barn. De kommer til å kose seg.
Både griser, kalver, sauer, høner og fugler – for ikke å snakke om alle de kaninene som bor der. Jeg var i himmelen da jeg var der i fjor, og jeg koste meg minst like mye i dag da jeg fikk se de små og søte kaninene. Jeg har jo kanin selv, men langt i fra så små som de har på denne gården. Men jeg husker godt da “lille” Pompel var så liten som de jeg fikk se i dag. Skulle ønske jeg hadde så små kaniner igjen.
Det var også helt ferske kaninunger der, gjemt godt under varmen i høyet.
Disse bildene er bare noen av dem som kommer til å representere årets sommer. Mitt store ønske er å ha fine dager og flotte sommerkvelder. En fantastisk sol som varmer og skikkelig sommerstemning. Et håp om at det vi har i vente blir bra.
For denne tiden er fin. Ja, rett og slett vakker i omgivelsene. Sent i går ettermiddag tok jeg meg noen ekstra skritt, bare for å se om jeg kunne få tatt noen fine bilder av noe jeg så litt lenger borte. Da jeg kom frem var ikke landskapet like fint sånn som jeg trodde, men kunne legge merke til noe annet som var rundt.
I hvert fall noen. Vi er heldig som har den naturen vi har, og alt som måtte bo der. I sommer håper jeg på å få knipset enda flere bilder av det vi har rundt oss, og kanskje komme nærmere på de små og spennende detaljene. Kunne fange noen blinkskudd, å få en skikkelig norsk sommer med blant annet uvær – både lyn og torden.
Dagene til ferie går jeg så smått rundt og teller ned. Det skal virkelig bli deilig med litt sammenhengende fri, men også veldig trist å forlate et så flott år og et fantastisk barnekull. Jeg håper virkelig jeg får komme tilbake til høsten, så det blir spennende å se hva som vil skje litt lenger frem i tid. Håper dere har hatt en flott dag, så må dere ha en fantastisk kveld videre!
Jeg blir like overrasket hver gang. Det var en fin og flott dag på jobb, og i dag var jeg så heldig å ha rappet til meg en seinvakt. Jeg har ingen problemer med å sitte igjen med barna når alle de andre rollemodellene har dratt, for det er like stille hver eneste gang.
Jeg har aldri hatt en seinvakt hvor det har vært mange barn igjen, og noen ganger lurer jeg litt på om det er en fugl eller flere som hvisker inn i ørene til foreldrene til barna. “I dag har Pernille seinvakt. Husk og hent barna tidlig!” Jeg skal jo ikke klage, for det blir jo litt mer roligere ettermiddager selv om det kan skje mye.
Fort hjem kom jeg, selv om jeg sluttet seint. Eller, halv fem er jo ikke så ille egentlig. I hvert fall ikke når farten hjem suser avgårde på sykkel. Vel hjemme hadde jeg akkurat fått landet litt før jeg fant ut at jeg ville ut å jobbe. For i går startet jeg et nytt prosjekt – hageprosjektet.
Vi bor rett ved en skog og har derfor en skråning som ligner på et ugress. Faktisk har jeg gått i flere år og ønsket meg en enda finere hage, og det å gjøre noe med skråningen har kanskje mye å si. Det er jo verdt et forsøk. Derfor fant jeg frem et veldig kjekt redskap av en maskin med navn kantklipper.
Navnet i seg selv sier jo at denne passer ypperlig til klipping av kanter. Mens faktisk passer den bra til å bli kvitt gresset i bakken. Denne bakken er faktisk mitt store mål for denne sommeren. Det er så høyt og utrolig stygt, så nå har jeg virkelig fått tatt tak i problemene.
Jeg fikk tatt et stort tak i går etter jobben, men måtte brått slutte da regnet hadde valset over en liten stund. Det ble ganske vått til slutt, og vanskelig å klippe. Derfor lot jeg meg jobbe videre da jeg kom hjem fra jobb i dag.
Maskinen ble koblet til, og i gang var jeg med å fortsette videre. Jeg var så klar for å ta i et skikkelig røsk til, sånn at jeg kanskje ble fortere ferdig. Kanskje om en ukes tid, eller til neste helg. Maskinen tok sine tak, men tråden røyk flere ganger. Bare denne tråden kunne vært litt sterkere og orket lenger.
Når jeg først kommer i gang med noe jeg syns er morsomt, så gir jeg meg ikke så lett. I arbeidet forsvinner tråden flere ganger, og flere ganger må jeg styre og ordne for å få denne på plass. Den maskinen er litt av et herk som jeg har kjøpt meg. Eller, den er ikke så ille, men skulle kanskje hatt noe sterkere til det bruke jeg er midt oppi nå.
Men plutselig skjer det noe. Tråden kuttes igjen, og det er ikke bare tråden det går utover. Lokket spretter av sånn at alt faller ut av snellen som jeg har pustet og pest meg igjennom. Det største problemet som oppstår er vel at denne grusomme spiralen som gjør sin nytt av et eller annet forsvinner.
Jeg noterte meg kjapt på hvilket området jeg jobbet på, og la fra meg redskapet. Av en merkelig grunn satt jeg igjen med bare snella. Hvor var redskapet som denne skulle sitte på? Og hvor var spiralen? Jeg legger meg nesten på alle fire, på jakt etter det manglene utstyret. Roter i gresset, hvor det føles ut som jeg leter etter nålen i høyet.
Jeg merker at jeg blir amper og etter hvert føler meg rød i ansiktet. Hvorfor skulle dette skje, og midt oppi alt dette høye gresset? Jeg løftet desperat på gresset rundt området, men et spor av det som manglet var ikke å finne. Ikke en gang rullen som snella skal være på, og den er ganske stor i grunn.
Før jeg klarte å gå helt på veggen måtte jeg bare gi opp. Jeg hadde ikke kapasitet, selv om jeg gjerne skulle fortsatte med arbeidet som jeg så godt likte. For spenningen var når man så den store forskjellen, og kontrasten den fikk. Så nå sitter jeg her i kveld og er skikkelig irritert. Hva skal jeg nå jobbe med videre? Dette arbeidet lot meg koble helt ut og ta en skikkelig pause fra verden rundt meg.
Under “eksplosjonen” av alt som falt fra hverandre, var jeg så uheldig at jeg fikk et slag. Riktig nok ikke store skaden, men kan si det gjorde vondt. Og når du da får røde merker og sår av støtet, så sier det seg selv hvor hardt det var. Og det av bare et lokk og en liten kloss som dette.
Her har jeg mye å gjøre i sommer.
Denne dingsen var det som hoppet av og forsvant helt. Sporløst borte!
Slagmerkene gjorde nokså vondt, men overlevde heldigvis.
Merkelig nok ville fluene spise meg opp, og det kun på det ene beinet. Kanskje jeg var for søt?
Det ble en pangslutt på helgen, med en skikkelig sulamitt som markerte den store dagen til mamma. Det er ikke hver dag det blir så stor markering, og da jeg hadde vært og hentet mine foreldre i bursdag sent natt til i går så klarte vi ikke å vente. Eller, jeg klarte ikke å vente.
Klokken begynte vel å nærme seg tre den natten, og frem kom gavene. Bare noen timer før hadde jeg ordnet et slags bevis, hvor jeg hadde brukt mine grafiske kunnskaper som jeg lærte på skolen og fikk satt sammen en liten plakat av hva som var på vei til henne.
En pangstart på de neste femti kan du jo si at det ble, og et lite og enkelt kamera var noe hun ønsket seg. Et kamera som var litt enklere å drasse med seg enn den store speilrefleksen. Dette var en gave fra alle sammen, men jeg hadde ordnet noe mer. Noe som bare var fra meg, og som var helt spesielt.
For hva fikk mamma i gave? Hva var det jeg nå hadde stelt i stand? For det første hadde jeg ordnet stuen til en liten fest, og den store rosebuketten hun fikk med femti roser. Men hun fortjente noe mer enn det, og denne gaven hadde jeg hatt klar i tre måneder.
Du kan jo si at jeg har holdt på en stor hemmelighet i en lang tid, og det var mange ganger jeg bare hadde lyst til å si hva det var, å gi henne gaven. Men jeg måtte vente. Vente med å gi den til dagen endelig var der. Og litt ekstra stas måtte hun jo få.
Underveis, som vil si bare noen dager før selve dagen, så kom jeg på at jeg ville gjøre litt mer ut av det. Gaven var ikke så stor, og jeg ville gjøre den litt større. Dermed gikk jeg på leit hos Søstrene Grene, og etter frem og tilbake av hvilken bokstype jeg skulle velge og hva slags farge den skulle ha, så fikk jeg endelig bestemt meg til slutt.
Denne boksen passet ypperlig til min overraskelse, samtidig som jeg fikk plass til det jeg skulle ha ved siden av. Selve gaven valgte jeg å legge i en av skuffene, bare for å gjøre det litt ekstra spennende.
Nå kunne mamma endelig få det jeg hadde designet selv. Jeg hadde ingen anelser om hva jeg skulle gi til mamma, men så kom jeg over en nettside, MittNavneSmykke. I utgangspunktet var det smykke til meg selv jeg skulle handle, men hvorfor ikke gjøre seg ferdig med bursdagsgave samtidig? Så da fikk jeg slått to fluer i en smekk.
Nå kan jeg endelig slippe boblen løs og trenger ikke å holde på den store hemmeligheten. Føler jeg har vært litt hemmelighetsfull, og har bare villet gi det fra meg. Men med et sånt smykke som mamma nå har fått, er det ingen andre som har. Med mindre det er fire mennesker som heter akkurat det samme i flokken, og har valgt akkurat samme farge og form. Men jeg vet om ingen andre som har det, så da finnes det bare ett av mammas nåværende gave.
Da hele dagen gikk bort til forberedelser i går, var det dette jeg stelte i stand. Det er ikke hver dag man blir jubilant, og når mamma fyller det nye tjueni så måtte jeg gjøre noe ekstra ut av dagen. Jeg følte jeg gikk i beina på meg selv da jeg fartet frem og tilbake i går, og i dag spør jeg meg selv “hvor ble lørdagen av?”.
Ballonger ble kjøpt inn og pyntegjenstander ble med på kjøpet. Jeg hadde planene klare i hodet og femti roser ble handlet. Det er ikke ofte jeg gjør det, men når rosene kommer på over tre hundre kroner, så er det verdt det. Problemet var vel det å finne en ordentlig vase til rosene. Heldigvis fant jeg en ekstra fin vase som passet godt til mamma. Håper jeg.
Og i dag er dagen. Etter det jeg så for meg i hodet, så hadde jeg nokså flaks da jubilanten skulle ut av huset for kvelden. Dermed kunne jeg pynte opp stuen til fest og gjøre stas på jubilanten. Gave måtte mamma få også, og denne hadde jeg hatt klar i flere måneder.
Nå har bare noen timer av min dag gått, men jeg har lært meg såpass mye at jeg vet at de neste timene kommer til å gå fort. Når man sover helt til halv tolv så sier det seg selv at mye av dagen blir borte. Jeg er vel egentlig aldri glad i å sove så lenge som dette om morgen. Men når man ikke kom seg hjem før tre i natt og i seng en halv time senere, så ble nattesøvnen forskjøvet.
Men nå er ettermiddagen her, og jeg har vært i sving helt siden jeg sto opp. Jeg har slått til på bakefronten og har laget flere brett med boller. Både vanlige boller, kanersnurrer og boller med vaniljekrem. For når det er bursdag, så er det bursdag! Senere når jeg får tid og ro til å sette meg ned igjen, så kan jeg vise dere gaven mamma fikk av meg. Ønsker dere en fin dag videre!
Du skulle bare visst hvordan denne dagen har vært, for her har det ikke vært en helt vanlig lørdag. Jeg har følt at det har gått i ett helt siden jeg sto opp. Jeg begynte så smått og tenke ut planene for denne dagen da jeg la hodet ned på puten da jeg skulle legge meg i går.
Jeg har lyst til å skrive og gruble sammen med dere, men det er ikke noe tid til overs som jeg kan få til det. Ikke nå i hvert fall. Tidlig på ettermiddagen ble det mye farting, samt en bytur for å ordne noen greier. Etter dette har det blitt enda mer kjøring hvor jeg tok med meg søsknene mine oppover til familien for å slå av litt tid.
Hjem kom vi igjen i halv ni-tiden, og siden da har jeg ordnet og styret. Fått gjort unna dagens gjøremål, selv om jeg ikke ble helt fornøyd. Og resultater for det kan jeg vise dere litt senere. Nå må jeg gjøre det siste som står på listen, sånn at jeg ikke blir sittende oppe til langt på natt og jobbe. Håper dere har hatt en fin lørdag, så legger jeg ved dagens kjolekjøp fra Kappahl.
