Måned: juni 2017

Er det lov å spørre seg selv om hvor de siste ukene har blitt av? Hvor alle de fine opplevelsene jeg har fått har sust avgårde? Riktignok ligger minene lagret godt på et trygt sted – i både hjertet og den store lagerbasen i topplokket. Men jeg vil ikke at tiden skal være over nå.

Det har i dag vært en veldig rar, men spesiell dag. Alt har på en måte gått i det å ikke ha noen spesielle planer, hvor barna har fått gjøre det dem har hatt lyst til. Gjennom uken har det vært flere som har tatt seg ferie, så med en liten gruppe i dag satte ekstra følelser i sving.

Nå som vi har gitt slipp på de flotte og nydelige barna, som er klare alle som en til å ta steget i neste retning, skulle jeg så gjerne holdt dem fast lenger. Du kan si at det har blitt uendelig mye kosing og klemming i dag på de som var igjen. 

Jeg følte at det ikke var like lett å dra fra plassen i dag heller. Jeg kjente tårene presset innvendig, og hadde det vært opp til meg så kunne jeg jobbet hele sommeren. Men var det noen som sa fri? Det er utrolig å tenke på at det ikke er noe arbeid de neste fire ukene. Jeg har hele fire uker på meg til å gjøre akkurat det jeg vil.

Planer for ferien vet jeg ikke helt hvordan blir, men det som er sikkert er at den starter med en skikkelig stor fest. I kveld gjøres det klart på siste rest, og i morgen går dagen sin gang med enda mer rigging. Noe mer på hjertet hadde jeg ikke for denne gang, og med det ønsker jeg dere en riktig god sommer!
 

Og før jeg visste ordet av det, så var det ferie på meg også. 

Å våkne opp til en morgen hvor man helst skulle ha sovet litt lenger, er jeg glad for at jeg kom meg avgårde på arbeid til slutt. Det som er så fint med å jobbe i barnehage, er at man sjelden vet hvordan dagen egentlig blir. Sånn er det vel for de fleste jobber. Men å jobbe med barn er som en berg-og-dalbane hvor flere karuseller slås i utakt, men likevel holdes i balanse. Vi vet aldri hvordan dagen blir, og ingen dager er like.

Tenk å få være så heldig og ha fått lov til å være med en fantastisk blomsterbukett av barn? Kunne få være med på deres hverdag i tykt og tynt, og sammen oppleve mye, både smil og tårer. Men mest av alt glede! Tenk å være så heldig og jobbe så tett med akkurat disse barna. For å være ærlig så har jeg ikke ord som kan beskrive den store gleden jeg har hatt ovenfor dette kullet!

Ikke nok med at jeg bare får lov til å være en stor del av barnas hverdag, jeg blir også satt pris på at jeg er den jeg er. Er det mulig å være så heldig? Det er ikke alltid man ser det selv bestandig, men da det haglet inn med flotte gaver, for ikke å snakke om de nydelige ordene jeg fikk – da kjente jeg at jeg bare ville holde alle barna med de gode egenskapene sine tett inntil meg. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er like tungt hvert år å gi slipp på dem man har jobbet så tett innpå seg. Du jobber og står på hver eneste dag, bare for at barna skal få en så fin hverdag som mulig når dem er i barnehagen. Mange behov skal dekkes, og mange bånd knyttes. 

Mine tidligere år hvor jeg har jobbet i barnehage, har det endt med at bare en liten del av gruppen forsvinner og skal videre på skolen. Men i år har det vært helt spesielt, og nå må vi gi slipp på en hel gruppe som jeg ikke kan si noe annet om at dem alle er helt fantastisk. For noen hjerter av gull, og for en glede det har vært med å få jobbet med dem!

Du føler deg ganske heldig når du får tilbringe så mange timer per dag i en hel uke, og alt du får oppleve og skape sammen med de små. Det å se deres utvikling har vært like stor i år, og jeg er ikke redd for å sende dem videre. Det vil bare bli tungt.

Med et godt samarbeid, masse humor og glede, og mange fine historier og minner i det hele, er jeg glad for at jeg har kunnet være akkurat meg, sammen med akkurat dem. De siste dagene har det kommet inn noen gaver i ny og ne, men i dag følte jeg at det strømmet på. Om jeg hadde kunnet, så ville jeg satt meg ned sammen med dem og felt noen tårer. Stridgrått kanskje. Men for å nyte og skape de aller siste minnene, så klarte jeg å sette bremsen på og presse frem alle de gode smilene jeg hadde.

Et lass av gaver har jeg nå pakket opp. Og ikke for å snakke om alle de nydelige ordene jeg har fått. Bare det gjør meg rørende, og alle de fine stundende vet jeg at har blitt lagret godt inni det gode hjertet. Et ubeskrivelig kapittel skal om ikke mange timene låses, bare for å holde godt på alt det jeg har fått være med på!

Og igjen – er det mulig å være så heldig?
 

Jeg er veldig glad i merket fra Poul Pava, og har faktisk et par ting av dette fra før. Ikke var det noen som visste om at jeg så smått har begynt å samle, så veldig moro at jeg fikk disse gavene.

Har du sett så mye fint? Jeg har ikke ord…

Fikk mange fine blomster, så nå har jeg kjøpt matchende blomsterpotter.

Jeg har kjent nå i det siste at det har sneket seg innpå. Følelsen på at noe er rett rundt hjørnet og du bare vet at det kommer igjen og igjen. Det ligger alltid der og murrer, men jeg kjenner ikke på det like mye bestandig. Noen dager går jeg helt fritt og aner fred og ingen fare, og jeg kan senke skuldrene.

Det søtsuget som treffer deg en gang i blant, eller kanskje et par ganger uka, det kan være ubeskrivelig. Det har hendt meg mange ganger at det er et eller annet jeg har lyst på, men ikke visst hva. Andre ganger har jeg hatt lyst på noe konkret som jeg kan putte i meg, og jeg har som regel gått til innkjøp for å dempe suget etter noe godt.

Men hva ender det med? En gang fikk jeg utrolig lyst på et spesielt potetgull for eksempel. Mine skritt trippet derfor bort til butikken, og der fant jeg noe som fristet smaksløkene mine – før jeg hadde rukket å tatt en bit. Jeg har også blitt fristet mot sjokoladehyllene i butikken, og har slengt med meg noen godt i handlekurven.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men hva skjer? Jo, det blir som oftest liggende noen dager, eller uker. For det som egentlig skjer er at fristelsen for å putte dette i seg forsvinner helt etter å ha kjøpt det. Det fordufter, og plutselig sitter jeg der med et lite lager av godsaker. Jeg vet jo at det er lov å kose seg litt ekstra noen ganger. Men når alt endrer seg og du ikke har lyst på det likevel, da er det ikke bestandig så lett.

I mine tanker her om dagen fikk jeg lyst på friske og gode jordbær. Enda en fristelse slo inn, og dermed var det bare en ting å gjøre – å reise til butikken for å kjøpe dette. Nå var jeg så klar for en liten dessert i kveld, og det første som møter meg når jeg komme inn er ferske frukt, grønnsaker og bær i de fleste fasonger.

Jeg stepper spent bort til den lille disken hvor sånne gode jordbær, bringebær og blåbær pleier å stå. I mitt tilfelle var det jordbærene jeg var ute etter. Du kjenner kanskje til dette “problemet” selv, hvor du får akutt lyst på noe og reiser avgårde for å handle. 

Jeg var så klar for å kose meg litt ekstra nå rett før ferien, men det endte med at jeg gikk skuffende ut igjen. Utsolgt var det for de friske og flotte bærene som jeg ville ha. Det eneste som sto igjen var to små enslige kurver, og bærene som var i dem var stygge og lite fristende å putte i seg.

Hva skulle jeg gjøre nå? Et eller annet ville jeg ha, men visste ikke hva. Tomhendt og uten jordbær kom jeg hjem. Var på vei til å grave meg ned av skuffelse, før jeg plutselig kom på at.. jeg har jo noe godt. For noen dager tidligere gikk jeg til innkjøp av noe som fristet da, og i samme tilfelle hvor jeg ikke fikk lyst på dette likevel.

Det er rart det der hvor mye du har lyst på noe, og plutselig så er det borte. Litt kos i dessertskålen ble det uansett i kveld. Gelé med vaniljesausen fra Piano var noe som slo nedpå i dag, etter at den har stått der helt for seg selv i kjøleskapet mitt. 

En god tirsdagskveld til dere alle flotte der ute! Å våkne opp til denne dagen visste jeg ikke på forhånd hvordan den kom til å bli. De tunge beina og den trøtte kroppen fikk jeg kastet utfor sengekanten når jeg i seneste laget måtte komme meg opp for å rekke jobb. Skulle gjerne blitt liggende noen timer kan du si, men et stykke arbeid ventet på meg.

Her i forrige uke, for akkurat syv dager siden for å være presis, så fikk jeg beskjed om at det var et brev på vei til min postkasse. Et brev som jeg gledet meg til å lese, og som jeg så frem til å få. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Og i dag kom det. Da jeg kom hjem fra en fin dag med fantastiske barn, lå dette brevet og ventet på meg. Av spontan reaksjon begynte små nerver å spre seg, og jeg tvilte litt på om jeg ville lese det som sto inni. Hvordan var budskapet formulert? Hvem var avsenderen? Og hvorfor fikk jeg dette brevet nå?

Jeg begynte å gjøre meg noen tanker. Var dette svaret jeg hadde ventet lenge på, men ikke turte å lese? Hvordan virket avsenderen i brevet, og var det bare gode ord? Ikke visste jeg hva som ville stå, før jeg til slutt måtte åpne det opp. Med en spent og redd følelse begynte jeg å lese hvert eneste ord.
 

I min fortid har jeg prøvd å sende avgårde en søknad. Et svært dokument med mange papirer av ulike slag, i håp om at jeg kom igjennom. Jeg så for meg at dette var et langt skriv med flere sider, men da det viste seg at det var så smått som det var, fikk jeg melding om at jeg bare var godkjent – noe jeg visste fra før.

Med andre ord fikk jeg ikke det svaret jeg hadde ventet lenge på. Jeg rykket bare fremover i “køen”. At en så enkelt prosess skal være så lang, det kan jeg virkelig ikke skjønne. Jeg har hørt mye om at “det enkle er ofte det beste”, så hvorfor kan det ikke gjelde slike søknader også? At det skal være så mye styr for noe så “lite” hadde jeg ikke trodd.
 

Ikke har denne dagen bare gått fort, men den har også vært fylt med et eller annet hele tiden. Å sette seg ned å gjøre ingenting fikk jeg ikke gjort før nå, og godt var det å senke skuldrene skikkelig etter en ny dag og start på en spennende uke. Regner med at dagene frem til ferie blir stille og rolig. I hvert fall blir det ikke fullt kjør, og det skal bli deilig. 

Vel hjemme fra jobb får jeg kastet fra meg sakene mine før jeg byr meg selv ut på reise. Eller, det vil si at jeg måtte en liten tur til byen for å hamstre inn noe jeg trengte mere av. I helgen startet jeg på et lite prosjekt av en forandring jeg trengte. Nå er det snart ferdig, og jeg gleder meg sånn til å vise dere.

Men hva sier egentlig overskriften jeg har valgt for dagen? Trenger man en handyman? Det å hvile seg på en bestevenn som klarer alt, og får til alt, hadde vært deilig. Men i mitt tilfelle trenger jeg ikke en handyman som må yte til det store når jeg selv tar tak og klarer selv. En mann hadde jo vært kjekt å ha til alt annet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De siste timene har jeg vært opptatt med å gjøre noe stort. Noe som kommer til å bli skikkelig kult til den store festen som ikke er så mange dagene til. Jeg har ikke tenkt til å røpe akkurat hva det er, men moro blir det. Idéen har vi blitt inspirert av noen andre, og jeg kan jo røpe at det ikke blir like fint som der jeg har hentet det fra. Men en ting er i hvert fall sikkert – det kommer til å bli bra likevel. Vi gjør det på våres måte!

Moro er det med sånne småprosjekter som skal bli stort, og jeg gleder meg sånn til å vise dere resultatet når det kommer. Dere må bare være litt tålmodig mot de neste dagene eller ukene før jeg kan vise dere noe mer. 
 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Til tross for at det begynner å nærme seg slutten av helgen, solen skinner og vinden blafrer i trærne, er det en ganske rolig og sløv dag før vi går inn i siste uken og med siste innspurt før en liten ferie. Jeg skulle gjerne danset meg inn i bikinien, for så å slikket litt sol. Har jo planer om å bli brun denne sommeren. Men å ligge ute i vinden frister lite.

Derfor tenkte jeg at jeg kunne vise dere noen bilder. Her om fredagen fikk vi nemlig besøk på kvelden av familie. Det ble biffmiddag blant annet, og en ellers fin kveld. Lille Leo kom også på besøk, og da fikk jeg sjansen til å knipse noen bilder av han. En ganske flink modell – i det ene øyeblikket. Men jeg skjønte fort at det ikke var like lett å holde seg i ro foran kamera.

Han er liten, rar og veldig morsom. Ganske søt også. Godt man kjenner noen som har så fine hunder hvor man kan komme på besøk og treffe dem. Noen hunder er ganske flotte dyr, men jeg hadde ikke skaffet meg min egen hund. Enn så lenge Pompel lever, så holder jeg meg til kanin. Det har jeg tross alt gjort de siste ti åra.

For det første – hvor har denne dagen blitt av? Det har gått i ett i hele dag, og mye farting i mange, mange timer. Riktignok sov jeg ganske så lenge i dag, til å være meg. Jeg fikk mange timer med søvn, kanskje fordi kroppen trengte det. Men det var godt, og deilig var det å våkne opp å kjenne på at man var uthvilt.

I går kveld var jeg rimelig sliten. Jeg kjente det på hele kroppen, og hadde jeg hørt på meg selv så hadde jeg nok vært i seng før halv ti. Dermed endte det med at jeg duppet av på sofaen, jeg ble borte fra verden. Nå husker jeg ikke eksakt tid, men allerede i halv elleve eller rundt der så ble jeg borte. Om ikke litt senere.

I så fall kvikket jeg til liv igjen da tiden nærmer seg midnatt. Jeg hadde derfor ikke noe annet valg enn å kaste den eldre kroppen til sengs, hvor jeg sluknet på et blunk. Du kan da si at det ble ekstra timer med skjønnhetssøvn denne natten, da jeg ikke åpnet øynene igjen før klokken elleve på formiddagen. 

Er utrolig sjelden jeg sover så lenge, men det var godt. Så at klokken er så mange som den er nå, så har dagen godt veldig fort. Men jeg har rukket mye – ja til og med en tur til byen for å ordne opp i noe. Av en spontan tanke jeg fikk tidligere på kvelden i går, måtte jeg gjøre tankene til virkelighet. Så med andre ord ble det til at deler av skattepengene gikk rett ut til dette.
 

Denne jobben hvor jeg la plast over klesskapet mitt i sommerferien i fjor, ble jeg veldig fornøyd med etter at jeg var ferdig. Nå har det snart gått et år siden den kom på, så nå begynner jeg å bli litt lei fargen og det mørke lyset den gir. 

Derfor er planene for kvelden at dette må gjøres noe med. Det skal bli forandring på høyt plan, og jeg gleder meg selv til å se resultatet. Og ikke minst vise dere hva som egentlig foregår oppi det lille hodet mitt. Målet er å bli ferdig før jeg legger meg, for jeg vet at denne jobben jeg skal gjøre blir lang. Så startskuddet går nå, så må dere ha en flott kveld!

Når jeg tenker tilbake på det og ser på minner jeg allerede har skapt, så kan jeg regne meg frem til at jeg har jobbet mye siden midten av april i år. Men i store deler av denne tiden, hvor det ikke har blitt så mye skriverier den siste måneden, så er jeg i det minste på god vei til et mål.
 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Dere husker kanskje å ha sett disse bildene på bloggen tidligere? Jeg var opptatt og hadde stort fokus på denne biten lenge, og jobbet nesten på både inn- og utpust. Perioder ble jeg så lei at jeg bare ville kaste det hele i veggen, men jeg bet tennene i leppa og forsettet videre på veien.

Den store oppgaven har mange sider med tekst. Føles som flere hundre avsnitt og kjennes uendelig lang. Hodet var på vei til å fly i flint etter den lange tiden, og tiden jeg har brukt til å vente har vært ekstra lang. Mitt eneste mål, utenom å gjøre så godt jeg har gjort, var å kunne tråkke begge føttene over målstreken før jeg gikk ut til ferie.

Med en uke igjen på arbeid så ser dette lite lovende ut. På en måte hadde det vært veldig deilig og blitt ferdig med alt sammen før jeg kunne ta en velfortjent sommerferie. Men på en annen side ville jeg ventet til hverdagen var tilbake igjen når alt av fri var over, og hvor faste og klare rutiner var et mønster.

Ulempen med å være på ventelisten er at jeg da mest sannsynlig må mikse og trikse på det jeg allerede har skrevet, selv om jeg nå vet hva jeg i utgangspunktet skal gjøre til høsten. Men på en annen side så føles det helt feil å kanskje gå rett på når hverdagen treffer for fullt, og hvor veldig mye er nytt.

Jeg føler det går helt i ball oppi det lille hodet mitt, hvor det svever tusenvis av tanker fra før av. Heldigvis har jeg kunnet senke skuldrene litt, og jeg kan slappe av halvveis. Hadde jeg bare visst om den riktige veien for flere år siden, og kstartet med en gang tankene slo meg. Da hadde jeg vært en helt annen plass enn der jeg er i dag.

Ikke misforstå – jeg er superheldig som står der jeg står, og som har fått lov til å være igjennom det jeg har vært. Jeg skulle bare ønske den lange veien var litt kortere. 

Når du viser mye kjærlighet til andre, så får du garantert kjærlighet i retur!
 

Som alltid er jeg tidlig ute, og tiden jeg fikk helt alene på morgen, uten barn, er en av de tidene jeg liker godt. Jeg var den som skulle åpne avdelingen, eller var den første som var der når barna kom. Jeg gjorde mine rutiner, men fikk fort kjenne litt på rastløsheten. Alt som skulle gjøres i stand før de fantastiske barna kom var gjort, og der satt jeg alene etter at barnehagen var åpnet.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det er alltid så stille. En myk start på dagen er noe som føles best, og mens jeg ventet på førstemann begynte jeg å se i kalenderen over hvor mange dager det var igjen før vi gikk ut i ferie. Riktignok skremmende få, så de siste dagene skal jeg kose meg ekstra mye med skolestarterne som jeg har fulgt ekstra det siste året.

Så kommer det endelig noen og jeg er ikke lenger alene. Og plutselig kommer det et par til. Selskap av barn er hjertes kjærlighet, og helt siden jeg var liten, i hvert fall en god del yngre, så har jeg bestandig hatt sansen for små barn. 

En rolig start gikk vi også for i dag, mens noen som kom rett inn i lek, og andre som startet med litt frokost. Jeg har bestandig full kontroll på arbeid, så bekymringen var liten der jeg satt og småpratet rundt bordet med en jente som fikk i seg litt drivstoff for dagen. Ord blir vekslet, og samtalen går sin gang.

På et eller annet vis kommer vi på sidesporet av at nå er det snart over, og at dem ikke lenge skal tilbake til barnehagen. Det er mange som gleder seg, samtidig som de gjerne skulle forlenget barnehagelivet. Det skjønner jeg godt, for jeg vil helst ikke gi slipp på den flotte og kjekke gruppen vi har vært så heldige med i år.

Det er mye kjærlighet ute og går, og alle som en er jeg like mye glad i. Alle har sine personligheter og sterke og svake sider. Men høyest av alt – alle er like mye elsket! Og det blir veldig rart når man må gi slipp på denne gjengen som skal videre i livet. Jeg kan trøste meg med at dem får det godt i skolelivet, men skulle gjerne beholdt dem i hvert fall litt lenger.

Men jeg sitter der sammen med en jente, som både gleder og gruer seg på samme tid. Grugleder seg, som de sier i Karsten og Petra. Uten et eneste ord av vinkling inn på et lite sidespor, så forteller en stemme, “Hvis ikke du skal begynne på skolen sammen med meg, Pernille, så skal jeg dra deg med.”

Jeg kjente kjærligheten til barnet bli sterkere, og jeg vil mer og mer holde fast om dem. De små, men sterke kroppene får virkelig sagt det, og noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne være like åpen som dem. 

Med kamp om de siste timene og dagene jeg nå får med dem, er det ren glede og kjærlighet dem får, bare for å få en topp slutt på det første kapittelet. 

Enda et barn blir levert i barnehagen, klar for en ny og fin dag. Plutselig får jeg en kommentar, eller et budskap som satte det enda mer på spissen til kjærlighet. “De siste dagene har han snakket mye om deg hjemme, og at han kommer til å savne deg mest.” Tenk å få høre noe sånt. Og tenk at akkurat jeg får høre det. 

Jeg er ikke tvil om at jeg har satt mine spor i deres barns hjerter, og at jeg vet at dem har hatt det bra når de har fått være sammen med oss når mammaer og pappaer har vært på jobb. De har blitt sett alle og en hver. Blitt oppdratt på den måten barn skal. Hatt mange fine stunder, og en haug av minner er blitt samlet. 

Hvert år kan jeg si at dette året har vært det beste. Men i år har jeg virkelig gledet meg til å dra på jobb. Vi har både vært heldige og samarbeidsvillige til å få skapt med det vi nå sitter igjen med. Selv om barna går videre, så vil det beste være de minnene vi nå sitter igjen med. Både for barnas del, men også vi voksne som har vært med på en utrolig reise. Tiden med barna er det som står øverst på scorelisten.